Jeg har hatt gleden av å debattere mot Hege Storhaug på P4 sytten tretti denne uka (21/5). Bakgrunnen var Storhaugs kronikk om hvor ulønnsomme innvandrere er. Hun viser til SSB sitt regnestykke og mener mediene ikke tar tallene på alvor. De informerer ikke folket, forteller hun.

Jeg lurer litt på hvor Storhaug har vært de siste månedene. Kanskje leser hun bare Finansavisen, jeg vet ikke, men det skal ikke være noe tvil om at dette har blitt debattert. Selv har jeg skrevet om det her på maddam to ganger. Men spørsmålet er: hva får vi egentlig igjen for å debattere de økonomiske konsekvensene av mennesker?

Selv er jeg ikke lønnsom. Det er heller ikke noen av (de norske) vennene mine. Så langt har vi vært en eneste stor utgiftspost for velferdsstaten. Park, barnehage, skole, tannlege, barnetrygd, høyere utdanning, stipend. You name it. Jeg er en storforbruker av velferd og så langt er jeg ikke i nærheten av å betale det tilbake i form av skatt. Nå er det er bare å krysse fingrene og håpe på det beste. At jeg står i jobb resten av livet, ikke blir ufør eller syk. Jeg må få friske barn og ikke havne i en alvorlig ulykke. Da kan det nemlig hende at jeg er ulønnsom når jeg går av med pensjon, og da er jeg uansett ulønnsom.

Det er problematisk å regne på lønnsomheten av folk. Og selv om det er helt greit at SSB regner, det er tross alt jobben deres, så er det vår jobb å se på mennesker som mer enn kroner og øre. Vi vet ikke om vi kommer til å bli et lønnsomt menneske eller ikke i dét vi blir født, det er for mange tilfeldigheter som spiller inn. De ikke-vestlige innvandrerne Storhaug skriver om er alt fra meg, som kom hit i en alder av 2 år fordi min mor var gift med en nordmann, til asylsøkere som kommer til Norge fordi de flykter fra krig. De har rett til å søke asyl i Norge etter Flyktningekonvensjonen (legger til lenke her, i tilfelle Storhaug leser dette innlegget, hun var nemlig uenig) og det skulle bare mangle at Norge ikke tok dette ansvaret. Det handler om å være humane.

Faktumet er at det kommer folk til Norge. Noen på grunn av kjærligheten, andre på grunn av arbeid og noen på grunn av krig. Det er ikke noe nytt i historien eller noe spesielt for Norge. Derfor er det mindre interessant å diskutere økonomisk lønnsomhet. Det som er interessant er derimot å diskutere hvordan de som innvandrer av ulike årsaker raskest mulig kan lære språket, komme seg ut i arbeid og bli en del av det norske samfunnet.

Svartmalinga til Storhaug er lite nyansert og bidrar lite til en debatt som tross alt er viktig. Til slutt noen fakta som viser at situasjonen ikke er så mørk som Storhaug skal ha det til:

• De siste årene har innvandrergruppene, første og annen generasjon, stått for over 2/3 av sysselsettingsveksten i Norge.

• En beregning viser at sysselsatte innvandrere gir skatteinntekter fra lønnsarbeid på ca. 27-28 milliarder kroner årlig. Det finansierer andre grupper innvandrere som går på trygd.

• Ca. 10 prosent av innvandrerne som var bosatt i Norge i 2011 hadde lang/ høyere utdanning, mens den tilsvarende andelen var bare 8 prosent for den øvrige befolkningen.

• Arbeidsledigheten blant innvandrere er på vei nedover, og særlig blant menn.

• De store gruppene med arbeidsinnvandrere kommer ofte ferdig utdannet til Norge. Et anslag på 20 000 voksne innvandrere som ikke belaster skole og helsevesen i Norge, viser en positiv virkning. Innsparingene utgjør ca. 29 milliarder kroner.

Last ned hele rapporten her.

Forsidebilde av: Stéfan, “Where are the fr****ng droids?” (CC BY-NC-SA 2.0)

Av: Anne Birgit Kalvik

Gro Nylander er på banen igjen, sammen med lege Kari Løvendal Mogstad, denne gangen med utsagnet «pappaperm forstyrrer ammingen». Hvorfor skal far reduseres til en forbiflyvende figur i barnets liv fordi mor ammer?

Nylander og Mogstad mener at pappapermisjonens økning til 14 uker skjer på bekostning av mor, av ammingen, og av barnet.  De argumenterer med: «før het det fødselspermisjon, og det var med god grunn». Joda, før het det fødselspermisjon, og den var designet for å la kvinnen få hente seg igjen etter fødsel. Og den varte i 12 uker, i 1946. Deretter ble mor kastet tilbake i yrkeslivet og barnet plassert hos slektninger, i park, eller hos dagmamma. På 60-70-tallet ble permisjonen forlenget til 18 uker, 6 uker forbeholdt mor etter fødsel og 2 uker forbeholdt far. 12 uker stod mor og far fritt til å fordele mellom seg. Utvilsomt har vi foreldre en mer gullkantet ordning nå, med mulighet til å ta et helt år hjemme, og velge størstedelen av permisjonsfordelingen som det passer oss, amme hele første leveåret og i tillegg motivere far til å ta seg 14 uker hjemme for å lære barnet sitt å kjenne.

Svevende cøliaki-argument

Nylander og Mogstad henviser deretter til den statlige anbefalingen om at babyen fullammes i minst 6 måneder og deretter får morsmelk mens annen kost introduseres. Det nevnes at amming blant annet forhindrer utvikling av cøliaki. Dette er noe de lærde strides om, og studiene som finnes på dette er mangelfulle. I følge Norsk Helseinstitutt er det ingen sikre måter å forebygge matvareallergi på, men en som ser ut til å fungere er at mor spiser allergener mens hun fullammer, og introduserer for eksempel gluten tidlig i spedbarnskostholdet. Pappa kan heldigvis også smøre brødskiver og koke grøt, ergo er dette et ikke-argument for utvidet pappapermisjon.

Nylander får det nesten til å virke som om permisjonen er hennes belønning?

Dårlig samvittighet.

Amming er utrolig koselig. Det er utvilsomt viktig for trygghet, kos og næring, men ikke en absolutt for trivsel, for hverken mor eller barn. Gro Nylander har gjort mye for å fremme amming, lengre permisjon og større kunnskaper rundt svangerskap, spedbarn og barneoppdragelse. Men nå står hun på vippen til å hindre fremgang ved å kalle forlenget fedrepermisjon «et politisk prinsipp». Det er ikke mer enn femti år siden far kunne hevde å «aldri ha skiftet en bleie». Dagens pappaer skifter bleier, tørker gulp, de duller, bysser og dysser, de varmer flasker, de mater og de samsover med små kropper som sliter med å finne roa på egenhånd. Årevis med møysommelig arbeid for å gjøre det «greit» å være en engasjert og deltagende far er i ferd med å gå ut vinduet fordi Nylander, som er for selve ekspertisen på svangerskap og spedbarn å regne, sier at det er dårlig gjort mot mor. Hun bærer og ammer jo tross alt barnet. Nylander får det nesten til å virke som om permisjonen er hennes belønning?

Det riktige svaret er at ammingen er enklest å få til når mor ønsker det, for da tilrettelegger mor og far best mulig for å få det til

Mors helse

Et annet argument fra disse legene er at mors helse kan være skrantende etter et ni måneder langt svangerskap og en tøff fødsel. Det skjer. Ofte. Men, igjen tilbake til de gullkantede velferdsordningene vi har i Norge – om mor er syk, kan mor ta ut sykemelding, overføre permisjonen til far, og så kan begge være hjemme i den perioden mors helse ikke er topp. Det argumenteres også med at de oppsøkes av triste mødre som på grunn av denne delingen ikke får til ammingen. Det refereres ikke til forskning, statistikk eller rapporter som underbygger dette. Isteden skriver legene dette basert på sin egen helt subjektive erfaring. Hvordan er dette god medisinpraksis? Burde de ikke heller referere til sikre kilder når de påstår at mor og fars permisjonsdeling skader barnet?

Praktiske hensyn

Det siste argumentet i teksten til Mogstad og Nylander er at ammingen er enklest å få til når mor går hjemme. Det riktige svaret er at ammingen er enklest å få til når mor ønsker det, for da tilrettelegger mor og far best mulig for å få det til. For å få ammingen til er det også essensielt at mor er fysisk og psykisk bygget for det. Det er ikke en selvfølge å få til ammingen. Og om man bare får det delvis til, kan man velge om man vil la amming være amming, eller la litt være bedre enn ingenting. Det finnes alternativ spedbarnsernæring, og det finnes ordninger som ammefri som gjør det relativt mye enklere å amme utover de første ni månedene etter fødsel.

Det må to mennesker til for å lage barn. Hvorfor mener da Nylander og Mogstad at mor er den viktigste omsorgspersonen for spedbarnet? De går så langt, at de hopper helt til småbarnsårene før far får lov å komme på banen. Dette blir så stikk motsatt retning av den utviklingen nettopp Nylander med flere har kjempet for på sytti- og åttitallet. Hun var med på å lage plass og rom til spedbarnsomsorgen i norsk familiehverdag. Men nå, sitter jeg igjen her med en vond bismak i munnen, like ladd med personlig erfaring som de utsagnene Nylander og Mogstad kommer med i Aftenposten. Min konklusjon, basert på min erfaring er dog noe annerledes. Far er ingen annenrangs omsorgsperson bare fordi han ikke har bryster.

Anne Birgit Kalvik er 28 år, journalist og tobarnsmamma.

Forsidebilde: baby shower, adriano aurelio, CC BY 2.0

Bilde: baby skier, CC BY NC ND 2.0

Bilde: baby, kynan tait, CC BY NC ND 2.0

Da jeg var gravid, var det åpenbart at permisjonen skulle deles likt. Vi var sikre på at det ville gi likestilling både på jobb og hjemme. Det gikk ikke helt som forventet. Her gir jeg min oppsummering av fordeler og ulemper med lik deling av permisjon.

Da min mor fikk sitt første barn var den samlede foreldrepermisjonen på 3 mnd. Gjennom en årrekke har den gradvis blitt utvidet til dagens 11mnd med full lønnskompensasjon eller 13 mnd med 80%. På toppen av det tar mange foreldre ut ferie for å forlenge permisjonstiden noen måneder ekstra. Da blir spørsmålet: Hvem skal være hjemme? Skal det deles, og i såfall hvordan?

Det åpenbare valget: Dele likt

Da jeg ble gravid var det egentlig ingen diskusjon.Vi var begge sikre på at det å dele permisjonen likt var det soleklart beste alternativet.

Det skulle gi lik fordeling av ulempen det medførte for karriere, og lik fordeling av fordelen med mye tid med den nye babyen.

Slik vi så det ville lik deling av permisjon gi likestilling både på kort og lang sikt, der vi ble likestilt som omsorgspersoner fra første stund og ble likestilt i karrieremuligheter og lønns- og pensjonsutsikter på sikt.

Bakgrunnen var også frykten for at overgang fra å være par uten barn til barnefamilie skulle gi en skikkelig blåmandag for likestillingen i hjemmet.

Det er solid dokumentert at det er etter at en får barn at forskjellen mellom menn og kvinner i sysselsettingsgrad, lønn,  husarbeid og omsorgsoppgaver virkelig skyter fart. Menn jobber mer og tjener mer, kvinner gjør mer husarbeid og jobber mindre med lønnsarbeid.

Den politiske utfordringen er klar: For å få mer likestilling må far være mer hjemme og ta mer ansvar for hus og hjem og mor mer ut i lønnsarbeid og satse på karriere.

Fedrekvoten  som skulle få far hjem

For oss var ikke fedrekvoten spesielt relevant for valgene vi tok, annet en som en  påminning om at fedre generelt sett bidrar for lite i den tidlige småbarnsfasen og det fortsatt er nødvendig med politiske tiltak.

De fleste har lenge delt ganske tradisjonelt, tross utvidelsene av den samlede permisjonstiden. Muligheten til å dele permisjon ble innført i 1978, likevel delte nesten ingen permisjonstiden mellom seg. Tidlig på 90 tallet var det ikke mer enn 2-3 prosent av fedrene som tok ut foreldrepenger.

Pappapermisjon, eller fedrekvote, har blitt innført for å bidra til at menn involveres mer i barneomsorg. Da den først ble innført i 1993 var den på 4 uker, men har gradvis blitt utvidet til dagens 12 uker. At det faktisk får fedre til å ta ut permisjonstid er tydelig.

Hoveddelen av fedrene tar ut akkurat fedrekvoten, og det har vært en tendens som har fulgt utvidelsen av fedrekvoten.

I perioden 2007 til 2009 var det bare litt over 20% som tok ut mer permisjon enn fedrekvoten, og litt over 10% tok ut mindre enn fedrekvoten, til tross for at dette er permisjonsuker familien mister dersom far ikke tar dem ut. I andre halvår 2009, etter at fedrekvoten var utvidet til 10 uker, var det langt flere menn som ikke tok ut hele kvoten: nærmere 25%.

Amming som likestillingshindring

Holdninger er en forklaring på at så mange velger tradisjonelt: Mor er best egnet til å ta seg av små barn. Andre grunner er at mange par ser på fars jobb som vanskeligere å kombinere med permisjon eller at mor har et sterkere ønske om å være hjemme.

Et argument jeg møtte mye i planleggingen av vår permisjonstid, var konsekvensene for ammingen om jeg gikk raskt tilbake i jobb.

Vi hadde kommet frem til at vi ikke hadde økonomi til å ta ut permisjon med 80% lønn, og skulle derfor ha litt over 5 mnd hver i permisjon. Da var det åpentbart for mange kvinner jeg møtte, at dette ville være uforenelig med god barneomsorg siden det ville gjøre amming utover 5 måneder vanskelig.

Selv om jeg hadde planer om å amme, så jeg ikke på det som spesielt viktig. Om jeg skal være ærlig ble jeg også litt rystet over at man var anbefalt å amme så lenge som ett år. Praksis kom derfor som et sjokk. Som ny mamma oppdaget jeg at jeg ikke bare ville amme, men at jeg opplevde det som veldig, veldig viktig. Det ble tydliggjort av et skred av ammeproblemer, som om noe gjorde meg overbevist om at ammingen skulle fortsette.

Da jeg gikk tilbake i jobb og studier var planen  å bruke ammefri til å opprettholde ammingen. Det viste seg å være vanskelig i praksis. Det krevde mye tid og energi fra både meg og barnets pappa for å få en høy nok frekvens på ammingen til at det nyttet å fortsette. Han reiste daglig til andre siden av byen for å gi meg mulighet til å amme. Jeg dro likevel sent om morgenen og reiste tidlig hjem for at det ikke skulle bli for lenge mellom hver ammeøkt til at jeg mistet melken.De første månedene tilbake i jobb og studier følte jeg det som om jeg konstant gikk i tåka, og sovnet ofte både på lesesal og jobb. Jeg jobbet og studerte korte dager, og sov dårlig på nettene.

Selv om pappan var ansvarlig for babyen både dag og natt, var det fortsatt jeg som våknet først av barnegråten.

Er lik fordeling det samme som rettferdig fordeling?

Om jeg skal oppsumere mine erfaringer, vil eg si det er mange fordeler med å dele permisjonen likt. Jeg vil likevel si at jeg vurderer arguementene for å dele likt litt annerledes nå enn før jeg fikk barn.

For oss fremsto ideen om at permisjonsdelingen skulle være rettferdig som et viktig argument for vår fordeling. I ettertid opplevde jeg den som alt annet enn rettferdig.Jeg vil heller si at det var blodig urettferdig. Den tyngste perioden er de første månedene, med kolikk, hyppig amming, urolige netter og mye usikkerhet.

Når de fleste pappaer går ut i permisjon er babyen ofte rundt 8-9 måneder. Perioden som ofte kalles «baby-honymoon» fordi babyen da er blitt langt enklere å ha med å gjøre og nybakte foreldre virkelig opplever babylykke.

Fedre i permisjon slipper også amming og sykdom og plager knyttet til det. De har heller ikke gått gjennom en fødsel like før permisjonen starter.

Jeg har fått mer sansen for en del argumenter for at man sikrer mor en lengre permisjon. Det handler om muligheten til å komme seg etter en graviditet og fødsel, mulighet for å opprettholde amming lenger og rett til søvn for mammaer når de skal på jobb. Det hjelper lite å tro på likestilt foreldreskap om det bare er mammaen som våkner av gråtende babyer på natta.

Fordelene kommer på sikt

Tross en tøff start var det veldig mye bra med å komme tilbake i jobb.

Jeg hadde savnet studievenner og kollegaer, savnet å bruke hodet til andre ting enn å planlegge trilleturer, klesvask og bleieskift og savnet å drikke kaffe mens den fortsatt var varm.

De største fordelene med å fordele likt vil jeg si kommer på sikt. Jeg tror oppriktig på at vi fungerer som likestilte omsorgspersoner, og at vi føler oss like trygge på alt fra bæring, trøsting, mating, legging, bleieskift og lek med barna våre fra de er helt små til nå.

Jeg tror også det er bra for pappaer å prøve ut det å ha hovedansvar for husarbeid og barn over en lengre periode.

Nærmere 30% av mødrene er hjemme hele perioden far tar ut fedrekvote.

Nesten 25% av er hjemme deler av tiden. Da tar mor ut ferie mens far er i permisjon. Målet om en jevnere fordeling av husarbeid og omsorgsoppgaver blir neppe nådd på den måten.

For å sikre en jevnere fordeling av omsorg for barn og husarbeid tror jeg at pappaen både må være hjemme alene, og over en lengre periode. Noen uker kan en la alt skure og gå, men om pappaen er hjemme i 5 måneder blir han nødt å ta ansvar for både oppvasken og god omsorg for babyen. Nå er vi kommet dit at jeg kan sove gjennom barnegråt mens mannen min våkner. Den omstillingen tok tid, og mer enn et par måneder i permisjon.

Jeg har nå to barn. Den første permisjonen delte vi 5 mnd hver, den andre litt over 6 mnd hver. Om jeg skal ha flere barn ville jeg nok helt mot å ta en måned mer enn ham. Av hensyn til amming og søvn. Jeg vil likevel anbefale å dele tilnærmet likt. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi det gir like muligheter og likt ansvar for både jobb, hjem og barn på sikt.

Statistikk og bakgrunn er fra NOU 2012:15 Politikk for likestilling.

Bilde: Baby Black & White, Sjoerd van Oosten, (CC BY-NC-ND 2.0)

För några veckor sedan inträffade en av de värsta fabriksolyckorna på många, många år. I Bangladesh dog över 1100 textilarbetare då deras arbetsplats rasade ihop, och i samma veva dukar H&M upp till festival. Den 24 maj går festivalen H&M LOVES MUSIC av stapeln på fyra olika scener i Oslo centum. Artisterna som står på programmet är Billie Van, Kaja Gunnufsen, Dreamon, Lemâitre, Phil T. Rich & B.A.W.S och Thea and the Wild.

Förödelsen är total, och det är inte längesen H&M blev starkt kritiserade för att producera sina kläder i fabriker där social dumpning i praksis ger dem löjligt billiga kläder och många miljarder på kontot. Arbetarna i dessa fabriker jobbar inte bara för svältlöner, utan går också på alltför långa skift i en (livs)farlig arbetsmiljö där ras- och brandrisk samt inandning av farliga kemikalier oftare är regel än undantag.

Att en kommersiell aktör som driver i vinstsyfte önskar att ställa till med party är egentligen inte konstigt, men det som är förvånansvärt är att de artisterna som ställer upp och spelar på festivalen verkar göra det helt okritiskt. Det jag vill veta är: har de frågat sig själva om de tanklöst ska tacka ja till att spela på alla typer av evenemang, oavsett arrangör? Har de tagit diskussionen gällande det faktum att de frontar den multinationella kedjan H&M och en starkt kritiserad textilindustri? Om dem har gjort det, men ändå tackat ja till att spela på H&M’s festival så tycker jag att det är underligt. Om de inte har resonerat kring det utan tackat ja omedelbart, så menar jag att det är riktigt illa.

Som musiker så må du förhålla dig till politik. Här handlar det bara om att som aktör i branschen välja att bry sig mer eller mindre om politik. Kommer undan, det gör man inte. Den kulturpolitiska diskussionen rullar på konstant. Det gäller alltifrån huruvida en ska ta emot kulturstipendier från Statoil, till debatt om kvinnor och feminism i musikbranschen. Det diskuteras texter; om de är sexistiska eller rasistiska. Det argumenteras om fördelning av stöttepengar från Kulturrådet och det pratas om kulturell bojkott av Israel samt om nerladdning av gratismusik på internet är etiskt riktigt eller inte. Musikbranschen är politisk i allra högsta grad.

H&M skrev nyligen under ett kontakt där de förpliktigar sig till att städa upp i sin egen industri. Det är hederligt, men skadan är redan skedd och denna stora tragedi är tyvärr bara en av många. De artisterna som ställer upp på H&M’s festival bör vara medvetna om att de gör det i kölvattnet av en av de största fabriksolyckorna vi har skådat på lång tid. Kan de stå för att de supportar en av de största köparna av textiler i Bangladesh? Kan de stå för att de stöttar industri som nu blir så starkt kritiserad? Patti Smith har yttrat de kloka orden: «artists may have burdens the ordinary citizen doesn’t know, but the ordinary citizen may have burdens that many artists never even touch». Det industrihelvetet våra kamrater i textilbranschen får erfara kan vi skratta oss lyckliga för att vi slipper, men kanske en reality-check hade varit på sin plats.

Jenny Dellegård: urban partysvenska som älskar skogen, kaffe och Simone de Beauvoir. Jobbar i förlag och som feministisk kulturförmedlare i Konsertforeninga.

Bilde: H&M, yukikei (CC By NC ND 2.0)

Bilde: H&M advert, Gene Hunt (CC BY 2.0)

Hvem er du og hvor bor du?

Jeg var i Uganda for en konferanse i 2002, og reiste rundt i landet noen uker etterpå. Der ble jeg kjent med historien om indiske arbeidsinnvandrere som hadde bodd i Uganda i generasjoner, bortsett fra en periode de ble jagd fra landet av Idi Amin. Den indiske gruppen var høyt utdannet og stod for en god andel av Ugandas viktige nøkkelutdanninger, som ingeniører. Det som opptok meg i møtet med denne gruppen var at de helt tydelig levde et segregert liv. De opprettholdt indiske tradisjoner, bodde i landsbyer hvor det nesten bare var indere. – Og, viktigst – de kalte seg ikke for ugandere, men for indere bosatt i Uganda.

Denne historien er en fin inngang til å tenke rundt hva vi ønsker at innvandrere i Norge skal identifisere seg som. Min magefølelse den gangen sa at det var problematisk at inderne ikke identifiserte seg mer med landet de bodde i, at de ikke ble ugandere etter flere generasjoner i landet. Jeg har tidligere skrevet blogg om dette på sidene til www.kun.nl.no, hvor jeg argumenterer for å åpne for et bredere fellesskap innenfor hva som er norsk og hvem som er norske. I flaggdebatten vil det bety at jeg ønsker at alle feirer vårt land med norske flagg, at alle skal kunne føle seg norske denne dagen, og være glade for å leve i et fritt land. Magefølelsen min sier det samme. De fleste av mine akademiske venner har landet på motsatt konklusjon. Hvorfor det?

Sterke magefølelser og utestenging av ytringer.

I flaggdebatten har det vært mye magefølelse, og den er sterk, også hos akademikere. På digitale medier har det florert med sarkasme og deling av pro-alle-flagg-artikler og påpekninger om at ‘de andre’ holdningene kommer fra nynazistiske bloggsteder som ikke burde deles på nettsteder. Når tåken nå har lagt seg, tenker jeg motsatt: så bra at jeg får tilgang på forskjellige meninger gjennom digitale medier! Det har også blitt påpekt at det er en av fordelene i diskusjonene i Norge, at alle meninger kommer på bordet. Det er viktig at vi ikke mister dette diskusjonsklimaet. Så takk til dere som har kommet med andre meninger på mine nettsteder, uansett hvor de er publisert.

En diskusjon får liv.

Den første runden i diskusjonen dreide seg om en barneskole i Ålesund hvor barna ville vise skolens særegenhet som multikulturell skole, ved tegne forskjellige lands flagg som skulle være med i 17-mai toget, det startet en diskusjon som var større enn det rektor ved skolen hadde tenkt. Det handlet om å se for seg feiring av 17 mai nesten uten norske flagg. Runde én ble parert av akademia gjennom å gå tilbake til kildene og påpeke at det rektor ved skolen hadde søkt om ikke var å bytte ut flaggene. Det stoppet ikke diskusjonen om bruk av flagg, som levde videre, og som er aktuell for flere skoler enn den i Ålesund.

Det er fortsatt diskriminering av folk med andre navn enn etnisk norske, og fortsatt slik at damer med hijab kan tenkes å bli angrepet på gata, verbalt eller fysisk

Ytringsfrihet I

I den neste runden i diskusjonen forsøkte akademikere å gå tilbake kildene igjen, denne gangen til grunnprinsippene for feiring av 17 mai, for å forankre diskusjonen der. Det var en god øvelse, og grunnloven og ytringsfriheten kom på banen. Argumenter rundt forbud av andre flagg falt til grunnen, samtidig som magefølelsen mot og for bruk av andre flagg syntes like sterk.

Ytringsfrihet II

Den neste kommentaren jeg så, var den samme som jeg hadde kommet frem til selv, av Thomas Hylland Eriksen. Han skrev at vi feiret at vi er et fritt land, fra diskusjon nummer to, og at det ville være absurd å forby andre flagg denne dagen. Samtidig forbeholdt han seg retten – i ytringsfrihetens navn – til å mene at det er rart å feire Norges grunnlov med andre flagg enn det norske.

Samene er jo også et urfolk og har bodd i landet lenger enn noen, så hvem var vel mer norsk enn dem?

Innvandrerperspektivet.

Jeg diskuterte saken med en venninne som kom som flyktning til Norge for syv år siden. Hun tilhører en kultur som den jeg opplevde blant indere i Uganda: De er et folk som kan bo flere generasjoner i et annet land, men fremdeles forstå seg selv som tilhørende det folket og fra det landet som deres forforeldre var fra. For meg er dette underlig, og jeg blir nesten litt provosert av at hun ikke vil bli norsk, eller la sine barn eller barnebarn bli norske. På en annen side skjønner jeg det, fordi det er ikke slik at de blir tatt imot med åpne armer. Det er fortsatt diskriminering av folk med andre navn enn etnisk norske, og fortsatt slik at damer med hijab kan tenkes å bli angrepet på gata, verbalt eller fysisk. Min venninne er muslim, og hun sier at hun må tenke på hva som kan skje hvis det blir en islamistisk terroraksjon på norsk jord, om det da kan bli vanskelig for dem å bo her på grunn av at nordmenns holdninger til alle muslimer kan bli verre. Da må de kanskje flykte igjen. Under slike forutsetninger er det vanskelig å ‘bli norsk’- det skjønner jeg. Hun leser også nettdebattene og kommentarfeltene under innlegg på VG nettavis, og det styrker ikke akkurat troen på at hun kan blir norsk på lik linje med andre. Hun sier at hun kunne tenke seg å gi barna to flagg, for å vise at også de, med en annen identitet og kulturbakgrunn også er glade for den norske grunnloven.

Urfolkperspektivet.

Jeg så det samme kulturperspektivet gjennom samiske øyne da Forening for kjønnsforskning i Norge (FOKK) skulle startes opp for mange år siden. Det kom forslag om å kalle foreningen for ‘Norsk forening for kjønnsforskning’, men da reiste det seg en representant for det samiske og sa at det samiske ikke var norsk, men samisk, og hun ønsket å endre navnet til å være ‘Forening for kjønnsforskning i Norge’. Jeg stusset like mye den gangen som nå, fordi jeg alltid hadde tenkt at samene var norske (som alle andre her i landet). Samene er jo også et urfolk og har bodd i landet lenger enn noen, så hvem var vel mer norsk enn dem?

 Å leve på norsk jord vs å ha norsk etnisk bakgrunn.

Samen la noe mer i det å være norsk enn min tenkning om at det holdt å ha statsborgerskap og god følelsesmessig tilknytning til landet. Jeg tenkte antakelig at det å være norsk var knyttet til landet, til jorda. I en slik tankegang blir det feil å feire et annet lands jord (altså med andre nasjoners flagg), og sår tvil om man ønsker å bygge, bo og beskytte det landet man bor i. Den andre forståelsen av norskhet er betegnelsen på et tankesett og kultur frigjort fra joda i landet, slik som inderne i Uganda gjorde det, som samen forstod det norske i Norge. Kanskje det er her uenigheten ligger.

Gratulerer med 17 mai,  grunnlovsdagen i Norge!

Marianne Fostervold er seniorrådgiver ved KUN-senter for kunnskap og likestilling

Bilde: det norske flagg, martin berglunds photostrea, CC BY NC 2.0

Bilde: 17 mai, tomoyoshi`s photostream, CC BY NC ND 2.0

Bilde: toopkandidater i vesthavet valgkrets, norske samers riksforbunds photostream, CC BY 2.0

VG hevder forbudet mot kjøp av sex ikke virker. Det er tull og tøys.

Av gjesteblogger Thomas Tallaksen

VG har slått på stortromma og har den siste uka drevet kampanjejournalistikk mot det norske forbudet mot sexkjøp. VG Helg hadde et lengre portrettintervju med prostituerte Hege Grostad, som siden er fulgt opp med et nettmøte og flere artikler. Rosinen i pølsa er innlegget Anstendig forslag av norges mest reaksjonære politiske kommentator, Astrid Meland.

I innlegget sauser Meland sammen betraktninger om prostitusjon med anekdoter om turer til Gran Canaria og hvor mange som så “Pretty Woman” på kino i Norge i 1990.

Innlegget når et svogersosiologisk høydepunkt med påstanden “Desto strengere regulert sex er i et samfunn, desto mer kjøpesex er det.”  En påstand Meland forsøker å underbygge med kjønnsykdommer og antall utro i Jemen på 60-tallet.

Innimellom alle anekdotene er Melands budskap at forbudet mot kjøp av sex ikke fungerer, fordi det ikke blir færre prostituerte, og fordi prostitusjonen med forbudet tvinges under jorden. Dette er påstander som stadig gjentas i den norske offentligheten, men som er svært dårlig dokumentert.

Svenske erfaringer

Mediene kommer stadig med bastante påstander om hvordan sexkjøpsloven virker, gjerne basert på estimater av antall prostituerte, eller antall anmeldelser. Sannheten er at det er gjort få undersøkelser av effektene av den norske sexkjøploven. Justisdepartementet skal nå evaluere virkningen av loven, og vi kan håpe evaluering kan bidra til en mer kunnskapsbasert debatt.

Som med så mye annet har imidlertid Sverige kommet oss i forkjøpet. De innførte et forbud mot sexkjøp allerede i 1999, og evaluerte loven i 2010. SOU 2010:49 Förbud mot köp av sexuell tjänst burde være obligatorisk lesning for alle som ønsker å uttale seg om sexkjøpsloven.

Utredningen konkluderer med at den svenske sexkjøploven virker.

Etter innføringen ble gateprostitusjonen halvert, samtidig som departementet finner lite som tyder på at prostitusjonen istedet har gått under jorda. Det svenske politiet melder at loven virker positivt for arbeidet med å bekjempe menneskehandel, og utredningen kan også vise til spørreundersøkelser som viser at svensker, og da særlig unge svensker, har blitt mer negative til prostitusjon. Det er grunn til å tro at vi har hatt mange av de samme effektene i Norge.

… og norske?

Prosenteret gjør hvert år anslag for hvor mange prostituerte det er i Norge. Dette er tall som er basert på Prosenterets egne møter med prostituerte, samt estimater for prostituerte i gatemarkedet og på internett. Annonsemarkedet på nett estimeres ved å telle antall telefonnumre. Man kan selvsagt stille spørsmålstegn ved hvordan Prosenteret fremstiller tallene, siden de hele tiden vært en aktiv motstander av sexkjøpsloven, men det er liten tvil om at de jobber tett på det norske prostitusjonsmarkedet og har oversikt over hva som rører seg.

Etter at sexkjøpsforbudet ble innført i 2009 var det ifølge Prosenteret en kraftig nedgang i prostituerte på gata og antall telefonnumre på nett. Nettmarkedet har siden økt noe, mens antallet gateprostituerte har vært relativt stabilt. Dette har av enkelte blitt brukt som argument for at loven ikke fungerer. I intervjuet med Hege Grostad siteres blant annet Astrid Renland, kriminolog og daglig leder for prostituertes interesseorganisasjon i Norge (Pion), på at “siden tallet på selgere har vært så stabilt, kan vi anta at loven har hatt lite å si for å begrense sexkjøp.”

Her er det imidlertid flere ting som skurrer. Da loven ble vedtatt var det ifølge prosenterets tall en kraftig nedgang i antallet prostituerte både på gata og på nett. En del av dette kan selvsagt skyldes at prostitusjonen gikk under jorda (mer om dette senere), men nedgangen i gateprostitusjonen virker å være reell. Viktigere er det imidlertid at samtidig som prostitusjonen i Norge har vært stabil (evt. falt), har prostitusjonen internasjonalt eksplodert. Det norske forbudet sammenfalt med starten på finanskrisa, ei krise som har tvunget stadig flere kvinner ut i prostitusjon. Blant Prosenterets brukere har det hele tiden vært 70-80% utenlandske kvinner.

Under en av de største økonomiske krisene i europa på lenge, er det bemerkelsesverdig at ikke flere prostituerte har søkt seg til det norske kjøpesterke markedet.

Et skjult marked

Argumentet til motstanderne av loven har hele tiden vært at loven ville føre til at prostitusjonen ble tvunget under jorden og foregå i det skjulte, et marked som er mer brutalt. Dette er naturlig nok en påstand det er vanskelig både å dokumentere og avise. Den svenske offentlige utredningen finner at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at prostitusjonen som forsvant som følge av loven, gikk under jorden. Det er også lite som tyder på noen voldsom økning i Norge. Antallet annonser og telefonumre som Prosenteret teller kan være én indikator. Etter et fall i 2009 har nummer på nett økt igjen de siste årene, men langt mindre enn det kraftige fallet som var i gateprostitusjonen. Og igjen: Dette har skjedd samtidig som prostitusjonen internasjonalt har eksplodert.

Det viktigste virkemidlet for å bekjempe prostitusjonen er imidlertid nordmenns holdninger. Den svenske utredningen kunne vise til endrede holdninger, og særlig blant unge. Vi kan håpe på en liknende holdningendring i Norge. At ingen av dem som er tatt av politiet for sexkjøp, er tatt to ganger, viser at loven har en preventiv virkning, men

VGs kampanjejournalistikk viser at vi har langt igjen.

Lilja4Ever

Astrid Meland skriver at Hege Grostad ikke er noen Lilja4Ever, men det er det faktisk ganske mange kvinner i prostitusjonsindustrien som er. En sak har alltid flere sider, og fortellingen om prostitusjon i Norge kan fortelles på mange ulike måter. Det man i medievitenskapen kaller tolkningsrammer har store konsekvenser for hvordan et problem forstås. Trafficing, menneskehandel, og kvinner tvunget ut i prostitusjon er også en del av fortellingen. Om VG Helg istedet hadde intervjuet kvinner tvunget til prostitusjon, enten av økonomiske årsaker, eller gjennom reint slaveri, ville antakelig leserne sittet igjen med et ganske annet syn på prostitusjon og den norske sexkjøpsloven.

Thomas Tallaksen jobber som medieanalytiker i Retriever og er lokallagsleder for Østensjø SV

Bildet er hentet fra Wikimedia Commons, og er tatt av Quinn Norton (Flickr) [CC-BY-2.0]

Leder i KrF, Knut Arild Hareide, har fått barn og nå vil han at flere unge kvinner også skal få det

Hareide har nylig blitt pappa og barneentusiasmen smitter over på politikken. I et innslag på Dagsrevyen, torsdag 25. april, sier Hareide at KrF nå vil belønne unge kvinner som får flere barn tettere og tidligere. Jeg undrer meg over hvorfor ikke Hareide nevner menn og fedrene er med et ord, spesielt med tanke på at alderen på førstegangsfedre både er høyere og at menn i snitt får færre barn. Det er nå en gang slik at dersom kvinner skal få barn så trenger de (enn så lenge) en mann. Men hele ansvaret for reproduksjonen legges på kvinnenes skuldre og beskjeden vi får til det kjedsommelige er at vi nå må se å få ut fingeren.

 Om det er biologien vi hører tikke, skulle  tikkingen begynt mye tidligere

Tiktak – den biologiske klokka tikker

Dette knyttes som oftest til kvinners biologi. Kvinnenes fruktbarhet synker etter de fyller tretti og herfra går det radig nedover, får vi høre. Så tiktak tiktiak summer det inni hodene på tusenvis av kvinner. Er det virkelig lyden av den biologiske klokka vi hører? Selv tror jeg denne tikkingen i ustrakt grad er samfunnsprodusert, og av slike som Hareide. Det er i hvert fall besynderlig at  klokka begynner å tikke når kvinner nærmer seg tretti eller har passert tretti. Spesielt med tanke på at kvinner har vært fruktbare siden begynnelsen av tenårene og at kroppen, fra biologiens side, er best rustet for graviditet i begynnelsen av tyveårene. Om det er biologien som tikker, skulle med andre ord tikkingen begynt svært mye tidligere.

Til døden skiller dem ad?

Menn derimot tar det med ro og hører få tikkende biologiske klokker, til tross for at også deres fruktbare organer går ut på dato. De har nemlig fått det for seg at de er fruktbare hingster til døden skiller dem ad, og at det er kvinnenes fruktbarhet det står på. Noen (som Hareide) utsetter derfor familie til de er godt i havn med karrieren i slutten av trettiårene. Nei så visst, har de ingen hastverk. De kan jo bare finne seg en yngre kvinne, som er fruktbar. Og det er jo uansett å foretrekke, så vinn-vinn. Tror de.

Lite press legges på menn for at de skal skjerpe seg og komme i gang med reproduksjonen.

Når ”svømmerne” svikter

Forskning viser at spermienes bevegelighet blir dårligere med alder. Bevegeligheten blir redusert med 0,7 % per år, hvilket er vesentlig for at de skal nå egget og unnfangelse kan finne sted.

Risikoen for dårlig bevegelighet hos spermiene – etter mannens alder:

• 25 prosent ved 22-årsalder
• 40 prosent ved 30-årsalder
• 60 prosent ved 40-årsalder
• 80 prosent ved 60-årsalder

Hvis vi ser på ereksjonen, avtar mannens potens med årene. Seksuelt er mannen på topp når han er rundt 20 år. Da er testosteronnivået er på sitt høyeste og når testosteronnivået daler, skal det mer til for å vekke de seksuelle lystene, sensitiviteten i penis synker og det tar lenger tid å få ereksjon og på å oppnå orgasme. Fra mannen er 40 til han blir 70 år synker antallet som er i stand til å gjennomføre et samleie fra 60 til rundt 30 prosent. I tillegg krymper både penis og testikler med alder. Konklusjonen er derfor at fertiliteten hos menn synker betraktelig med årene. Men lite press legges på menn for at de skal skjerpe seg og komme i gang med reproduksjonen. Ingen sier heller at det kan få helsemessige konsekvenser for evnen til reproduksjonen og helsa til barnet når menn utsetter å få barn.

Gamle menn og unge kvinner

Dette har trolig sammenheng med at vi har fått det for oss at en eldre mann passer bedre med en yngre kvinne, enn omvendt. Dette til tross for at en ung mann (i tyveårene) og en noe ”eldre kvinne” (i slutten av trettiårene) passer langt bedre sammen, seksuelt sett.

I innslaget på Dagsrevyen spurte journalisten Hareide hva som er grunnen til at han ikke fikk sitt første barn før han hadde passert 40, hvis det var så viktig å få barn tidlig. Til det svarte han at slikt ikke alltid er så lett å planlegge. Nei, sier du det, Hareide? Og som nyhetsankeret etterpå påpekte, er kona til Hareide under 30. Og er visst det som er avgjørende. For Hareide.

Gamle fedre

Jeg vil også informere folket om risikoen når en eldre mann blir sammen med en ”ung fruktbar kvinne”. Sannsynligheten for at han kan gjøre kvinnen gravid er mindre og sannsynligheten for abort er langt høyere. Risikoen for spontanabort er 69 prosent større for par der mannen er 50 år eller eldre, enn hos par der han er mellom 25 og 29. Resultatene peker også i retning av at gamle fedre har større sannsynlighet for å få sønner med lavere IQ og dårligere sosiale ferdigheter, og med lidelser som autisme og schizofreni. Hyppigheten av dårlige sosiale evner økte med 50 prosent hos gutter med fedre over 45.

 selv satser på å få barn når jeg er 40, da med en mann som er 22 år som strutter av gode ”svømmere”, og har både størrelsen, sensitiviteten og ereksjonen intakt. For sånt blir det unger av!

Få ut fingeren sjøl!

Hvis det biologien skulle være rettesnor for hva vi anbefaler folk burde altså Hareide også be mannfolka om å få ut fingeren. Menn burde, i ung alder, gå mer mer aktivt med å finne seg en make og legge til rette for at han og partneren kan få barn så snart som mulig. Det kan han gjøre ved å forplikte seg, vise at han ønsker seg barn og er klar til å ta halvparten av byrdene og gledene som kommer med å få barn.

Hva med assistert befruktning, KrF?

Hvis det vesentlige for KrF virkelig er at kvinner får flere barn tidligere, anbefaler jeg KrF å gå inn for assistert befruktning for enslige kvinner. Hvis staten sponser slik befruktning, og gir gode økonomiske betingelser for unge alenemødre, kan det blir fart på sakene. Det er en helt ok løsning for meg. Men antageligvis ikke for KrF. I så fall burde de se å skjerpe retorikken sin.

Rull inn puppen, Hareide

Så bare rull inn puppen, Hareide. Jeg satser på å få barn når jeg er 40, da med en mann som er 22 år, som strutter av gode ”svømmere”, og har både størrelsen, sensitiviteten og ereksjonen intakt. For sånt blir det det unger av!

Innen da håper jeg at KrF har satt gode pappapermisjonsordninger for mannlige studenter på dagsorden, slik at de kan få barn tidlig. Min unge fruktbare mann må nemlig kunne til å ta ut minst 50 prosent av permisjonen. Jeg har jo ikke mulighet til å være hjemme med barna hele tiden heller. Jeg har jo trossalt en karriere å ivareta. Akkurat slik som Hareide.

Bilde: sperm and the egg, sexy eggs, CC BY SA 2.0 

Bilde: sarah-28 weeks pregnant, trevor bair, CC BY NC SA 2.0

Bilde: baltokai, gagilas,CC BY SA 2.0 

Når prostitusjon blir “et helt vanlig yrke”.

Kvinners seksuelle frigjøring og makt over egen kropp har vært en feministisk parole siden 70-tallet. I dag står kampen om hvordan den seksuelle friheten skal defineres. Hvor slutter friheten, og hvor begynner undertrykkelsen, når èn kvinnes definisjon av undertrykkelse og utnyttelse, er en annen kvinnes opplevelse av seksuell makt og frihet? Med tilbakevendende debatter om prostitusjon, surrogati, stripping og damer som “kaster klærne” i mediene, er problematikken stadig aktuell.

Ekstrajobb ved siden av studiene

I vinter stod unge kvinnelige studenter frem og fortalt at de trives med deltidsjobben som prostituerte. De beskrev det som et takknemlig yrke der de tilbyr en etterspurt tjeneste, som i tillegg er spennende og godt betalt. At de prostituerte er en sammensatt gruppe kvinner, fra ulike samfunnssjikt, er ingen nyhet. Kvinner selger sex av ulike grunner. Noen fordi de er tvunget, noen fordi det de anser det som det beste alternativet, noen fordi de synes det er spennende og andre fordi de ønsker seg luksus i hverdagen. Prostitusjonsdebatten er derfor preget av kvinners konkurrerende sannheter. For ja, den handler tilsynelatende om kvinner som selger sex, og menn som kjøper. Hvor er for eksempel de unge mannlige studentene som selger sex? Hvis han finnes, hvorfor står han ikke frem?

Jeg vil minne om at det ikke er kvinners ansvar å være disponible for ensomme og intimsøkende menn som synes synd på seg selv.

Til tross for at studinene ser det som frigjørende å selge sex, er det vanskelig å se bort fra konteksten og samfunnets kjønnede strukturer, som valget om å selge sex er tatt i. Vi er sosialisert inn i en kultur der kvinners kropp lyser mot oss som et seksuelt objekt, med det mannlige motstykket som den seksuelt handlekraftige, begjærende og trengende. Prostitusjonen utspiller seg derfor i det etablerte maktforholdet mellom kjønnene og vår indoktrinerte oppfatning av menn og kvinner som ulike seksuelle vesener. At noen unge kvinner synes det er spennende å eksperimentere med disse forestillingene, er ikke sjokkerende, men ikke å anbefale – først og fremst av hensyn til deres egen sikkerhet og fysiske og psykiske helse.

Illustrasjonsbilde

Prostitusjon og psyke

For ja, jeg er av den typen som mener at det å selge sex er noe substansielt annet enn å pakke varer på fabrikk. Seksualiteten består av et samspill mellom ytre- og indrestyrte følelser, sanser, drifter og begjær. Å skulle skru av (og på) deler av denne seksualiteten, slik det passer kunden, fremstår som en meget avansert øvelse i å skille business and pleasure. Det finnes prostituerte som fikser dette, men det fordrer et over gjennomsnitt instrumentelt forhold til egen kropp og seksualitet. Og hvorvidt de problematiske psykiske aspektene ved prostitusjon skyldes biologi og menneskets psyke eller samfunnets syn på sex, er i grunnen underordnet; de psykiske byrdene og belastningene, er det uansett disse kvinnene som må bære.

Studinene som selger sex forteller at kundene ofte er ensomme menn som søker deres selskap. Jeg vil minne om at det ikke er kvinners ansvar å være disponible for ensomme og intimsøkende menn som synes synd på seg selv. Fra mitt perspektiv er uansett studinene et apropos i debatten. Vårt viktigste anliggende må være å ivareta tryggheten til det flertallet av prostituerte som lever under vanskeligere betingelser, som har færre valgmuligheter og som opplever en langt tøffere hverdag enn den spenningssøkende prostituerte.

Farligere å være prostituert enn før

Sexkjøpsloven har blant annet til formål å signalisere at vi ikke godtar at kvinners kropp behandles som en salgsvare. Det er en god tanke og antageligvis har loven bidratt til at færre menn nå kjøper sex. Samtidig ser vi at hverdagen for de som selger sex har blitt farligere, og det rapporteres som mer grov vold i miljøet. Vi kan ikke med sikkerhet si at det er loven som er årsaken til denne utviklingen, men det er ikke usannsynlig. Lettere blir det ikke av at skorter på gode hjelpetiltak, støtteordninger og alternativer for vanskeligstilte kvinner i prostitusjon. Når loven strammer inn i den ene enden, og alternativene er marginale i den andre, stupes kvinnene i realiteten fra begge kanter samtidig.

Min erfaring fra arbeid med rus- og psykiatri, og kontakten med Prosenteret og Nadheim, er også at en del prostituerte anser kontakten med Nav som så nedbrytende, at de ”velger” prostitusjonen framfor Nav. Dette er viktige tilbakemeldinger, som sier en hel del om hvordan systemet fungerer og oppleves for de som er vanskeligstilte. Oppmerksomheten må nå rettes mot sikkerheten og å bedre de reelle alternativene til disse kvinnene. Det er viktig å huske på at flertallet av dem faktisk ønsker seg ut av prostitusjonen. Her burde samfunnet stå parat til å bidra, da dette er et minimum av frihet vi burde kunne garantere kvinner i Norge.

Teksten var på trykk i Klassekampen 22.april, 2013

Illustrasjonsbilde: Untitled | Alain Bachellier (CC BY-NC-SA 2.0)

Illustrasjonsbilde: Semesterstart UiB 2008, Universitetet i Bergen, (CC BY NC ND 2.0)

Jeg har nå hatt shoppestopp i snart fire måneder. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor jeg har shoppestopp og hvordan dette går. Grunnen til at jeg valgte å gjennomføre ett år uten å handle klær var en blanding av shoppingtrøtthet og at jeg ville ta et oppgjør med min dårlige magefølelse for bransjen. Siden jeg ikke klarte å orientere meg (det finnes nesten ikke informasjon) om hva som er bra og dårlig forbruk, valgte jeg å gå for krampekur: Shoppestopp i 2013. Det har jeg blogget om her.

Siden sist har flere kastet seg på shoppestoppbølgen. Både søsteren og bestevenninnen min har shoppestopp sammen med meg. Dette har gitt meg ny støtte og sympati. Jeg merker faktisk at de uten shoppestopp ser litt misunnelig inn i prosjektet vårt, og det virker som det er mindre cred å hente fra shoppere enn jeg forventet ved prosjektstart.

Dessuten har kjendiser kastet seg på shoppestopptrenden. Vi syr om med Jenny Skavlan.  Kjendisdamer donerer klær til popup-fretex og sprer det videre på Instagram til tusenvis av følgere i tenårene. Shoppestopp er blitt en egen trend. Håper bare den varer lenger enn Carhartt-lua.

Denne lua gikk som varmt hvetebrød i vinter. Nå er den visstnok ut

Etter første trimester med shoppestopp er det på tide å føre regnskap over hvordan det står til med prosjektet, klærne mine og forbruket mitt.

Shoppestopp er blitt en egen trend. Håper bare den varer lenger enn Carhartt-lua.

Rot og en batikk-sprekk

Jeg hadde planlagt at det å handle mindre ville få meg til å verdsette garderoben min høyere. Jeg så for meg at jeg ville oppnå god orden i skapet med fin oversikt over basic-plagg og egen plass til non-basics. Foreløpig har det vært liten utvikling her. Men jeg har blitt flinkere til å grave frem glemte skatter og til å planlegge neste antrekk.

Jeg har ikke fått bedre råd etter prosjektstart. Jeg sparer jo penger på å ikke shoppe. Men til gjengjeld bruker jeg mer penger på andre ting. Egentlig trodde jeg at jeg skulle tjene litt ekstra på prosjektet, men etter nærmere ettertanke er jeg egentlig fornøyd med omdisponeringen mot flere opplevelser og mindre stæsh. Kino, konserter og mat er blant de nye litt høyere utgiftspostene.

Jeg har blitt mer sosial. Jeg bruker mindre tid i butikker og mer tid på venner og familie. For å få tak i ”must haves” må jeg dessuten ringe venner for å låne klær av dem. Dette kan jo virke litt frekt dersom man ikke snakker sammen omtrent ukentlig. På denne måten holder jeg kontakt med venninner i en travel hverdag.

Ok, så har jeg sprukket én gang. Det skjedde bare helt automatisk. Jeg fikk øye på en multicolored treningstights med batikkliknende mønster (det er faktisk mote på Elixia) på en billigkjedebutikk på Oslo City. Jeg gikk rett til kassa med plagget, betalte og gikk hjem. Men jeg visste allerede da jeg gikk ut av senteret at dette kjøpet måtte returneres straks. Jeg bet meg i det og fikk pengene tilbake.

Walk in closet

Den nakne sannhet om mote

Jeg skal innrømme at jeg har vært lei prosjektet mitt. Simultant med shoppestoppen har jeg sluttet å snuse, noe som igjen har resultert i at jeg bare har to bukser som passer. Dårlig timing. Til gjengjeld har jeg brukt en del av skjørtene som støvet i skapet (eh, på gulvet).

Det er kjærligheten til billigmoten gjør oss blinde for disse sannhetene.

Midt i abstinensen kom jeg over den rykende ferske boken ”Kleskoden. Den nakne sannhet om mote” av Mari Grinde Arntzen. Boken handler om verdens femte største industri som vi alle tar del i. Lesningen gav meg nytt drivstoff til å fortsette prosjektet.

Jeg husket fort hvorfor jeg hadde startet prosjektet mitt: Hvert tredje plagg som selges i Norge er sydd av noen som ikke kan fagorganisere seg. Bare i India er det registrert 300 000 arbeidende barn i industrien. I boken fikk jeg vite at vi i Norge kaster 130 000 tonn tekstiler hvert år. Som om ikke dette var nok, har de fleste klesgigantene dessuten holdt sine leverandørlister hemmelig.

Det er kjærligheten til billigmoten gjør oss blinde for disse sannhetene. I tillegg er systemene for ordentlig informasjon dårlige. Arntzen beskriver at vårt pyntebehov blir som satt på steroider av en svært bevisst klesbransje som opererer i kapitalismens sentrum.

Moteminister

Som jeg har sagt tidligere, mener jeg vi forbrukere ikke kan bære motebransjens ansvar på egne skuldre. Til det er informasjon og tilgang på ”gode varer” alt for dårlig. Moten og industrien den representerer har plutselig blitt tatt alvorlig fra regjeringshold. Forbruksminister Inga Marte Thorkildsen har i det siste rettet politisk press mot kleskjedene. Hun har sagt rett ut at hun er skeptisk til hemmelighold i bransjen. Thorkildsen har gitt Grønn hverdag 120 000 kroner til å undersøke en lang rekke norske og utenlandske kleskjeder. Kartleggingen skal ta for seg forhold som barnearbeid, levelønn, miljøfarlig avfall og hvorvidt de er åpne for innsyn.

Det er åpenbart langt igjen til denne bransjen kan kalles noe annet enn shady. Men jeg tørr påstå at vi har kommet et steinkast videre på det siste året. Nylig ble det klart at norske Varner-gruppen og svenske Hennes&Mauritz endelig offentlig gjør sine leverandørlister etter massivt politisk press.

Etter nærmere ettertanke er jeg egentlig fornøyd med omdisponeringen mot flere opplevelser og mindre stæsh.

Til tross for noen utfordringer i startfasen går jeg inn i andre trimester med økt motivasjon. Det blir nok noen tøffe tak nå ved sesongskiftet (Spring/Summer 2013). Men det skal nok gå bra. Heldigvis kan jeg kjøpe Pia Tjeltas sommerkjole på Fretex. For second hand er fortsatt lov.

Forsidebilde: sale soldes uitverkoop, By Gerard Stolk (Retour à la maison ) sin photostream Attribution No-Dervis 2.0 Generic (CC BY-ND 2.0)

Bilde: Skjermdump Instagram @pernillelk

Bilde: Privat

Bilde: Omslag Kleskoden. Manifest forlag

I går morges stod myteknusing på programmet hos P2-nyhetene. Økonomikommentator i NRK, Steinar Mediaas, skulle kommentere kommuneøkonomi, og da kom denne analysen ut gjennom radioen:

«En av de mytene som har fått leve lenge i Norge, det er at innvandringen til Norge lønner seg. Den kan lønne seg for den enkelte bedrift, den kan til og med lønne seg for den enkelte huseier eller hageeier, for å si det slik, men den lønner seg ikke for den norske stat. For de som kommer inn til Norge, de har med seg lavere lønninger enn det som er snittet i Norge, og da betaler de også mindre skatt enn den jevne nordmann. Så den skatteøkningen som arbeidsinnvandringen i Norge medfører, dekker ikke opp for velferden de samme arbeidsinnvandrerne har krav på. Så sånn sett så koster de mye mer enn de smaker.”

For noen jævler, som har med seg lav lønn inn i landet!

Vi tok Mediaas på ordet og tenkte vi skulle hjelpe litt til med å gjøre Norge mer lønnsomt. Det finnes sikkert flere mennesker med lav lønn som ikke lønner seg. Det mest effektive er nok å sende alle de ulønnsomme folka ut av landet. Her er forslag på en liste over de som burde sendes ut asap:

• Funksjonshemmede som ikke jobber og må ha tilrettelegging som koster masse.
• Eldre som må ha sykehjemsplass eller hjemmesykepleier
• Barn som må ha barnehage
• Syke folk som ikke kan jobbe og betale skatt
• Asylsøkere som flykter fra krig
• Hjemmehjelpere som tjener så lite og derfor bidrar med for lite  skattepenger
• Renholdspersonale som tjener for lite (lavtlønte som betaler for lite skatt til å være lønnsomme for staten)
• Hotellansatte som tjener for lite (lavtlønte som betaler for lite skatt til å være lønnsomme for staten)

Vi skjønner at dette kan gå ut over lønnsomheten til den enkelte hus-, hotell- eller hageeier, men her må vi nesten sette velferdsstaten først. Folk kan ikke koste mer enn de smaker.

Skjerpings!

Nå er det på tide å sette kaffen i halsen. For det er ikke mange nok som stiller spørsmålstegn ved det absurde over at vi skal regne på folks økonomiske lønnsomhet. Vi kan ikke alltid se saker med det smale økonomblikket. Vi snakker om vanlige folk. Vanlige folk som søker etter trygge jobber og en stabil framtid. Disse folka betaler skatt etter evne. Vi konkluderer med å si at de er ”ulønnsomme”, fordi de har for lav lønn til å skatte nok? Fordi vi ikke verdsetter jobben de gjør nok til å øke lønna?

Start gjerne en debatt om hvordan vi kan ha en god velferdsstat i framtiden. Vi er gjerne med på å øke lønningene i lavtlønte yrker. Vi øker gjerne skattene for de som har mest fra før, slik at vi har mer i felleskassa som vi kan bruke på gode skoler og helsetilbud. Vi diskuterer gjerne kommuneøkonomi, og vi vil jobbe mot sosial dumping.

Vi er derimot ikke med på en debatt som starter med å dele ulike grupper ut i fra lønnsomhet. Ekstra ille blir det når denne debatten settes i gang av en ”nøytral” kommentator i NRK, som er i studio for å legge fram fakta om dette temaet. Mediaas-analysen var ikke nøytral, men dypt politisk og problematisk.

Les også It’s complicated, tekst fra når SSB la frem sine tall på ulønnsomme innvandrere.

Forsidebilde: Stéfan, “You have failed me again” (CC BY-NC-SA 2.0)

Bilde: (vhmh) “Sith of RAEG…..” (CC BY-NC-ND 2.0)