Gateparlamentarismen

Skjermbilde 2017-07-14 kl

Den siste tiden har vi sett økende aktivisme og mobilisering av vanlige folk skape enorm entusiasme rundt radikale venstrepolitikere som blant annet Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia. Ingen av dem har vunnet valg, men de har vært nære på – og flere skal ha det til at Sanders kunne halt i land seier mot Trump i stedet for Clinton.  I USA var Killer Mike og Run The Jewels med på Sanders’ lag, og nå i sommer, introduserte Jeremy Corbyn Run The Jewels på scenen på Glastonbury-festivalen til allsang og applaus ingen har sett maken til i Storbritannia. Bevegelsen «Grime4 Corbyn» ble også en slager.  Bevegelsene People For Bernie i USA og Momentum for Jeremy Corbyn i Storbritannia gjestet Rødts festival Popvenstre nå i sommer. Hva kan vi lære av folkebevegelsene? Er dette en påminnelse om at politikk starter utenfor parlamentet, og beveger seg inn i parlamentet – ikke motsatt? People For Bernie har større interesse på sosiale medier enn Demokratene i USA har. Det er noe å tenke på for alle og enhver. 

Kari skrev denne teksten om gateparlamentarismen og Run The Jewels til ENO – musikkårbok 2017 i november 2016. 

 

«Hip hop is bigger than the government», sa Erykah Badu i 2008. Kanskje er det på tide å ta den setningen på alvor, også utenfor hip hop-miljøet?

 

We overworked, underpaid, and we underprivileged

They love us, they love us (why?)

Because we feed the village

You really made it or just became a prisoner of privilege?

You willing to share that information that you’ve been given?

Like who really run this?

Like who really run that man that say he run this?

Who who really run that man that say he run this

Run run run run this?

Like who really fund this?

Like who really fund who say he fund this?

Run The Jewels – «Lie, Cheat, Steal, Kill»

I redigeringens stund er amerikanernes nye valgte president Donald Trump, og dermed er dette verset til Michael Render og Jaime Meline fra 2014 blitt enda mer betimelig. Både Render og Meline var mer enn godt anerkjente rap-navn fra før av, som Killer Mike og El-P, men da de teamet opp for politisk kamp på fullengdere som Run The Jewels, ble det ikke bare en politisk kraftsalve, men også en kult-suksess – på god vei til å bli en kommersiell suksess. Killer Mike, var en av Bernie Sanders’ viktigste støttespillere for å nå grasrota i valgkampen, og Jaime Meline, a.k.a. El-P, skulle visstnok stemme for første gang i år. Riktignok på Bernie Sanders. Så da Demokratene ikke vant valget, ikke engang i vippestaten Georgia, hvor Killer Mikes hjemby Atlanta ligger, var skuffelsen ekstra stor i byen med over femti prosent svarte innbyggere. Flere hevder derimot at de kunne ha vunnet om Bernie Sanders hadde vært demokratenes kandidat mot Trump i stedet for Clinton.

 

14 år tidligere var El-P å finne på minidiscen til mange av Vestens hvite ungdom på backpacking rundt om på forskjellige kontinenter. De dystopiske og systemkritiske tekstene hans, i grenseland mellom det paranoide og rebelske, gjorde ham til en transatlantisk undergrunnssuksess sammen med andre rappere som Cage og Aesop Rock. «I see you all regardless, I know what lies are like, I might have been born yesterday, sir, but I stayed up all night», sa El-P i «Up All Night» på albumet I’ll Sleep When You’re Dead i 2007. Dermed ble han en kult-helt og en ledsager inn i en systemkritisk rap-verden. Det å kalle El-P en kommersiell suksess på denne tiden er å ta i, men det var uten tvil en undergrunnssuksess med trioen Company Flow og plateselskapet Def Jux. Bevegelsen, som fikk betegnelsen «backpacker»-rapen, ble en motvekt til mainstream coke-rap.

«Roll my blunts thick, like I like my bitch, lick my blunts and spit, like she do my dick. Attempted murder dick, for ways I choke chicks, spit it in her eye make it hard to focus».

Slik lød Killer Mike sitt gjestevers på låta «Snappin’n’Trappin’» fra albumet som skulle sette Atlanta på verdenskartet for godt etter OL, nemlig det fjerde albumet til Outkast. Albumet Stankonia, et komplekst rapalbum spekket med gode produksjoner og gjestevers, solgte flere millioner plater. Albumet var i all grad politisk, men Killer Mike hadde ikke vokst til å bli noe politisk stemme ennå, det gikk enn så lenge for det meste i seksualisering og nedsnakking av kvinner. Senere dukket Big Boi fra Outkast opp på debutskiva til Run The Jewels. «Banana Clipper» har en tydelig seig Atlanta-beat – produsert av El-P.

De kommer fra vidt forskjellige ståsted. Og kanskje er nettopp også vennskapet grunnen til at de går så godt sammen musikalsk?

Mye har skjedd siden da.

Blant annet har Run The Jewels blitt til, og sammen høres ikke Killer Mike og El-P ut som noen andre. Nå har de også gjort seg selv uunngåelige ved hjelp av egen særegenhet: Killer Mikes kampklare sørstatsdialekt sammen med El-Ps fortsatt semi-dystopiske tekster over El-P(roducto)s klassiske nedstrippede boom bap med markante trommer fra østkysten, hvor El-P tar oss med videre inn i fremtiden med kaotiske effekter. Men El-P har også lekt seg med dirty south-beats på flere låter i møte med sin bestevenn, Killer Mike. De kommer fra vidt forskjellige ståsted. Og kanskje er nettopp også vennskapet grunnen til at de går så godt sammen musikalsk? «You know, me and Mike, for us, Run the Jewels is about a friendship. Even us just joking around, we feel it is — in these times — somewhat of a healing gesture», sa El-P til The Fader i juli i år.

Men hva gjør Run The Jewels så unike og viktige i 2016?

«You wanna hear a good joke? Nobody speak, nobody get choked». For de fleste radiolyttere er denne linjen godt kjent. I april i år, slapp Run The Jewels, sammen med produsentlegenden DJ Shadow, låten «Nobody Speak», påfulgt av en musikkvideo i august – der hegemoniet til hvite menn raser sammen i sinne og vold – med det amerikanske flagget i bakgrunnen.

«We wanted to make a positive, life-affirming video that captures politicians at their election-year best. We got this instead», sa DJ Shadow om videoen. «It’s what I really wish Trump and Hillary would just do and get it over with», sa Killer Mike etterpå.

Og tekstene i låten matcher videoen:

 

El-P:

«Get running


Start pumping your bunions, I’m coming

I’m the dumbest, who flamethrow your function to Funyuns

Flame your crew quicker than Trump fucks his youngest

Now face the flame, fuckers, your fame and fate’s done with»

Killer Mike:

«What more can I say? We top billin’ it

Valiant without villainy


Viciously foul victory

Burn towns and villages


Burning looting and pillaging»

Låta «Nobody Speak» kom seg til en 13. plass på Billboard-lista, og har daglig vært å høre på både statlige og kommersielle radiokanaler her til lands.

Slik det ser ut, blir Run The Jewels arvtakerne til Rage Against The Machine og N.W.A., som de aller skarpeste politiske stemmene innen musikk.

Det kan virke klisjéaktig, men det må nå en gang skrives: Slik det ser ut, blir Run The Jewels arvtakerne til Rage Against The Machine og N.W.A., som de aller skarpeste politiske stemmene innen musikk. Det er ikke «cool critic», det er kampmusikk – noe som skiller dem fra andre, også viktige, alvorsrappere som Kendrick Lamar, Pusha-T og Vince Staples. Der de sistnevnte heller mer mot å være kritikere og kommentatorer, kan Run The Jewels virke enda mer kompromissløse:

 

Born Black, that’s dead on arrival

My job is to fight for survival

In spite of these #AllLivesMatter-ass white folk

(Killer Mike, Run The Jewels – «Talk To Me», 2016)

 

Budskapet i låten «Talk To Me» er en forakt mot politivold og institusjonell rasisme. For ting har ikke forandret seg til det bedre siden Zach Dela Rocha i Rage Against The Machines sang «Those who died are justified, for wearing the badge, they’re the chosen whites» på låten «Killing in the name» i 1992, eller siden Ice Cube sa «Kicking shit called street knowledge, why more niggas in the pen than in college? Now cause of that line I might be your cellmate, that’s from the nigga ya love to hate» i «The Nigga Ya Love To Hate» i 1990. Snarere motsatt. Derfor er Run The Jewels ikke bare systemkritiske, men også farlig troverdige, uten å spare på noe krutt. Politiske, både saklige og innimellom usaklige, og støyende og kompromissløse.

 

«Flere rappere må tilslutte seg Bernie Sanders», sa Killer Mike til The Daily Beast i februar i år. Og Sanders fikk støtte fra storheter som Scarface, Outkasts Big Boi og T.I., samt Pusha T og hans nye helter, Rae Sremmurd.

 

Og «the black vote» ble viktig for demokratene i år – siden republikanernes kandidat fremmet rasisme. Men også vanskelig: Det var ikke en «black brother», en Barack Obama som var kandidat denne gangen, og det kan nok ha virket fåfengt da Hillary Clinton faktisk ringte til en av verdens største rappere, Pusha T, for å be ham stille opp i kampanjen for henne. En mann som selv sier han har «sold more dope than I sold records» («Hold On» ft. Rick Ross, 2013). Men, samme mann har vært samfunnsengasjert lenge. Blant annet har han gått i bresjen for at gamle innsatte skal få stemmerett i USA.

«I was so desensitized to things that were happening within street culture — whether it was jail, whether it was death, things like that. And I feel like, you know, there have been things that happened in my life, and with age I’ve become resensitized to it», fortalte Pusha T til nettsiden Business Insider tidligere i år da han ble med i valgkampen for Demokratene. «I know locally I’m going to be speaking and going into the neighborhoods saying, you know, you guys gotta get out here. We’ve gotta organize it a lot better», fortsatte rapperen, som anser seg selv som en «street journalist»

Kanskje var [Clinton] mer opptatt av å tale for Goldman Sachs mens «gatejournalisten» gikk dør til dør-aksjon lokalt.

Men kanskje ble det for iscenesatt. Eller «rigged», som Trump ville kalt det. Engasjementet til Killer Mike og Run The Jewels for Bernie Sanders var derimot «ekte», fordi det kom nedenfra, og fordi Sanders faktisk lyttet til Killer Mike og dro på flere stands sammen med ham. Ikke at Pusha T’s engasjement ikke var oppriktig og grasrot, men Clinton hadde ikke engang tid til å være i samme rom. Kanskje var hun mer opptatt av å tale for Goldman Sachs mens «gatejournalisten» gikk dør til dør-aksjon lokalt.

Alt gikk skeis hos demokratene. Sanders måtte vike for den etablerte makten, og Hillary Clinton tapte valgmenn (dog ikke stemmer) mot en av historiens verst tenkelige kandidater: Donald Trump.

Dagen etter valget sa Killer Mike på talkshowet «The Real», etter å ha fått kritikk for ikke å ville støtte Hillary Clinton:

«I think poor white people are mad because the system that promises you something based on that, isn’t ever gonna give you that. While acknowledging the country has many poor people from different backgrounds. There just happen to be, by this country, more poor angry white people.»

 Public relations starter på gatenivå blant «street journalists» – ikke hos tenketankene og PR-byråene.

Etterpå la han til på samme talkshow at han ville ha gitt sin støtte til Clinton om hun hadde troppet opp i nabolaget og snakket direkte til hans folk.

Det har vært en slags selvtrøst innad i hiphop å si «Hip hop is bigger than the government». Kanskje er det på tide å begynne å tro på det for fullt alvor. At public relations starter på gatenivå blant «street journalists» – ikke hos tenketankene og PR-byråene. Hvem hadde Martin Luther King rådført seg med i 2016? I Sverige vil representanter fra Sverigedemokraterna kutte alle bevilgninger til hiphop. Lurer på hvorfor.

 

Bilde: Kirby Cam: Run the Jewels @Echoplex (flickr)

Du kan bestille ENO musikkårbok her

 

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Fascinerende edruelig innlegg der en privilegert hvit mann ansees som redningen på bekostnigen av en kvinne. Kanskje verden ikke er så sort hvitt som den virker på denne nettsiden og dens like? Kanskje løsninger er viktigere enn kjønn, rase og legning?