Denne måneden er preget av røde, svarte, blå og grønne russebukser. En markering av avslutningen på mange års skolegang, fest og moro. En tid de aller fleste husker som skolens høydepunkt, en artig tid der man skal feire og ha det gøy før man går hver til sitt videre i livet.

Et kjapt søk på google eller en titt i avisene avslører at dette er en utsatt tid for jenter. Allerede i april kunne NRK melde om den første voldtekten på et russetreff i Skien. I Trondheim ble ei 14 år gammel jente voldatt på en russefest natt til 1. mai, og Dagbladet meldte 10. mai om en russejente i Asker som slapp unna med skrekken da hun kom seg unna et overgrep ved å rope, skrike og løpe.

At jenter blir voldtatt, utsatt for overgrep eller seksuell trakassering er ingen nyhet. Ulike undersøkelser viser at over halvparten av alle jenter blir utsatt for en eller annen form for uønsket oppmerksomhet knyttet til kjønn, kropp og seksualitet. Likestillings- og diskrimineringsombudet melder om at mellom  8000 og 16 000 personer i Norge opplever voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. Partnerdrap (først og fremst drap av kvinner) utgjorde om lag en fjerdedel av alle drap i Norge i perioden 2000-2009, viser en studie fra UiO.

Russetida er en tid med spesielle utfordringer. I det russebuksa er på blir det ofte vanskeligere å sette grenser for seg sjøl. Mange russekrav går ut på å ligge med, kline med eller kle av seg. Gjerne kombinert med alkohol. Mange opplever å presse egne grenser, og lar sine egen grenser blir tråkka over. Det er gøy, helt til det går for langt.

Jenteforsvaret har i vår holdt feministisk selvforsvarskurs for russejenter i Asker, på Sogn i Oslo og i Mysen. Kurset gir jenter mulighet til å forsvare seg, lærer jenter å bruke stemmen, og forteller jenter at deres grenser er kan forsvares. At det er lov til å si ja, og nei. Og at nei betyr nei. Vi fikk høre historier om jenter som ble holdt fast og utsatt for seksuell trakassering, og sperret inne i biler sammen med flere gutter. Jentene som fortalte disse historiene gikk ut av kurset med hodet litt høyere, og med en bevissthet om at de er verdt å forsvare. Flesteparten av jentene lærte å forsvare seg seg for første gang i livet sitt. Jentene lærer om holdning, blikk og stemmebruk, og får tenkt gjennom hvordan de kan reagere når de blir utsatt for seksuell trakassering eller overgrep. Jentene fortalte at de følte seg mye tryggere i etterkant. Jenteforsvaret ønsker at feministisk selvforsvarskurs skal være obligatorisk for alle russejenter.

Det aller viktigste vi lærer bort på kursene er at det aldri er offeret sin feil i en overgrepssituasjon. Uavhengig av hva hun har på seg eller hvor mye hun har drukket. Uavhengig om kjæresten har slått tidligere eller ikke. Fordi holdninger som legger skylda og skamfølelsen på offeret er med på å gjøre overgrep mindre alvorlig.

En ny undersøkelse fra Universitetet i Linköping viser at hver tiende jente har hatt sex mot sin vilje. Det er på tide at samfunnet tar dette på alvor. På våre kurs for russejenter i vår har vi fått erfaring med hvor viktig våre kurs er for å bevistgjøre jenter om egne grenser. Slik at alle uansett kjønn og farge på russebuksene får en trygg feiring.

Liv-Tone Ruud er leder av Jenteforsvaret. Jenteforsvaret er en nyoppstarta organisasjon som holder kurs i feministisk selvforsvar for jenter. Organisasjonen arbeider mot vold mot kvinner og seksuell trakassering, og ønsker å gjøre feministisk selvforsvar obligatorisk for alle jenter i den videregående skolen.

Bilde 1: Ballespark av Jenteforsvaret (som har gitt lov til å bruke biletet).

Bilde 2: Russetoget, Lillestrøm, 17. mai av Dmitry Valberg (CC BY-NC-ND 2.0).

Bilde 3: Nerde-russ av aktivioslo (CC BY-NC-ND 2.0).

Deltidsdebatten som preger mediene tegner et bilde av at deltid er trendy. Det gir oss tid til å bake cupcakes og holde huset plettfritt. Hvis det var sant, bør alle bli venn med en sykepleier for å sikre seg rykende ferske bakevarer, inntatt i plettfrie hjem. Sykepleiere jobber nemlig mye deltid.

Å være deltidsansatt sykepleier er ikke lukurativt. Derfor jobber også de fleste deltidsansatte betydelig mer ved å ta på seg ekstravakter. Ekstravakter på ubekvemme tider som helg og natt, ekstravakter som ikke nødvendigvis gir pensjonspoeng. Deltidsstillinger er et stort problem, fordi det gir dårligere inntekt, dårligere pensjon og mindre forutsigbarhet.

Helse- og omsorgssektoren er en kronisk underbemannet sektor. Bemanningen er på et absolutt minimum og det går ut over både ansatte og pasienter. Dagens grunnbemanning er så minimal at sykepleiere melder at de ikke får gjort grunnleggende sykepleie, som for eksempel å tilby dusj til pasienten. De melder om høyt arbeidspress og følelsen av utilstrekkelighet. Mange jobber deltid fordi de ikke har overskudd til å jobbe heltid. Og dette kategoriseres som frivillig deltid!

Her kommer en hemmelighet: Løsningen på deltidsfloken er tilstrekkelig grunnbemanning!

For å løse deltidsfloken må man derfor først og fremst se på bemanningen. Bemanningen må gi rom for pleie av høy faglig kvalitet og ta høyde for kjent fravær som sykefravær og ferieavvikling.

Økt bemanning vil gjøre at flere får mulighet til å jobbe heltid. Både fordi det vil være enklere å få turnusen til å gå opp med økt bemanning og fordi arbeidspresset blir lavere. Hvis flere jobber heltid vil det bli en mer stabil personalgruppe og det gir mulighet for å følge opp pasientene bedre og tettere. Min erfaring er at jeg har mulighet til å gi best pleie til pasientene når vi er en gruppe sykepleiere som kjenner pasienten godt. Da blir ikke viktig informasjon borte og pasienten slipper å forklare ting gang på gang.

Økt bemanning vil gi bedre og mer effektive tjenester, samt lavere sykefravær og høyere faglighet. Det er gjort flere forsøk på å øke grunnbemanningen som viser at sykefraværet går betydelig ned når det er flere på jobb. Bergan sykehjem økte grunnbemanningen og sykefraværet gikk ned med 50 prosent! Med andre ord en vinn – vinn situasjon. Tilstrekkelig bemanning, med riktig kompetanse, skaper gode fagmiljøet og mer effektive tjenester.

Økt bemanning vil gi bedre helsetjenester til befolkningen! Gjennom riktig bemanning vil sykepleiere og andre viktige yrkesgrupper i helsetjenesten kunne gi enda bedre helsetjenester. Å yte god sykepleie handler mye om relasjoner og tid til den enkelte pasientens ressurser og utfordringer. Å gi god sykepleie tar tid, en tid som i dag dessverre er mangelvare.

Det er ikke slik at sykepleiere flest velger å jobbe deltid for å ha mer tid til å bake cupcakes. Sykepleiere jobber deltid fordi det ikke er hele stillinger eller fordi det er for slitsomt å jobbe heltid.

Så spar meg for mølet om husmordrømmen, vi sykepleiere ønsker oss 100 prosent fast jobb!

Silje Naustvik er sykepleier av profesjon og jobber til vanlig på Oslo Universitetssykehus, lokalisasjon Radiumhospitalet.  Nå er hun så heldig å være leder for nesten 15 000 tydelige, modige og stolte sykepleiere i Oslo NSF.

Bilde 1: Muffins! av  Schwartzerkater (CC BY-NC-ND 2.0).

Bilde 2: Korrekt_antrukket_sykepleier_060312_web av Universitetssykehuset Nord-Norge (CC BY-ND 2.0).

Bilde 3: Fra Oslo NSF.

Slik begynner bilaget ”Vår- vakker fra topp til tå” som fulgte med et tilfeldig valgt blad for mitt kjønn denne sesongen. Bilaget handlet om hår, sminke, spa og hud, og altså vårrengjøringen vi kvinner har lengtet etter i hele vinter. Jeg fikk bladet gratis av en som hadde fått det gratis og er i så måte glad for at jeg slapp å bruke penger på det. Etter å ha bladd gjennom føltes det som jeg hadde fått redusert IQen min.

Jeg jobber heller overtid så lenge jeg slipper å dra hjem, tenne duftlys og bade.

Skjønnhet

Jeg er i utgangspunktet veldig positivt innstilt til skjønnet. Jeg synes det er svært mange vakre mennesker rundt meg og liker selv å være fin. Jeg bruker mascara, rouge, deodorant og ansiktskrem hver dag. Jeg har til og med en egen nattkrem og bruker både hårkur og bodylotion innimellom, så ingen trenger å innbille seg at jeg er fanatisk mot kroppspleieprodukter. Tvert i mot, positivt innstilt altså.

Jeg er ingen ekstremist og vasker f.eks. gjerne ansiktet med denne. NB! Detter er ikke en reklame, jeg vil ikke ha noe ansvar hvis du får lyst på dette produktet.

Dumhet?

Men ærlig talt, hvordan kan det ha seg at oppegående mennesker greier å innbille seg at kroppen virkelig trenger badesalt, kroppsskrubb, selvbruningskrem, neglebåndsolje, øyekrem, ansiktsserum eller et sett med 5 ulike sminkekoster? Hvordan henger det sammen at et blad som forsøker å fremstå som seriøst i den redaksjonelle delen av utgivelsen sin kan lire av seg setninger som

• ”Bodylotion kan faktisk virke beroligende på kroppen og hjelpe mot stress. Så finn en du virkelig liker.”
• ”Hva er egentlig dette serumet- og er det nødvendig? Vel, det er nødvendig hvis du virkelig vil skjemme bort huden. (…) Få raskere resultater ved å velge et serum som passer akkurat dine behov.”
• ”Huden under øynene er svært sensitiv, og nettopp derfor trenger vi en egen krem til denne. Øyekremen klappes forsiktig på med fingertuppene og skal påføres morgen og kveld.”
• ”Ansiktskrem er et av de viktigste produktene vi bruker.”
• ”Med riktig form på brynene ser du mer opplagt ut- og ikke minst et par år yngre ut!”

I 2009 fikk jeg rød og sår hud på øyelokkene og kjøpte en slik beroligende øyekrem. Den virket ikke. Men det virket å slutte å bruke vannfast maskara som måtte gnikkes av med bomullsdott hver kveld.

Hjernevask!

Hvorfor skal kvinner dyrke kroppslig renselse som om det er noe vi trenger for å hente oss inn? Hvorfor forventes det at jeg ikke bare skal holde meg ren og hygienisk, men at jeg i tillegg skal se på det som rekreasjon bare fordi jeg er kvinne? Nå blir jeg garantert sablet ned av noen som tror jeg er en sint feminist som hater menn. Dette kan jeg motbevise med det samme. Jeg er faktisk stort sett alltid i godt humør (selv rett etter jeg har stått opp) og jeg er meget glad i menn. Men ærlig talt, hvorfor skal liksom alle kvinner like fotpleie og et langt bad med agurkskiver over øynene?

Dette er hjernevask og jeg fatter ikke hvorfor det ikke er flere som hisser seg opp over det. Nei! Jeg vil ikke ha tips til hvordan jeg kan lage mitt eget badesalt. Jeg jobber heller overtid så lenge jeg slipper å dra hjem, tenne duftlys og bade.

En fortvilet mann som holder på å drukne i skumbadet.

Vi har så mange rare regler når det gjelder bryllup. Det er rart at likestilte kvinner i Norge velger å bli “gitt vekk” som en annen collie, eller at de rusler rundt på “den største dagen i livet” med en bukett blomster i hendene, et accessorie som ikke har noen mening, spør du meg. For ikke å snakke om hvor fort vi gir opp etternavnene våre. Men alle disse reglene kan du velge å ignorere, hvis du vil. Jeg kan jo bekjenne at jeg ender opp med et veldig konvensjonelt bryllup. Jeg har kjøpt en svær, hvit muffinkjole, det kommer 60 tanter og onkler og venner og søskenbarn, vi skal spise kveite til hovedrett og hele forholdet vårt, livet vårt, skal få et offisielt “ok” av en dommer som jobber på Tinghuset.

Det siste er jo egentlig det viktigste. Forrige gang jeg møtte de andre i Maddam diskuterte vi ekteskapet. Hvorfor gifter man seg egentlig? Jeg gifter meg for å få et formalisert, juridisk forhold til den personen jeg har vært sammen med i fem år nå, og som jeg har kjøpt bolig med. Vi skal feire kjærligheten med en fest. Vi skal la familiene møtes. Vi skal kanskje få barn sammen. Vi skal være sammen i overskuelig fremtid, kanskje resten av livet. Men dette siste er jo bare frosting, for selve cupcaken (aka fundamentet) av det borgerlige ekteskapet er altså det juridiske. To personer som velger å binde seg sammen for resten av livet.

Det er flere spørsmål som tvinger seg frem når en ser på ekteskap. Først, tallet: Hvorfor er det bare to personer som kan gifte seg? Det er ikke alle som bare har en kjæreste, hvorfor må du velge mellom kjærestene dine hvis dere skal formalisere det? Det fremstår kanskje ikke som verdens mest påtrengende problemstilling, det er ikke mange som kjenner forhold med flere enn to personer i, men tro meg, de eksisterer. En av mine venninner er for eksempel sammen med både en mann og en kvinne. Hvorfor er dette tabu? Skal ikke de få et like offisielt “ok” på forholdet sitt slik jeg får? Med hvilken forskning i ryggen mener staten at folk bare lever i par?

Hvilke kjønn som får lov å gifte seg med hvem er vi egentlig ferdig med å diskutere nå, syns jeg. Vi er jo enige, til og med KrF syns at lesbiske og homofile skal kunne gifte seg. Men i land vi liker har de fremdeles et snevert syn på ekteskapet. Når North Carolina ikke engang tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn så ville de kanskje ledd av ideen om ekteskap mellom flere enn to personer. Tirsdag denne uken vedtok de en lov mot homofile og lesbiske ekteskap. På underskriftskampanjen hvor de samler inn støtte mot loven kan folk skrive hvorfor de signerer.

Det er en som skriver “The constitution should protect rights..not take away.” Jeg er enig. The land of the free burde jo gi innbyggerne sine likeverdige rettigheter, og ikke moralisere over hvordan man innretter privatlivene sine. Nå tror jeg at folk kan leve gode og fullverdige liv uten å gifte seg, altså, men når man først har innført konseptet så skal det da være likt for alle. En annen ting er at bare tanken om at noen lever mer moralsk riktige liv enn andre er en grobunn for trakassering. Mennesker må få lov å gå hånd i hånd med kjæresten(e) sine uten så mye som et eneste fordømmende blikk. Ingen skal måtte stå til rette for andre om hvem de er sammen med.

Mest av alt syns jeg det er rart at verden går bakover. Det er en viktig påminnelse om at verden ikke blir friere og mer likestilt automatisk, av at tiden bare går.

–

Illustrasjonsbilde: Wedding time av Luca Rossato | (Some rights reserved)

Jeg var på nippet til å be om følgende presisering: ”Snakker du om meg eller om hunden?”,

Jeg tvilte på mine egne ører. Det kunne ikke stemme at han sa noe sånt til en fremmed midt på gaten. Hodet begynte å kverne, hjernen scannet alle muligheter for en misforståelse. Fornuften brukte all sin fantasi for å servere en plausibel forklaring på dette uventede utsagnet. Jeg var på nippet til å be om følgende presisering: ”Snakker du om meg eller om hunden?”, til tross for det opplagte faktum at hunden slett ikke var iført benklær. Nei, det kunne ikke være noen andre enn meg kommentaren var rettet mot. Hjernen søkte likevel videre: Mon tro om mannen var skredder av yrke, en årvåken og lidenskapelig fagmann som takket være sitt skarpe skredderblikk nå lot seg begeistre av en bukse med spesielt pent snitt. At hans spisskompetanse satte ham i stand til å avdekke interessante detaljer, selv i en falmet treningsbukse. At det var selve stoffet han egentlig bemerket, og ikke min kropp. At han simpelthen beundret sømmenes buktninger, lommenes utforming og buksebeinas skjæring. Jeg tviholdt på denne tolkningen en stund, i rein fornektelse av å bli tiltalt som – ja, som et objekt! Mannen hadde for lengst gått videre da den første forfjamselsen la seg. Munnen min var fortsatt halvåpen og blikket stadig spørrende. Det neste som skjedde var at min vantro reaksjon ble forsterket idet en erkjennelse motvillig steg til overflaten: Jeg følte en viss smiger.

Sprettrumpa

Tones praktrumpe, dessverre mørklagt av lange skygger.

På forsiden av Dagbladet fredag 4. mai 2012 er ordet SPRETTRUMPA trykket med fete, rosa typer i en overskrift koblet til et bilde av Tone Damli. Leserne inviteres til å lære av artisten for å få en like spenstig stuss som henne. I saken hylles Tone for sin enestående rumpe. Hun verner ikke hemmelighetsfullt om metodene som bokstavelig talt ligger bak, nei tvert i mot, hun deler raust av sin treningserfaring med Dagbladets lesere. Damli innrømmer at hun ”aldri har vært en stor fan av rumpe- og lårtrening”, likevel har hun nå innlemmet seteøvelser i sitt treningsregime. Hun avviser at hun holder seg aktiv for utseendets skyld: ”Jeg er opptatt av å gjøre så godt jeg kan for å forebygge og stramme opp. Men for meg handler trening først og fremst om indre velvære, sier hun til Dagbladet”. Nøyaktig hva det er hun ønsker å forebygge kommer ikke klart frem (personlig holder jeg en knapp på at det er beinskjørhet hun tar aktive grep for å unngå, som tross alt utgjør en større trussel mot helsa enn hengerumpe).

Helse, ikke utseende?
Saken i Dagbladet, hvor Tone Damli fremstår som personifiseringen av vår tids kvinnelige kroppsideal, illustrerer en splittelse jeg kjenner meg igjen i som treningsentusiast. På den ene siden: Ønsket om å være frisk, sprek og fresh. På den andre siden: Motstanden mot å fremstå som offer for kravet om å være tynn, deilig, stram og sexy. Helse, ikke utseende. Indre drivkraft, ikke ytre press. Sunnhet, ikke sykelighet. Lek, ikke plikt. Frivillighet, ikke tvang. Stakkars Tone, det er fristende å hevde at hun står med sprettrumpa bak uansett hvor hun snur seg. Dersom hun hadde fremmet drømmen om den perfekte kroppen som sin viktigste motivasjonsfaktor for å trene ville hun ganske sikkert blitt beskyldt for å være overfladisk. Samtidig – når hun i Dagbladet nedtoner betydningen av en strøken kropp, selv om hun lever av utseendet sitt, er det noe som skurrer litt i mine ører.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde 10 kilo for mye og røykte som en skorstein slik at jeg med troverdighet kunne hevde fra sofakroken at jeg gjorde stille opprør mot helsehysteriet

"Enhver veit jo at en jogger er ute og lufter sin egen dødsangst" skal Dag Solstad ha sagt. Vanskelig å si om det er dødsangst eller uhildet treningslyst som kommer til syne i tekstforfatterens blikk.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde 10 kilo for mye og røykte som en skorstein slik at jeg med troverdighet kunne hevde fra sofakroken at jeg gjorde stille opprør mot helsehysteriet, at jeg var uanfektet av skjønnhetstyranniet og at jeg gjennom boikott av fysisk aktivitet protesterte mot urealistiske kroppsidealer. Mitt privilegium som ikke-offentlig person er at jeg – i motsetning til Tone – slipper å gjøre rede for mine treningsmessige beveggrunner. Det er ingen som spør, eller bryr seg, om hvorfor jeg trener. Jeg kan derfor uforstyrret mure meg inne i en forestilling om uhildet treningslyst og reindyrket trang til bevegelse uten at noen lager riper i min blankpolerte idéfasade. Inntil en fremmed mann på gaten fremkaller splittelsens ubehag i meg med sitt destabiliserende tilrop.

"Jeg håpet på at jeg kanskje skulle bli treningsnarkoman, men nei. Å sitte på en ergometersykkel en time er ikke gøy! OG jo mer du trener, jo mer misfornøyd og selvopptatt blir du. Det er direkte helseskadelig". (Anne-Kath Hærland)

Marte Knutsson (f. 1982) har bachelorgrad i tverrfaglige kjønnsstudier fra UiO. Hun er en frafallen akademiker som nylig avbrøt mastergradsstudier i sosiologi for å jobbe fulltid som personlig trener. Marte opplever selv at hun elsker å være fysisk aktiv. Samtidig har hun et stadig tilbakevendende prosjekt med å avsløre hva slags motiver som “egentlig” ligger bak treningsiveren. Les mer om Martes tanker og trening her.

Kilder:
Papirutgaven av Dagbladet fredag 4. mai 2012
Sørhaug, Tian (1996) Fornuftens fantasier. Antropologiske essays om moderne livsformer Universitetsforlaget AS

Bilder:
Tone: Foto: Bavac
Forfatter Marte i bro, fotograf: Julie Christine Krøvel
Forfatterportrett, fotograf: Stian Lønne Zakariassen

Jeg lurer: på hvilke plasser og torg er det Tetzschner henger?

Ingen liker tigging. Det er ikke noen god følelse å gå forbi mennesker som ber om kronestykker for å få dagen til å gå rundt når man er på vei til fredagspilsen. Da kjenner vi urettferdigheten på kroppen. Tilfeldighetenes urettferdighet.

Organisert tigging, aggressiv tigging og menneskehandel er ulovlig i dag. Det er derfor ikke dette Høyre prøver å ta et oppgjør med. Så: vil vi at politiet skal bruke sine ressurser på å retusjere Oslo fordi at vi syns det er ubehagelig å se fattigdommen foran oss?

Det er mye jeg ikke liker, blant annet fattigdom, men det å forby tigging er i bestefall en enkel og midlertidig retusjering av byen. Så lenge fattigdom eksisterer vil det eksistere folk som ikke har noen andre løsning enn å be medmennesker om penger. Et dårligere alternativ vil være kriminalitet. Da foretrekker jeg en kopp.

Debatten på NRK
38 minutt ute i partileiardebatten fekk kommentatorane ordet. Under ei kappe av nøytralitet leverte dei politiske påstandar på rekke og rad.

Eit fyrste eksempel var då Elisabeth Skarsbø Moen sa at norske veljarar ”ser sine eldre lide på sjukeheim og ikkje få plass”. Er det verkeleg sånn? Svaret avheng av kven du spør og er djupt politisk. Regjeringa har ei interesse av å vise dei positive sidene av helse-Noreg, for å vise dei positive tiltaka dei har gjennomført dei siste åra. Opposisjonen vil vise dei negative sidene, for å vise at det trengst ei politisk endring. Sanninga ligg ofte ein plass midt i mellom. Delar av eldreomsorga fungerer godt, mens andre delar bør bli mykje betre. Moen tok her på seg hatten ”analytikar av norske veljarar” og tok kraftig stilling. Norske veljarar meiner at dei eldre lid, i følgje Moen.

Det er vanskeleg å vite kva Moen baserer påstanden sin på. Det kan vere ho har lest forskingsrapportar eller snakka med mange veljarar. Det kan også vere at ho synsar ut i frå eigne politiske synspunkt. Ingen spør.  Kommentatorane har rolla som nøytrale faktaleverandørar.

Eit anna eksempel leverte Kyrre Nakkim få minutt seinare, då han kommenterte eit mogleg regjeringssamarbeid mellom Høgre og Framstegspartiet. Han meinte veljarane ikkje var så redde for Frp lenger, for:

- Nå har de Erna som garantist. Og Erna Solberg skremmer ingen.

Vel, det er også eit politisk spørsmål. Sjølv er eg skremt over politikken Solberg står for, som betyr kutt i sjukelønn, meir midlertidige stillingar og store skattekutt. Men igjen får ein kommentator kome med politisk lada påstandar og presentere dei som fakta. Ingen sjekkar om norske veljarar er redde for Erna Solberg.

Problemet er ikkje påstandane i seg sjølv. Problemet er situasjonen påstandane kjem i, som legg opp til at dette er svar ein kan setje to strekar under.

Ikkje nøytralt
På NRK har dei politiske kommentatorane ei slags observatørrolle. Dei skal observere politikken og forklare til sjåarane og lyttarane kva som eigentleg skjer. Her formar dei inntrykket av korleis politikarane har prestert i debatten. Dei analyserer om dei har gode eller dårlege argument og fortel kva politikarane eigentleg meiner.

Kommentatorane blir på den måten eit slags filter mellom politikarane og folket. Folket treng ikkje sjølv avgjerde kven som gjorde det bra og hadde gode poeng i TV-debatten. Kommentatorane gjer det for dei. I avisene kastar dei terning. Då skal sjåarane og lesarane vere kritisk innstilte til kommentatorrolla eller vere veldig trygge på eige syn for ikkje å bli påverka. Kommentatorane får ein enorm definisjonsmakt.

Desse politiske TV- og radiodebattane, der politikarane fyrst debatterer og kommentatorane etterpå vurderer og kjem med ”nøytrale” konklusjonar, er baserte på eit falsk premiss. For konklusjonane og vurderingane er ikkje nøytrale. Dei er politiske. Og i etterkant blir dei ikkje kontrollerte og diskuterte av media på lik line med påstandane politikarane kom med i debatten.

Det handlar om makt
Før stortingsvalet i 2009 var kommentatorane med i 32% av valsendingane til NRK. Dei kan ha like mykje sendetid som ein partileiar i ein partileiardebatt. Og dei får snakke på ein måte som ikkje opnar for diskusjon, men som skal vere ”fakta”. Det betyr at dei sannsynlegvis får meir gjennomslag i stua enn politikarane, som må diskutere påstandane sine.

Ein enkelt kommentator kan altså ha meir makt enn ein enkelt partileiar når det kjem til å forme sjåarane sine inntrykk av ein TV-debatt. Samtidig sit kommentatorane mykje tryggarane enn politikarane. Dei er der fordi dei har blitt tilsette i ein god posisjon i ei avis, ikkje fordi dei er folkevalte. Sjåarane kan ikkje velje bort kommentatorane dei er usamde med, med mindre dei skiftar kanal.

Spelet, ikkje sakene
Kor mange gongar har ein ikkje høyrt kommentatorar vurdere om dei borgarlege vil samarbeide i regjering i 2013? Kommentatorane har ein tendens til å snakke mykje om politisk spel, og lite om politiske saker. Spørsmålet fyllar sending etter sending, og det kjenst som om det blir tatt opp i Politisk kvarter på P2 kvar morgon. Det har utvikla seg til ein såpeopera, eller ei sladrespalte.

Forskaren Toril Aalberv ved NTNU har vist at veljarane er meir interesserte i å høyre om politiske saker enn om politisk spel. Media burde ta folket på alvor og endre kurs.

Kva skal kommentatorane gjere då?
NRK burde gi politikarane meir tid til å diskutere politikk, og dei burde gi mindre sendetid til politiske kommentatorar under og rett etter politiske debattar. Det betyr ikkje at politiske kommentatorar ikkje kan ha ei rolle eller gjere bra ting. BT si side faktasjekk.no, som diverre berre blir oppdatert i valkampane, er eit godt førebilete, der dei går politikarane i saumane. BT sjekkar kor argumenta til politikarane kjem frå og ser om dei stemmer. Nokre gongar er det litt sant og litt usant. Då skriv BT det. Og dei viser til kjelder. BT meistrar her å gjere lesaren klokare og halde fokus på sakene. Det kan gjere det enklare å velje parti basert på saker, ikkje berre på ullen kommentatorsynsing. Då vil ikkje dårlege argument halde i lengda.

For at politikken skal vere demokratisk, er det eit poeng at folket skal ha best mogleg utgangspunkt for å velje. I dag har me eit kommentatorkorps som legg mange føringar for dette valet, utan at det er organisert på ein særleg demokratisk måte.

No er det på tide at media droppar den partiske kommentatorsåpeoperaen. Dei bør ta dei politiske sakene og maktkritikken attende.

Bilete 1: Bilete av skjermen, www.nrk.no

Bilete 2: dice another day av topher76 (CC BY-ND 2.0)

Det skriv Louiza Louhibi på bloggen Voldtektenes sanne ansikter. Her får valdtektsoffera fortelje sine eigne historier. Bloggen bryt fleire tabu om valdtekt og viser kor mange ulike personar som skjuler seg bak valdtektsstatistikken.

Louhibi fekk Fritt Ords honnør i 2012 for “sitt mot i debatten om seksualisert vold mot kvinner og for aktivt å ha imøtegått ekstreme holdninger som har religiøs og politisk forankring”.

Bloggen er eit utruleg viktig tiltak. Takk, Louiza!

Bilde: Louiza Louhibi vinner Fritt Ords honnør-pris, arbeiderpartiets photostream,CC-BY-ND 2.0

Trailer til filmen Made In Dragenham, historien om starten på kampen for likelønn

Vi er på ingen måte de første som har tatt til orde for at det er damenes tur. Kvinner har i lang tid kjempet for bedre lønns- og arbeidsvilkår og kampen om likelønn streker seg langt tilbake i tid. Så tidlig som i 1889 marsjerte 300 kvinner fra fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvold opp Karl Johan med parolen ”Vi forlagner kun et øre mer”.

I 1951 fikk vi ILO konvensjon om lik lønn for arbeid av lik verdi for kvinner og menn. I 2011 er fortsatt lønnsgapet på samme nivå som det var for noen tiår tilbake. Likelønnskommisjonen forklarer lønnsforskjellene med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Utdanningslengde og alder kan i liten grad forklare lønnsgapet. Harstad-saken viste at selv om det ble stilt like høye krav til utdannelse og kompetanse betalte kommunen sykepleierne langt mindre enn ingeniørene. Likestillingsombudet vurderte i tillegg at de gjorde arbeid av lik verdi og at de hadde like mye ansvar. Likevel tjente de kvinnelige sykepleierne langt mindre enn de mannlige ingeniørene. Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er først og fremst urettferdig. Det fører til at kvinner stiller økonomisk svakere i dagens samfunn og ofte er de som må trappe ned i stilling eller ta ut mer foreldrepermisjon fordi det er hun som tjener minst. Og i noen tilfeller gjør det at kvinner blir økonomisk uavhengig av menn, noe som er svært tragisk om mannen skulle vise seg å være voldelig. Likelønn handler derfor om frihet, rettferdighet og solidaritet. Tre ting vi marker 1.mai. Det var derfor lett for oss å bli enig om i dag.

Gratulerer med dagen søstre og kamerater!

Skrevet av Olivia Salles og Ingvild Reymert

SBB gjennomførte en undersøkelse om etternavn i 2003.  Tallene i undersøkelsen viser at  kun 20 %  av kvinner beholder sitt eget navn etternavn ved ekteskap– 93 % av mennene gjorde det samme. Av de resterende 7 % var det rundt 3 % som endret sitt eget til konas og litt over 3 % som tok konas i tillegg.  46 % av kvinnene beholdt sitt eget navn som mellomnavn.

Frem til 1949 var det en plikt for kvinnen til å ta mannens etternavn ved et giftemål  uansett (dette var også lenge før samkjønnende par kunne få registrert noe som helst). Dersom hun skulle beholde navnet så måtte det søkes med samtykke fra ektemannen. I 1964 ble dette myket opp og kvinnen kunne få velge hvorvidt hun ville ta ektefellens navn eller ikke. Dette forutsatte at det ble gjort et aktivt valg om å beholde sitt eget navn, ellers ble det automatisk endret. I dag ligger det ingen forutsetning i lovverket om hvilket navn noen av ektefellene skal sitte igjen med etter bryllupet – man må gå aktivt inn for å endre det.

Norge er et av verdens mest likestilte land – det er i hvert fall noe vi liker vi å si. Så hvorfor tar mer eller mindre 80 %  av alle kvinner navnet til sin utkårede? Og dersom dette var et så personlig og uavhengig valg, hvorfor er det ikke flere par som snur det på hodet og tar konas navn?

Navnet er en viktig for å gi et menneske identitet. Det er en menneskerett å ha et navn, og et skifte navn er derfor en stor endring – både for en selv men også for omverden som må forholde seg til at navnet blir endret. Personlig synes jeg det fremstår som fremmed å skulle endre etternavn – jeg er oppvokst og markert som en Tungen og den markøren vil jeg fortsette å ha selv om jeg skal gifte meg med en Rindal (han kan selvfølgelig velge å bli medlem av team Tungen, men pt fremstår ikke det som veldig aktuelt),

Et kjapt søk tilsier likevel at mange kvinner er veldig opptatt av  at hele familien skal hete det samme. Ettersom menn i stor grad  ikke ”ser det som naturlig” å endre sitt navn – forståelig nok – så blir det fort dama som må endre navn for å ”samle familien”.  Barna får nemlig i overveiende stor grad mannen sitt etternavn. Det er mange som velger å endre navnet selv, og ser på det som et sterkt personlig valg eller at de mener navnet ikke bærer noen identitet og at det derfor ikke gjør noe å skifte. Tradisjon er et annet sterkt argument for å endre navnet. Det å ta mannens navn er i alle tilfeller det normale, og det å beholde sitt eget eller at mannen endrer navn er i norsk sammenheng mer unormalt.  

Likestilling handler om frihet til å ta egne valg. Jeg savner at flere kvinner som skal gifte seg spør seg selv og eventuelt kompiser om hvorfor menn ikke er like villige til å endre navnet sitt som det damene er. Når 80 % av alle kvinner fatter et helt uavhengig og personlig valg om å endre sine etternavn så er det et symptom på at likestillingen ikke har kommet så langt som vi skulle ønske.

Bildet finnes her og er tatt av Sean Choe.