Ammeskammen

av gjesteblogger Idunn Myklebust

Massevis av nybakte mødre går rundt og ammeskammer seg. Det synes jeg vi skal prøve å få en slutt på. Her er noen tanker fra en flaskemamma.

Flasketuten pekte på meg

Jeg måtte avslutte amminga da barnet mitt var en knapp måned gammelt. Den første tida kjentes det så uendelig trist. Jeg orket knapt å fortelle det til noen. Jeg skrudde av telefonen og registrerte i øyekroken at pappan til barnet satt og shoppa på nett. Han fant praktiske løsninger, kjøpte flasker og steriliseringsboks, leste intervju med vanndirektøren om oppbevaring av rent vann i plastbeholder. Selv ville jeg helst bare reise bort fra hele greia. Så gikk jeg og la meg og sov, lenge.

emptySorgen kom overraskende på. Før jeg fødte sa jeg ofte kjekt at jeg var åpen for både amming og flaske. «Det er jo selvsagt fint om det går, men morsmelkerstatning er jo ikke verdens ende», og så videre. Men så satt jeg der da, full av hormoner, med vondt overalt, uendelig trøtt, sårbar som aldri før, og flaska var verdens ende allikevel.

Puppene verka fremdeles, og aller verst mens jeg holdt barnet mitt i armkroken og så henne spise seg god og mett på industrielt produsert pulver.

De første dagene kvidde jeg meg. Jeg ville helst at pappan, eller et familiemedlem som var på besøk, tok seg av matinga. Sa høyt at det var jo veldig koselig da, at andre også fikk ta del i kosen og nærheten. Inni meg mente jeg det ikke. Puppene verka fremdeles, og aller verst mens jeg holdt barnet mitt i armkroken og så henne spise seg god og mett på industrielt produsert pulver. Hun hadde ikke en gang skamvett til å rynke bittelitt på nesa da hun ble servert Nan i stedet for morsmelk. I en mørk krok inni meg var jeg nesten like fornærma som jeg var letta.

Melding til helsestasjonen: Idunn har gyldig fravær fra amming

washington state houseOvergangen gikk raskt og smertefritt. Heldigvis, for det skjønner jeg ikke er tilfelle for alle. Men så startet noe merkelig. I sosiale sammenhenger følte jeg at jeg måtte forklare meg om hvorfor jeg gav flaske og ikke ammet et så lite barn. Jeg har lurt mye på hvorfor. Jeg opplevde ofte å få spørsmål og kommentarer. De fleste var velmente og fra folk jeg kjenner, noen få var fullstendig malplasserte fra fremmede. Alle var sårende og svekkende for selvtilliten.

Men jeg tror ikke det var reaksjonen fra folk rundt som hovedsakelig trigga forklaringsbehovet i meg. Heller var det nok det overveldende fokuset på amming som hadde vært hele veien: fra jordmor i graviditeten, på barselavdelinga, og ikke minst i min sosiale krets, min familie og mitt samfunnslag – kall det gjerne mitt ekkokammer – hvor amming ikke bare applauderes, men hvor det ikke finnes noe synlig eller omtalt alternativ. Når jeg tenker meg om nå, hadde jeg faktisk ikke hørt om noen som gav bare erstatning på flaske til barnet sitt før jeg selv gjorde det, annet enn kanskje et par fjerne slektninger i andre land. Jeg hadde heller ikke egentlig tenkt tanken fullt ut at det kunne komme til å bli sånn for meg.

Det finnes verken gode eller dårlige grunner til at noen gir flaske til barnet sitt. Det finnes bare intime og personlige grunner.

Jeg er ikke den eneste som har opplevd at det private plutselig er offentlig når en er gravid eller er nybakt mor, og at intimgrensene flyter ut i overgangen hvor ett menneske blir to og et nytt liv starter. Men jeg hadde strengt tatt ikke behøvd å dele så mye på eget initiativ. Jeg fortalte om det til omtrent alle jeg møtte på den tida. Stakkarene som ble utsatt for den historien lever nok helt greit med det, og for så vidt jeg også. Men hovedgrunnen til at det var feil har jeg først forstått nylig: Ingen skal trenge å ha gyldig fravær fra amming.

For dette vil jeg insistere på: Det finnes verken gode eller dårlige grunner til at noen gir flaske til barnet sitt. Det finnes bare intime og personlige grunner. Skulle jeg gjort noe om igjen, ville det vært å ikke prøve å distansere meg fra de som hadde et mindre åpenbart valg enn meg om å bytte til flaske fra pupp. For om noe, må det faktisk ha vært enda vanskeligere for dem å stå i det. Hvis jeg får anledning en annen gang, lover jeg å ta en for laget, holde kjeft og snakke om valget i USA eller hva som helst annet i stedet.

Flaskekos

baby hands

 

 

 

 

 

 

 

Som alle mammaer som har gitt flaske kunne jeg skrevet en lang liste over fordeler med flaske. Jeg kunne også henvist til forskning og lista opp argumenter for hvorfor HiPP er supermat for knøttene våre. Og dermed gravd meg ned på den ene sida av det som alltid ender som en skyttergravskrig, når det er snakk om mating av småttiser. Men det er ikke det som er viktig.

Nesten daglig hørte jeg historier om ammeskam. Damer jeg ser på som sterke og kloke, og på alle vis strålende mødre, fortalte historier om utilstrekkelighet og skam knytta til mating av ungen sin.

Det jeg kan si, er at det triste gikk raskt over. Snart ble jeg ikke trist, men full av ømhet av å se på både pappan og andre som mata barnet mitt. Og det var fint å gjøre det sjøl. Helt ærlig har jeg liten erfaring med å amme uten smerter, men jeg ser for meg at det ligner på kosestundene med flaska. Eller om det ikke ligner – så er det ikke så farlig. Kanskje annerledes, men sannsynligvis like fint, slitsomt, nært, vanskelig, lett, kort sagt like mangfoldig som mylderet av opplevelser folk har når de setter et lite knøtt til verden. Og hvis vi skal være ærlige, sannsynligvis milevis i fra den største prøven vi vil bli satt på i løpet av et langt foreldreskap.

Så satt vi her da, og ammeskamma oss aleine hver for oss. Parallelt med at jeg ropte min historie rundt i verden, ropte verden tilbake. Nesten daglig hørte jeg historier om ammeskam. Damer jeg ser på som sterke og kloke, og på alle vis strålende mødre, fortalte historier om utilstrekkelighet og skam knytta til mating av ungen sin. Noen, som meg, skammer seg fordi de måtte over på flaske, andre fordi barnet ikke ville ta flaske. Noen fordi de opplevde at barnet var sultent og puppen var tom. Noen fordi de hadde så vondt, så lenge, at velvillige rådgivere mente de burde gi seg. Noen fordi de hadde gitt seg, og skammet seg fordi de burde fortsatt. Noen fordi de ammer om natta, andre fordi de ammer ungen i søvn. Noen fordi de ammer store barn, andre fordi de gir flaske til små barn. Noen skammer seg fordi de skammer seg.

Jeg vil at vi skal kvitte oss med ammeskammen. Ingen, verken mammaer, babyer eller andre er tjent med at vi går rundt og ammeskammer oss. Men hvordan gjør vi det?

Ut av ammeskammen

Noen svar er enklere enn andre. Barselomsorgen er et eget kapittel, og det er vel relativ ukontroversielt å mene at kvinner bør få mer tid og rom på sykehus, eller mer oppfølging hjemme. Videre burde enkel brosjyre og noen offentlige råd til flaskemammaer være en smal sak å ordne. Helsestasjonene bør ha grunnleggende kunnskap om flaskemating: sterilisering, dosering og vitamintilskudd. På helsestasjonen var det lite hjelp å få til flaskemating, annet enn en sympatierklæring for at det ikke hadde blitt som jeg hadde sett for meg. Det var godt ment, men strengt tatt ikke det jeg behøvde.

Jeg vil ha en brosjyre!

Jeg trengte at noen avdramatiserte og gav meg et ark i handa med praktiske råd. Men de offisielle rådene for mating av spedbarn med morsmelkerstatning finnes ikke, med unntak av noen ganske tekniske anbefalinger fra Mattilsynet, samt selvfølgelig lovteksten om innhold i morsmelkerstatning. Jeg vil ha en brosjyre! Den trenger ikke stilles ut i monter, eller deles ut i vilden sky. Jeg forstår at det offisielle rådet er å amme, og at en ikke kan reklamere for morsmelkerstatning. Men det må kunne gå an å ha litt gode råd på lur i en skuff til de 1 eller 2 i hver barselgruppe som vil trenge det. Babyene deres fortjener såpass, og foreldrene bør slippe å henvises til mørke kroker på internett og mammaforum for å finne svar på flaskeutfordringer.

Den største utfordringa er likevel alle oss andre. Helt åpenbart må vi litt rausere med hverandre, og godta et mangfold av måter folk finner ut av hverdagen på, også når det kommer til mat og spedbarn. Hvis vi må spørre, så stille hverandre åpne spørsmål. Hvordan går det? Har dere det bra? Finner dere utav ting? Jeg håpet egentlig svaret skulle vært at vi må ha litt lavere skuldre og mindre skarpe kanter. Men jeg tror ikke kanskje det er nok. Inntil nylig oppfattet i alle fall ikke jeg at reaksjoner fra fremmede på verken amming eller flaskemating var et problem, og jeg trodde retten til offentlig amming var noe amerikanske og britiske mødre måtte kjempe for. Men så virker det som en ganske allmenn erfaring å ammeskamme seg, eller bli tilsnakket av fremmede, eller føle på en utilstrekkelighet.

Så lenge det er sånn, så må vi kanskje møte det litt mer høyrøsta og insisterende, men samtidig både empatiske og pragmatiske. I tillegg til å slutte å ammeskamme oss i skjul.

 

Bilde 1: Empty av nerissa`s ring (CC BY 2.0).  

Bilde 2: Health care av Washington State House Republicans (CC BY-ND 2.0) 

Bilde 3 Baby hands av chirastar (CC BY-NC-ND 2.0).  

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website