Myten om uengasjert ungdom

2015-06-17-1434552621-2916684-millennialvote-thumb

Hver gang det nærmer seg en valgkamp, får vi høre hvor uengasjerte ungdom er i å stemme eller interesse seg i politikken generelt. Offentlige figurer fra politikere til kjendiser går sterkt ut med oppfordring om å bli politisk aktiv ved å gi sin stemme. Men stemmer myten om den uengasjerte ungdommen med virkeligheten?

I 2016 kom ut rapporten «Generation What? Young people and optimism. A pan-European view»  som har kartlagt holdningene til de såkalte Millenials (ungdommer mellom 18 og 30 år) om demokratiet, fremtidsutsikter og samfunnsdeltakelse i 14 europeiske land.

Ikke overraskende, tallene viste at i gjennomsnitt mer enn halvparten bekreftet at de hadde ikke tillit til politikerne som ikke representerte dem og de mente at de er faktisk klare for en revolusjon. Landene hvor ungdommene hadde størst representasjon av disse meningene var Hellas, Spania og Italia.

Generation what

Hva denne revolusjonen innebærer spurtes ikke men direkte aksjon ble nevnt i rapporten som foretrukket demokratisk verktøy framfor å stemme i valgene. Ungdommene deltok også i politisk aktivitet gjennom frivillig arbeid, direkte aksjon og andre aktiviteter basert på samarbeid, solidaritet og selvstyring.

Her i Norge ser statistikken nok litt annerledes ut, og ifølge notatet «Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013» ved forrige stortingsvalget i 2013, forekom en statistisk signifikant økning i valgdeltakelse blant ungdommene i aldersgruppen 18 til 25 år sammenlignet med stortingsvalget i 2009. Valgdeltakelsen blant unge i Norge er likevel nesten 20% mindre sammenlignet med eldre grupper.

Økonomisk krise og mistillit til demokratiske systemet

Ungdommene i europeiske kriseherjede land er representert over de som har minst tillit til sine politikere og dermed ønsker ikke å være aktive i valgdeltakelsen. De ønsker ikke å måtte velge mellom to onder, de ønsker å finne nye styringsmodeller. Tanken på en revolusjon er ikke så rart når politikerne i disse landene har visst å være lojale mot Troikaen og IMF mer enn de er til sin egen befolkning. Det vil si, mange land fungerer som oligarkier utkledd som demokratier.

Når krisene utbreder seg og berører så mange mennesker, florerer vanligvis selvorganiserte solidaritets bevegelser som lokal støtte som er sterk politisk målrettet. Dette er ikke uvanlig og det er en naturlig reaksjon vi ser dukker opp på tvers av grensene under diverse former av organisering for å dekke grunnleggende behov skapt av systemfeil. Feilene er økende økonomiske kriser, høy korrupsjon blant politikerne, økt arbeidsledighet og tynnere sosiale nettverk som kombinert, får mennesker til å finne på egne løsninger.

Bildet av uengasjerte ungdom er langt ifra reell fordi demokratisk utøvelse er mer enn å stemme.

I Norge er det politiske og økonomiske bildet langt mer stabilt foreløpig, men de siste årene har vi også sett en økning i antall deltakelse i direkte aksjon som selvorganiserte grupper for mat og klær, fagforeningsarbeid, demonstrasjoner, protester eller signaturkampanjer for å motarbeide politiske avgjørelser som har svekket livsvilkår og rettigheter hos mange mennesker i landet. Dette veldig mye takk til sosiale medier, hvor ungdommene har anledning til å utøve sitt politisk engasjement mellom valgene.

En spesiell interessant bok, «Motløs Ungdom? Nytt engasjement i et gammelt demokrati» av Guro Ødegård avliver nettopp myten av uengasjerte ungdommene i Norge. Hennes forskning viser at «lav tillit til voksne autoriteter bidrar til opposisjonelle holdninger. Denne type opposisjon er viktig da den gir grobunn for politisk mobilisering» samtidig påpeker forfatteren at «noen paradokser når politiske myndigheter iverksetter tiltak for å integrere ungdom i politikken. Forskningen viser blant annet at politiske ungdomsarenaer initiert av voksne, som eksempelvis kommunale ungdomsråd, i liten grad evner å inkludere de deltagelsesformer og temaer som ligger utenfor de tradisjonelle partipolitiske rammer. En konsekvens er at politiske myndigheter lytter til ungdom som tilpasser seg systemet, ikke de som utfordrer det. Dermed står man i fare for å sette grupper av samfunnsengasjerte unge på sidelinjen av norsk politikk. En slik utvikling vil bidra til at viktige samfunnskritiske stemmer går tapt.»

Oppfordring til å stemme, en autoritær tanke

Så hvis vi jobber videre ut ifra konklusjonen i boka viste, er det nødvendig å stille oss et spørsmål: hvor etiske er oppfordringer til å stemme?

Vi må forstå at ikke å stemme kan være også tegn på at de har mistet tilliten til parlamentariske systemet samtidig som ungdommen engasjerer seg i andre form for politisk og samfunnsrelatert arbeid. Hva med å lytte på hvordan de kunne tenke seg å skape et nytt demokratisk system basert på direkte demokrati, solidaritet, rettferdighet og gode levevilkår for alle?

Holdningen av å presse ungdommer ved å spille på dårlig samvittigheten eller forsøke å få dem til å tro at ved å stemme har de noen politisk innflytting er autoritær og svært lite demokratisk.

Ungdommene og andre mennesker i forskjellige aldersgrupper må ikke oppfordres til det, men vi kan lytte og legge til rette for at deres deltakelse blir mer aktiv for å skape andre fredfulle alternativer til politisk og sosial engasjement. Det er ganske autoritær å mene at ungdommene må lære at indirekte demokratiet opparbeides kun gjennom utøvelse av stemmeretten, når det finnes andre styringsmodeller for sosial og politisk organisering som er mer rettferdige, miljøvennlige og engasjerende enn å legge stemmen sin hvert fjerde år.

Frihet til å velge og rett til å delta på egne premisser

Rapportene om ungdommene i Europa bør være en tankevekker for alle. Det å la være å delta aktiv i et demokratisk system med sterke neoliberalistisk strukturer kan bety at mange har lyst til å skape et nytt demokratisk system ansett foreløpig som alternative.

Jeg mener at de som føler seg representert av eksisterende politiske partier kan stemme for dem, men mennesker som ikke føle seg representert verken av politikere eller av nåværende demokratisk systemet bør ikke stemme og skal heller ikke holdes ansvarlige når resultatene i valgkampene går ikke etter forventningene. Alle skal få sitt politisk engasjement komme ut i uttrykk som de vil, fordi det kan hende at det er i disse uttrykkene hvor vi finner erstatningen til det eksisterende demokratiske systemet.

Jeg ønsker at samfunnet kunne lytte på vi som ikke vil stemme. Både unge og gamle, alle har sikkert gode ideer på hva slags samfunn de ønsker å skape med alternative politiske modeller.

 

Hovedbilde: The youth vote and local media, Richard Fowler, Huntington Post

Figur: Atlas, Generation What?

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website