Gerda Grepp, den glemte frontkjemperen

Ved%2Bfronten

Foto: Pax Forlag/Akademisk publisering

Gerda Grepp var den første skandinaven som reiste til Spania for å dekke borgerkrigen på 1930-tallet. I bagasjen hadde hun sosialistisk ideologi, skrivemaskin, og tuberkulose.

Tidligere denne måneden lanserte Elisabeth Vislie og Pax forlag Ved fronten. Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen. Dette er den første biografien om henne. Datter av en av Arbeiderpartiets karismatiske ledere, Olav Kyrre Grepp, og en av kvinnebevegelsens tidlige stemmer, Rachel Grepp, vokste Gerda opp blant arbeiderbevegelsens elite i Kristiania.

I sine reportasjer for Arbeiderbladet, og venstreorienterte aviser i Sverige og Danmark, skildret hun menneskeskjebner, og advarte mot fascismen. Hun drev lobbyvirksomhet mot den internasjonale ikke-intervensjonsavtalen, og samlet inn penger til det som senere skulle bli Norsk Folkehjelp.

Grepp var opptatt av sitt livsprosjekt, kampen mot fascismen, som for en tid forente alt fra trotskister og kommunister til liberalister på høyresiden.

Hun var, i likhet med Martha Gellhorn og Lise Lindbæk, en pioner innenfor krigsjournalistikken. Kvinnene gjorde sitt inntog, og de skildret gjerne de svakeste i krigen, barn, kvinner, og gamle. Istedenfor å kun rapportere om antall bomber og de store politiske linjene, skrev de om menneskeskjebnene. Dette er en trend som har blitt fullstendig dominerende, iallfall i vestlig krigsjournalistikk.

Sosialismen som vuggegave

Gerda vokste opp i en familie der alt dreide rundt kampen for et rettferdig, sosialistisk samfunn. Hun uttrykte at hennes oppgave her på jorda, hennes store drivkraft, var at hun hadde fått noe å kjempe for i vuggegave.

Da hun var åtte år møtte hun den tidligere sovjetiske sosialministeren, og verdens første kvinnelige statsråd, Aleksandra Kollontaj. Det utviklet seg til et livslangt vennskap, og et mentorforhold som ga Grepp mange kontakter og mye kunnskap.

Grepps historie er historien om en tid og et folk som så på seg selv om brikker i et stort spill om verdens framtid.

Faren, Kyrre Grepp, var leder av Arbeiderpartiet fra 1918-1922, og moren Rachel var journalist og Arbeiderpartipolitiker. Rachel Grepp kom fra en velstående skipsrederfamilie i Bergensområdet, og dette hadde stor påvirkning på Gerda og resten av familien. Etter å ha deltatt på sosialistisk dagskole på Folkets Hus i Oslo, ble Gerda sendt til husmorskole for borgerskapets piker i Danmark.

Grepps historie er historien om en tid og et folk som så på seg selv om brikker i et stort spill om verdens framtid. Grepp var overbevist om, med rette, at Europas framtid ville bestemmes av utfallet av borgerkrigen i Spania. Vant fascismen, ville det bli krig i Europa, spådde hun tidlig.

«Dere må våkne og forstå den tragedien som snart kan utspille seg. Kommer Franco-hæren gjennom og inntar Madrid, vil det bli et blodbad uten like. Du skjønner mor, det er ikke bare en spansk borgerkrig som foregår her. Det er verdenskrigens første fase, det er kampen mellom sosialisme og fascisme i det hele tatt. Vinner fascismen, vil det komme en uendelig lang sort epoke. Jeg skulle ønske dere ville forstå det.»

Dette skrev hun i et av sine utallige brev til sin mor Rachel. Grepp, så vel som mange av de andre journalistene og skribentene i denne perioden, brukte ordene som ideologisk våpen i sin politiske kamp. Objektivitet var nærmest et skjellsord hos henne og kollegene hennes. Flere ganger siteres det fra brev som tydeliggjør at Grepp og kollegene så på sitt arbeid som en del av krigen. Da den spanske republikken arrangerte forfatterkonferanse, ble forfatterne omtalt som “kulturkrigere”. Grepp var en frontkjemper med ordet som våpen.

Grepp var tilstede under bombingen av Madrid, den første tunge bombingen av sivile i historien. Hun var den eneste journalisten som var tilstede både under Malagas fall og den siste tiden i Bilbao.

Gerda reiste fra to barn, et tredje hadde dødd av tuberkulose, og et mislykket ekteskap. Flere ganger tok hun seg inn i områder som få eller ingen andre turte. Hun var redd, etterhvert utslitt, men så ikke på sin egen frykt som viktig. Hun var tilstede under bombingen av Madrid, den første tunge bombingen av sivile i historien. Grepp var den eneste journalisten som var tilstede både under Malagas fall og den siste tiden i Bilbao.

Blant Sovjetiske tjenestemenn og den intellektuelle elite

Journalistene som rapporterte fra den spanske republikken, var underlagt streng sensur. Det eneste landet som ikke hadde underskrevet ikke-intervensjonsavtale, var Sovjetunionen, som gikk inn militært og kontrollerte mye av aktiviteten. Det som hadde vært begynnelsen på et demokrati, med sterk oppslutning rundt sosialdemokratiet og anarkismen, ble forsøkt styrt av Stalin.

Gerda var ikke kommunist, men medlem av Arbeiderpartiet på en tid da det var et sosialistparti. Allikevel så hun ikke kritisk på det som skjedde. Da hun var opptatt av sitt livsprosjekt, kampen mot fascismen, som for en tid forente alt fra trotskister og kommunister til liberalister på høyresiden.

Grepp levde kort men intenst. Hun var 33 år da hun døde av tuberkulose. Allikevel utrettet hun mye i løpet av det korte livet.

Grepp skrev fra Barcelona, Malaga, Madrid, og Bilbao. Etterhvert som krigen utspant seg, ble hun et kjent navn innenfor de intellektuelle og kreative delene av det antifascistiske miljøet. Hun deltok på konferanser og seminarer i London, Paris, og Spania, og fikk etterhvert en solid posisjon innenfor den venstreorienterte delen av mediebransjen. Grepp nøt anerkjennelsen, og siktet stadig høyere.

Mot slutten av karrieren sin skrev hun for det som var Sovjets propagandakanal, Agence Espagne, ledet av Otto Katz. Hun hadde flere venner og kolleger, blant annet Arthur Koestler, som var store navn innenfor Sovjetisk propaganda og spionasje, uten at hun visste om det. På dette punktet framstår Grepp en smule naiv.

En levende og engasjerende eventyrhistorie

Vislie har lykkes i skape et levende og spennende portrett av en interessant person i en veldig interessant tid og omgangskrets. Vi vår nære møter med personer som har spilt en viktig rolle i historien, blandet med en kunnskapsrik og grundig skildring av borgerkrigen i Spania og den norske venstresiden på starten av 1900-tallet. I tillegg til det biografiske, fungerer denne boken også som en engasjerende reise inn i historien.

Hun var, i likhet med Martha Gellhorn og Lise Lindbæk, en pioner innenfor krigsjournalistikken. Kvinnene gjorde sitt inntog, og de skildret gjerne de svakeste i krigen, barn, kvinner, og gamle.

Gerda Grepp har lenge vært glemt. Lise Lindbæk har fått statusen som den første og største norske kvinnen i krigsjournalistikken, mens Grepp kun har dukket opp i bisetninger i diverse biografier, blant annet den om kjæresten Louis Fischer. Vislie skriver at den rådende oppfatningen om Gerda Grepp har vært at hun tok de sjansene hun gjorde fordi hun visste at hun var døende. I denne boka kan du lese at Grepp tvert imot la store planer for framtiden, helt til det siste. Skildringen av det enorme engasjementet mot fascismen er nok til at leseren forstår hvorfor Grepp gjorde som hun gjorde.

Grepp var en flittig brevskriver, særlig til sin mor, og tok også kopi av brevene hun sendte. Vislie har gjort god bruk av dette materialet som hun har fått tilgang til. Vislie mestrer balansen mellom det nære og personlige, og de store politiske begivenhetene. Grepp levde kort men intenst. Hun var 33 år da hun døde av tuberkulose. Allikevel utrettet hun mye i løpet av det korte livet. Ved fronten er en lærerik, spennende, trist og tankevekkende biografi om et menneske som er verdt et bekjentskap.

 

Om forfatteren

Nora Warholm Essahli

Nora Warholm Essahli

Visit Website