Sofi Oksanen, vinner av Nordisk råds litteraturpris i 2010, har fått mye skryt for sine velskrevne og samfunnskritiske bøker. Hun ser ut som en skikkelig rocker. Hennes forfatterskap dreier seg om etnisitet og postsovjetisk kvinneidentitet. “Stalins kyr” er hennes skamroste debutroman.

Det siste jeg forventet var derfor en bok om oppkast, oppkast og atter oppkast. Boka startet med oppkast og det fortsatte med oppkast. Hvorfor måtte den kommende storstjernen i Norden skrive om akkurat det? Og det på en måte som overlater svært lite til fantasien. Forhåpningene om en storslagen samtidsroman om det å være multikulturell ble, om ikke knust, så i hvertfall kraftig overkygget av mat, både med og uten magesyre. Avsnitt om familien i Finland, familien i Estland, venner og kjæreste blir kun rammer rundt spiseproblemene. Boka fikk meg likevel til å tenke på hva spiseforstyrrelser faktisk innebærer og hvem som har ansvaret. Kan spiseproblemer spesielt, og kvinners kroppsfokus generelt, individaliseres?

Et kvinneproblem?
I følge folkehelseinstituttet er det flere forhold som kan gjøre mennesker mer disponert for spiseforstyrrelser. Dette er blandt annet forhold som genetikk, mobbing, familie. Disse kategoriene skulle man tro er jevnt fordelt på kjønn. Så hvorfor rammes kvinner så mye mer enn menn? Kan det da være faktorer som kulturelle forhold, perfeksjonisme og store prestasjonskrav som gjør at nær ti ganger så mange kvinner får spiseforstyrrelser som menn?

En spiseforstyrrelse kan være knyttet til utseende, et ønske om å være tynn. Hva som definerer en attraktiv kvinnekropp er for mange, og spesielt for jenter selv, langt snevrere enn for menn. Å leve opp til dagens skjønnhetsideal betyr for mange å konstant være bevisst på trening og kaloriinntak. Og gjør de det for seg selv? Nei. Mange kvinner slanker seg for å bli attraktive for det annet kjønn (se utredning fra Statens helsetilsyn)

I Oksanens bok er Anna nettopp tynn, velstelt og moderne. Hun snakker ikke om sin estiske bakgrunn i frykt for å bli stemplet som hore. Ingen vet at hun bruker all tid og penger på klær, sminke og mat. Familien og studievennene hennes merker ingenting, de oppfatter tvertimot Anna som vellykket.

Tynn = vellykket?
Eller mer presist; tykk = mislykket. For det å være tynn er ikke en tilstrekkelig, men nødvendig betingelse. For det å være tynn representerer noe langt mer enn utseende. Det viser at man har selvkontroll og er målrettet. Overvektige som de late uten selvkontroll, sist representert ved debatten i kjølevannet av Kari Jaquessons utspill om overvektige i oktober. Det er for enkelt å hevde at kvalifikasjoner og egenskaper er det viktigste overvektige ikke får jobb, og undervektige er overrepresentert i motebildet og på tv.

“Kvinner må ta seg sammen!”
Det blir med jevne mellbomrom hevdet at det er opp til kvinner selv å velge annerledes, og politikere og rikssynsere bruker enkelteksempler (helst seg selv) som levende beviser på at dette ikke er umulig. Nei, det er ikke umulig. For mange er det bare veldig, veldig vanskelig. Selvsagt kan man ignorere trenden i venninnegjengen og opplevde krav. Det er bare det at de aller fleste av oss ligger rundt gjennomsnittet og har kanskje ikke ork, lyst eller mot til velge annerledes. Rundt 50.000 kvinner mellom 15 og 44 år har en spiseforstyrrelse i Norge idag. Utallig fler har lav selvtillitt og konstant dårlig samvittiget på grunn av noen kilo for mye. Det er ikke et spørsmål om helse, men om at det å ignorere de kulturelle kodene gjør at man blir mindre attraktiv, og signaliserer manglende selvkontroll og målbevissthet. Derfor møter vi kvinner på jobbintervju, på byen og på middag med venner passe tynne, passe pyntet og passe sminket. Derfor stiller tynne A til C- kjendiser halvnakne opp når de får mulighet. Og Kadra Yusuf får kommentarer på sin kronikk Uten en tråd om at den er innholdsløs, at kvinner selv bestemmer om de vil gjøre dette og at det i dag er menn som blir diskriminert.

Når gjenger dunker løs på hverandre, i alle tilfeller jeg kjenner til bestående av menn, så er det et sammfunnsproblem. Når menn har hjerteproblemer, så er det også et samfunnsproblem. Så hvorfor er det da slik at kvinner (og noen menn) som opplever skjønnhetsidealer som et problem må håndtere dette individuelt?

Kvinners problemer knyttet til utseende og slanking er ikke et individuelt problem. Det er et symptom på at vårt felles samfunn er preget av usunne krav og verdier (som til og med kamufleres som sunnhetsidealer i noen tilfeller. For mange er det nettopp sunnhetsidealet som kan kamuflerer slanking. Er det ikke tryggere å si at man er opptatt av helsa enn at man er på slankern?).

Kan lykkes, men ønsker ikke å mislykkes?
Frykten for å mislykkes (bli sett på som lat, ustelt, dum, være lite attraktiv osv.) er sterkere enn ønsket om å lykkes (bli politiker, toppleder eller forsker). Derfor fylles de glansede magasinene med reportasjer om hvordan man går ned to kilo før helgen, hva mannen liker ved deg og hvilke trening som gjør at man forbrenner mest kalorier.

Det betyr ikke at kvinner ikke har de egenskapene som skal til for å lykkes som toppsjef eller forsker. Det finnes bare andre påvirkningskrefter som trekker fokus vekk fra attraktive arenaer som dette. All ære til kvinnene som håndterer dette presset, men det rettferdiggjør ikke at kroppsfokus er et samfunnsproblem som rammer en vesentlig andel av våre samfunnsborgere. Argumenter som at kvinner er kvinner verst, menn og kvinner er forskjellige, at er det kvinnene selv som vinner på å ikke bli toppledere eller forskere holder ikke. Det forandrer ikke det faktum at fokus på kropp og klær primært er et tema knyttet til kvinner, og at kvinner i større grad opplever at de må bruke tid og penger på å se ”riktig” ut. Det er synd at mange menn rammes av skjønnhetskrav, men det bør da heller styrke argumentet om at man må gjøre noe med dagens situasjon?

Brenn BHen?
Å komme med konkrete forslag om hva som kan gjøres, vil innebære å kreve tiltak som for mange oppleves som unødvendige og overstyrende. Hvem ønsker å være kunnskapshateren som mener det er viktigere å lære unge jenter å styre unna deiligst.no enn at Norge får en nobelprisvinner i fysikk? Eller å være den surmaga og misunnelige bitschen som foreslår restriksjoner på reklame som åpenbart handler mer om kropp en produktet som selges? Feministen som hevder at det ikke er tilfeldig at det primært er kvinner som rammes?

Og når det gjelder Oksanen: Hun har til tross for egne spiseproblemer definitivt lykkes som forfatter. Og selv om boken starter ut med litt vel mye oppkast, så er den overbevisende i sine beskrivelser av dette og gir totalt sett et godt innblikk i det å være tokulturell (minst) og de særskilte problemene man møter på når den ene kulturen oppfattes som overlegen den andre.