La de arme små komme til meg

goodness_gracious

 

En far jeg kjenner, svarte følgende om barnebidrag før jul:

– Jeg vil ikke betale bidrag. Jeg ønsker å gi ham gaver når han er her. Da blir det mer synlig at jeg faktisk bidrar.

Det er jo ærlig svart og egentlig nokså forståelig, selv om denne mannen kanskje ikke helt innså hensikten med bidrag. Det at noen ser at vi gir, gir oss en god følelse tilbake. Vi føler oss rause, vi føler at vi gjør noe bra. Dermed blir det ikke bare de vi gjør noe bra for som føler seg bedre, men vi føler oss også bedre. Det er vel nokså menneskelig, er det ikke? Å bli sett. Å bli oppfattet som en bra person. Å bli likt.

Julekampanjer

Hver jul er det kampanjer i alle medier som oppfordrer oss til å tenke ekstra på de som ikke har. Både organisasjoner og privatpersoner anstrenger seg for å dele av sin overflod. Vi blir oppfordret til å gi penger til middager, julegaver og varme klær. For noen få år siden kom de første Finn-annonsene og Facebook-postene med invitasjon fra familier som ville invitere ensomme eller fattige hjem til seg selv på julefeiring. I år har det vært mange slike. Det er fint at mange vil dele og at folk er gavmilde i en tid som er ekstra vanskelig for de som er fattige, ensomme, arbeidsledige eller uføre.

Men hvis vi virkelig skal gjøre noe med fattigdommen og de økte forskjellene, må vi tenke fordeling og utjevning av sosioøkonomisk ulikhet hele året gjennom.

De aller fleste av oss lever i et overflodssamfunn: I 2016 kommer hver nordmann til å bruke i gjennomsnitt 11 000 kroner bare på julegaver. 11 000!

Samtidig stresser mange livet av seg for å henge med i kjøpepresset, som Sandra Lillebø påpekte i Klassekampen lørdag 10.12. Hun skriver: «Hører du bruset fra de tusen stuer på julaften? Det er ikke den stille jubelen over å ha fått noe man har ønsket seg så lenge. Nei, det er lettelse, fordi vi klarte å henge med også i år».

Og andre igjen har nok med å klare å få endene til å møtes slik at det blir en jul å feire. Disse er det nå heftig konkurranse om.

Hvilken politikk velger vi?

For på tross av de gode hensiktene skurrer givergleden litt i mine ører. En relativt stor andel av det norske folk stemmer på politiske partier som fører en politikk som sementerer de klasseskillene vi allerede har, og gjør dem større. SSB viser at forskjellene i samfunnet bare øker. Spriket mellom de som har lav inntekt og ingen formue og de med høy inntekt og formue, blir større og større. Dette mener mange er resultatet av en politikk som favoriserer de som har mye, og som gjør livet vanskeligere for de som har lite. Det er jo egentlig dette velferdsstaten vår skal motvirke, men som vi nå på grunn av den store økningen i forskjeller kan risikere å miste. Vil vi tilbake til det samfunnet vi en gang ville bort fra?

Velferdsstaten vår ble til nettopp fordi en ville gå fra et samfunn der de (verdige) trengende stod med lua i hånda og ventet på almisser fra glade givere. Denne ydmyke situasjonen skulle folk slippe. På grunnlag av dette ble det utviklet universelle velferdsordninger med sosiale og økonomiske rettigheter. Folk skulle slippe de stigmatiserende og minimale ytelsene som fantes for to hundre år siden, da familier og kirker hadde ansvaret for å hjelpe de trengende.

Vi lever i dag i et prestasjonssamfunn der du blir målt på hva du gjør og hvor bra du har gjort det. Det å ta en god utdannelse, få en god jobb, eie et fint hus og ha vellykkede barn er en suksessindikator på at du har gjort mye riktig. Når du i tillegg da kan innkassere ekstrapoeng på å være raus i julen, blir du på et vis dobbelt god, og selvtilfredsheten vil ingen ende ta.

Men hvis vi virkelig skal gjøre noe med fattigdommen og de økte forskjellene, må vi tenke fordeling og utjevning av sosioøkonomisk ulikhet hele året gjennom. Vi må velge politikere som faktisk fører en politikk som minsker gapet mellom fattig og rik og som virkelig løfter de som har lite og som tar vare på den velferdsstaten vi har. Og vi må vise medmenneskelighet og raushet også i april og i juni og september. Folk er like ensomme og fattige da. Dessuten kan det hende at noen «heller vil henge i baren på julaften, i stedet for å være maskot hos en lykkelig kjernefamilie».

 

Bilde: Goodness Gracious av Lexie CC BY-ND 2.0

 

 

 

 

 

 

 

 

Om forfatteren

Gro

Gro

Jeg er kreftsykepleier, intensivsykepleier og engasjert fagorganisasjonsmedlem. Som representant for et tradisjonelt kvinneyrke med dyktige kolleger av begge kjønn, er jeg opptatt av fag, arbeidslivspolitikk og likestilling, og gjerne gjøre kål på noen fordommer. Jeg liker byen, kaffe og papiraviser, og å dingle med beina fra et høyt fjell.

Visit Website