Motstand mot internasjonale investeringer i Latin-Amerika, en feministisk kamp

defensores y defensoras

Mandag 05. Juni var Verdens Miljødag og i år var årets tema «Å knytte mennesker tettere med naturen». Hva skjer da når avskoging, vannforurensing og energiutvinning har preget hverdagen for mange mennesker i Latin-Amerika de siste tiårene? Hvordan forstyrrer og dreper uetiske internasjonale investeringer forholdet mange mennesker har hatt til naturen i tusenvis av år?

I Latin-Amerika har konsekvensene av blant avskoging, jord- og vannforurensing på grunn av ekstraksjon av naturressurser gitt utslag i form av klimaendringer, tørke, matmangel og et høyt antall drap av miljøforkjempere blant urbefolkningen. Mange mennesker i latinamerikanske land har alltid levd tett i naturen og de har kjempet livsviktige kamper for å beholde både naturen og menneskerettighetene sine.

Hvert enkelt land i Latin-Amerika er unikt, men deler en felles skjebne. Innblandingen av lokale konservative neoliberale krefter blant de politiske elitene, en sterk innflytelse av den katolske kirken i nasjonal politisk utvikling og USAs neokolonialistiske posisjon gjennom direkte investeringer utgjør denne dødelige felles skjebnen for urbefolkningens miljøkamp. Det må bekymre oss som europeere også.

Kvinnelige miljøaktivister som kjemper med livet

De siste ti årene har antall drap på miljøaktivister steget i alle latinamerikanske land og det er store mørketall bak statistikken. Det mesoamerikanske initiativet av menneskerettigheters beskyttere poengterte i deres siste rapport at det mellom 2012 og 2014 var 39 drap på kvinnelige miljøaktivister og øvrig 31 drapsforsøk kun i El Salvador, Guatemala, Honduras og Mexico.

On Dangerous Grounds

I 2015 ble 185 miljøaktivister drept for å ha forsøkt å beskytte sine lokale miljøer fra transnasjonale investeringer og for å kjempe for menneskerettighetene til resten av de lokale innbyggerne.

Dessverre forholder media stort sett seg tause om disse drapene. Økonomiske og politiske interesser for naturressurser og energikilder i disse områdene er så store at motstanden fra lokalbefolkningen sjelden forsvares i offentligheten.

Et vendepunkt for synliggjøring av organisert drap mot miljøaktivister i Latin-Amerika var i 2016 da Berta Cáceres, en leka indianer leder for COPINH (Borgerråd av folkelig- og urbefolkningsorganisasjoner i Honduras) ble drept av paramilitære styrker for å ha kjempet mot en dambygging i elven Blanco. Drapet på henne er blitt symbolet på mange tragiske eksempler av dødsfall. Det synliggjør latinamerikanske miljøaktivisters kamp mot internasjonale investeringer, og som blir stilnet av vestlige media.

I 2017 har flere kvinnelige aktivister blitt drept allerede. Statistikken viser at er du kvinne, indianer og aktivist, er det lettere å bli offer for vold grunnet ditt engasjement som menneskerettigheters- og miljøforkjemper. Urkvinner er naturlige miljøforkjempere i samfunnene. I hele mellom- og sørdelen av det amerikanske kontinentet, i alle land fra Mexico til Perú, Chile og Brasil er de utsatte fordi deres engasjement står i veien for det kapitalistiske systemet.

I tillegg, i noen av landene som i Honduras og Nicaragua, er det forsøkt å endre lovene som beskytter ytringsfriheten for å kunne omtale demonstrantene som terrorister. Dette gir juridisk kredibilitet for de nasjonale maktelitene til forfølging hvis en opponerer mot miljøødeleggelser forårsaket av internasjonale investeringer. De fleste latinamerikanske land har en historikk av å ha hatt liberale regjeringer med sterke tilknyttinger til USA. Dermed er faren dobbelt for miljøaktivistene: på den ene siden sine egne regjeringer med maktelitene som tjener på miljøødeleggelser forårsaket av ekstraksjoner av naturressurser, og på den andre siden et paramilitært og diplomatisk forsvar av internasjonale investeringer spesielt utført av USA.

De juridiske systemene fungerer heller ikke for å forfølge ansvarlige bak drapene. Det er paramilitære styrker som enten jobber privat for sikkerhetsfirmaer eid av internasjonale firmaer eller styrker som har tilknytting til myndighetene som pleier å stå bak drapene. Men manglende juridisk forfølging, antageligvis på grunn av økonomiske interesser, gjør at disse styrkene i praksis opererer med straffefritak og drapene fortsetter.

Fra spanske og portugisiske kolonier til USAs herredømme

I over 500 år har latinamerikanske land vært gjenstand for utnyttelse av store makter. Fra det 15. århundre var det Spania og Portugal som ransaket landene for naturressurser som gull og sølv mens de reduserte urbefolkningen til udyr hvor den katolske kirken misjonerte og tvangskonverterte urbefolkningen. Mellom 1811 og 1830 ble alle latinamerikanske land uavhengig av Spania og Portugal, men USA var allerede født som land og 100 år senere begynte deres investeringer i diverse latinamerikanske land å bre seg om.

Selv om kolonitiden styrt av Spania og Portugal ble juridisk avsluttet for rundt 250 år siden i de fleste latinamerikanske landene, er kontroll over urbefolkningen og landenes økonomier blitt videreført gjennom frie handelsavtaler som opprettholder urbefolkningens fattigdom og hindrer deres innflytelse i nasjonale og internasjonale prosjekter i deres land.

Nasjonalpolitikken i mange land i Latin-Amerika har vært preget av innblandinger fra USA for å destabilisere statene ved å bruke diplomatisk makt for å sikre å ha nasjonale politikere som beskytter amerikanske interesser i de forskjellige landene. Amerikanere er dessverre ikke de eneste interesserte, gjennom avtaler med transnasjonale selskaper blir flere vestlige land involvert i miljøødeleggelser som påvirker klimaet på hele kloden.

I følge FNs Unit on Investment and Corporate Strategies of the Division of Production, Productivity and Management of the Economic Commission for Latin America and the Caribbean (ECLAC) sin rapport Foreign Direct Investment in Latin America and the Caribbean 2016 i 2015 var USA fortsatt den største investoren i alle disse latinamerikanske land, tett fulgt av Nederland og Spania. Nederland star ikke på lista som land, men som tredjepart hvor internasjonale selskaper hører til. Siden 2014 har internasjonale investeringer i området sunket på grunn av mindre investeringer i gruvedrift og hydrokarbon, samt beskjeden økonomisk vekst i de fleste latinamerikanske land.

FDI Latinamerica Caribbean

Norge har også investert i Latin-Amerika de senere årene, spesielt direkte investeringer i Brasil og Venezuela gjennom Norsk Hydro og Statoil, og med det statlige investeringsfondet Norfund i Mellom-Amerika for å drive næringslivssatsinger. Dette er helt klart problematisk, noe som er tydelig presentert i rapporten Etikk eller butikk? Norske investeringer i Latin-Amerika fra Latin-Amerikagruppe i Norge (LAG). Rapporten viser for eksempel at bistandspenger som deles gjennom Norfund i form av investeringer i landets største banker og finansinstitusjoner kun styrker makteliten og deres nettverk. Det bidrar neppe til mer rettferdig fordeling eller effektiv fattigdomsreduksjon.

Neokolonialisme har fått en nyere drakt gjennom kapitalisme og befestning av konservative politiske krefter i de forskjellige latinamerikanske land for å kunne beskytte de økonomiske interessene av internasjonale investeringene i området.

Klassekamp i et neokolonialistisk perspektiv: Politisk og økonomisk kontroll gjennom internasjonale investeringer

Disse varierte internasjonale investeringer beskyttes ikke bare med voldelig makt, men med mer subtile mekanismer gjennom politiske kupp og diplomatiske utspill for å sikre liberale politiske eliter som var positive til private internasjonale investeringer i landene sine.

Som miljøforkjemper er disse kvinnene naturlig nok menneskerettighetsforkjempere også.

Folket deres lever i naturen og er en del av den, så når de ønsker å stoppe miljøødeleggelsene fra transnasjonale selskaper og deres egne politiske eliter, utfordrer de samtidig deres kjønnsroller som kvinner i en særdeles patriarkalsk struktur. Ikke nødvendigvis blant folket deres, men fra overklassen som vil opprettholde makta ved å nekte fattige folk grunnleggende menneskerettigheter. Kvinner er oftere fattige og ressursene brukt til investeringssatsinger når ikke fattige. Tvert imot, smålånpolitikk gjør dem til gjeldsslaver over lang tid.

Kvinnene trosser patriarkalske og neokolonialistiske strukturer. Dette gjør dem til en trussel fordi aksjonene deres berører både internasjonale og nasjonale økonomiske interesser, i tillegg til sosiale forventninger etter konservative kjønnsroller arvet fra den katolske tradisjon. Å være ei kvinne som kjemper for menneskerettighetene og forsvarer lokalmiljøet sitt gir en svært synlig posisjon mange mennesker i maktelitene misliker, noe som gjør at disse kvinnene blir utsatt for alle typer vold på grunn av sin motstand.

Gode intensjoner uten grunnleggende endringer

FNs høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra’ad al-Hussein har siden 2015 oppfordret G-20 gruppen til å arbeide for at alle land skal respektere det internasjonale lovverket og for en åpning av konsultasjonsprosesser og deltakelse av urbefolkning som er berørt av nye infrastrukturer i sine land. Men dette er kun diplomatisk prat.

G-20 medlemmer som står bak investeringene i Latin-Amerika har tydelige økonomiske interesser. De har dermed ignorert konsekvensene av sine investeringer overfor vanlige mennesker. Menneskerettigheter gjelder ikke for urbefolkning og øvrige fattige mennesker når de utøver direkte aksjon mot investeringer gjort av G20 medlemmer og deres støttespillere. Selv om internasjonale investeringer har falt de siste to årene i Latin-Amerika, har som nevnt tidligere antall drap blant miljøaktivistene steget i takt med økt organisering og motstand gjennom direkte aksjon organisert av urbefolkning i de fleste latinamerikanske land.

Når det internasjonale samfunnet verken presser selskapene eller regjeringer til å respektere det internasjonale lovverket ved å involvere urbefolkningen for å medvirke i investeringene som åpenbart påvirker deres miljøer, tar urbefolkningen ansvaret og de samarbeider innen og på tvers av landene sine for å utdatere det nåværende systemet.

Gode intensjoner har aldri snudd et undertrykkende system som er svært tilpasningsdyktig. Urbefolkning må ikke få vår tillatelse for å kunne medvirke i sin hverdag og for å leve i pakt med naturen, de kjemper for å skape et system som gir dem friheten og rett til selvstyring de fortjener etter mer enn 500 år.

Urbefolkningen organiserer seg på tvers av landegrenser: «Resistencia indígena, somos semillas»

De siste årene har urbefolkning i de forskjellige latinamerikanske land reagert på miljøødeleggelser og manglende sikring av grunnleggende menneskerettigheter på grunn av internasjonal innblanding ved å organisere seg i form av konføderasjoner og koordinasjonsråd. I tillegg jobber de med å spre informasjon som på hjemmesiden indigena.nodo50.org (lenke på spansk) og tilknytte nettverk for å kunne drøfte felles mål i motstanden.

Hovedmålet med deres aktivisme er dobbelt: å beskytte landet sitt og deres befolkning samtidig som de jobber for å bli kvitt det kapitalistiske systemet.

Konføderasjonene opererer parallelt med det vanlige parlamentariske systemet og i forrige måned ble det for første gang i historien presentert en representant av urbefolkning som uavhengig kandidat til nasjonalt valg i Mexico i 2018. Den utvalgte er María de Jesús Patricio, en nahua kvinne fra Jalisco staten som ble valgt av CNI (Nasjonal urbefolknings konføderasjon) til å representere urbefolkning ved det meksikanske valget. I følgende video forklarer hun med egne ord hva som er målet med deres kandidatur:

https://www.youtube.com/watch?v=ueGXGC911uE

Våre medsøstre blant den latinamerikanske urbefolkning må få vår støtte for å fortsette sin kamp for å forsvare sine lokale miljøer og sin rett til selvstyring. Selv om deres ønsker kan høres utopisk ut, kan vi forhåpentligvis bli historiske vitner til en reell oppvåkning mot frigjøring.

 

Hovedbilde: Defensores y defensoras, Conexhion.hn

Bilde 1: Rapport 2016, On Dangerous grounds. Global Witness.

Bilde 2: Rapport 2016, Foreign Direct Investments in Latinamerica and the Caribbean, FN ECLAC (Economic Commission for Latinamerica and the Caribbean)

 

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website