Hanne Nabintu Herlands mareritt – Fire bryllup og en gravferd
[Spoiler alert!!]
Jeg er nok en større fan en flere andre av romantiske komedier, og generelle chick flick filmer. En av de filmene som troner høyest på ”romantisk komedie barometeret” er Fire bryllup og en gravferd. Den inneholder flere av de morsomste scenene i filmhistorien, og nok en av de tristeste scenene. Dette er altså en god gammeldags filmanbefaling.
Filmen er etter min vurdering den mest progressive mainstream romantiske komedie noen sinne laget. Jeg har (åpenbart) ikke sett alle og er åpen for flere positive tilskudd til sjangeren, kom gjerne med forslag på andre slike som kan ses uten å føle seg fanget under en moralsk pekefinger.
Et ja til kjønnsnøytrale ekteskap?
Jeg griner alltid av Matthews tale i begravelsen til Gareth. Samtidig ler jeg så jeg griner i scenen etter det første bryllupet hvor Carrie spør om når de skal annonsere forlovelsen etter one night standen.
Det er en klassiker og en favoritt, kanskje mest for det totale mangel på moralisme i en film som i bunn og grunn handler om det å finne sammen i ekteskap. Til slutt havner alle i faste forhold, noe som jo er en viktig del av romantiske komedien. Det er jo tross alt en sjangerfilm.
Noe av det som gjør filmen interessant er hvordan den snur rundt på forventninger og kjønnsrollene. Det paret i gjengen som er mest gift er homoene, noe som også nevnes: ”Charles: Yes, it’s odd, isn’t it? All these years we’ve been single and proud of it and never noticed that two of us were, in effect, married all this time. Tom: Traitors in our midst.”
33 stykker
Carries gjennomgang av tidligere sexpartnere er en helt atypisk presentasjon av kvinners sexliv. I tilegg til at dette er hysterisk festlig fordi Charles prestasjonsangst blir større og større, sier filmen også noe om at sex er mer enn noe man gjør med noen man elsker eller innenfor ekteskapets rammer. Det kan til og med handle om en utvikling av seg selv (faktisk!).
Banning er en sentral del av filmen, også i kirka, uten at noen som jeg har sett har reagert på det. I tillegg er det mange vitser som er litt på kanten, både om pupper, presters ereksjon og unger som spør om hva ”bonking” er, og dermed vanligvis langt over streken i andre sjanger filmer.
Umoralsk skilsmisse
Carrie, filmens kvinnelig hovedrolle og Charles drømmedame, har tidlig i filmen sex og er utro uten at hun eller Charles i det hele tatt lar seg affisere av dette (kanskje Hamish, Carries forlovede og siden ektemann reagerer, men det vites ikke).
Det stilles ikke noe spørsmål om det moralske for dette i filmen, kanskje har det noe å gjøre med at filmens ”ekte” kjærligheten er mellom Charles og Carrie, men likevel er dette omtrent enestående i en romantisk komedie. Det som også er spennende er at det er Charles som er den følelsesstyrte og til slutt ikke klarer å gifte seg med en annen, mens Carrie fint klarer å gifte seg med en annen, selv om dette raskt ender i skilsmisse.
Mareritt?
Det beste med fire bryllup og en gravferd er, bortsett fra at humoren som nevnt er glimrende, er at hver gang jeg ser den innbiller jeg meg at moralens voktere i dette samfunnet, eksemplifisert gjennom Hanne Nabintu Herland og Nina Karin Monsen, blir litt mindre.
Filmen og dens rollefigurer er til tider umoralske, de skiller seg, de forelsker (og som nevnt i noen av samme kjønn), de banner og har sex, uten at den egentlig gjør noe nummer ut av det. Dette er derfor en sjelden sak i en flora av filmer som til vanlig forteller deg at du som kvinne er fortapt uten en mann.
Om forfatteren
Ingrid
Jeg er en 30 år gammel jurist med mann, barn og hund. På mange måter veldig konvensjonell, på andre måter ikke. Er politisk rådgiver for SV på Stortinget og ellers interessert i friluftsliv og hundetrening.
Er det plass til en betraktninger fra en halvgammel mann uten sans for romantiske komedier her på femibloggen? …
Jeg tar sjansen på det. Det virker som om det ligger en sannhet til grunn her om at skillsmisser er bra og moral (i hvert fall at noen andre forteller hva de mener er rett og galt) er negativt.
Feminismen har kjempet og kjempet for rett til og materielle muligheter for skillsmisser. Det er bra og viktig å fortsette med. Men er skillsmisser og samlivsbrudd kun den enkeltes valg som ikke skal utsettes for moralsk vurdering fra andre. Jeg synes ikke det. Er utviklingen med tokullsfedre med yngre koner et positivt trekk som vi ikke skal ha moralske betraktninger omkring?
Det er alltid plass til ulike betraktninger på bloggen, ellers ville det jo ikke vært noe gøy å blogge:)
Den underliggende meningen med innlegget er å si at moralske betraktninger rundt folks samliv og forhold er begrensende og i mange tilfeller undertrykkende.(i tillegg til å si at det er en flott og morsom film)
Jeg synes det er vanskelig å si at det å skille seg fra en partner er umoralsk, det er like moralsk eller umoralskt som å være i et fast samliv hele livet. Jeg synes heller at det i utgangspunktet ikke er umoralskt for menn og bli sammen med yngre kvnner, eller for kvinner å bli sammen med yngre menn.
Umoralskt blir det i de tilfellene hvor det er utnyttende overfor en part (og det kan det fort være), eller hvis man ikke klarer å “oppføre seg” slik at det går utover barn. Her vil jeg likevel være litt forsiktig fordi jeg noen ganger ser at det er sanksjoner noen fra et delvis voldelig forhold blir utsatt for av andre som tror denne parten er den “vanskelige”. At noen får flere kull barn kan jeg ikke se er umoralsk.
Jeg mener ikke det er bra at par skiller seg, men heller ikke at det er dumt. Det er rett og slett den enkeltes valg, og det kan ikke jeg gjøre en moralsk vurdering av. Noe annet vil være å mene at den enkeltes frihet til å være i samliv med noen må underlegges en begrensning, en vurdering fra samfunnet.
Realiteten er uansett at i slike valg er det historisk sett kvinnen som blir underlagt den hardeste moralske dommen, noe som gjør at slik moral systematisk har virket kvinneundertrykkende. Uønskede barn er et eksempel, sanksjoner der kvinner bryter ut av forhold er et annet. Jeg mener derfor at moralske vurderinger ikke har en plass i forhold til hvordan folk oragniserer sitt eget liv (og familieliv).
Det som likevel er morsomt med filmen er at den er atypisk, og opptrer ikke nødvendig etter et forventet kjønnsrollemønster, noe jeg kan love deg at de fleste andre “par”-filmer gjør.
Det er denne totale mangelen på rammer og stabilitet som blir paradokset her. Greit at mennesker skiller seg og bytter partner i hytt og pine. Problemet oppstår når vi har barn inne i ligningen her. Da destabiliseres et helt samfunn og vi får som Herland påpeker et samfunn i full oppløsning uten noen form for forankring i familien som er samfunnets grunncelle. En hyllest av denne flytende virkeligheten skal en virkelig være forsiktig med selv om en kan velte seg i ulike “følelser” som i denne filmen….. Herland er virklig en motkraft og viktig røst i dette landet. TAKK for din innsats !! Vi, den tause majoriteten står bak deg…
Hei Marianne!
Jeg er nok totalt uenig i din virkelighetsbeskrivelse av et samfunn i oppløsning på grunn av skilsmisser. Hvor tar du dette fra? Hvilket samfunn kommer vi fra (og som øyensynlig var stabilt)? Var det noe bedre?
Min korte konklusjon er: nei det var den ikke. I den verden var det vanskelig å være alenemor, så og si umulig å være homofil, og med en enorm moralsk fordømmelse av selvstendige kvinner.
Til hyllesten: Andre filmer innenfor sjangeren har en enorm opphausing av ekteskap og forhold som inneholder en mann og en dame. Dette bidrar til å utelukke andre typer forhold, og viser hvordan fortellerene mener verden “skal være”. Denne filmen viser i større grad hvordan verden er, og at det faktisk er greit å være annereldes.
Hanne Nabintu Herland har i tillegg til å presentere et historiesyn som er så historieløst som man får det (seriøse forskere ser youtube klipp og ler så de griner av hennes forståelse av for eksempel den franske revolusjon), en ekstrem konservativ og kvinnefiendtlig holdning til sex og moral.I tillegg er hun konservativ kristen, og har derfor et verdiggrunnlag som jeg ikke deler. Hun stikker seg frem, og det skal hun ha for, men holdningene hennes mener jeg vi prøvde å kvitte oss med på 50-tallet.