Jeg vil også ha au pair
Jeg: et urbant medlem av middelklassen, godt etablert med jobb, studier, mann og barn. Tidsklemma er påtrengende. Jeg har allerede fulgt Jens sitt råd (Stoltenberg altså) om kjøpekaker fremfor hjemmelagde, men siden jeg i utgangspunktet bakte lite, frigjorde det marginalt med tid.
Det nye i tiden er definitivt au pair: Å invitere et ungt menneske fra en annen kultur inn i hjemmet sitt, og slik gi dem et lite stykke norge. Så får man litt hjelp tilbake. Noen som passer barn, handler, vasker hus, vasker klær, rydder, støvsuger (også under sofaputene) og stryker duker. Da trenger man heller ikke kjøpekaker. Og det fremmedkulturelle unge mennesket bor hjemme hos deg, spiser sammen med deg og slapper av hjemme hos deg.
Det høres kanskje ut som minimalt med fritid, konstant tilgjengelighet for arbeidsgiver, manglende kontroll over eget liv (som hva en skal spise, når, hvor og hvordan en skal bo, og hvem en skal tilbringe tid med i disse situasjonene), men det er det ikke. Det er Kulturutveksling.
Nå er det sånn at dette, som ikke er arbeid, men Kulturutveksling, likevel er regulert i forhold til, vel, nettopp arbeid. Og lønn… Men det er altså ikke arbeid. Det er Kulturutveksling! Med arbeidstid på maks 30 timer uken og lønn på 4000kr i måneden. Men for all del: Du skal behandles som en del av Familien. Det er jo ikke Utnytting. Det er Kulturutveksling!
Det er likevel interessant at en institusjon for Kulturutveksling er basert på at den ene utveksleren jobber for den andre. For de har vel begge Kultur å Utveksle? Men arbeidsinnvandrerens Kultur er kanskje mindre verdt? Sånn at det er greit å spe på med litt barnepass, matlaging, støvsuging og dukstryking? Tilsvarende en 80% stilling?
Jeg merker at jeg ønsker meg en au pair. En ung fremmedkulturell mann å uveksle kultur med. Helst en som ikke har så rar kultur, som er flink med barn og kan lage mat (men uten altfor mye hvitløk, og bare passelig med karri). Helst en litt kjekk en, sånn som han her:
Bare synd det virker som det ikke er så mange menn som utveksler… De er kanskje ikke så opptatt av Kultur?
Om forfatteren
Solveig
Jeg er 29 år og bor på Trasop i Oslo med mann, barn og bonusbarn. Jeg er i gang med en mastergrad i sosiologi, og jobber i en interesseorganisasjon for funksjonshemmede.
Related Posts
-
Underbetalte ufaglærte arbeidsinnvandrere
Det er ikke spesielt imponerende når en hvit kvinne fra middelkalssen raljerer over fattige fillippinske kvinners mulighet til å komme til Norge for å jobbe […]
…er au pair bare for de med barn? Bare lurer, for vi har en hel del kultur å utveksle bort her i øvregate.
Mamma var au pair i Oxford. Et lærerikt opphold hun hadde masse glede av, og som hun ofte fortalte oss om.
Eks-kjæresten min var au pair i to omganger. Hun lærte to nye kulturer å kjenne, fikk masse venner internasjonalt, lærte nye språk og opplevde ting hun ellers aldri hadde fått være med på.
Tar mamma og eksen min feil? Var det så ille at de også tok seg av mat, hund og barn mens de utforsket verden? Er det verre at andre kommer til Norge for å bli au pair enn at norske jenter (og gutter) reiser ut?
Jeg vet ikke om du har tenkt gjennom dette i det hele tatt.
Hei “Tulla”
Jeg tviler ikke på at både eksen din og moren din opplevde au pair oppholdene sine positivt. Poenget med innelgget er ikke at dette ikke kan fungere fint i en del tilfeller, men at endringer i hvordan au pair ordningen fungerer i praksis gjør det relevant å stille spørsmål ved om ikke dette egentlig er arbeidsinnvandring og bør reguleres som det. Som du sikkert skjønner er det noe jeg mener det bør.
Det har blitt forsket en del på dette de siste årene. Blant annet har Lise Widding Isaksen, professor ved UiB, funnet at flertallet av au pairene i Norge er kvinner fra fillipinene som har egen familie å forsørge hjemme og at norske, danske og svenske vertsfamilier ikke oppgir å være interessert i kuluturutveksling. Det de ønsker er hjelp hjemme. Dette intrykket forsterkes av at selskaper som formidler au pairer annonserer under “barnepass” (ikke kulturutveksling) i norske aviser, og at mange av kvinnene som er her som au pairer jobber svart ved siden av for å ha penger å sende hjem.
Der en dagmamma eller barnevakt vil tjene rundt 120kr timen i norge, tjener en au pair rundt 40kr timen. Til tross for at de gjerne er tilgjengelig for å “hjelpe til” hele døgnet og jobber mye kveld og helg. De er ikke beskyttet av arbeidsmiljøloven, og det er lite innsyn i hvordan arbeidsforholdene deres faktisk er.
Så har man jo også oppslag som dette, som bekrefter at det er et problem med vilkårlighet i arbeidsforhold, lommepenger og innholdet i au pair oppholdet som au pairer møter i norge:
http://www.dagbladet.no/2011/02/14/nyheter/svensker_i_norge/innenriks/15400072/
Saken blir ekstra ille av at mange av dem som kommer kommer fra fattige land, trolig har dårlig kjennskap til rettighetene sine og at arbeidet er i en gårsone mellom arbeidsliv og kulturutveksling.
Solveig
Jeg har selv vært Au pair i London i 6 mnd, og anser det som en veldig nyttig og positiv opplevelse for meg. Mitt generelle inntrykk av en au pairs arbeidsdag (eller uke for den del) er at man har et visst antall faste plikter og gjøremål, og når det er gjort har man også mye fritid. Er man effektiv og får gjort unna dagens støvsugingsrunde, så har man faktisk mye tid både til å gå på skole, teater, konserter og pub – slik gjorde i alle fall jeg det!
I stedet for å la staten regulere enda mer av ola nordmanns hverdag, må man kanskje heller snu hodet litt og se på den nordmannen som driver rovdrift på au pairer, for det er sikkert en del av dem. Byråene kunne sagt nei til de filipinske damene som har egen familie hjemme, men hvordan skal man sjekke dette? Den norske stat kan ikke operere som den irriterende storebroren som bare ødelegger og sniker i lillesøsters planer, noen ting må man få lov til å kontrollere selv. Jeg har ingen statistikk som støtter opp om dette utsagnet, men jeg våger allikevel å si at jeg tror majoriteten av de som kommer og jobber som au pairer i norge er nyskjerrige ungdommer som ser dette som en måte å få innblikk i det norske livet, og det er en fin måte å bli raskt integrert og få nye venner. For man er faktisk ikke låst til barnepass og støvsuger dagen lang, og vertsfamilier er ofte flinke til å ta med dette nye familiemedlemmet på utflukter, og introdusere dem for potensielt nye venner.
Men, som så mye annet i verden, så er det jo en av mange goder som lett kan utnyttes av utspekulerte nordmenn. Man kan jo håpe at folk flest har såpass mye vett og forstand at de ikke gjør det!
Hei Eliza – jeg tviler ikke et sekund på at du hadde en god au pair-opplevelse. Intensjonene for ordningen er jo alle for, den er god. Men det er en stor forskjell på en ressurssterk nordmann som reiser til London og en fattig kvinne fra Asia som kommer til Norge, reiser fra egne barn for å passe på andres, slik at hun kan sende penger hjem til familien. Et annet ord for dette er sosial dumping.
Jeg vet ikke helt hva slags regulering du er redd for, men jeg er for at et statlig organ ivaretar interessene til disse kvinnene. I dag er det ingen som har ansvar for dem, ingen som følger opp. Resultatet er at en hel rekke middelklasse-pluss-familier i Norge utnytter en ordning som er ment for kultur, til noe helt annet.
Poenget er at det er fler og fler i den gruppen Solveig beskriver over. Derfor er det viktig at noen politikere tar tak i ordningen, for å sikre at den blir brukt til det den var ment for.
Ja til nysjerrig ungdom og kulturutveksling, men vi kan ikke gå med på at nordmenn får kultur mens de som kommer til oss ender i sosial dumping-kategorien. Det er disse vi må gjøre noe med, ikke de som faktisk er på kulturutveksling.
THE NANNY CHAIN http://www.prospect.org/cs/articles?article=the_nanny_chain
“Vicky is part of what we could call a global care chain: a series of personal links between people across the globe based on the paid or unpaid work of caring. A typical global care chain might work something like this: An older daughter from a poor family in a third world country cares for her siblings (the first link in the chain) while her mother works as a nanny caring for the children of a nanny migrating to a first world country (the second link) who, in turn, cares for the child of a family in a rich country (the final link). Each kind of chain expresses an invisible human ecology of care, one care worker depending on another and so on. A global care chain might start in a poor country and end in a rich one, or it might link rural and urban areas within the same poor country. More complex versions start in one poor country and extend to another slightly less poor country and then link to a rich country.”
Tror det er verdt aa merke seg at de nordmenn som reiser ut for aa vaere au pair i praksis ikke har samme rammebetingelsene som de au pairer som kommer til Norge fra fattige land. Desverre er det slik at hvis en nordmann er au pair i England/USA/vestlig land, saa overholdes mer ‘kultur-utvekslings’ tanken, mens naar jenter/damer fra fattige land kommer til Norge saa kommer de som hushjelp. De au pairer som kommer til Norge fra andre vestlige land er paa samme maate ogsaa mer innen ‘kultur-utvekslings’ tanken, i motsetning til de au pairer som kommer fra fattige land. Slik er det i praksis.
Eller man kan bare ansette noen svart: http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10082836
Cille: Du tar rett og slett helt feil. Alle de jentene jeg kjenner som har reist ut for å jobbe som au pairer fra Norge og andre nordiske land ender som “hushjelper”. Det ER jobbing det er snakk om. Det er marginalt med kulturutveksling. De bor gjerne hos rike familier som har akkurat de samme intensjonene med å ha au pair som norske “middelklasse pluss-familier”.
Poenget er jo at det likevel kan være en svært interessert opplevelse – selv om det arbeidet en gjør er underbetalt, bor man gratis, spiser gratis – og i normale tilfeller har man mye fritid (for eksempel midt på dagen og på kvelden.) Da har man anledning til å lære vertslandet sitt å kjenne.
Det er sjokkerende overformynderi å forby en glimrende praksis veldig mange er fornøyd med fordi om noen au pairer har motiver for å komme til Norge som enkelte ikke setter pris på.
“Forlate familiene sine…” – folk i alle land gjør dette hele tiden! Norske sjøfolk “forlater familiene sine”. Nordsjøarbeidere “forlater familiene sine”. Svensk helsepersonell “forlater familiene sine”. Alle som løfter en finger i de forente arabiske emirater har forlatt familiene sine. Er det feil å dra til et annet land for å tjene bedre? Det synes jeg ikke det er. Så lenge det er fattigdom i verden, får vi se hvordan vi kan bekjempe den – og la de fattigste finne smarte løsninger for å gjøre livet sitt litt bedre.
Vel, jeg tror ikke norske kvinner i middelklassen har det på G når det kommer til likestilling alikvel. Når løsningen på tidsklemma blir å skaffe hjelp utenfra i stedet for at mannen i huset tar i et tak pga de ikke gidder, så blir de stakkarslige.
At fillipinerne mødrer andre steder enn hjemme hos egne barn, er bare tragisk.
Er det virkelig bedre for verden (og disse Filippinske jentene) at ordningen kun blir begrenset til velstående vestlige ungdommer som skal “reise” et år – og får seg en jobb på en OK og forenklet måte. Hvis man regner på timeprisen så blir den heller ikke 40 kroner dersom man regner fordelen av å bo og spise – men på minst det dobbelte.
Problemet er ikke at jentene kommer fra Filippinene, er mindre egoistiske (fordi de må) enn vestlige og faktisk sender lommepengene sine hjem, men at norske familier utnytter dem.
Så her er jeg enig i at man sikkert kan tjene på å kalle en spade en spade, nemlig lavterskel jobbmulighet i et land man har lyst til å reise til (av en eller annen grunn). Og regulere i forhold til det med litt utvidede rettigheter, blant annet.
Men å løse det ved å nekte au pairer med egne barn? Da går man på at det er feil med at de er Filippinere (og den kulturen de har). Hva er alternativet til disse jentene? Hong Kong og Singapore blant annet – MYE værre enn å komme hit til regulerte forhold. Sosial dumping? Kan jeg ikke med min beste vilje forstå. Alternativet til de fleste av de norske familiene med au pair vil være ingenting – og hva har man egentlig oppnådd da? JO – for hver familige som slutter å ha au pair:
1. EN familie på Fillippinene som ikke får gjort noe med tilværelsen sin
2. EN norsk familie om får en mer travel hverdag
3. Mer bruk av svarte tjenester som vaskehjelper etc i den norske familiene
Jeg får litt følelse av at det er mye misunnelse ute og går her – og de stakkars Fillipinske jentene – nei de er da ikke vårt problem. Veldig enig med Tulla i diskusjonen over her.
Hmh. Som ung mann ville jeg bli au pair. Da fikk jeg høre at det kunne jeg jo ikke bli, det var det bare jenter som kunne være.
Jeg tror slike holdninger er en stor festbrems for de av det mannlige kjønn som kunne tenke seg å være au pair.