Ja takk til en sekulær stat

 

 

Secularism

Vi lever i 21. århundre og vi i Norge har ennå ikke fullført ønsket om å skille staten fra trossamfunn. I følge Human-Etisk forbundet «Norge er per i dag ikke en sekulær stat. I dag heter det følgende i grunnloven: “Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.”  I tillegg må kongen fortsatt bekjenne seg til «den evangelisk-lutherske religion. Den norske kirke reguleres som eneste tros- og livssynssamfunn fortsatt gjennom en egen lov, kirkeloven. Kirkeloven sier bl.a. at udøpte barn automatisk tilhører Den norske kirke, dersom minst én av foreldrene er medlem i Den norske kirke.» Selv om i mange grunnlovene i vestlige land er det sekulæritet- eller mangel på religion i staten- skriftliggjort, er det behov for en endelig slag i denne skilsmissen. Norge er dessverre ikke et sekulær stat som står for religionsfrihet og et mangfoldig samfunn.

Feministene av alle sekulære og troende grupper burde være spesielt interesserte i å gjennomføre et reelt skille mellom stat og trossamfunn både på historisk grunnlag og for å minimere konsekvensene av påvirkning av trossamfunn i det offentlige rommet, spesielt med tanke på undertrykkelse av kvinner.

I Europa har dette de siste årene blusset opp, med pekefingeren mot muslimske trossamfunn som en versting mot kvinner. Vi skal ikke nekte for fakta som Kadra Yusuf nylig skrev  i Dagsavisen om makten til imamer som motarbeider offentlighetens lover og regler og ikke minst debatten om bruk av hijab som også er veldig diskutert på forskjellige arenaer, den siste fra kritiske muslimske stemmer som lederen for SSI, Senter for sekulær integrering. Etter mine egne erfaringer som ufrivillig katolikk, overrasker det meg at mange i Europa er så blinde til både protestanter og katolske herjinger mot kvinner. I over 1000 år har religiøse hvite menn fortalt oss hvordan var forventede kjønnsroller overfor oss, hvordan skulle vi te oss i bestemte yrker eller i samfunnet for øvrig og hva som skjedde om vi ikke fulgte reglene.

Alle store verdensreligioner bruker i stort omfang hersketeknikkene Berit Ås har beskrevet i lang tid. De fem hersketeknikkene for sosial kontroll er usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse uansett hva du gjør og påføring av skyld og skam.

Kvinner har vært spesielt utsatt for disse teknikkene opp gjennom hele historien av forskjellige religiøse institusjoner og det er svært problematisk at dette godtas i religiøse kretser spesielt når de er økonomiske avhengige av staten og kommuner uten straffbare konsekvenser.

Hvordan kan vi fortsette veien mot en sekulær stat? For å begrense påvirkningen trossamfunn-stat, bør vi se at de hovedsakelig foregår gjennom økonomisk støtte av trossamfunn.

Å tro er en privat sak

Til dere som leser og er troende, må jeg avklare at jeg synes det er berikende å dekke spirituelle behov ved å være en del av et felleskap. Men dette skal gjerne gjøres i fritiden og hver enkelt burde dekke kostnadene for å være en del av et felleskap. Å tro er utelukkende en privat sak og det offentlige rommet bør styres gjennom lover som inneholder etiske rammer som går på tvers av moralske regler.

Mange religioner har mange felles etiske trekk som blir iverksatt gjennom forskjellige regler og ritualer. Dette er nemlig delen vi kan beholde i offentligheten i takt med grunnleggende menneskerettigheter.

I offentligheten skal alle ha like rettigheter og plikter, uansett kjønn. Dette er dessverre noe trossamfunn har så mye å gå på, at det er umulig å få til en sekulær stat uten å lage skillet mellom det offentlige og det private rom ytterligere.

Likestilling i trossamfunn

Som tidligere nevnt, ser jeg den katolske kirke som er en av verstingene når det gjelder likestilling og kvinnesyn. Uansett hvor begeistret mange er for pave Frans, sannheten er at de nekter fortsatt kvinner å bli prestinner og kvinner er utelukket fra avgjørelser som gjelder organisering i kirken. I tillegg til at de fortsatt prøver  å diktere forskjeller i kjønnsroller og bruker kvinnens kropp og seksualitet som et verktøy for å påføre skam og utøve kontroll. Denne strenge kontrollen over kvinners bestemmelse over egen kropp, ser vi i ekstreme tilfeller for eksempel i Nicaragua hvor abort er straffbart fordi politikerne har stor tilknytning til kirken. Dette er ekstreme og potensielle dødelige konsekvenser for kvinner av manglende skille mellom stat og religion som fungerer i mange land.

Videre er flere religiøse utøvere raskt ute med å forsvare vold mot kvinner som et urgammel syn fra et tidligere århundre. Her er medlemmer fra alle store verdensreligioner godt representert i verdensnyhetene. Som tilfellet i 2012 hvor en italiensk prest uttalte følgende angående vold mot kvinner «Problemets kjerne er det faktum at kvinner blir mer og mer provoserende, de er arrogante, de tror de kan gjøre alt selv, og de ender opp med å skjerpe konfliktene.» noe som mange av hans trosfeller i andre land også støtter . Ellers ser vi at de fleste er ganske dårlig stilt når det gjelder kvinnesyn.

Det er ikke merkelig da at mange kvinner opp gjennom historien har nektet for å ha noe med religion å gjøre, spesielt i de store monoteistiske religioner hvor kvinnen blir sett som et komplement til mannen og som må undertrykkes fordi mannen ble skapt i Guds bilde..

Vi blir fremstilt i skyggen av mennene både i religiøse bøker og i nådagens praksis. For eksempel ved å nekte kvinnene å delta i avgjørelser i menigheten, noe som skjedde i 2014 da en kristen misjonsorganisasjon fratok kvinnene å tale- og stemmeretten eller i 2015 ble det også bestemt at kvinner kunne ikke stemme i familiesynoden ved Den katolske kirke. Senest i 2016 mener en kristen sekt i Kristiansand at kvinner skal ha kort hår og gå i skjørt, og for all del kan de ikke kan ha lederstillinger i kirken.

I en interessant forskning om hinduisme, som faktisk baserer seg på at gud er kvinne, ble jeg pent opplyst om at det å ha gudinner gjør ikke at kvinner blir bedre behandlet i praksis i religionens øyne. Dette bekrefter det jeg faktisk mener. Organiserte religioner opprettholder gamle patriarkalske kvinnesyn fra over 2000 år siden som vil leve i beste velgående i det skjulte i dagens samfunn.

Samtidig ble en interessant forskning i form av bok med tittelen Religion, Gender and Citizenship – Women of Faith, Gender Equality and Feminism, nylig lansert ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved UiO. Der stiller Line Nyhagen og Beatrice Halsaa spørsmålet om hvorfor kvinner selv synes villige til å omfavne en underordnet stilling i trossamfunn. De snakket med et utvalg av troende muslimer, kristne og katolske kvinner for å høre hvordan de selv reflekterer over spørsmål om likestilling, feminisme og medborgerskap. Dette er en nødvendig tilnærming for å få troende kvinner med på banen og for å ivareta det feministiske mangfoldet i debatten.

Spørsmålet er da, hvor går grensene mellom nasjonale lover og trossamfunns rett til egne bestemmelser innenfor felleskapet? Her må det finnes en løsning for at kvinner skal ha garanterte rettigheter i det offentlige samtidig som de som ønsker å leve livene sine etter sin tro i hverdagen, respekteres.

Nei til offentlig økonomisk støtte av trossamfunn

En sekulær stat som fremmer likestilling og et likestilt kvinnesyn, kan ikke støtte trossamfunn økonomisk. Dette har blitt debattert de siste årene med viktige bidrag bl.a. fra Ingunn Økland. Hun skrev at trossamfunn bør finansiere seg selv, og det er nemlig dette steget som trengs for å kutte bindeleddet mellom stat og kirken(e) og få til en reell sekulær stat. Vi må kjempe for en religionsfri offentlighet hvor kvinnene selv bestemmer over egen kropp, målene i livet og rollene i sitt eget liv. Det siste steget er vel å endre grunnloven med å få til en sekulær ordlyd i teksten.

Etisk sett kan ikke en sekulær stat støtte økonomisk religioner hvor de fleste av disse har en svært nedlatende og direkte fiendtlig kvinnesyn. Men hvis enkelte individ likevel ønsker  å bli en del av et religiøs felleskap, er betalt medlemskap den rettferdige veien å gå. Hvert medlem kan betale sitt bidrag i deltakelse og deres tro kan og bør ikke interferere i offentligheten.

Faren med å fortsette å støtte trossamfunn er nettopp flertall av tilfellene hvor anbefalingene fra trossamfunn påvirker politikken. Dette er uakseptabelt og bør unngås på det sterkeste, fordi staten må forbli fri for tro og istedenfor bli basert på felles etiske normer som likestiller alle individer.

Nok er nok

Det er ikke til å leve med i en verden hvor religioner henger så mye etter, at kvinner fortsatt blir sett på som objekter som må opplæres og undertrykkes. Vi skal ha kontroll over vår egen kropp uten noen type konsekvenser, vi skal velge hva vi vil vie livene våre til. Vi skal være likestilte medlemmer av trossamfunn hvor vi ønsker å delta og vi skal velge om våre barn blir en del av et trossamfunn eller ikke.

Det at religionene har tatt seg til rette og definert oss kvinner uten oss bør vi ikke godta i det offentlige rommet. Faktum er at dette er hovedgrunnen til at vi må åpne øynene våre og kreve endringer som dytter trossamfunn mot en likestilt retning hvor kvinnerettigheter omfavnes.

Religiøse regler slutter hvor menneskerettighetene våre begynner og derfor bør staten garantere at alle borgere blir sett og ivaretatt uansett tro og kjønn.

 

Hovedbilde: Bloggpost Secular conference created a sense of imminent and momentous change – and women will be the driving force ved National Secular Society

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Katolisismen er ille og det er en annen av Abraham sine religioner som er mye verre. Strengt tatt er alle Abraham sine religioner sterkt misogynistisk og preget av forakt for de som ikke frykter Abraham sin gud.

    Jeg støtter kampen for en sekulær stat, får jeg støtte tilbake for kampen mot kjønnslemlesting av forsvarsløs guttebarn i retur?

  • Lasse Barr

    “a women’s”…

  • Ylva Emilie Furuseth

    Det er faktisk helt korrekt grammatikk. “A” viser til “issue”, “women’s” beskriver hva dette “issue”et handler om. Det kan forkortes til “an issue”, men den lengre versjonen er heller ikke ukorrekt :)

  • lassebarr

    Ja, pokker, det har du rett i … :S