Hjorthen skriver i sitt blogginnlegg «Høyresiden venstresiden bla bla bla» http://hjorthen.org/?p=11160, at han er mektig irritert av mitt blogginnlegg «hva har vi lært av adeccosaken» hvor jeg beskriver Anne sin arbeidssituasjon på et privatdrevet avlastningshjem. Det er tydelig at han misforstår en del helt sentrale poeng. Fra mitt ståsted er det også mildt sagt underlig at han beskriver min gjengivelse av Anne sine faktiske arbeidsforhold, som «merkelige påstander». Lenger nede på debatten (under sitt innlegg) stiller han spørsmålstegn ved om Anne virkelig eksiterer og hvorfor ikke jeg isåfall er en bedre venninne for Anne. Dette er en svært uheldig og kynisk spekulering.

Til tross for at Hjorthen vinkler min tekst til å handle om en ideologisk venstresidesvarmaling av det private, så var snarere min hensikt det motsatte; det var blant annet fordi jeg ikke ønsket en svar/hvit teoreisk debatt, at jeg valgte å ta utgangspunkt i en kronkret livssitusasjon. Til tross for at han behandler meg som som en trangsynt ideologirytter, fordi jeg kritiserer det private, betyr ikke det at jeg oppfatter det offentlige som et feilfritt ferieparadis. Hensikten med Anne sitt tilfelle, var heller å vise forholdet mellom det offentlige og det private, for de som jobber innenfor omsorgssektoren. Det var imidlertid mange momenter som jeg utelot i teksten (av hensyn til lengden) men som jeg nå, takket være Hjorten, får mulighet til å gå mer grundig til verks med.

Hjorten stiller spørsmålstegn ved hvorfor Anne jobber i det private når hun likevel har en så lav stillingsbrøk i det private. I følge Anne henger dette sammen med hovedsakelig to forhold.  Anne sier: «jeg får ingen fast ansettelse i det offentlige som ufaglært. Det vet jeg». Som jeg skriver i min tekst, er de ansatte hele tiden på jakt etter noe annet, men det er ikke noe annet å få, som ufaglært. Den andre grunnen til at Anne likevel jobber i det private er fordi at det uansett ikke ville gått rundt økonomisk med en tilsvarende lav stillingsbrøk i det offentlige. Til tross for at hun tjener dårlig der hun er nå, veier hennes mulighet til å jobbe svært mye, opp for dette. Fordi man jevnt over følger arbeidsmiljøloven mer i det offentlige, har man foreksempel ikke den samme «fleksibiliteten til å jobbe 24 timers vakter». Betyr dette at dette er greit, fordi det tross alt gir Anne mulighet til å tjene nok? Det synes ikke jeg. Jeg synes tvert imot at det er skikkelig ugreit at de som står svakest stilt må finne seg i å måtte jobbe seg ihjel. Dersom «regnestykket» derfor ikke stemmer for Hjorthen, så handler ikke det om at jeg «fremmer merkelige påstander», men om at dette er det Anne forteller fra sin virkelighet og sin arbeidsplass.

Det leder oss over på det neste punktet til Hjorten, hvor han stiller spørsmålstegn ved hvordan det kan ha seg at Anne ikke får betalt sine første 16 sykedager, og at det ikke kan være riktig at hun bare får sykepenger for 33,33 prosentstillingen når hun trossalt jobber mye mer. Det virker ikke om Hjorten klarer å ta innover seg den totale situasjonen jeg formidler. De første 16 dagene av sykemeldingen er arbeidsgivers periode, (slik jeg har forstått det). Anne jobber på en såkalt hinketurnus, som betyr at hun har mange faste vakter noen uker, og veldig få eller ingen vakter andre uker. Dersom hun da blir syk i en periode hvor hun ikke har faste vakter i sin turnus, får hun altså ikke sykepenger. Hun får bare betalt for de faste vaktene hun eventuelt skulle ha i den perioden hun blir syk. På arbeidsplassen til Anne sørger også ledelsen for at ingen blir satt opp på ekstravakter mer enn 14 dager i forveien. Praksisen med 14 dagers arbeidsplan innebærer at ledelsen kan avlyse vakten dersom en bruker skulle bli syk den dagen, og ikke benytte tilbudet likevel. Da blir vakten Anne er satt opp på, slettet uten at hun får betalt. Eierne derimot, får betalt av kommunen for å ha brukeren denne dagen uansett. Dersom Anne foreksempel blir syk og må ta ut en egenmelding, får hun ikke betalt dersom det er snakk om en ekstravakt. Dette er ifølge Anne også noe som følger med praksisen med 14 dagers vaktliste. For Anne og hennes kollegaer innebærer dette mye stress, fordi de ikke kan planlegge lenger enn 14 dager frem i tid. Siden de aldri vet hvor mange vakter de får i de to ukene som kommer etterpå, blir det er evig jag for å få satt seg opp på nok vakter i hver periode.

Et viktig poeng med denne arbeidsituasjonen er den stressfaktoren Anne er utsatt for.  «Fleksiblitet» er  nemlig en luksus man ikke reelt sett har, dersom man er aleneforsørger for tre barn.

Det er i utgangspunktet riktig, som Hjorthen sier, at dersom hun blir sykemeldt i en lengre periode så vil det blitt tatt en gjennomsnitt av hvor mye hun har jobbet de siste tre månedene. La oss da si at Anne blir syk i august og hun de foregående månedene har hatt tre uker sommerferie. Dersom det tillegg har det vært en periode hvor hun ikke har fått særlig mange ekstravakter blir «gjennomsnittet av de siste tre månedene» et moderat beløp, og i verste fall tilsvarende 33,33 prosentstillingen. Dette er også grunnen til at Anne sjelden tør å ta sommerferie og hele tiden sørger for å karre til seg flest mulig ekstrvakter, i tilfelle hun faktisk skulle bli syk. Oppsummeringen når året er omme, kan da vise seg å være at hun i gjennomsnitt har jobbet 49 timer i uken. Det er viktig å huske på at dette er et gjennomsnitt. I praksis betyr dette at hun enkelte uker har jobbet mye mye mer. Og man kan bare spekulere i hvilke konsekvenser det har for Anne sin helse, hennes brukere og hennes barn, at Anne i perioder praktisk talt bor på jobben.

Hjorthen lurer også på hvorfor Anne gikk til ledelsen og spurte om fagbevegelse, og hvorfor ikke jeg kunne bare gi beskjed til Anne om at ledelsens svar faktisk er feil. Her mistolker og sporer Hjorthen av igjen. Anne gikk til ledelsen og spurte om fagbevegelsen, blant annet for å signalisere at hun følger med, og forstår at noe ikke er som det burde. Så hører det med til historen at Anne IKKE godtok svaret. Derfor spurte hun derfor noen andre, som sa at hun kunne fagorganisere seg uansett stillingsprosent. Det er merkelig at Hjorthen reagerer på at Anne spurte ledelsen om dette, og ikke på at ledelsen faktisk lyver til Anne. Og for opplysningens skyld så er det heller ikke slik at jeg sitter og holder tilbake informasjon, som kunne gangne Anne, for å lage en bedre story. Man skulle tro at det at jeg går på Manifets Anlyse sin årskonferanse som hadde dette som tema (hvor jeg dro utelukkende fordi jeg kjente til Anne sin situasjon og ikke visste hva jeg skulle råde henne til), og blogger om temaet, faktisk vitner om noe helt annet. Det er dessuten svært dårlig stil av Hjorten å angripe meg (mine kunnskaper om temaet, min troverdighet på flere punkter og «mine slette skriveferdigheter»), som faktisk gjenforteller det Anne forteller meg om sin arbeidsplass, istedenfor å lytte til det historien faktisk formidler. Det får meg til å lure på hva egentlig er ute etter, og hvor hans selvpåskrytte pragmatisme har tatt veien.

Deretter bruker Hjorten resten av sitt innlegg til å bagatellisere det jeg skriver om Anne sine arbeidsforhold, ved at si at dette er en virkelighet som gjelder mange, også i det offentlige. Jeg kan ikke begripe at det skulle være et argument MOT å skrive om dette viktige temaet.  At dette er «vanlige» problemstillinger for de som jobber i omsorgssektoren, både i det offentlige og det private, burde tilsi det motsatte.

Hjorten hevder at praksisen på Anne sin arbeidsplass, der det settes inn en ansatt på hver bruker, uavhengig av hvor krevende brukeren er, også skjer i like utstrakt grad i det offentlige. At uderbemanning og nedskjæringer skjer i det offentlige, skal jeg være den første til å skriver under på. Men dersom vi skal fortsette med Anne sine brukere, så ser vi også noe annet. På de brukerne Anne tar seg av, er det konsekvent to ansatte på akkurat de samme brukerne når de er innenfor det kommunale, eksempelvis på skolen.  Anne vet også at eierne får inn penger for å ha flere ansatt på en del av brukerne, uten at det skjer i praksis. Et eksempel er en svært utagerende bruker der avlastningshjemmet har fått betalt for en ekstra nattevakt i to år. Ikke en eneste natt har det vært en ekstravakt nattevakt på denne brukeren.

Hjorthen mener også at det ikke er noe særlig faglig utvikling å spore i det offentlige, og at dette derfor ikke er noe argumentet for å kritisere de private. Ja han har nok rett i at det ikke tilstrekkelig faglig utviklingsmuligheter innenfor hele bransjen. Det nok også riktig at hvordan hvert enkelt sted drives også handler mye om ledelse, både i det offentlige og i det private. Etter mine ti år med arbeidserfaring innenfor omsorgsyrker i det offentlige (hvor jeg fremdeles jobber deltid ved siden av studiene), avviker samtidig mine erfaringer fra Anne sine erfaringer. Jeg er vant til ukentlig gruppeveiledning, opplæringsvakter, oppfølgning når jeg «nøler», tid satt av til rapporter, og tavler med kurstilbud. På Anne sin arbeidsplass er det ALDRI veiledning, og absulutt ingen kurses i noe som helst. Kominasjonen med ansatte uten utdannelse og ingen veiledning kan bli ganske alvorlig. Sist gang det ble alvorlig, stakk en bruker av fra en ansatt som hadde sin første vakt med en svært utagaerende bruker. I følge Anne hadde ikke denne ansatte hatt en fullstendig opplæringsvakt med denne brukeren i forkant. Den anatte var fra seg av redsel for brukerens sikkerthet når han forsvant, og ville ringe politiet umiddelbart. Ledelsen derimot nektet å ringe politiet (før det hadde gått minst to timer) fordi han ikke ville ha oppslag i avisen. Dette var lederens egne ord. Da de omsider fant brukeren ble den ansatte innkalt på kontoret. En time senere kom hun ut derfra og var så forgrått at hun ikke klarte å snakke. De andre ansatte så henne aldri igjen på arbeidsplassen, og ingen sa et ord om det noen gang igjen. Anne oppfatter det som skjedde som ledelsens måte å stauere et skrekkens eksempel på, for de andre ansatte.

For meg er ikke dette regnestykket så veldig mystisk. Det handler om velkjente bukken og havresekken problemstillingen. Når overskuddet konskvent havner i eierns lommer skjer nedkjæringer på områder som er helt uholdbart. Dette betyr imidlertidig ikke at alle private operer slik. Spørsmålet er bare hva vi riksikerer. Jeg har ingen allergi mot at folk tjener penger, så lenge de ansatte og brukerne får det de har krav på. Hadde brukere og ansatte fått det de hadde krav på og stedet ble drevet med hensyn til kvalitet, hadde neppe eieren hovet inn et beløp i millionklassen.

Hjorthen mener at jeg virker altfor lite skolert til å kunne uttale meg om temaet. Ja, jeg skal innrømme at jeg ikke kan arbeidsmiljøloven inn og ut, men arbeidsmiljøloven har jeg lest er par ganger i det siste. En del tilfeller er også tvilstilfeller, der ledelsen benytter alle smutthull og muligheter til å tøye og bøye lovverket, slik at det blir lønnsomt. Det kan derfor godt hende at en del av det som skjer på Annes arbeidsplass er både vanlig og lovelig. Det gjør det imidlertid ikke greit eller forsvarlig. Isåfall burde argumentet heller være at arbeidsmiljøloven, kvalitetssikringen og kontroll både i det offentlige og det private burde skjerpes betraktelig. Dersom Hjorten har derimot blir klokere enn meg av å lese arbeidmiljøloven selv, så må han gjerne sende meg paragrafer som kan oppklare tvilstilfellene. Dette tas imot med takk.

Mitt eksempel var ment å være en tankevekker både til venstre- og til høyresiden. Dersom vi på venstresiden hadde stengt de private aktørene nå, hadde konsekvensen for Anne og hennes kollegaer vært at de stod på bar bakke. Når det offentlige frykter for liten arbeidskraft, er dette paradoksalt. Dersom Hjorten hadde lest min tekst, uten alle sine fordommer,ville han oppdage at kritikken av det offentlige også er underliggende i min tekst. Men det er helt klart at Hjorthen ikke akkurat leser min tekst med velvilje, omtanke for de det gjelder eller pragmatisme.