Arven fra Skard

skard

Gratulerer så mye med dagen, Torild Skard. Og tusen takk for at vi fikk lov å komme å si noen ord. Det er en ære å være her, feire deg og den lange viktige kampen for likestilling og kvinnefrigjøring som du har vært en pioner for. 

Det har vært snakk om disse bølgene med feminister. Førstebølgen som skaffet oss stemmerett. Andrebølgen som skaffet oss abortlov og drev kapitalistisk kritikk. Tredjebølgen som knuste glasstak. Og fjerdebølgen – det er visst oss, det. Som arvet tredjebølgens verdier som var med å gjøre feminismen mainstream og mer mottagelig for flere. Men det ser ut til at vi har arvet mest av sekstiåtterne. For vi savner kapitalismekritikken som er uteblitt i samfunnet vi har vokst opp. Det er ikke så rart. Dessertgenerajonens feminister har ikke kjent kapitalismen kvele framtida deres for hva jobb- og boligutsikter angår. Generasjonen som kommer etter oss har en mørk fremtid i møte, og vi kan ikke være forsiktige i kritikken av markedskreftene. Vi har vært forsiktige nok. Å møte de kvinnene vi gjorde i anledning Torild Skards åttiårsdag, ga oss masser av inspirasjon til å jobbe videre.  Det er utrolig hva mange har fått til for oss, selv om mørke krefter nå står på for å ta fra oss det de kjempet for. I tillegg var det ekstra fint å høre vår egen generasjon med feminister, som Mina Adampour, Nancy Herz og mange flere. Og en ekstra takk til Linn Stalsberg og Norges Kvinnelobby, som inviterte oss. 

Har likestillingskampen utfordret et godt familieliv?

Vi vil begynne med å presisere at familie er mer enn den heterofile kjernefamilien. I løpet av de siste tiårene har flere familieformer blitt vanlig og mer akseptert. Familie er også besteforeldre, og foreldre, søsken og nieser og nevøer, onkler og tanter. Og i økende grad er venner noen som mange definerer som sin familie. Så om man står i eller utenfor kjernefamilien er dette en tematikk som angår oss alle.

Kan kvinner leve det livet vi ønsker?

Bærebjelken i det norske likestillingsprosjektet har vært kvinners økonomiske selvstendighet – og det er ikke uten grunn. Økonomisk selvstendighet er grunnlaget for makt og kontroll over eget liv og frihet fra økonomisk avhengighet til en partner.

Og på dette området har vi kommet langt. Kvinner tar lengre utdannelse, vi inntar sakte men sikkert flere maktposisjoner og de aller fleste kvinner deltar i arbeidslivet og kan forsørge seg selv.

Likestillingensprosjektet har på mange måter vært en frihetsrevolusjon som har gitt kvinner større handlingsrom og definisjonsmakt over eget liv. Formelt sett kan kvinner leve de livene de ønsker i Norge, men økonomiske betingelser og ulike forventninger til menn og kvinner preger fremdeles hvordan vi innretter oss. Og vi er ikke helt i mål.

En kvinnelønn i kombinasjon med ufrivillig deltid er ikke en lønn å leve av, i vårt velstandssamfunn basert på en to-inntektsmodell.

For til tross for tretti år med likelønnskamp – er kvinnelønna lavere enn menns. Mange kvinner jobber også ufrivillig deltid. Dette påvirker kvinners inntekt, deres evne til selvforsørgelse. En kvinnelønn i kombinasjon med ufrivillig deltid er ikke en lønn å leve av, i vårt velstandssamfunn basert på en to-inntektsmodell.

I den offentlige debatten dukker alenemoren ofte opp i en bisetning når temaet er «barnefattigdom». Men å snakke om barnefattigdom bidrar til avpolitisering av det som egentlig handler om økonomisk ulikhet og om kvinnefattigdom. For en stor andel av de 80 000 barna i dette landet bor med enslige forsørgere som ofte er kvinner.

Kvinnebevegelsen kjemper mot ufrivillig deltid og for likelønn, og rimelig SFO og barnehage, en trygg og inkluderende velferdsstat og universelle goder. Alt dette er tiltak som også kommer fattige kvinner og alenemødre til gode.

Men det er viktig å minne om at kampen for kvinnes økonomiske selvstendighet ikke er over i vårt samfunn som trues av økende klasseforskjeller, privatisering og svekkelse av arbeidstakernes rettigheter. Dette er noe som rammer fattige og marginaliserte kvinner særskilt hardt.

Legger likestillingen til rette for en god balanse mellom arbeid og familie?

Det finnes knapt noe land i verden der mulighetene for å kombinere jobb og arbeid er bedre enn i de nordiske landene. En viktig kamp her har også vært å stryke menns deltakelse i hjemmet. Men allerede på 90-tallet, begynte kvinner å snakke om tidsklemma – om at det var utfordrende å kombinere fulltidsjobb med barn og familie. Mange kvinner opplevde at de ble dobbeltarbeidende og utslitte.

Intet marked, stat eller arbeidsliv kan fungere uten reproduksjon, oppdragelse og omsorg.

Nancy Fraser, en kjent amerikansk akademiker og feminist mener at feminismen i løpet av de siste 30 årene har begynt å løpe nyliberalismens ærend og innlemme i den nyliberalistiske tankegangen preget av individualisme med et ensidig fokus på mer produksjon, vekst og forbruk. Og at en konsekvens av dette er en omsorgskrise.

Intet marked, stat eller arbeidsliv kan fungere uten reproduksjon, oppdragelse og omsorg. Likevel er ikke dette et arbeid som kvinner gjør gratis, og som ikke verdsettes i vårt kapitalistiske system. Feminismens fokus på likestilt deltakelse i arbeidslivet og knusing av glasstak har derfor i blant fått skylden for at kvinner blir utslitte og konstant lever med dårlig samvittighet og en følelse av utilstrekkelighet. For det skulle vise seg vanskelig å bli likestilt i arbeidslivet, og samtidig måtte ta hovedansvaret hjemme.

Noen kvinner klarer å kombinere fulltidsjobb og familie, men mange gjør det ikke. De løser tidsklemma ved å jobbe deltid og slik sett ta regningen i form av påføring av skyld og skam for å ikke jobbe nok, lavere lønn, status og pensjonspoeng. Andre familier benytter seg av fattigere kvinner til å gjøre husarbeidet og/eller utnytter fattige kvinner fra andre land som sine au pairer.

Vi mener derfor at Nancy Fraser til en viss grad har rett. Ja, vi ønsket oss like muligheter i arbeidslivet, økonomisk selvstendighet og innflytelser over samfunnets utvikling. Men må det skje på disse premissene, spør vi?

Klasseforskjeller mellom kvinner

For en konsekvens av veksten, som blant annet likestillingen har bidratt til, er også at klasseforskjellene og forskjellene mellom kvinner har økt. I kjølvannet av denne utviklingen har nye likestillings- og feministiske problemstillinger oppstått. Som blant annet har handlet om likestilling i det flerkulturelle Norge og om hvorvidt likestillingsprosjektet inkluderer alle kvinner.

Hvorfor er ikke sekstimersdagen hovedtema i valgkampen nå, når arbeidsledigheten øker i rekordfart, flere og flere blir outsourcet og mange av de som har jobb sliter med tidsklemme og utbrenthet?

Og vi ønsker oss ikke en feminisme der noen kvinners suksess skal gå på andre kvinners bekostning eller at kvinner må bli dobbeltarbeidende for å være likestilte. Det er ikke likestilling. Istedet ønsker vi mer balanse mellom arbeid og omsorg. Derfor er også behovet for sekstimersdag på overtid. Hvorfor er ikke sekstimersdagen hovedtema i valgkampen nå, når arbeidsledigheten øker i rekordfart, flere og flere blir outsourcet og mange av de som har jobb sliter med tidsklemme og utbrenthet? Ikke godt nok gjennombarbeidet ennå, sier mange. Vel, imens er altfor mange kvinner og menn overarbeidet.

Og hva bidrar markedskreftene med her? Joda, gründerne finner opp dingser til å hjelpe oss med tidsklemma. Innovasjon kaller de det, og Jonas Gahr Støre og Erna Solberg hyller dem som nytenkende. Vi kan jo alltids jobbe enda lengre så lenge vi har en ekstravagant bæremeis med ungen på slep mellom jobb og møter, mens vi gir ungen en iPad og en snapchat-konto. Da kan vi rekke over så mye mer.

Et solidaritetsprosjekt

For oss er feminisme et solidaritetsprosjekt og grasrotprosjekt og ikke et individualistisk produksjons- og karrierekappløp slik liberalfeminismen ønsker at det skal være. Vi ønsker ikke å være nyttige idioter for en utdatert kapitalistisk modell som sliter oss ut og som utarmer jordkloden fordi vi på død og liv vil jobbe like mye som menn.

Selv har vi ofte følt og fryktet at feminismen holder på å miste sitt klasseperspektiv. Samtidig vokser klassesamfunnet i takt med boligpriser og midlertidige stillinger. Dermed forvitrer også forståelsen, kvinner og klasser i mellom.

Men vi tror ikke på noen «trickle down-feminisme», der det er en automatikk i at kvinnelige ledere fører til mer likestilling for kvinner i alle samfunnslag.

Feminisme bør ikke handle om å få noen få elitekvinner i maktposisjoner eller at noen kvinners suksess skal skje på bekostning av andre kvinners frihet og livskvalitet. Vi vet at Torild Skard har skrevet om Maktens kvinner og anerkjenner selvfølgelig at det er grunnleggende å få kvinner inn i maktposisjoner. Men vi tror ikke på noen «trickle down-feminisme», der det er en automatikk i at kvinnelige ledere fører til mer likestilling for kvinner i alle samfunnslag. Vi er vel alle enig i at vi vil kaste Erna Solberg på dør ut av statsministerboligen. #notwithher. Å knuse glasstak er viktig, men det kan virke virkelighetsfjernt når man ligger i kjelleren.

For hvem er det som jobber på hotell- og restaurant når den vanlige familien går hjem fra jobb? Jo, det er noen av de fattigste og mest underbetalte kvinnene i dette landet.

Det er på tide å tenke kollektivisme på ny. Og da trenger vi kanskje et grunnkurs i solidaritet på ny. Forstår vi viktigheten av å kreve, ikke bare for oss selv men for våre kamerater og søstre? Forstår vi viktigheten av gå sakte-aksjon på jobb, fordi noen av oss ikke har en lønn man kan leve av? Forstår vi viktigheten av å si nei til å jobbe på ugunstige tidspunkt, fordi det vil rasere våre rettigheter og skape splid mellom ansatte?

I kampen mot ulikhet, var hotellstreiken tidligere i år, kanskje noe av det mest minneverdige om vi skal se tilbake. For hvem er det som jobber på hotell- og restaurant når den vanlige familien går hjem fra jobb? Jo, det er noen av de fattigste og mest underbetalte kvinnene i dette landet. Minoritetskvinner og under- og arbeiderklassekvinner som sliter ræva av seg for at karrieremennesker skal kunne gå på fine jobbkonferanser. Man kan jo spørre seg hvorfor endel av disse kvinnene forblir barnløse. Ugunstige arbeidstidspunkt er en ting. Lønnen likeså.

Veien videre – kapitalismekritikk

Hvis vi skal se fremover så er det særskilt to utviklingstrekk som vi mener at kvinnebevegelsen må være opptatt av.

Den fremvoksende høyrepopulismen bærer med seg et forferdelig kvinnesyn og et inderlig hat mot feminister. Vi lever i en tid preget av frykt og kriseretorikk – som får mange til å bli tiltrukket av sterke mannlige og autoritære ledere.  Dette kan føre til et alvorlig backlash for feminismen og likestillingen i mange vestlige land.

Nyliberalismen fragmenterer og skaper individer, mens det vi trenger er samhold og solidaritet

En annen trussel er nedbyggingen av velferdsstaten og svekkelse av fagbevegelsen. Svekking av velfredsstaten kommer til å ramme kvinner hardest. Hvordan skal vi imøtegå dette?

Det vi behøver er en grenseløs og kapitalismekritisk feminisme som er solidarisk, som fokuserer på økonomisk omfordeling og som er opptatt av hva som er bærekraftig for samfunnet, jorda vår og kvinners liv og helse. Nyliberalismen fragmenterer og skaper individer, mens det vi trenger er samhold og solidaritet, som Kari også strev om i Fett tidligere i år.  Kampen mot udemokratiske frihandelsavtaler er kvinnekamp. TISA er kvinnefiendtlig.

Så lenge vi har herskap og tjenere i dagens samfunn, har vi et godt stykke igjen.

Vi må forstå at innovasjon ikke bare handler om å finne opp og produsere nye duppeditter som vi kan kjøpe og som effektiviserer oss, men om å skape et felleskap som gjør at vi kan lykkes bedre med å løse samfunnets oppgaver både i og utenfor hjemmet. La oss fortsette kampen om 6-timersdagen.

Vi må minne oss på at kampen må være større enn oss. Større enn sykkelstien på Grünerløkka og større enn noen få kvinner på topp. For bak kvinner og menn på topp, står kvinner helt nederst og jobber livet av seg. Så lenge vi har herskap og tjenere i dagens samfunn, har vi et godt stykke igjen. Det personlige er politisk, sa sekstiåtterne. La oss aldri glemme det.

 

Bilde: Torild Skard var Norges første lagtingspresident. Fra kvinnesak.no

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Men ikke et ord om de som ikke får jobb. Menn…