De desillusjonerte

For kort tid siden postet jeg denne videoen på Facebook-profilen min som en treffende oppsummering av 2016. For de fleste av oss ble dette et sjokkår. Selv er jeg kanskje ikke helt enig med Flo & Joan i at Brexit var en udelt negativ ting, EU-motstander som jeg er, men det var likevel mye ved den avstemningen som dessverre føyer seg inn i tidsånden for dette året: fremmedfrykt, opprør mot elitene, falske “nyheter”, høyrepopulisme, nasjonalisme og ikke minst; desillusjon. 2016 er året illusjonene brast. For verden, ser det ut til – og for meg.

Onsdag den 9. november våknet jeg som mange andre opp til sjokknyheten om at Donald Trump hadde vunnet det amerikanske presidentvalget. Det vi hadde fått høre fra medier og meningsmålinger umulig kunne skje hadde likevel skjedd. Det føltes som om patriarkatet – legemliggjort av den hvite, rike, rasistiske og misogynistiske mannen Trump – hadde reist seg i all sin grufullhet som et slags illsint troll og trampet ned alt jeg trodde på og brente for. Glasstaket vi skulle knuse en gang for alle virket med ett fullstendig skuddsikkert og ugjennomtrengelig. Årsakene til at den uerfarne og komplett uforutsigbare Trump kunne velges over den langt mer kompetente og drevne Hillary Clinton har allerede vært analysert opp og i mente, og fasiten kommer nok ikke før om flere år – om noen sinne. Men det er vel sannsynlig at økende økonomisk ulikhet, virkningene av det såkalte postfaktuelle samfunnet der fakta og eksperter mistros i stadig større grad, opprør mot den politiske, økonomiske og meningsbærende eliten og virkningen av å kun ha to store partier å stemme på må kombineres med forklaringer basert på klasse, rasisme, religion og tradisjon, og ikke minst kvinnefiendtlighet. Resultatet er uansett katastrofalt. Trump omgir seg nå med en administrasjon av Alt Right-medlemmer, klimafornektere og religiøst konservative, og de som taper er alle som ikke er – vel, hvite, rike, vestlige, hetero cis-menn. Ja, og så verdensfreden og klimaet, da.

Høyrepopulismen presidentvalget var en del av blåser også som en iskald, mørkeblå vind over Europa og trekker den politiske diskursen i de aller fleste land langt ut til høyre. Fremmedfrykt og innvandringsmotstand brer om seg og grenser stenges, til tross for at antallet flyktninger i verden fortsetter å stige og krisen nå antar groteske dimensjoner. Høyrepopulistiske parti vinner terreng i stadig flere land og også liberale og innvandringspositive politikere som Angela Merkel faller nå for fristelsen til å benytte retorikken deres for å vinne valg, da hun nylig argumenterte for et burka-forbud i Tyskland. Her i Norge får Sylvi Listhaug definere innvandringsdebatten der hun jakter på ulovlige innvandrere og oppfordrer folk til å like og dele artikler om at vi sender stadig flere barn ut av landet til krigsherjede områder, mens Frps oppslutning øker. Listhaug roses for å “snakke fra levra”, “kalle en spade for en spade” og være “som folk flest”, og nekter selv for å tilhøre eliten – selv om hun som godt betalt statsråd i landets regjering med fri tilgang til media neppe kan sies å være noe annet enn selve definisjonen på det.

Det er likevel tydelig at den typen politikere som Trump og Listhaug representerer klarer å nå ut til velgerne på en helt annen måte enn det de mer tradisjonelle, striglede og profesjonelle politikerne klarer – og det til tross for at mange av disse  velgerne ikke tjener på politikken de faktisk fører. At Trump ikke akkurat er noen mann av folket med sin enorme, arvede formue er helt åpenbart, likevel oppfattes han som det. Det er en klassisk frustrasjon for oss på venstresida dette at mange velgere ser ut til å stemme mot sine egne interesser. Vi mener jo selvsagt at politikken til høyrepartiene – enten det er de etablerte eller de populistiske – på ingen måte er til gavn for de av oss som har minst, noe for eksempel regjeringas siste statsbudsjett fikk kraftig kritikk for. Politikken som føres av høyresiden skaper større økonomiske forskjeller og mer fattigdom, og den stadige dereguleringen av arbeidsmarkedet skaper utrygge arbeidsplasser, flere midlertidige stillinger og et prekariat som mangler både midlene og stabiliteten til å bygge seg et liv med eget hjem og stifting av familie. Det er klart dette skaper mistillit og frustrasjon. Det er klart det er godt å ha noen å skylde på, enten det er fjerne politikere man føler ikke ser en eller innvandrere som “kommer og tar jobbene våre”. Wilkinson og Pickett viste i sin kjente bok The Spirit Level (2009) hvor skadelig og splittende ulikhet er for et samfunn og hvordan tilliten forvitres av at den øker. I Norge har vi tradisjonelt hatt høy tillit til både hverandre og til myndighetene, og det har vernet oss mot de verste tendensene vi ser i resten av den vestlige verden nå, med valg av totalitære ledere og stadig mer uro og frykt. Men vi er ikke immune her heller. Som sosialist og antirasist blir jeg ufattelig skremt av den retningen politikken i vesten nå tar, og som feminist ser jeg med gru på at hardt tilkjempede kvinnerettigheter forvitrer, slik Kari Kristensen og Malin Lenita Vik skriver i sin tale til seminaret i anledning Torild Skards 80-årsfeiring:

“Den fremvoksende høyrepopulismen bærer med seg et forferdelig kvinnesyn og et inderlig hat mot feminister. Vi lever i en tid preget av frykt og kriseretorikk – som får mange til å bli tiltrukket av sterke mannlige og autoritære ledere.  Dette kan føre til et alvorlig backlash for feminismen og likestillingen i mange vestlige land.”

I Dagsavisen nylig skrev Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre at sterke fagforeninger er en viktig motvekt til høyrepopulismen. Da er det merkelig at deler av den politiske venstresida nå ser ut til å undervurdere viktigheten av en nær allianse med fagbevegelsen nå som både den og de sosialistiske verdiene er under press. Verken Oslo Ap eller mitt eget Oslo SV prioriterte for eksempel å sette fagforeningsfolk høyt på listene sine til neste års stortingsvalg (se sak i Klassekampen 3. desember). Enda verre er det at de fleste av oss politikere generelt sett ikke representerer bredden i befolkningen for øvrig, verken når det kommer til klassebakgrunn, kjønn eller etnisk opprinnelse. Det er et demokratisk problem og det fremmedgjør politikerne for velgerne. Om politikerne gjennomprofesjonaliseres og våre representanter på Stortinget stort sett består av striglede folk drillet i politisk PR-retorikk, ferdigtrent for Dagsnytt 18 i kommunikasjonsbyrå og interesseorganisasjoner og med minimal erfaring fra ordinært arbeidsliv, er det fare på ferde. Da mister vi troverdighet og folk gidder ikke høre på oss. På venstresida er det viktigere enn noen gang å vise velgerne bredde og ha politikere som når ut til andre enn den bobla jeg selv og mange av oss lever i; den urbane, høyt utdannede middelklassen. For er det noe vi burde ha lært av 2016 er det at folket ikke vil ha slike profesjonelle politikere – og likevel er det visst dem vi velger oss. Den skuffelsen var også tøff å svelge i høst.

Det er blitt desember 2016. Året er snart omme, og jeg sitter igjen bekymra, sint, frustrert, oppgitt og lei meg – og fullstendig og komplett desillusjonert. Hvor er det blitt av solidariteten, nestekjærligheten, empatien og samholdet jeg alltid har trodd på? Det føles som om de gode folka taper på alle fronter. Jeg prøver intenst å ikke miste trua på menneskeheten, men jeg har nesten bare vært forbanna eller trist hele høsten og det begynner å tære på. Innerst inne har jeg likevel et håp om at ting snur, at the good guys vinner til slutt. Sånn sier jo eventyrene og Hollywood-filmene at det er. Men for å vinne trengs kampvilje. Og det mangler i alle fall jeg nå. Men jeg vet også at den kan komme tilbake hvis vi begynner å alliere oss, vi desillusjonerte, og gjør de destruktive tankene og følelsene våre om til konstruktive handlinger. At vi organiserer oss. Finner likesinnede. Velger de rette politikerne til å representere oss; de som snakker med, ikke til folk. Vi må også holde oss anstendige og verne om verdiene våre. Vi taper om vi lar høyrepopulistene få sette agendaen og definere premissene for samfunnsdebatten. Vi taper om vi tilpasser oss deres falske virkelighetsfremstilling i stedet for å holde oss til fakta og fornuft. Lar vi folk som Sylvi Listhaug være talsperson for folk flest, har vi i alle fall tapt. For folk flest er ikke høyrepopulister. De trenger bare bedre alternativer.

Jeg skal prøve å finne tilbake til håpet om en bedre verden i 2017. Men først skal jeg ha juleferie. Godt nytt år – det blir forhåpentligvis neppe verre enn det som var.

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.