De dyktige rakkerungene

Unge europeiske kvinner må demonstrere mot det meste om dagen for å redde framtida si. Her fra G-20 i Hamburg tidligere i år.

Unge europeiske kvinner må demonstrere mot det meste om dagen for å redde framtida si. Her fra G-20 i Hamburg tidligere i år.

Rakkerens jentunger anno 2017 kan ikke ta seg tid til å tenke.

Mens et av Arbeiderpartiets eldste og klokeste hoder, Martin Kolberg varsler et sosialdemokrati i krise og vil tilbake til ideologien i lørdagens Klassekampen, blir jeg minnet på en av årets viktigste romaner. Den har et lyserosa omslag, slik som det meste som oser av senkapitalistisk individualistisk glitterfeminisme, men denne boka handler om noe mer. Riktignok om en kvinne i 30-årene og en abort, men det er en bok for ungdommen. Og med ungdommen, mener jeg alle som er under 40, ikke er i fast jobb, de som løper mellom vikariater, ikke kommer inn på boligmarkedet og kan se langt etter noe som heter pensjon. De urolige.

I sommer kom Lotta Elstad med «Jeg nekter å tenke» – en roman om frilanseren Hedda Møller, som gir oss et bilde av et kriserammet Europa. Ikke bare handler den om et kontinent i økonomiske ruiner, men Hedda opplever også konservatismen personlig på kroppen – innenlands, altså i Norge. Vi snakker om reversering av abortloven. Og når alvoret er ute, kommer telefonbeskjeden fra redaktøren om at de har «kuttet i frilansbudsjettet», og Hedda står uten gulv under seg.

Fortellingen løper fort. Hedda analyserer enhver person hun møter ut fra hvordan verdensbildet ser ut, eller ut fra hvordan Tinder-profilen ser ut. Vi er innom flere europeiske land og blir minnet på hvordan arbeidslivet ser ut utenfor våre landegrenser. Ispedd tonnevis av sarkasme, humor og en kjærlighet til politikken (les: samfunnet), blir derfor «Jeg nekter å tenke» en roman for det europeiske prekariatet i dag. Kanskje er den enda mer aktuell for ungdom i Spania, Hellas og Tyskland, for ikke å snakke om Polen og Ungarn, enn den er her til lands.

Hedda kunne like gjerne vært den litauiske sykepleieren Lena som jobbet seg til gjeld (!) i det norske selskapet Orange i Sogn og Fjordane.

Hedda Møller har ti tanker i hodet på en gang. Hun ser aldri en enkel sak uten å se det store bildet, og dette kan gjøre at fortellingen kan virke litt rotete. Men, det gjenspeiler og forsterker bare inntrykket av hvordan det er å være frilanser (altså uten fast inntekt) i 2017. Samtidig blir vi fortalt nyhetene gjennom Hedda, noe som er både opplysende og underholdende.

Boka traff meg. Rett i hjertet. Jeg er Hedda. Og dette vet forfatteren. Ikke at jeg er Hedda, men hun vet at det finnes mange Heddaer i Europa nå. Det vises at hun har lyttet til unge kvinner og menns klagesang og kamprop. Et tilbakeblikk på den siste ukas nyheter gjør at Hedda like gjerne kunne vært den litauiske sykepleieren Lena som jobbet seg til gjeld (!) i det norske selskapet Orange i Sogn og Fjordane. Eller meg selv, da jeg var 19, jobba for et eventbyrå, kræsja en bil på Skandia-cup i Trondheim og endte med å måtte betale arbeidsgiver (les: oppdragsgiver) mer enn jeg fikk i lønn etter endt oppdrag.

Vi må lære oss å ikke tenke på det vi blir bedt om å tenke på, og samtidig lære oss å tenke på det som i utgangspunktet ikke føles viktig

Dette er senkapitalistisk satire for oss som svever mellom ung og gammel, men som aldri blir etablert. Men den er også et varsel om at vi må skjerpe oss. Den kan leses av alle kvinner som er med i facebook-gruppa «Unge lovende kulturkvinnenettverk», hvor jobber byttes mellom venninner og bekjente, mens kontrakter uteblir. Den kan leses av brukere av facebook-gruppen «Den selskabelige», som en påminnelse om at feminisme er mer enn internett.

Og den er en bok for gutta. Fordi forutenom at forfatteren problematiserer rundt de siste tiårenes største femininistiske opprør, kampen mot reservasjonsretten, så er boka ganske kjønnsløs. En påminnelse om at vi må lære oss å ikke tenke på det vi blir bedt om å tenke på, og samtidig lære oss å tenke på det som i utgangspunktet ikke er viktig. Det som aldri kommer opp i newsfeeden på instagram, men som står mellom linjene i avtaler som blir signert i et lukka rom i Brüssel. Avtaler som gjør at det aller viktigste for oss kan forsvinne, om vi ikke følger med og viser motstand.

De nye rakkerungene vet kanskje ikke at de er rakkerunger selv ennå. Og veldig mange av dem er jenter.

Tilbake til Kolberg. I Klassekampens intervju forteller han om «bondeungane og klassemotsetninger før i tida». Rakkerungene.

Han mener det er like aktuelt nå.

«Det er den samme grunnleggende motsetningen mellom dem som må selge arbeidskrafta si og dem som kjøper den. Karl Marx snakket om filleproletariatet. Finnes de? De ser ikke sånn ut, for de er så pene, så pynta, så nydelige og strigla og så høflige at du skulle ikke tru det. Men i dag er det flyvertinnene i Ryanair. De bor kummerlig, blir kasta rundt med tilfeldige arbeidskontrakter. Vi må skjønne at vi må kjempe kompromissløst mot det. Det er den samme historiske linja i dette, helt tilbake til kampen for husmenna.», sier Kolberg.

Jeg er enig. De nye rakkerungene vet kanskje ikke at de er rakkerunger selv ennå. Og veldig mange av dem er jenter. Dyktige jenter med både en og to mastergrader.

 

Bilde: Maramilo – G20 (flickr)

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Lyst å bidra i det virkelige liv? Velg alltid SAS, aldri Norwegian eller Ryanair.