De stillegående kvinnebevegelsene

march-for-peace

Det har foregått mange kvinnebevegelser i verden det siste året. Her i Norge har det vært relativt stille rundt disse bølgene ledet av kvinner. Vi har vært altfor opptatte med den amerikanske valgkampen og med å heie på kandidater som representerer et råttent patriarkalsk system som kun er ute etter konflikt, postkolonialisme og konkurranse.

Mange feminister har kjempet for at vi kvinner kan styrkes ved å delta i arbeidslivet, og i det politisk systemet ved å få stemmerett. Gjennom deltakelse i arbeid og i det politiske systemet skulle vi bli sett og hørt. Uten kvinnekampen hadde ikke kvinner vært like synlige og aktive i arbeidslivet og politikken som vi er i dag. Men det er fortsatt et godt stykke igjen, vi må fortsatt skape et nytt system hvor likestilling og et fredelig bærekraftig samfunn blir grunnlaget. Nåværende feministiske bevegelsen har vært ujevn i hele verden, like ujevn som fordeling av økonomiske ressurser mellom kvinner og menn i den vestlige verden i dag.

Deltakelse i det neoliberalistiske arbeidssystemet har ikke bidratt til automatisk likestilling. Tvert imot, kvinner fortsetter å bli undertrykt, ignorert og satt kjepper i hjulene om de prøver å velge roller systemet mener tilhører utelukkende menn. I tillegg er vi utsatt for vold i mange ulike varianter fra seksuell vold til økonomisk, politisk og systematisk vold. Dette viser hvor mislykket systemet er, og her er det mange kvinner rundt omkring i verden som har sett seg lei av å bli utnyttet, trakassert, voldtatt og drept.

Et tre som svinger i skogen når ingen er i nærheten, lager den lyd?

Fredelige grasrotbevegelsene er mange trær i skogen. Denne metaforiske fremstillingen av stillheten rundt treet som svinger i skogen er bildet som beskriver mannsdominerte mediers posisjon som stilner fredelige revolusjoner rundt omkring i verden. Når media belyser ikke disse bevegelsene i like stor omfang enn vanlige politiske saker, reiser det spørsmålet, er de viktige nok? Eksisterer de i det hele tatt?

Disse er bevegelser organisert og styrt av kvinner som er lei av et system som har blitt spredd gjennom kolonialisme, neoliberalisme og patriarkatet. Disse kvinnene demonstrerer for å vise at det er på tide å skape et natursentrert system hvor balansen er grunnlaget for et bærekraftig system. Nåværende systemet ødelegger mennesker ved å forvandle oss til produkter mens vi bruker opp våre naturlige ressurser, og dette har ringvirkninger i kloden. Disse kvinnene setter eksempelet på hvordan vi skal svare til systematisk neoliberalistisk vold: med fred og samhold.

Disse kvinner viser oss at når vi samler oss og samarbeider, er vi i stand til å vise hva slags verdier vi vil så og hva slags verden vi vil leve i.

Når det gjelder kvinnebevegelser mot seksuell vold, i Latin-Amerika har kvinner sett seg lei av systemisk og daglig vold i alle mulige former. De har forstått at de har endringsmakt, derfor har kvinnestreikene foregått i forskjellige land både i løpet av oktober og november i år. huelgademujeres

Disse streikene har vært fredfulle men tydelige for å kreve en slutt på vold mot kvinner. De har okkupert gatene for å vise motstand mot et system som misbruker oss. Og jo, dette gjelder også oss som bor i Norge, fordi denne volden foregår også her. Hemsedal-saken var en praktfull eksempel på hvordan vold eksisterer på individuelt og systemnivå i det norske samfunnet.

Kvinnestreiker i mange latinamerikanske land er kun et lite eksempel på kvinnebevegelser som har foregått i 2016. På andre siden av kloden ble det utført en to ukers lang tog for fred i Israel, hvor både palestinske og israelske kvinner har gått sammen for fred og for å ta avstand fra langvarige bevæpnede konflikter. De krever en slutt på gjensidige angrep. For å markere sin avsky for den langvarig konflikten gikk de sammen for fred og de avsluttet utenfor Netanyahus bolig. Nok en gang kvinner viste på fredelig vis at de ønsker å stoppe et system som er selvdestruktivt.

En sak som har fått litt oppmerksomhet i media -kun tilknyttet investeringer av en norsk bank i frackingprosjektet- handler om maktmisbruk av oljeselskaper mot indianerbefolkning i North Dakota (USA). Der ser vi hvordan kvinnene i Standing Rock styrer en bevegelse mot den grådige korporativismen. De tåler inhuman behandling for å forsvare sin rett til hellige land og for å beskytte deres vannkilde. women-at-standing-rock

De ber, de danser, de samler mange gruppe mennesker som viser motstand mot pengegriske bedrifter som prioriterer profitt fremfor beskyttelse av naturressurser. Dette er ikke et isolert tilfelle, forskjellige grupper indianere i flere land fra Amazonas til Australia har kjempet årelange kamper mot avskoging, gruvedrift, fracking og utestengelse fra egne land.

I Polen streiket kvinnene for sin rett til trygg abort og i Kerala (India) streiket kvinner som jobbet som tedyrkere for en levelig lønn i en hel måneden mens våre islandske medsøstre streiket mot lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Flere og flere eksempler hvor kvinner demostrerer mot vold, mot seg selv og mot naturen. Selv om streikene foregår i forskjellige land og noen kan se dem som isolerte hendelser, er de sammenhengende reaksjoner mot neoliberalisme. Ledet av kvinner, for alles ve og vel.

Dermed, selv om de fleste medier ikke gir disse bevegelse den oppmerksomheten de fortjener, skjer de likevel. De er som trær som vokser i skogen selv om veldig få hører deres bevegelser i vinden. Disse kvinnene kjemper for deg og meg, de kjemper fredelig og for å skape et nytt system som kan erstatte det nåværende ødeleggende ett.

Vi sår igjen medmenneskelighet for en levelig verden

De overnevnte lokale bevegelsene er forbilder som lærer oss verdiene vi kan gjenoppbygge verden vår med.

Mine heltinner er hverdagskvinner som ikke nødvendigvis knuser glasstak, men som sammen vil skape et bærekraftig og menneskelig system.

Ved å samle oss og stå frem fredelig, viser vi motstand og styrke. Det er ikke den som brøler høyest som kan endre status quo, men faktisk de som utfordrer det politiske status quo med atferden sin. Ved å være sammen tilstede, ved å stå rett i ryggen og kreve radikale endringer for å få til en verden alle kan leve sammen i.

Mange tror kanskje at disse demonstrasjonene er symbolske fordi de ikke viser noe voldelig styrke. Men det er godt kjent at det er ustyrlig utholdenhet som kan gjøre en forskjell. Som boka Tao Te Ching illustrerer «Nothing is weaker than water, but when it attacks something hard or resistant, then nothing withstands it, and nothing will alter its way.”

Tause massmedier

Hvorfor er ikke media interessert i å fremme mange av disse eksemplene istedenfor å drukne oss med vridde blikk fra det dekadente politiske systemet i vestlige land? Hillary Clinton, Theresa May og andre lignende kvinnelige politiske skikkelser er bare versjoner av det systemet vi allerede kjenner. Et kannibalistisk system som sender menneskeheten og naturen mot historiens avgrunn.

Jeg savner å få ryddig og dyp informasjon om kvinnebevegelser fra alle verdens hjørner. Jeg savner å lese intervjuer om bakgrunnen til bevegelsene, bli kjent med kvinnene som har organisert seg for å få stemmene sine hørt. Jeg savner reportasjer om hvordan andre kvinners mot er også vår kamp.

Massmedia kan gjerne fortsette å forholde seg tause til bevegelser som sammen kan true det nåværende systemet. Uansett hvor lang tid disse bevegelsene varer, deres ringvirkninger burde bli kjent for andre kvinner. I en tid av overinformasjon med stor vekt på fryktskapning og ubevegelig mainstream politikk, trenger vi informasjon av god kvalitet som viser sosiale alternativer innen økonomi, økologi, bærekraftig hverdag og lokal organisering.

Når det legges skjul på innsatsen til kvinnebevegelsene for offentligheten i en tid hvor verden trenger endring, vises hvor viktig det er å fortsette å kjempe sammen for å endre status quo.

 

Hovedbilde: Reuters/Baz Ratner ved Al-monitor.com

Bilde: Eltribuno.info

Bilde: Desiree Kane ved Yesmagazine.org

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website