Manglende politisk engasjement skyldes mer enn fordelingen av husarbeidet

Reading

Nora Warholm Essahli skriver på Maddam fredag 10. mars et svar til Rebekka Borschs Aftenposten-kronikk om kvinners deltakelse i samfunnsdebatten. Nora hevder at vi i stedet trenger en debatt om likestilling i hjemmet.

Jeg mener at dobbeltarbeidende kvinner er en litt for lettvint forklaring.

De nære ting

Gjennom 15 år som representant og en del av et såkalt «kvinneyrke», har jeg i mange år kjent på frustrasjonen over at mine i hovedsak kvinnelige kollegaer ikke engasjerer seg i samfunnsspørsmål, nyhetsbildet og politikken i tilstrekkelig grad. Engasjementet strekker seg til hjem og familie, interiør, klær og sko. Og oppussing. Det er for så vidt ikke noe galt i det. Jeg synes ikke kvinner – eller menn – skal skamme seg over å være opptatt av de nære tingene rundt seg. For noen er det naturlig og riktig. Og når man får barn, blir kanskje behovet for å konsentrere seg om det som er direkte relevant for familielivet, større. Særlig i småbarnsperioden, men også når barna blir større og det er viktig å skape trygge rammer. At dette er et sterkere behov for mange kvinner enn for mange menn rent biologisk, er jeg overbevist om, selv om noen kanskje vil hevde at det ikke er det.

Jeg har langt mer enn en gang blitt møtt med glassaktige blikk og skuldertrekk som tilsvar på forsøk på for eksempel å starte en politisk diskusjon

For ordens skyld: jeg er veldig klar over at dette er en grov generalisering. Det finnes veldig mange, og jeg kjenner veldig mange, oppegående og samfunnsbevisste kvinner blant ansatte i alle yrker og i alle samfunnslag. Men det er ikke mange nok. Og jeg har langt mer enn en gang blitt møtt med glassaktige blikk og skuldertrekk som tilsvar på forsøk på for eksempel å starte en politisk diskusjon eller en samtale om noe som står i avisa. I kommentarfeltet under Noras tekst skrev Cathrine Palm Spange at «vil du ha en real diskusjon om hva i helvete som foregår må jeg dessverre ofte ta det med en mann». Jeg kan skrive under på at det har jeg også tenkt. Mange ganger.

Jeg tror faktisk at mange, i tillegg til det rent familierelaterte, ganske enkelt ikke er interessert.

“Nyhetsunnvikere”

Hvorfor er det slik? Hvorfor er ikke flere opptatt av politikk? Flere ganger har jeg snakket om dette med andre kvinner. Hvorfor leser de heller interiørmagasiner enn aviser (før jeg blir sablet ned: jeg vet at det fint går an å lese begge deler)? Hvorfor er det mer interessant å snakke om i hvilken farge kjøkkenet skal males og hva slags gardiner som best passer til fargen, enn å diskutere hva politikere mener om arbeidstid, veiutbygginger eller tomtereguleringer?

Kvinner leser i mindre grad nyheter og følger i mindre grad med i samfunnsdebatten enn menn. En undersøkelse foretatt av Trøndelag Forskning og Utvikling på oppdrag fra Mediemangfoldsutvalget i 2016 viser at rundt 10 % av unge menn og over 20 % av unge kvinner er såkalte «nyhetsunnvikere». Årsakene kan være mange, men forskere peker på at det rett og slett kan være ulike interessefelt. «Harde nyheter» som politikk og økonomi er ikke innenfor kvinnenes interesser, i like stor grad som hos menn. Videre lanseres teorien om at det er stor andel kvinnelige studenter på krevende studier som psykologi og medisin, og at de konsentrerer seg så mye om studiene at tid til oppdatering i nyhetsbildet ikke prioriteres. Samtidig sier Toril Aalberg ved NTNU at dette ikke nødvendigvis tyder på at kvinner er mindre samfunnsengasjerte.

Det kan jo hende, men erfaringen sier noe annet.

Vegring eller prioritering?

Jeg tror svaret er veldig sammensatt. En ting er at mange kvinner vegrer seg for å ta debatten i offentligheten, både fordi mange opplever sjikane og til og med trusler. En annen ting er at kvinner kanskje liker bedre å være helt sikre på noe før de uttaler seg enn menn gjør. Men jeg tror også at mange rett og slett ikke har stor nok interesse og velger å prioritere politisk engasjement, lesing av aviser og deltakelse i debatter. At de prioriterer annerledes.

Noen bruker mye tid på husarbeid og mindre tid på å lese aviser. Noen ser heller på koselige familieprogrammer på TV, andre ser på Urix. Noen lar hybelkaninene vokse vilt og sanden i gangen ligge til det blir ubehagelig å tråkke på, og bruker tiden sin til å holde seg oppdatert i samfunnsdebatten. Det hele handler om hva man er villig til å bruke tid på. Uansett hvor man legger inn energien og tiden, vil det bli på bekostning av noe, og dette er et valg den enkelte selv tar. Eller er det det?

Det finnes jo menn også som ikke engasjerer seg politisk. Som går på jakt og leser manneblader og står i timevis og venter på én laks

Mange vil kanskje hevde at det er strukturer i samfunnet som gjør at man blir «ledet inn» i ulike måter å leve livet på. Det kan godt hende. Arv og/eller miljø spiller nok også en rolle. Men er ikke dette samtidig det samme som å si at disse menneskene ikke gjør bevisste valg? Er ikke dette å si at de er så lettpåvirkelige at de ikke selv reflekterer over hvor de legger inn energien? Er ikke dette også en litt for enkel forklaring? Det finnes jo menn også som ikke engasjerer seg politisk. Som går på jakt og leser manneblader og står i timevis og venter på én laks, og ikke leser en eneste avis. De har jo også foretatt en prioritering. Og som hos kvinner, kan årsakene til prioriteringen være mange.

Vi skal gjøre det vi kan for å løfte kvinner fram, både i politikken og andre steder. Vi skal gjøre det vi kan for at kvinner – også de med barn – skal ha muligheten til å bidra i diskusjoner og debatter. Vi må også bidra til å gjøre det enkelt å komme tilbake, for eksempel etter småbarnsperiode-fravær. Men da må de også ville det selv.

Bilde: Reading av Rik Lomas CC BY-NC 2.0

Om forfatteren

Gro

Gro

Jeg er kreftsykepleier, intensivsykepleier og engasjert fagorganisasjonsmedlem. Som representant for et tradisjonelt kvinneyrke med dyktige kolleger av begge kjønn, er jeg opptatt av fag, arbeidslivspolitikk og likestilling, og gjerne gjøre kål på noen fordommer. Jeg liker byen, kaffe og papiraviser, og å dingle med beina fra et høyt fjell.

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Applaus!