Denne teksten er dedikert til dere på høyresiden som ønsker mer fleksibilitet og privatisering i omsorgssektoren. Her har jeg her et glimrende eksempel på ”kvalitetsfleksibilitet og privatisering”.  Med eksempelet følger det et lite eksperiment; prøv å kombinere aleneansvaret for tre barn med en 33,33 prosent stilling, på en privatdrevet arbeidsplass, der eieren ligger på inntektstoppen i sin kommune. Etterpå spør du deg selv om du vil ha mer ”fleksibilitet” eller om du vil ha mer rettigheter, forutsigbarhet og trygghet. Lykke til!

Anne er 54 år og er alenemor med tre barn. Hun er ufaglært, men har jobbet store deler av sitt yrkesliv med vanskeligstilte ungdommer, på sykehjem, på barneskole og med funksjonshemmede. Hun har derfor mye erfaring, men dessverre ingen formell utdannelse. Som aleneforsørger har Anne høye utgifter, og er derfor helt avhengig av tilstrekkelig og stabil inntekt. Siden det er umulig for Anne å få en fast stilling i det offentlige, med en høy nok stillingsprosent, har ikke hun noe annet valg enn jobbe i det private. Hun jobber derfor på et privat avlastningshjem for mennesker med fysisk og psykisk utviklingshemming.

“Gleden” av en fleksibel arbeidstid

I fjor jobbet Anne i gjennomsnitt 49 timer i uka. Hennes stillingsprosent er bare på 33.33, noe som gjør at brorparten av hennes inntekt kommer gjennom ekstravakter. Alle de ansatte har lave stillingsbrøker, til tross for at de har jobbet der i mange år. Hvis Anne foreksempel blir syk får hun bare utbetalt sykepenger for 33.33 prosent stillingen, men de første de første 16 dagene er uansett ulønnet. For Anne betyr dette i praksis at hun ikke kan være syk selv, eller har mulighet til å ta seg av syke barn. Anne og hennes kollegaer får heller aldri overtidsbetaling. Derfor kan ledelsen ”være fleksibel nok” til at de ansatte jobber tre skift etter hverandre. Det er derfor ikke uvanlig at Anne har kveldsvakt, nattevakt, og formiddagsvakt, og sånn sett er på jobb opp mot 24 timer sammenhengende.

Anne og hennes kollegaer sliter hard for kronene. De jobber nemlig åttetimers vakter uten pauser, og går derfor ofte gjennom vaktene uten et måltid. Siden ledelsen er opptatt av å spare penger, setter man også konsekvent bare en person på hver bruker (uavhengig av hvor mye kompetanse som trengs for å håndtere brukeren), slik at det enkelte dager kan være helt umulig å komme unna for en tur på toalettet. Det er også de ansatte som har ansvar for all rengjøring, matlaging, klesvask og husarbeid. Det er tross alt penger å spare på å ikke ha rengjøringspersonal.

Uforsvarlige forhold for brukere og ansatte

Eieren av arbeidsplassen til Anne hadde en inntekt i fjor på nærmere tre millioner kroner. På alle andre utgiftsposter (som ikke har eierens kontonummer i seg) strammes det inn og spares. Dette gjelder både i forhold til stillinger, utstyr, fagkompetanse, oppfølging, mat, ja rett og slett ALT. Arbeidsplassen har noen få faglærte (med lavere helsefaglig grad) ansatt. De kan velge fritt hvilke brukere de vil jobbe med, og velger derfor som oftest de enkleste brukerne. Anne derimot har de tyngste brukerne, men får verken veiledning, kursing, oppfølgning eller støtte fra ledelsen. ”Faglig utvikling” et begrep som ikke eksisterer på denne arbeidsplassen. Brukerne Anne hanskes med er ofte store tenåringsgutter med alvorlig psykisk utviklingshemming som opptrer svært utagerende.

Anne forteller at hun ofte er redd på jobben fordi hun ikke vet hvordan hun skal håndtere brukere hun blir satt til. Flere av brukerne driver med livstruende selvskading og Anne har også selv blitt skadet av brukerne mange ganger. Hun forsøkte å gå til ledelsen for å si at hun var redd for egen og brukernes sikkerhet, og at hun ikke ville jobbe med disse brukerne med mindre hun fikk noen teknikker til å håndtere slike situasjoner. Ingen hadde kompetanse til å gi Anne noen form for veiledning. Da Anne derfor nektet å fortsette med brukerne, var ”responsen” fra ledelsen at hun ikke fikk en eneste ekstravakt utover sin lille stillingsbrøk de neste to ukene. I løpet av de samme to ukene ble hun også jevnlig kontaktet av ledelsen som sa at ”det kunne hende” at de ikke hadde noe jobb til henne der lenger, dersom hun ikke ville ta de utagerende brukerne. Summen av forholdene på jobben, ble så mye at Anne spurte ledelsen om det finnes noen fagbevegelse. Ledelsen svarte at det var uaktuelt fordi hun uansett hadde for lav stillingsprosent til å være medlem.

En vårkåt bruker?

Å ta seg av denne typen brukere som Anne jobber med, krever spesialkompetanse og muligens anledning til å ta i bruk tvang. Arbeidsplassen til Anne har ingen av delene. Mer penger følger tyngre brukere og dette blir selvsagt svært ”lønnsomt” når man ikke tar seg bryet med å betale for tilsvarende kvalitet. Anne sier at hun også er bekymret for brukerne fordi hun mistenker at de også har fysiske smerter som ikke følges opp. Dette kommer av at hun oppdager forhold som større betente sår, raskt vekttap, tannråte, unormal avføring og adferdsendringer hos brukerne. Da hun nylig meldte fra om et tilfelle om drastisk vekttap og unormal adferd, var responsen fra en av de ”faglærte” at brukeren antagelig bare var ”vårkåt”.

Anne forteller at flere av de ansatte er overnervøse på jobben fordi de er livredd for at noe skal gå galt. De har nemlig sett at det medfører uskjelling, ydmykelse i fellesarealene, brev med en truende undertone, lange perioder med ”fri fra jobben” og i verste fall oppsigelse. De ansatte stilles personlig ansvarlig for alt som skjer, til tross for at de ikke har noe veiledning. Når jeg spør Anne om hva de andre ansatte sier om arbeidsplassen, kommer hennes svar momentant: ”alle vil vekk derfra og er konstant på jakt etter noe annet. Det er stort sett det vi snakker om, men det er ikke noe annet å få!”.

”Ingen er vel tjent med at sjappa blir stengt, vel?”

Det er åpenbart at ledelsen vet hvilken økonomisk situasjon mange av de ansatte er i, og hvordan utnytte dette til sin fordel. Selvfølgelig kommer ikke de ansatte til å ”sladre”. Nylig hadde ei i administrasjonen uttalt noe sånn som dette til de ansatte: ”hadde vil fått tilsyn, hadde ”sjappa” blitt stengt på dagen, og det er det vel ingen som er tjent med?”. I vinter når adeccosaken stormet, begynte ledelsen å få kalde føtter. Derfor ble det pyntet det på overflaten slik at de ansatte fikk færre ekstravakter. For Anne og hennes kollegaer medfører dette paradoksalt nok mer økonomisk utrygghet.

De som debatterer, og de som debatteres.

I vinter var jeg på Manifest Analyses årskonferanse. Salen var fylt opp med venstreorienterte i fagbevegelse, i politikken, blant akademikere osv. Temaet var de vikarbyråene, naturligvis. På et tidspunkt spurte debattlederen panelet om de tror at det vi nå ser med adeccosaken, bare er toppen av isfjellet. For meg, var det da bare å pakke sammen å forlate lokalet. Dette har ikke jeg tid til å spekulere i. Det har alle vi, som har vært innenfor bransjen eller kjenner noen som er der, visst å årevis. Isteden gikk jeg ut og ringte Anne. Hun var selvsagt totalt uvitende om at denne konferansen fant sted. Hun er jo ikke fagorganisert, og hun har i hvert fall ikke tid til å lese Klassekampen, Dagsavisen, Morgenbladet eller Aftenposten. Hun er nemlig på jobb og prøver å få endene til å møtes.