Frie kvinner og den anarkistiske revolusjonen i Spania: kampen mot fascismen i 1936 og i dag

Den 18. Juli 1936 utførte militære styrker i Spania statskupp mot Den spanske republikken. De ble anført av general Francisco Franco, som etter den militære seieren i 1939 ble landets diktator frem til hans død i hele 40 år.

Allerede i begynnelsen av 30-tallet var kvinner organiserte for å kjempe for arbeidende kvinners rettigheter. Spesielt den anarkistiske organisasjonen «Mujeres Libres» (Frie kvinner) arbeidet for å styrke kvinners kunnskap og politiske vilje både under republikken og under borgerkrigen etter det militære statskuppet.

Bevegelsen ble startet av de tre kvinnene Lucía Sánchez Saornil, Mercedes Comaposada og Amparo Poch y Gascón. De organiserte seg etter den tanke at kvinner har en dobbelt kamp å kjempe, kvinners selvstendighet og sosial revolusjon, og sto for at begge målene måtte bli kjempet parallelt.

1930 – kvinners undertrykkelse og bevegelsens opprinnelse

Allerede i løpet av 1930 var mange kvinner opprørte i Spania. Dette på grunn av trange sosiale rammer. Kvinnene var marginaliserte i det store samfunnet hvor det blant annet var påtvunget at de gjennomførte arrangerte ekteskap uten deres samtykke eller hvor single kvinner ikke kunne forlate deres hjem uten en mannlig anstandsmann.

Det var noen forskjeller til fordel for kvinner i middelklassen og den høyere klassen, som hadde noen begrensede rettigheter, mens arbeidende kvinner overhodet ikke hadde noen. Det var disse arbeidende kvinnene uten rettigheter, hvor av mange var en del av Confederación Nacional del Trabajo (CNT, Den nasjonale arbeidskonføderasjon) eller Federación Anarquista Ibérica (FAI, Den iberiske anarkistiske føderasjonen), som begynte bevegelsen Mujeres Libres (Frie kvinner).

Grunnen til dette var at selv om den anarko-syndikalistiske bevegelsen i teorien fastslo at mennesker av begge kjønn var like, både angående rettigheter og i plikter, så behandlet deres mannlige kammerater kvinnene som udannede og tok ikke kvinnene på alvor i politiske kontekster i praksis. De opplevde derfor at deres undertrykkelse ikke kun kom fra storsamfunnet, men også fra deres anarkistiske kamerater.

Uansett så ikke Frie kvinner bevegelsen seg selv i utgangspunktet som feminister. Dette fordi de så kvinners mangel på sosiale rettigheter som uatskillelig fra deres mål om sosial revolusjon.

Lucía Sánchez Saornil, Mercedes Comaposada og Amparo Poch y Gascón, som hørte til forskjellige lokale anarkistiske bevegelser fra Madrid og Barcelona, gikk i 1935 sammen. De startet sitt eget blad for å styrke kvinner gjennom informasjon om deres rettigheter innen anarkistiske bevegelsen. Første utgave ble utgitt 20 Mai 1935 og det ble til sammen utgitt 14 utgaver før den fasistiske fronten ankom Barcelona i 1936. Det ble ingen kopier av bladet.

Aksjon og organisering: forberedelser til revolusjon

I begynnelsen jobbet kvinnene for å øke bevissthet rundt kvinners rettigheter samtidig som de jobbet med å skape en aktivist nettverk som skulle delta i en sosial revolusjon.

De spredte deres budskap gjennom radio, reisende biblioteker og propaganda, blant annet gjennom bladet sitt.

De insisterte å forbli uavhengig av mannsdominerte anarkistiske grupper og de organiserte tiltak som skoler, lokale sosiale grupper og aviser for å styrke kvinners lese- og skriveferdigheter, siden på den tiden det var ikke kvinners rett å kunne ta grunnskole en gang.

Parallelt søkte de å øke deres tekniske ferdigheter og de skolerte mange kvinner med praktiske medisinske kunnskap som forberedelser til revolusjonen.

Dessverre var det slik at mange anså kvinner i denne bevegelsen som kvinner som trosset deres naturlige oppgaver, det vil si å være mødre, ved å delta i en revolusjonær aktiv bevegelse. Derfor organiserte Frie kvinner et nettverk med barnehager for å støtte medlemmene som ville skolere seg og gjøre seg klare til revolusjonen.

1936 og utbrudd av det fascistiske statskuppet: begynnelse av Den spanske borgerkrigen

Selv om Frie kvinner bevegelsen hadde oppnådd ca 20.000 medlemmer og 170 lokale seksjoner med deres tiltak med og for kvinner, tok dette en brå slutt da det fascistiske statskuppet var et faktum og det spanske anarkistiske revolusjon ble nedslått.

De tre grunnleggere av bevegelsen avsluttet organisasjonen og eksilerte seg først i 1939 da Francos seieren ble erklært, men kom senere tilbake og bodde i skjult til Francos død i 1975. Da forsøkte Mercedes Comaposada å skrive en bok om Frie kvinner bevegelsen og kontaktet noen av de gamle medlemmene, men både brevutveksling mellom dem og utkastelsen av boka forsvant ved hennes død.

Mujeres libres og arven deres i den 20. og 21. århundre

I 1996 kom filmen Libertarias (http://www.dailymotion.com/video/x3njbs5, (filmen på spansk uten tekster) fra Vicente Aranda, hvor det de siste ukene av bevegelsene ble dramatisert.

Noen år tidligere, i 1991, utga Martha Ackelsberg boka «Free Women of  Spain: Anarchism and the Struggle for the Emancipation of Women» (bok på engelsk) som oppsummerer viktigheten av bevegelsen ved å fortelle at de “tilbydde en visjon for sosial endring i et revolusjær samfunn, hvor kvinner kunne være fullstendige deltakende» noe som var nytt i den tiden bevegelsen ble oppstartet. Det har blitt forsøkt å danne lignende grupper etter Francos død, hvor nå er det flere kvinnelige organisasjonr tilknyttet anarko-syndikalistiske grupper.

Fornyelsen av bevegelsen er fortsatt viktig fordi selv om det er gått 80 år siden bevegelsen begynte, deres slagord er like aktuell:

A las compafieras de Mujeres Libres, en solidaridad. La lucha continúa

Til kameratene av Frie kvinner, i solidaritet. Kampen fortsetter.

 

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website