Kjære Stenerud, takk for velmenende råd!

custom-Custom_Size___8. mars

Takk til David Stenerud for vennlige tips til hvordan 8. marsfeiringen kan bli like kul som Pride! Jeg regner med at han mener det godt, men har bare bittelitt problemer med noen av premissene hans:

1) Som langvarige støttespillere til LHBT+-befolkningens rettighetskamp og selvskrevne Prideparade-deltakere, er vi i kvinnebevegelsen både glade for og imponert over det viktige arbeidet det skeive miljøet har lagt ned for å gjøre Pride til den inkluderende og brede folkefesten den er blitt til i dag. Men det har altså ikke skjedd uten en knalltøff kamp som har kostet mye. Og om det er noen som i solidaritet og samarbeid har stått sammen med LHBT+-bevegelsen i solidaritet i den kampen, så er det nettopp oss feminister. Dette har vi gjort både med og uten sinnarynker i panna. Dessuten er det fortsatt ikke bare glede og aksept Pride blir møtt med, noe Stenerud ser ut til å ha glemt bort her. Det fins også en utfordring med denne strategien; viktige politiske og internasjonale kampsaker for LHBT+-befolkningen kan risikere å bli borte i en slik allmenn og ufarlig folkefest der “alt er love”, slik blant andre Marie Simonsen pekte på nylig.

2) Kan vi i kvinnebevegelsen lære noe av Pride-suksessen? Det er klart vi kan. Og diskusjonen om hvordan vi fronter sakene våre og hvordan vi inkluderer det brede lag av befolkningen i kvinnekampen bør vi ta. For selv om viktige kampsaker kan bli borte i en samlende folkefeiring, er det også et veldig godt utgangspunkt for ytterligere forandring om de fleste er velvillige innstilt til oss og det vi står for. Men dette kunne Stenerud fint ha poengtert uten å ty til usaklige karakteristikker av oss som sure og sutrete, en velkjent hersketeknikk brukt mot feminister siden Suffragettenes tid. Og ja, vi kan helt klart bli enda flinkere til å feire de mange og viktige seirene kvinnebevegelsen har vunnet og anerkjenne at verden går fremover på mange viktige områder for kvinner – heldigvis. Dessverre er det fortsatt så mye som gjenstår både her i landet og i verden for øvrig at vi faktisk ikke kan slutte å kjempe. Rettigheter vi trodde var sikret for alltid er under press, særlig retten til fri abort, og når det gjelder likelønn – vel, jeg kan love Stenerud at den kampen ikke akkurat hører 70-tallet til.

Det er for øvrig heller ikke slik at kvinnebevegelsen aldri feirer. På 8. mars arrangeres for eksempel Ladyfest som har mottoet If I can’t dance, it’s not my revolution! og nylig arrangerte Kvinnefronten “Abortfest” for å feire abortloven – noe som ikke akkurat ble møtt med unison velvilje det heller.

3) Men i sitt tredje og siste ankepunkt mot kvinnebevegelsen bommer faktisk Stenerud totalt, og det er denne påstanden som trigget fram behovet mitt for å skrive et motsvar. For det å påstå at “kvinnebevegelsen virker å gi nokså beng i unge jenter som voldtas, omskjæres og giftes bort i land langt borte” er rett og slett så feil at det faller på sin egen urimelighet. Den internasjonale kvinnekampen har alltid vært en viktig del av kvinnebevegelsen – også i årets 8. marstog her i Oslo. Stenerud ser nemlig ut til å ha totalt oversett at også følgende hovedparoler var å se i toget:

  • Feminismen er grenseløs – vern til kvinner på flukt.
  • Verden vinner med utdanning til alle jenter og kvinner!
  • Støtt FNs agenda for kvinner, fred og sikkerhet!
  • Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur.
  • Kvinner over hele verden krever selvbestemt abort & gratis prevensjon!

Selv gikk jeg under den første – og nei, jeg følte ikke særlig behov for å gjøre akkurat det dansende og leende. Til det skjer det for mye grusomt med flyktningkvinnene. Men etter å ha stått og gått i timesvis i den iskalde marsnøen for saker vi trodde på, kan jeg trøste Stenerud med at hele gjengen – kvinner, menn, streite og skeive med bakgrunn fra hele verden – dro for å ta noen øl og kose oss sammen. Vi feiret og lo, og hadde det akkurat like kjekt som vi hadde det på Pride nå fire måneder etterpå.

Jeg anbefaler for øvrig Anja Bredals gode motsvar her på Maddam til den evig gjentakende kritikken mot kvinnebevegelsen for å ikke ha nok fokus på minoritetskvinner i Norge og kvinners utfordringer i resten av verden.

Til slutt vil jeg på vegne av kvinnebevegelsen takke for velmenende råd, men jeg anbefaler Stenerud å være hakket mer saklig og informert neste gang. Jeg håper uansett Stenerud blir med både i toget og på festen neste 8. mars. Så kan han selv få velge om han vil gjøre det marsjerende med sinnarynke eller dansende i fjærboa.

 

Illustrasjonsfoto: Marius Hansen, Harstad Tidende

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.