Brasil: Intervju med en overlever

image

 

Om få dager avholdes de Olympiske Leker i Rio de Janeiro. Stor turisttilstrømning betyr økt etterspørsel etter prostitusjon. Debatten om prostitusjon i Brasil er konfliktfylt, og kjernen i konflikten er om prostitusjon skal forstås som et yrke basert på frie valg, eller som vold og utnytting. Sentralt i konflikten står også et lovforslag om legalisering og regulering av hallikvirksomhet. Kjøp og salg av sex er lovlig i Brasil, mens hallikvirksomhet i dag regnes som seksuell utnytting og er straffbart.

Om få dager avholdes de Olympiske Leker i Rio de Janeiro. Stor turisttilstrømning betyr økt etterspørsel etter prostitusjon.

Tatiane overlevde prostitusjonen

– Den første kunden kommer først om et par timer, så vi har god tid, sier Tatiane Sattin. 29-åringen åpner og klargjør skjønnhetssalongen der hun jobber i Cotia, São Paulo mens hun snakker med meg på telefon. Tatiane er overlever av prostitusjon, og jeg sier jeg vil starte intervjuet med å spørre litt om bakgrunnen hennes. Før jeg rekker å si noe mer, begynner hun å fortelle:

– Jeg vokste opp i Campinas i São Paulo og kommer fra en fattig familie. Jeg har alltid vært åpent lesbisk, men da jeg som 17-åring ble tilbudt betaling for å ha sex med en mann, godtok jeg det fordi jeg trengte pengene. Senere ble jeg tatt med til en nattklubb for å selge sex der. Det virket ganske glamorøst i starten. Jeg tjente mer enn jeg hadde gjort før, men pengene forsvant fort ut igjen på dop og å holde seg attraktiv.

– Så en dag ble jeg sperret inne av en kunde, en politiker. Han og åtte kompiser voldtok meg i sju timer. Etter dette fulgte fire år med mislykkede forsøk på å komme meg ut av prostitusjon. Jeg jobbet en stund på gata etter en krangel med halliken min. Jeg sendte hjem penger, men holdt meg mest mulig unna familien for å ikke utsette dem for fare. Etter å ha flyttet inn på et pensjonat med flere andre prostituerte, ble jeg voldtatt av en transvestitt som egentlig var en venn av meg. Han var høy på crack. På samme tidspunkt ble en venninne av meg fra Paraná drept. Fordi hun var prostituert ble det ikke etterforsket. Jeg ruset meg mye etter dette, og etter en overdose ba mamma meg om å dra fra Campinas. Hun var redd jeg ville dø der. Jeg dro til Belo Horizonte og fortsatte å prostituere meg der. Jeg ville ut, men det var ikke lett. Du prøver å rømme fra det, men fanges i det.

I: Jeg har hørt om halliker som truer eller sperrer inne prostituerte som vil ut. Opplevde du noe slikt, eller var det andre grunner til at du ikke kom deg ut?
T: Jeg ble truet på livet noen ganger, men var ikke redd. Jeg var ikke særlig glad i livet mitt på den tiden og svarte «ok, bare drep meg da, livet mitt er håpløst uansett». De innså vel at det ikke nyttet. Men jeg var rusavhengig, og hadde ikke noe å vende tilbake til. Jeg kunne ikke få noen jobb for jeg hadde droppa ut av skolen. Også forsvinner du lengre og lengre inn i det, til du sitter så dypt i det at du blir helt apatisk. Tilslutt er det ingenting som sjokkerer mer, og du slutter å bry deg. Jeg vente meg til å tåle forferdelige ting.

– Jeg møtte til slutt en kunde som tilbød å hjelpe meg ut mot at jeg fortsatte å være med han. Jeg ville ikke stå i gjeld til noen, og sa først nei. Men så ble jeg gravid, og så ikke noen annen mulighet. Dette ble starten på veien ut av prostitusjon for meg. Mange kvinner kommer seg ut på denne måten, men misbruket fortsetter fordi de står i gjeld til han som hjalp dem. Jeg var livredd for å bli fattig igjen og måtte tilbake inn i prostitusjon, så jeg fortsatte å selge kroppen min på denne måten i flere år. I dag klarer vi oss alene [Tatiane og datteren] selv om vi noen ganger nesten må selge lunsjen for å få råd til middag. Jeg har hatt jobben min i salongen i to måneder, har en stabil økonomi, også lever jeg lesbisk igjen for første gang siden tenårene.

I: Hvorfor har du valgt å snakke om din prostitusjonserfaring, og hvordan blir du møtt når du forteller?
T: Jeg bestemte meg for å fortelle om fortida mi da jeg ble kjent med radikalfeminister. De var kritiske til prostitusjon, slik som jeg. Jeg var sliten av å måtte lyve og følte på et ansvar for å bruke det jeg har opplevd til å hjelpe andre i samme situasjon. Alle har ei fortid, og ingen har rett til å dømme. Og gjør de det, så kan de dra til helvete. Hvis vi ikke forteller, kommer ikke noe til å forandre seg. Derfor sier jeg også til andre kvinner med prostitusjonserfaring at de må fortelle sin historie og vise verden at det ikke finnes noe glamorøst ved dette, men mange er veldig redde og skammer seg.

– I flere debatter har jeg opplevd både å bli ledd av og bli beskyldt for å ta på meg en offerrolle av akademikere. Disse hører til middelklassen eller øvre middelklasse og romantiserer prostitusjon. Jeg har lært å takle det, men det var vanskelig i begynnelsen. Mennesker fra arbeiderklassen og periferien har lettere for å forstå situasjoner som min og er mer åpne for å lytte.

– Det påstås mye om prostitusjon som gjør meg sint og oppgitt. I Itatinga har ikke kvinner noe alternativ. De selges for 40 reais (rundt 100 kr), hvorav halvparten går rett i lomma på halliken. Hvordan er dette «empowering»? Hvor er det frie valg? Da jeg prostituerte meg i Itatinga, hadde jeg rundt 12 kunder i løpet av en 14 timers arbeidsdag. Jeg var alltid syk, og når jeg hadde fri, ropte kroppen min at jeg skulle slutte. Prostituerte er syke hele tiden. De er forkjølte, har virusinfeksjoner, smerter i kroppen, og er fulle av sykdommer. Det er et uverdig liv.

I: Du har skrevet at du i ettertid har forstått alle gangene du hadde sex i prostitusjon som voldtekter. Hva ligger bak dette?
T: Da jeg begynte hos psykologen min, ga jeg meg selv skylden for alt som hadde skjedd. Jeg følte meg dum, ekkel og uten grenser fordi jeg hadde ligget med flere menn enn jeg har mulighet til å ha oversikt over. Jeg fikk hjelp til å innse at jeg ikke gjorde det fordi jeg ville. Det opplevdes som voldtekter for meg. Å ta imot penger for sex betyr ikke at det er gitt samtykke, for samtykke kan ikke kjøpes. Betaling for sex er bare en annen form for tvang eller overtalelse.

I: Ditt første møte med feminisme har du beskrevet som negativt, og det du selv kaller din viktigste kritikk av feminismen er at den er for akademisk og teoretisk og ikke når fram til de marginaliserte kvinnene som trenger den mest. Kan du utdype?
T: Mitt første møte med feminisme var med liberalfeminister på nett og på tv, disse som demonstrerer i bar overkropp med protester skrevet på kroppen [«Marcha das Vadias», brasiliansk utgave av slutwalk]. De snakket om «min kropp, mine regler», men det er ikke sånn det fungerer. Jeg avfant meg med mye fordi jeg trengte penger. Jeg hadde et dårlig inntrykk av feminister, og tror det samme gjelder for mange marginaliserte kvinner.

– Jeg regner meg selv som radikalfeminist, men kritiserer også bevegelsen. Jeg forventer at radikalfeminister ikke bare snakker for privilegerte akademikere om hvordan mennesker utnyttes i prostitusjon, men at de i større grad møter prostituerte. Det er jo disse menneskene som trenger å høre at det de opplever ikke er greit, at det er utnytting og misbruk. Når en er i prostitusjon har en ikke begreper for volden en opplever. Intellektualiseringen av prostitusjonsdebatten går over hodet på de som er direkte berørt.

I: Hva er den beste løsningen rettslig sett for mennesker i prostitusjon i Brasil i dag?
T: Første steg er å kriminalisere de som kjøper og utnytter prostituerte. Køene av menn utenfor de store bordellene i São Paulo er endeløse. Så fort etterspørselen er redusert, må det tilbys exit-programmer. Som prostituert mister en kontakten med verden utenfor. En ruser seg mye, prostituerer seg enten hele dagen eller hele natta, og sover resten av tiden fordi en er så utmattet. Mange er vanskelige å nå fordi de lever i frykt. Vi må reintegrere disse kvinnene i samfunnet på en verdig måte. Vårt arbeid er ikke ferdig så lenge det fortsatt finnes en eneste kvinne i prostitusjon som vil ut.

I: Hvordan kan en tilby reelle utveier i praksis?
T: Først må det tilbys gratis skolegang og yrkesrettede kurs. Den store majoriteten av prostituerte er marginaliserte både sosialt og økonomisk, og har ikke engang fullført grunnskolen. De har ingen reelle alternativer utenfor prostitusjon, så hvordan kan noen forvente at de skal komme seg ut uten hjelp? Det er statens plikt å beskytte disse personene slik at de ikke havner i den sårbare situasjonen som i første omgang førte dem inn i prostitusjon. Mange sier at dette vil være for dyrt å gjennomføre, men det er et spørsmål om prioriteringer. Det ville være en investering for framtida, og en vil forebygge at andre, først og fremst barn, havner i prostitusjon.

Idet klokka nærmer seg to om ettermiddagen brasiliansk tid, kommer dagens første kunde inn døra i skjønnhetssalongen i Cotia. Vi må avslutte, og Tatiane får siste ord:

– Vi er i verdenstoppen når det gjelder seksuell utnytting av barn, og kroppene våre ses på som turistattraksjoner. Ikke la dere lure av fremstillingen av prostitusjon som noe glamorøst. Se hvordan vi faktisk har det. Virkeligheten er ikke slik den ser ut på tv.

ingrid halvorsen

Tekst og bilder: Ingrid Halvorsen (27). Ingrid har tidligere bodd og jobbet i Brasil og oppholder seg ellers i landet så ofte hun kan.

 

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

  • Jo Øiongen

    En løser ingen faktiske problem ved å kriminalisere kundene. De faktiske problemene er fattigdom og rus, det er der innsatsen må ha størst fokus. Videre så må en snu fokus vekk fra å være forbanna på kundene, til å være støttende til de som lever av å selge kroppen sin. Selv om en selger kroppen sin så er en ikke et dårlig menneske, og en fortjener respekt og å bli behandlet som alle andre. Samfunnet generelt, og feminister spesielt, har en jobb å gjøre i forhold til å behandle sexarbeidere som likeverdige og respektable mennesker.