Nisselueperspektiv på flyktningkrisa

Refugee crisis in Europe_2

For andre gang har jeg kommet hjem fra Chios som frivillig hjelpeareider. Der har jeg fått høre flyktningenes historier, om krig, om bombing om ødelagte byer ødelagte hus og hjem. Jeg har hørt om barn, fedre, mødre, døtre og sønner som er drept i krigen i Syria og om familiemedlemmer som kommet bort under den strabasiøse reisen. De var som oss; studenter, ingeniører, lærere og bønder. De har flyktet fra et ødelagt land og ødelagte hjem. Noen har familie, barn eller foreldre i andre land. De opplever flukt som siste utvei.

Den siste del av flukten til et trygt Europa var i overfylte båter over Egeerhavet. Noen druknet underveis – de aller fleste klarte å komme over. Da de kom i land var de våte, de var tørste, sultne og slitne. Noen gråt, noen besvimte, noen jublet. De var alle lettet, de hadde kommet til frihet, endelig– nå kunne et nytt liv begynne. De øynet et håp – flyktningene jeg  tok i mot i nattens mulm og mørke i mars trodde på et bedre liv i Europa.

Tilbake på Chios

Jeg har nå igjen vært tilbake på Chios. Jeg møtte igjen menneskene fra de overfylte båtene. De har strandet i fattige Hellas, noen tusen på Chios. De fleste bor under ubeskrivelige forhold i flyktningeleiere. Blant flyktningene er mange kvinner og barn, små barn som er født under flukten, mange av kvinnene er gravide. Hver familie bor i et lite telt  med pressinger  trukket over, for å dempe solen og den uutholdelige varmen. Noen av teltene er så små at  flyktningene må ligge med beina utenfor teltduken.

Slik lever de, ulike familier, ulike nasjonaliteter, uten senger, bord eller stoler, uten mulighet til å lage mat eller ha noen form for familieliv.  Forholdene er nedverdigende.  Tre ganger om dagen står de i matkø, i stekende varme og uten beskyttelse mot solen.  Matkøene var lange – varmen uutholdelig.

De fleste har fortsatt håp. Jeg møtte mange smilende, takknemlige flyktninger og glade barn. Hvor lenge vil det vare? Hvor lenge orker de å være stuet sammen som kveg – uten muligheter for å være seg selv, uten å ha egen tid, uten aktivitet – i bare håpløshet? Hvordan vil disse menneskene bli preget av det livet de opplever, i måned etter måned på flukt? De aller fleste ventet på å komme videre til flyktningeleire i Athen og videre til land i Europa. De ba om kofferter, slik at de kunne ta med seg de få eiendelene de fortsatt hadde og de klærne de hadde fått utdelt. Vi hadde ikke kofferter å gi dem, de må klare seg med IKEA-poser.

Nisselua på i innvandringspolitikken

Landet vårt er ikke i krig. Vi må ikke flykte i redsel for eget og familiens liv. Likevel klarer ikke Norge og Europa å overholde sine forpliktelser i forhold til flyktningekonvensjoner og menneskerettigheter. Vi vil ikke ta imot flere – vi stenger våre grenser for mennesker på flukt. Vi heier på de partiene som har den strengeste innvandrerpolitikken. Vi trekker nisselua godt ned over øynene.

Jeg orket ikke å fortelle flyktningene at de ikke hadde mye å se fram til.

Turid Lilleheie er kanskje mest kjent som tidligere NTL-leder. I dag er hun blant annet nestleder i Norsk Kvinnesaksforening og er engasjert i mennesker på flukt sin håpløse situasjon. 

Bilder:

Refugee crisis in EuropeCAFOD Photo Library | CC BY-NC-ND 2.0

Refugee crisis in Europe|CAFOD Photo Library | CC BY-NC-ND 2.0

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Hvor går grensen? 10 000? 100 000? Eller 500 000 som Tyskland alene har stående i kø? Nøyaktig når har vi hjulpet så mange at vi har spent krokfot på oss selv?

    Strømmen med mennesker som søker lykken stanser ikke og på ett eller annet tidspunkt så er vi tomme for ressurser og kan ikke en gang ta vare på oss selv.

    Det kan virke kynisk, men om du ikke tar vare på deg selv først så vil du aldri kunne hjelpe noen andre.