Hatet

custom-Custom_Size___solidaritet_orlando2

49 mennesker er blitt skutt og drept i Orlando, uten annen grunn enn for hvem de elsker.

En mann hatet dem så mye at han var villig til å ofre sitt eget liv og drepe dem for det de var, det livet de levde og det de kjempet for – akkurat som den mannen som 22. juli 2011 skjøt og drepte 69 ungdommer bare fordi de ønsket seg en bedre verden for alle, uansett hvem man var, elsket, trodde på, eller kom fra.

Nå sitter jeg her og lurer på om vi har tapt for hatet.

For dette kan ikke ene og alene skyldes på religion eller etnisk bakgrunn. Disse to mennene deler ingen av delene – og den ene ville dessuten hatet den andre nettopp på grunn av hans religion.

Men hatet deler de, hatet mot alle som ikke er som dem selv.

Det er det samme hatet vi ser i kommentarfeltene, på lukkede nettsamfunn der radikalisering skjer mot både høyre og venstre og i religionens navn. Det samme hatet som slynges mot de av oss som orker å delta i debatter om LHBT+-rettigheter, kvinnekamp, religionsfrihet, toleranse, mangfold og et samfunn som inkluderer alle slags mennesker. Ordene skal vi vel tåle, selv om de også kan ødelegge noen av oss og få mange til å skjule hvem vi er, til å tie og gi opp. Men ikke når ordene får konsekvenser, når de blir til hatefull handling.

Hvor mye mer hat tillater vi? Hvor mange flere uskyldige må dø i hatets navn?

Det eneste som tar knekken på hatet er toleranse, solidaritet og kjærlighet. Det er å skape fellesskap som inkluderer alle, bygd på gjensidig respekt, empati og forståelse. Samfunn som bygges ut fra forutsetningen om at absolutt alle mennesker er like mye verdt og at mangfold er en verdi, ingen trussel.

Jeg skriver disse ordene nå i en resignert visshet om at det likevel ikke er hit verden ser ut til å være på vei. Jeg ser bare mer hat, hardere fronter. Jeg ser beskyldninger, groteske støtteerklæringer og krav om kollektive unnskyldninger. Jeg ser en grufull hendelse bli brukt som argument for egen politisk vinning, som argument mot grupper man ønsker å bli kvitt.

Men vi kan jo ikke slutte å kjempe, må ikke gi etter for resignasjonen. Derfor skal jeg neste lørdag gå i Oslo Pride-paraden, sammen med fantastiske og modige mennesker som risikerer å være i livsfare bare fordi de har den legningen eller kjønnsidentiteten de har. Med solidaritet og kjærlighet skal jeg gjøre min lille innsats for at verden en gang skal være like trygg for oss alle.

Bli med du også.

Vi må ikke la hatet vinne.

 

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.