Felles kamp for kjønnsfrihet – vi har ingen flere å miste

transsymbol

tredje transperson har prøvd å ta sitt eget liv, mens 36 % har alvorlig vurdert selvmord i løpet av det siste året.  I USA er tallene enda verre: Hele 41 % av de 6400 som ble intervjuet i en nasjonal studie om diskriminering av transpersoner oppgav at de hadde forsøkt å ta selvmord. Hvor mange som lykkes, er det vanskelig å finne tall på. Men jeg vet at kameraten min også prøvde å ta livet sitt flere ganger før den forferdelige natten han klarte det.

Det trengs mer kunnskap

Kunnskapen om transpersoner blir heldigvis stadig bedre, men fortsatt vet de fleste alt for lite om hvordan det er å leve på en måte som byter med tradisjonelle oppfatninger av kjønn og kjønnsutrykk. Transpersoner utsettes for massiv diskriminering, vold, utstøtelse, overgrep og en rekker fordommer. U.S. Department of Health and Human Services peker på at det er dette som er hovedårsaken til alle selvmordene og selvmordsforsøkene i transbefolkningen – ikke kjønnsidentiteten til en person i seg selv. Den tidligere nevnte studien fra USA gir et nedslående innblikk i hva transpersoner utsettes for:

  • Unge transpersoner opplevde trakassering (78%), mobbing (35%) og seksualisert vold (12%) på skolen, noe som førte til at 15% av dem til slutt sluttet.
  • Dobbelt så mange transpersoner som den øvrige befolkningen var arbeidsledige.
  • 90% rapporte om trakassering, dårlig behandling eller diskriminering på jobb og måtte gjøre aktive tiltak som å gjemme seg for å unngå det.
  • Mer enn en fjerdedel oppgav å ha mistet jobben fordi de var trans eller andre personer som brøt med normer for kjønn.
  • 19% sa de hadde blitt nektet et sted å bo pga. kjønnsidentiteten sin og 11% hadde blitt kastet ut. En femtedel hadde opplevd å være hjemløs av samme grunn.
  • Over halvparten fortalte at de hadde blitt verbalt trakassert eller krenket på et offentlig sted.

Transgender people face discrimination and violence throughout society, from their family growing up, in school, at work, by homeless shelters, by doctors, in emergency rooms, before judges, by landlords, and even police officers. (The National Transgender Discrimination Survey)

 

I Sverige ble i fjor forskningsrapporten ”Hälsan och hälsans bestämningsfaktorer bland transpersoner” publisert, som er basert på en spørreundersøkelse av 800 transpersoner. Det er den største undersøkelsen av transpersoner i Norden. Der slås det fast at helsesituasjonen for transpersoner i Sverige er mer alvorlig enn for ti år siden og at mange opplever en hverdag med diskriminering, krenkelser og utrygghet. Noen av de viktigste funnene slik de er gjengitt på Bufdir sine nettsider, er:

  • Over halvparten har redusert arbeidsevne på grunn av fysisk eller psykisk sykdom.
  • Halvparten har opplevd krenkende behandling i løpet av de siste tre måneder.
  • 65 % har unngått hverdagslige aktiviteter på grunn av redsel for diskriminering. Mange kjenner seg utrygge og er redde for å gå ut alene.
  • Hver fjerde person trener mindre enn de skulle ønske, på grunn av begrensinger som transperson.
  • En av fem er blitt utsatt for vold på grunn av sinn transidentitet, og en av tre har vært utsatt for psykisk vold.
  • Mange har vært utsatt for seksuell vold, 30 % har blitt tvunget til sex mot sin vilje.
  • En av tre oppgir å ha dårlige møter med helsevesenet på bakgrunn av sin kjønnsidentitet. Hele 40 % har latt være å søke hjelp fra det offentlige på grunn av angst for å bli tatt i mot dårlig, eller fordi de tidligere har hatt negative møter.

Til tross for alt dette, oppgir flertallet at de har det bra og at helsen er god, men det er få som mener de på fullverdig vis kan leve ut sin kjønnsidentitet. Det gir psykiske utfordringer og som vi har sett; tanker om selvmord og selvmordsforsøk. Rapporten bekrefter også det U.S. Department of Health and Human Services hevder; at det hovedsaklig er diskriminering, krenkende behandling, vold og lav tiltro til samfunnsinstitusjoner som påvirker transpersoners helse negativt.

statistikk

Hva kan vi gjøre?

Det er åpenbart at transpersoner må behandles bedre og med langt større aksept fra samfunnet enn i dag. Det går ikke an å godta at det blant en gruppe mennesker er utbredt å ha selvmordstanker og hvor en alt for stor andel faktisk gjør alvor av tankene sine. Heldigvis blir transpersoners rettigheter mer og mer satt på den politiske agendaen, godt hjulpet av for eksempel foreningen Fri og Skeiv verden. Og 1. juli i år vant transbefolkningen og LHBT+-bevegelsen en stor seier når det i Norge ble mulig å endre juridisk kjønn:

Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Departementet kan gi forskrift om at loven skal gjelde for norske statsborgere bosatt i utlandet.”

Det er likevel mye som gjenstår. Foreningen Fri peker på at selv om loven mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk gir transpersoner et rettslig vern og gir mulighet til å klage inn saker til Likestillings- og diskrimineringsombudet, er kjønnsidentitet og/eller -uttrykk er ikke nevnt i straffeloven. Det fører til at transpersoner i Norge har et svakere vern enn andre LHBT+-personer. Det er også slik at selv om de formelle rettighetene sakte, men sikkert bedres, er holdningene blant majoritetsbefolkningen fortsatt et betydelig problem, slik medskribent her på Maddam Helga Eggebø har skrevet godt om tidligere. (Les også gjerne Eggebøs tekst På liv og død om samme tematikk.) Det er langt igjen til transbefolkningen kan leve et helt normalt liv med fullverdig respekt og aksept fra storsamfunnet – men forhåpentligvis er vi på rett vei.

Transbevegelsen og kvinnebevegelsen – en felles kamp?

I fjor høst gikk det i etterkant av Kvinnefrontens arrangement Feministisk Frigjøringsfestival en debatt mellom trans- og LHBT+-bevegelsen og Kvinnefronten om hvorvidt den norske kvinnebevegelsen også var en arena for transpersoner. Særlig representanter fra Skeiv Verden/Skeiv Ungdom var kritiske til at Kvinnefronten hadde invitert Julie Bindel, journalist i avisa The Guardian og stifter av organisasjonen ”Justice for Women” som arbeider mot vold mot kvinner. Bindel har tidligere uttalt seg negativt om transpersoner og må sies å være en kontroversiell og omstridt person, særlig i transmiljø. Kvinnefronten på sin side pekte på at Bindel har beklaget uttalelsene og var invitert som en sentral stemme i prostitusjonsdebatten, og de var kritiske til å bedrive såkalt “no platforming”, altså at at visse synspunkter ikke har rett til å komme til uttrykk i den offentlige debatten. Denne debatten føyer seg inn i en pågående internasjonal debatt – og til tider hard konflikt – mellom trans- og LHBT+-aktivister og radikale feminister. I korte trekk handler det om uenigheter om hvordan man definerer kjønn, da særlig sosialt kjønn, og kjønnsidentitet, en debatt som også går innad i kvinnebevegelsen.

Jeg anbefaler alle som er interessert i tematikken å google seg fram til ulike syn i denne internasjonale diskusjonen om kjønn, og lese seg opp på argumentene fra begge sider – for denne debatten har til tider steile fronter. Det er synd. For vi kaller oss stort sett feminister alle sammen, og trans- og kvinnebevegelsen har mer som forener oss enn hva som skiller oss. Vi deler målet om å bekjempe patriarkatet, om å kunne leve og respekteres som det mennesket man er, helt uavhengig av kjønn og kjønnsuttrykk. Vi kjemper for å kunne være fri – uansett hvem du er, hvilken kropp du har eller hvordan du ser ut. Vi kjemper mot diskriminering og for at våre synspunkter og erfaringer skal bli hørt. Etter min mening er dette en solidaritetskamp som vi må kjempe sammen. Det er og bør være plass til oss alle innenfor feminismen, men da må vi snakke skikkelig sammen og ikke minst: lytte til hverandre. Her har nok begge sider litt å gå på.

Som både trans og radikal feminist engasjerte også kompisen min seg sterkt i denne debatten, og jeg savner de lange, interessante diskusjonene vi pleide å ha om disse spørsmålene. Jeg avslutter med hans ord:

Det er ingenting som løser seg av å nekte å høre på motparten, og når det gjelder disse to sidene – transpersoner og feminister – er det klart at vi burde ha som mål å jobbe sammen heller enn å slåss mot hverandre. Det er ingen av oss som tjener på at vi nekter å høre på hverandre.

Og så håper jeg inderlig samfunnet en dag kommer dit at ingen lenger skal måtte få det så vondt som deg, K – og at ikke flere unge, gode mennesker skal føle at de ikke har annet valg enn å avslutte alt. Du var for god for denne verden. Vi er mange som savner deg.

Denne teksten er til deg.

I denne teksten skrives det om transpersoner, men noen personer i begge undersøkelsene det vises til har også hatt andre identiteter. Det er samlet sett snakk om personer som på ulike vis bryter med normer for kjønn og seksualitet. Vil du lære mer om sentrale begreper for å omtale personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet, kan du besøke Foreningen Fri sine nettsider.

Bilder: 1) Illustrasjonsbilde fra Star Observer og 2) illustrasjonsbilde fra Teach For America.

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.