Størst av alt er kunsten

Kulturjournalist  1 (kvinne) i en landsdekkende avis skriver kritisk om kjønnsfordelingen i sommerens festivalbooking. Musikk«ekspert» (mann)  i annen landsdekkende avis anklager kulturjournalist (kvinne) for mas og sutring. Bookingansvarlig (mann) for stor hovedstadsbasert festival  påpeker at er flere «sterke kvinner» i programmet til hovedstadsbasert musikkfestival og at ingen av disse er valgt ut fordi de er kvinner, men fordi de lager fantastisk musikk. Kulturjournalist 2 (kvinne) bidrar med tall og statistikk over kjønnskjevheter i musikkbransjen og foreslår kvotering av kvinner som tiltak. Talsperson for bransjeorganisasjon (gjerne kvinne) ønsker selvfølgelig en debatt om kjønn og musikk velkommen og sier at det finnes  mange bra kvinnelige artister. Men bransjeperson understreker at ingen kvinner ønsker å bli kvotert inn på bakgrunn av kjønn. Etterhvert renner debatten ut i sanden (selv om kulturjournalist 1 som prøver igjen neste år) med en konklusjonen er at «noe» må gjøres, men at likestillingspolitiske tiltak er et usexy overgrep  mot kvinner generelt og mot kunsten spesielt. For størst av alt er kunsten og den bryr seg ikke om uvesentligheter som kjønn, klasse eller rase. Kunsten har kun nese for talent og kvalitet og dette er en tullete debatt.

Med tanke på festivalsommerens årlige musikk og kjønn-debatt ber jeg framtidige debattdeltakerne ta inn over seg følgende: Forestillingen om kunstens autonomi gjør disse debattene forferdelig stusselige og lite løsningsorienterte. Musikkbransjen er, tro det eller ei, ikke fristilt fra sosiale strukturer. Det er ikke bare talent og kunstnerlig fortreffelighet som avgjør. Vi vet alle at makt- og arbeidsdelingen er  like kjønnsdelt som ellers i arbeidslivet og i menns favør. I andre bransjer er det akseptert å jobbe politisk for å bekjempe sånt. I musikkbransjen derimot er det et overgrep mot kunsten å snakke om likestillingspolitiske tiltak. Kulturforskeren Heidi Stavrum skriver at «forestillingen om at det er kvalitet og talent alene som styrer kunstfeltet, fører til at det er vanskelig å få gjennomslagskraft for argumenter om at sosiale strukturer gjør seg gjeldende på samme måte i kunstfeltet som på andre samfunnsområder». Å foreslå politiske tiltak for å bedre skjevhetene i musikkbransjen gjør at man utdefineres av debatten fordi det er et brudd på musikkfeltets interne logikk.

Egentlig handler ikke debatten om musikk og kjønn, den handler om  musikk og kvinner. Så lenge «kjønn» er et kamuflasjeord for «kvinne» og så lenge menn får lov til å framstå den kjønnsnøytrale normen i musikkbransjen er sjansene store for makten og æren i evighet vil reproduseres i menns favør. Slik får mannlige musikere fortsette med å tro at kjønn ikke er noe som angår dem og derfor kan overlates til kvinnelige musikere å «ordne opp i selv».

Beate Sletvold Øistad

Om Beate:

Jeg er 25 år, redaksjonsmedlem i Fett og faglært feminist med en bachelor i Norges mest upopulære fagfelt, kjønnsforskning.

Lesetips for deg som vil møte personlig synsing med argumenter og empiri i neste musikk og kjønn-debatt:

 

Bilde:  “Å være synlig for venner” Fotograf: Tommy Bjerke.

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

6 Comments

  1. Sunniva
    Sunniva 18/03/2011

    Word! Kvinnene er også i kulturbransjen sine egne fiender på en dårlig dag. Susanne Sundfør trakk seg fra konkurransen da hun ble nominert til beste kvinnelige artist og dyktige kvinner i filmbransjen tar til motmæle mot de som mener filmstipender til kvinner er en god idé. Hvorfor er mange kvinner som lykkes i mannsdominerte miljøer redde for å peke på kjønnsdelte strukturer? Det må være lov å spørre hvor holdningene om hva som er kvalitet i kunsten i dag kommer fra.

  2. trine
    trine 18/03/2011

    Ja, veldig bra innlegg! Eg er samd i at det er like viktig å tenkje på kjønn innanfor kulturlivet som andre plassar, særleg når det kjem til festivalar og booking.
    Men eg er litt meir usikker på det med Spellemansprisen. Då dei skulle kåre årets kvinnelege artist i 2008 sa Henning Kvitnes og Thomas Felberg noko som “Nå blir det spennende å se hvem vi skal våkne med i morgen” då dei skulle opne konvolutten med vinnarnamnet i(eg finn ikkje sitatet, diverre). Då synst eg svaret til Sundfør om at ho fyrst og fremst er artist, ikkje kvinne, var bra spontan respons. I det praktiske tilfellet fungerte den kvinnelege kategorien på litt ulike måtar
    – det løfta jo fram kvinnelege artistar ut i lyset. Det er supert.
    – men det framstod òg som ein kategori med vakre kvinner som kunne bli erobra av mennnene i musikkbransjen.
    Og det siste gjer at eg skjønner at det ikkje alltid er så kult med desse kategoriane. De har nok rett i at fjerning av kjønnsperspektivet ikkje er løysinga, og at ein i staden må ta eit oppgjer med kjipe haldningar til kvinner, som Kvitnes og Felberg hadde her.

    Poenget mitt er altså at eg deler frustrasjonen om at kvinnelege artistar ikkje alltid ynskjer kvotering, men at eg ser at det er nyansar og strukturar som gjer at det ikkje er så lett å finne ut kva som er gode feministiske løysingar.

  3. Åshild
    Åshild 18/03/2011

    Dette har jeg også lurt på, men det kom nesten en god debatt ut fra Susanne Sundførs manøver. Som kunne vært positivt.

  4. Beate Sletvold Øistad 18/03/2011

    Jeg skjønner på en måte hvorfor kvnner i musikk- og filmbransjen tar til motmæle mot kvotering. På grunn av disse forestillingen om at det kun er talent og kvalitet som teller så framstår de som “må” kvoteres som dårligere artister. Siden kvotering nesten utelukkende handler om kvotering av kvinner så forsterkes sammenhengen kvinnelig artist = dårligere artist. Derfor blir det så viktig for Susanne Sundfør å appellere til den “kjønnsløse” kategorien artist. Det er kjedelig å bli kalt kvinnelig artist, mens alle menn slipper unna med kun artist, som Sundfør understreker.

    Et alternativ på Spellemannsprisen kunne jo vært å slått sammen kategoriene mannlig og kvinnlig artist til “årets artist”, men sørget for å nominere 50 prosent menn og 50 prosent kvinner. Selv om det finnes en sjanse for at menn ville vunnet prisen oftere enn kvinner.

    Det positive med en kategori for hvert kjønn på Spellemannsprisen er i det minste at menn på finne seg i å bli kalt “mannlig artister” ÉN gang i året…

  5. Ingrid
    Ingrid Tungen 18/03/2011

    Ok, kanskje ikke musikk menn kunst. Aksel Hennie var jo for eksempel veldig imot kvotering (el. tiltak) for å få flere kvinnelige filmskapere. Derfor var dette innlegget så befriende når det sa, “Aksel Hennie, du er kvotert!”. Det er så snodig å si at kunst ikke kan kvoteres, når det skjer over en lav sko hele tiden.
    http://www.dagbladet.no/2009/06/24/kultur/debatt/kvotering/kjonnskvotering/6879980/

  6. Siri Borge 18/03/2011

    Kjønnskvoteringen bør etter min mening ikke starte ved rekrutteringen av artister, men i selve komiteen som velger ut artistene. Nå kjenner jeg heller ikke til hvor skeivt eller ikke skeivt fordelt det er i disse komiteene, men jeg antar at det er flere menn en kvinner. Det er jo desverre ofte slik.
    Kansje ikke det heller hadde løst noe, men jeg personlig tror det hadde utgjort en forskjell.
    Jeg aplauderer Sundfør for sin utalelse, det er veldig nødvendig at denne debatten får fokus i kulturlivet.
    Innenfor kunstmiljøet er det også menn som får mest oppmerksomhet og større gutteklubber. Dette er jo litt snodig når man ser på tegning, form, farge og diverse kunstforskoler i landet, der det faktisk er flere kvinner enn menn som studerer.
    Som kunststudent føler jeg til tider at jeg kjemper meg opp blandt en gutteklubb. Det er brorskapet som dominerer kunstnorge.