Jeg vil kreve fritida vår tilbake

Leisure

Her om dagen satt jeg og skumleste gjennom feeden på sosiale mediaer. Ofte dukker opp artikler fra guruer om hvordan skal vi stresse ned, hvor fantastisk mindfullness er for å få kontroll over hverdagen eller tilbud på avslappende massasje for å koble av.

Vi har kommet inn i et spiral hvor vi får påført skylden for å være stressede eller slitne i hverdagen. «Du greier ikke å styre livet ditt» leses mellom linjene. «Nå må du skjerpe deg, du stresser fordi du vil» lyder fra usagte markdsføringsfraser. Denne individuelle skambelegging er den samme som presser mange arbeidsuføre til å føle seg nyttesløse fordi de skjerper ikke seg eller noen mennesker med forskjellige funksjonshemminger som føler stor grad av utenforskap fordi de ikke får innpass i et brutalisert arbeidsliv som forventer at vi skal være 7,5 timer på jobb og tilgjengelig resten av dagen.

Hele stresset er forårsaket av tankegangen bak arbeidslinja og nåværende arbeidsuke. På den ene siden, arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar, noe som fører til både spørsmål og dilemmaer[1].

På den andre siden, i Norge i 1897 det ble innført 10 timers arbeidsdag og senere i 1919 ble dette endret til 8 timers dag. Det var i 1986 da arbeidsuka på 35 timer ble innført i arbeidsplasser som hadde tariffavtale. Men vet dere hva som er interessant? I 1931 ble for første gang reist krav for 6 timers dag av LO. I 2017, har kravet ikke gått gjennom ennå.

Dessverre veldig få endringer har forekommet fram til nå på de to overnevnte arenaer fram til nylig. Nå har flere begynt å få panikk på grunn av den økende robotiseringen og automatiseringen av arbeidsoppgaver. I tillegg har det forekommet mange tilfeller av psykiske vansker blant unge som ikke greier  å skaffe seg jobb, mens omveltning fra oljeøkonomi til en mer grønnere alternativ gjør at mange mister jobbene sine.

På toppen av overnevnte konsekvensene for robotisering og omveltninger i arbeidslivet som påvirker individene, har vi konsekvensene overfor naturen. Ja, produksjonstankegangen er direkte årsaken til økt klimaendringer og utryddelser av dyrearter. Kapitalisme, som ligger bak arbeidslinja filosofien, ønsker uendelig vekst. Det er det fortsatt mange offentlige figurer som politikere og økonomer tror helt blind på, at for å kunne beholde velferdssystemet må vi fortsette å produsere og ikke minst forbruke. De har fått oss til å tro at siden folk må bli stimulert til arbeid, må vi kunne unne oss en rekke materialistiske premier som motivasjon og belønning for innsatsen. Her kommer hemningsløse markedsføringskampanjer som vil selge oss litt av hvert som fungerer som plaster på såret og vil blidgjøre oss for kjøret vi blir utsatt for i arbeidsplassene. Situasjonen ble nemlig en hakk verre etter at den godt kjente New Public Management inntok offentlige tjenester og brutalisering av arbeidslivet ble tatt til ukjente nivåer av umenneskelighet for ansatte.

Opp i alt lurer jeg derfor på, hvor blir av friheten til å velge om vi vil være i lønnet arbeid eller ikke uten å bli stigmatisert? Hvordan kan vi bekjempe et system som er høyst skadelig både for oss mennesker og for naturen?

Stopp. Kjemp for radikal –og velfortjent- fritid

Så i denne situasjonen hvor alt peker på at kanskje ikke alle vil, trenger eller kan skaffe seg en fulltids arbeid, hvorfor ikke kreve at alle får mer fritid? Heldigvis har vi gode forbilder som tenker både på helsa vår og på miljøet for å presentere alternativer til eksisterende arbeidslinja og arbeidsuke.

Sosial historiker og politisk økonomist Ewa Swidler, presenterer hva hun kaller for radikal potensial i arbeid motstand. Hun mener at samarbeid mellom fagforeninger og miljøorganisasjoner kan skape en felles front mot kapitalismes urealistisk og uetiske normen av at alle voksne må være i lønnet arbeid. Rett og slett en felles front mot påtvunget lønnet arbeid og uendelig produksjons- og forbruksvekst.

Hun mener at ved å drøfte en felles sak i samarbeid mellom arbeiderklassen bevegelse og miljøforkjempere, kan være den eneste løsningen for individene til å kreve fritiden sin tilbake fra kapitalismes klor. Kapitalismes kontroll over arbeiderne ble skapt rundt produksjons tankegang regnet per timer. Og siden, har det blitt kjempet med ujevn mellomrom til å redusere antall timers arbeid.

I tillegg til individenes rett til valgfrihet, kommer klimaendringer som har vært en stor trussel de siste ti årene. Vi befinner oss i en tid hvor uendelig vekst som kapitalisme mener er behovet for å få samfunnet til å fungere, har vist seg å være en fallitterklæring for kloden og en dødelig tankegang som setter hele menneskeheten og dyrelivet i fare.

I hennes artikkel «Radical Leisure» presenterer Ewa Sindler hennes analyse som forklarer hvorfor arbeidsbevegelsen ikke har klart å få til kortere arbeidsuke fram til nå. Hun mener at “tydeligvis, arbeiderklassens kamp mot mindre arbeid og for fritid er en savnet brikke i kampen til å beskytte nature mot uavbrutt vekst». Derfor etterlyser hun samarbeid på tvers av organisasjoner og individer som kjemper for arbeiderklassen (det er vi jo alle som er avhengig av lønn til å dekke våre grunnleggende behov) og miljøet for å finne mer radikale løsninger til systemendring enn Paris-avtalen og våre politiske partier har klart å prestere fram til nå.

Samarbeid i kamp for systemendring

Heldigvis er det noen politiske partier som har forstått alvoret og begynner å sette 6 timers dag som en del deres programmer, men få har åpnet øynene for borgerlønn som nøkkelen til valgfrihet i forhold til arbeidsdeltakelse blant voksne.

Både arbeidsgiverorganisasjoner og politiske partier bruker fortsatt retorikk tilhørende arbeidslinjas filosofi for å skape uro og skyldsfølelse av utilstrekkelighet blant befolkningen. Vi blir forsøkt kontrollert med frykt. Nei, vi har ikke nok arbeidsplasser til alle. Nei, vi skal ikke jobbe mer for å holde kapitalismes produksjon gående. Nei, automatisering av arbeidsplasser er ikke nødvendigvis en trussel men kortet vårt til mer frihet. Nei, vi er ikke født til å produsere, forbruke og dø.

Ved å forvente samarbeid på tvers av organisasjoner som samler krefter mot alle uønskede konsekvenser av innføring av kapitalisme i over hundre år, må vi kunne benytte oss av å ta kampen mot langvarige og solide endringer. Biologisk er vi mennesker skapt til å ha balanse mellom aktivitet og hvile, etisk sett har vi rett til fritid og sosial omgang og som art er vi pliktige til å leve i pakt med naturen.

Et sted må vi kunne begynne å endre systemet, og kapitalisme fungerer ikke om vi allierer oss for å nekte å delta i arbeidslinja. Dette er ingen utopi, men faktisk vår rett. Historien viser at de eneste sosiale endringer har vært konsekvenser av samlede krefter som har stoppet forventede aktiviteter. Aktiv motstand er det eneste vi har igjen for å kunne redde oss selv og kloden. Ingen skal måtte håndtere konsekvensene av aktiv motstand mot systemet, men vi kunne gjerne organisere oss for å kunne kjempe som en felles front.

Så hvis du som leser dette er føler deg utbrent, sliten og det eneste du tenker er at fredagen kommer for å kunne puste, glem mindfullness og stressmestringskurs. Organiser deg gjerne og oppfordre andre videre til mer samarbeid på tvers. Det kan både helsa di og kloden takke deg for senere.

 

[1] Kilde: Wikipedia

Bilder: Hovedbilde: Leisure, Vincent Angler, Flickr

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website