Kvinner som angrer de ble mødre

Jeg hadde aldri tenkt eller ønsket å ha barn, men mine omgivelser så klart for seg at siden jeg er kvinne måtte jeg ha morsinstinkt og glede meg til barn i fremtiden. Skammen jeg følte fordi jeg ikke hadde disse følelsene som beskrev meg som kvinne, var enorm. Jeg visste ikke hva som feilet meg.

Det siste tabuet i vår verden er kvinner som angrer på at de ble mødre. Uavhengig av religiøs bakgrunn eller klasse ser de fleste fortsatt en sterk forbindelse i det å være kvinne og automatisk ha et medfødt ønske om å bli omsorgsperson. For enkelte er kvinne og mor nesten et synonym.

Forventninger etter kjønnsroller lever i beste velgående i de fleste samfunn, hvor grad av sosial kontroll som utøves for å opprettholde disse kjønnsrollene varierer fra sosial kontekst til en annen. I Vesten presenteres denne sosiale kontrollen som en subtil tilbakemelding fra omgivelsene. Mange kvinner som ikke ønsker barn kan gjengi kommentarene de blir møtt med når de uttrykker sitt ønske om å være frivillig barnløse. «Bare vent til du finner drømmemannen», «Du skal se at alt endrer seg når du kjenner babyen i magen», «Bare lev livet, lysten på barn kommer sikkert etter hvert». Disse kan fremstå som milde reaksjoner utad, men blir likefullt kraftige fordi de påfører tvil og skam hos den enkelte kvinne om retten til å ta valg over egen kropp og eget liv.

I andre land og kulturer er disse kjønnsrollene urokkelige og både frivillig og ufrivillig barnløshet er sterkt stigmatisert – til og med straffet. Derfor blir morsrollen påtvunget av samfunnet i mindre eller større grad, med de ødeleggende konsekvenser dette kan få overfor forholdet mor-barn og for den mentale helsen for barna som ikke får en sunn tilknytning til sine mødre eller føler seg elsket.

De siste årene har temaet fått mye oppmerksomhet både i sosiale medier og blant forskere. Diskusjonen fikk mye fokus i 2015 da sosiologen Orna Donath forsket på anger blant mødre og bestemødre i hennes bok “Regretting Motherhood: A Study”, basert på intervjuer av 23 Israelske kvinner i alderen mellom 23 og 76.

Ikke overraskende, i hennes studie fant Donath ut at kvinner som uttrykte anger på moderskap ble kalt for egoistiske, selvsentrerte, unaturlige og dårlige mødre, de ble til og med pekt på som «praktfulle eksempler over hvor mye vi kvinner klager i vårt samfunn». Men ikke bare deltakerne i studiet forklarte om disse tilbakemeldingene da de våget å uttrykke sine følelser, selve forskeren mottok kritikk for studiet sitt hvor noen foreslo at hun burde bli brent.

De fleste som hører på mødre som angrer er nokså ubevisste på hvor tuftet av patriarkalsk moralisme deres egne reaksjoner og tilbakemeldinger til kvinner er, og derfor er det mange mødre som kvier seg for å snakke om denne virkeligheten: nemlig at det finnes mødre som angrer på at de fikk barn.

—————————————————–

Det er ikke lett å forklare hvorfor jeg ble mor selv om jeg ikke hadde lyst. Hvordan kan jeg sette ord på presset jeg følte på å passe inn og føle meg godtatt av familien min? Eller hvor nedstemt og utilpass jeg var etter at førstemann ble født? Jeg elsker barna mine med hele mitt hjerte, men jeg tenker innimellom på hvordan livet mitt hadde blitt uten dem.

Dette tabuet om moderskap er så vidt begynt å bli offentliggjort. I sosiale medier begynner det å florere steder hvor foreldre kan dele sine meninger og følelser. I en Facebook gruppe som heter “I regret having children” og som har 9000 medlemmer, diskuterer både menn og kvinner hvorvidt de angrer og hvordan de håndterer disse følelsene.

Orna Donath påpekte at hennes studie som handlet om å belyse denne virkeligheten som fører til så mye skam og dysfunksjonelle forhold mellom barn og mødre, må brukes til å diskutere og endre reproduktive valg verden over. Dermed må dette temaet bli ivaretatt på individ-nivå for å lære oss og respektere kvinners meninger om egen kropp og eget liv, og samtidig sikre juridiske og helsefaglige rammer som sikrer trygg prevensjon, fri abort og sterilisering for alle kvinner som ønsker det.

Sosiale medier og offentlige tekster kan lette byrden av å bære skammen alene. Det å kunne få kontakt med andre kvinner som befinner seg i samme situasjon kan bidra til en bearbeidelse av negative reaksjoner forbundet med følelser. Samtidig finnes det mange feministiske organisasjoner som forsøker å lære opp samfunnet i hvordan man skal reagere for å vise respekt og ivareta kvinners rettigheter over egen kropp og eget liv. Kvinner som ikke ønsker barn skylder ikke andre en begrunnelse for sin avgjørelse, så den beste reaksjonen når en kvinne uttrykker ønsket om å ikke få barn er å forbli stille og anerkjenne at hun bestemmer over sin egen kropp. I like stor grad som vi må anerkjenne og godta at det finnes mødre som angrer på at de fikk barn, og ingen kan verken klandre eller fordømme dem for deres følelser.

Vi kan med fordel se tilbake til feminister som Simone de Beauvoir eller Emma Goldman, som ikke var imot mødre men mot ideologien som forventer at kvinner må bli mødre kun fordi vi har en livmor og fordi samfunnet forteller oss i tillegg hva og hvordan vi må oppføre seg etter at vi har fått barn. Vår ekte frihet, som Betty Friedman skrev, er å kunne oppleve et selvvalgt moderskap hvor både valget om å bli eller ikke bli mor kan tas uten skam eller skyldfølelse.

___________________________________________

Jeg har snakket med mine barn om mine følelser. Jeg har vært ærlig på at jeg elsker dem over alt på jord men jeg hadde aldri planlagt å bli mor. De er utvilsomt en stor del av mitt liv men jeg lurer ofte på om jeg er en god mor. Jeg har ofte motstridende følelser men jeg forsøker å fokusere på betingelsesløs kjærlighet mens jeg konstruerer og rekonstruerer meg som mor og kvinne.

Som mennesker og som samfunn må vi respektere og forstå at forventninger tilknyttet kjønn er veldig ødeleggende. Prosessen for å bevisstgjøre oss selv og legge til rette for at systemene støtter vår frihet til å velge er livsviktig. For oss kvinner er dette en kamp for vår frihet, og for verdigheten og respekten vi fortjener som mennesker. Det er fullt mulig å elske sine barn men mislike morsrollen samtidig. Det må også være rom for at kvinner har vansker med å knytte seg til sine barn om de har opplevd traumatiske hendelser tilknyttet svangerskapet eller fødselen. Uansett hvor tvetydige eller negative følelser noen mødre kan ha, må vi godta at det kan være en del av en rolle mange kvinner føler seg tvunget til å ta for å tilfredsstille samfunnets utdaterte forventinger.

Vi fortjener reell frihet overfor kroppene våre og våre liv. Endringene som kreves for å ha reell valgfrihet krever en kombinasjon av kunnskap og verdier. Våre nærmeste må lære å godta våre avgjørelser for å kunne få rom til å uttrykke oss uten skam og skyldfølelse, mens fagpersoner tilknyttet helsen vår må også utøve sin fagkunnskap for det beste for oss etter ønskene våre.

Som mange feminister har drøftet tidligere, når kvinner lever i frihet får vi et rausere og mer inkluderende samfunn. Vi kan begynne å støtte hverandre ved å godta våre avgjørelser og følelsene tilknyttet dem mens vi krever at vårt juridiske system og helsevesenet opptrer etisk overfor kvinner som ikke ønsker å ha barn. Det forebygger potensielle emosjonelle og psykologiske vansker hos både mødre og barn.

Alle kvinner fortjener å velge om de vi vil få barn, og barna fortjener å vokse opp med foreldre som gir dem den kjærligheten, tryggheten og omsorgen de trenger for å bli gode, balanserte voksne.

 

Bilde: “Yes, we are allowed to regret motherhood”, La Stampa in English

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website