Det kjønnsdelte akademia

Den fjerde februar i år ble spørsmålet «Er det på tide med mannskvotering i helsefag?» stilt på et møte i Nasjonalt samarbeidsorgan mellom helse- og utdanningssektoren (NSHU). Tema for møtet var «Kvinnedominans i helsesektoren – gjør det noe?» og denne konkrete problemstillingen er et godt eksempel på det faktum at vi både har et arbeidsmarked og et utdanningssystem her til lands som er svært kjønnsdelt. Mitt eget arbeidssted, Universitetet i Oslo (UiO), er intet unntak.

Ved norske universiteter og høyskoler i dag finner man igjen denne kjønnsdelingen på ulike måter og på ulike nivå innad i institusjonene. Tall fra SSB viser at antallet kvinnelige studenter gikk forbi antallet mannlige studenter på høyskolenivå på 1980-tallet, og på universitetsnivå på 1990-tallet. I dag er kvinnene fortsatt i flertall. Tall fra Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) forteller oss at av de totalt 260.547 studentene som var registrert i 2015 var 157.034, altså 60 % av dem, kvinner. Men det betyr ikke at de 103.513 mennene som befinner seg innenfor høyere utdanningssystemet i dag er en utrydningstruet art innen akademia; det er fortsatt slik at mennene dominerer høyere opp i det akademiske hierarkiet.

3 - xng63Tn


Vertikal og horisontal segregering

Tendensen med en kvinnedominert studentmasse og mannsdominans på de høyere stillingsnivåene, kan beskrives som horisontal versus vertikal segregering, slik Cecilie Thun og Øystein Gullvåg Holter fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på UiO har beskrevet i en svært interessant forskningsrapport fra 2013 kalt «Kjønnsbalanse og læringsutbytte – En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet». I dette forskningsprosjektet fokuserte de på den horisontale segregeringen, altså den skjeve fordelingen av kvinner og menn på utdanningsretninger og fag. Denne kjønnsubalansen skrives mer om senere i artikkelen. Den vertikale segreringen handler om fraværet av kvinner på de høyere stillingsnivåene og det som kalles kvinners karrieretap i akademia:

Kvinners karrieretap henger sammen med at kjønnssammensetningen i akademia er meget skjev, sett ut fra akademisk karrierenivå. På lavere nivåer er kvinner i flertall, mens menn er i flertall på høyere nivåer. At denne situasjonen vedvarer, og at numerisk mannsdominans særlig på de høyeste nivåene bare synker svært sakte, har aktualisert spørsmål om hva slags sosiale og kulturelle mekanismer som gjenskaper status quo. Hvorfor faller kvinnene fra, oppover på karrierestigen? (Thun og Holter, 2013:4)

Det har blitt skrevet en god del om denne problematikken1 og det har blitt forsket mye på hva som gjør at kvinner faller fra i løpet av det akademiske karriereløpet, en tendens som gjerne kalles «the leaky pipeline» som bildet under illustrerer. For de som vil lese mer om denne tematikken, kan nettsidene til Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) være vel verdt et besøk.

1 - 0b5Jepl

Hvorfor lekker det?

Forskningen på feltet tyder på at det er mange og sammensatte årsaker til hvorfor kvinnene – som til tross for at de er i flertall både som studenter og stipendiater, og allerede besitter om lag halvparten av den vitenskapelige staben i lavere stillinger i norsk akademia – ikke utgjør mer enn en fjerdedel av professorene. Dette frafallet kan ikke bare forklares ved at det fantes langt færre kvinner i akademia den gangen dagens professorer ble rekruttert, skriver fire UiO-professorer i en kronikk i Aftenposten på kvinnedagen i år. De viser til at kvinner tildeles færre forskningsmidler og priser enn sine mannlige kolleger og at det fins hierarki mellom de ulike fagretningene der typisk kvinnedominerte disipliner havner nederst på rangstigen. Jo lengre ned på dette hierarkiet man kommer, jo høyere er nettopp andelen kvinner i vitenskapelige stillinger. Kronikkforfatterne peker også på at det er stor fare for bias i både ansettelser og fagfellevurderinger. Forsøk med fiktive jobbsøknader der kun kjønnet på søker var byttet ut, viste at akademikerne som bedømte dem så på kvinnen som klart mindre kompetent enn mannen og de foreslo 12 % lavere lønn for henne enn for den mannlige motparten. I et akademia som er blitt en svært konkurransedrevet sektor er det dermed ikke så rart at kvinnene sliter mer med å nå fram til den forjettede professortittelen. De fleste befinner seg allerede innen fagfelt som sjelden anerkjennes og de rammes samtidig av kjønnsstereotypiske forestillinger om kvinner og menns kompetanse. Som professorene konkluderer med i kronikken, vil dette klart antas å påvirke kvinners tilgang på faglige nettverk, ressurser, mentorer, deltagelse i forfatterteam og generelt muligheten til å bli en «talentfull forsker».

2 - cb5yPoT

Utover de rent faglige begrensningene som ser ut til å ramme kvinner som ønsker en topposisjon i akademia, fins det en tendens til at kvinnelige forskere eller doktorander ender opp med mindre meritterende oppgaver enn de mannlige, skriver Thun og Holter i rapporten nevnt tidligere. De bruker oftere tid på undervisning og administrativt orienterte oppgaver, oppgaver som ikke gir uttelling i form av publiseringspoeng, høy status eller som teller nevneverdig ved opprykk. De skriver også at «den nye forskerrollen» i akademia i dag må håndtere en arbeidssituasjon preget av langvarig usikkerhet og midlertidighet samt høye prestasjonskrav. Det er dermed tidkrevende å posisjonere seg i et slikt miljø. Og den tiden har kvinner mindre av enn menn, viser AFIs (Arbeidsforskningsinstituttet) tidsbrukundersøkelse blant vitenskapelig ansatte i universitets- og høgskolesektoren. Der kommer det frem at menn i langt større grad enn kvinner jobber utover normalarbeidsdagen og heller bruker tiden om kvelden til å skrive artikler og gjøre annet arbeid som gjør at de raskere kan klatre i den akademiske karrierestigen. Kvinner jobber i større grad på dagtid, da forskningsinnsatsen ofte må konkurrere med undervisning og administrasjon. De får dermed langt mindre sammenhengende tid til forskning. Årsaken til dette er familielivet. Manglende likestilling i hjemmet slår dermed sterkt ut i kampen om professorstillingene for kvinnenes del.

Til tross for alle utfordringene kan det likevel se ut som om kjønnsubalansen sakte, men sikkert er i ferd med å utjevne seg. Antallet kvinnelige professorer stiger jevnt og trutt, om enn sakte. Det kan se ut til at tiår med stort fokus på problemet og målrettede tiltak ser ut til å ha hatt ønsket effekt. Selv om kvinner fortsatt bare utgjør 25 % av professorene, var tilsvarende andel kun 16 % i 2004. Hvis denne økningen fortsetter i samme tempo, vil 40 % av norske professorer være kvinner i 2028. Så kan man selvsagt diskutere om dette er raskt nok, eller om våre høyere utdanningsinstitusjoner bør sette seg større ambisjoner om når kjønnsbalansen skal oppnås.

Likestillingsstatus på UiO

Så hvordan står det egentlig til med kjønnsbalansen på Universitetet i Oslo, både mellom studentene og blant de ansatte? En kjapp runde på DBH gir noen svar:

UiOs samlede studentmasse besto i 2015 av 27.886 personer, og kvinner utgjorde 60 % av disse. Ved mitt eget fakultet, Det medisinske fakultet, studerte det i 2015 1.555 kvinner (71 %) og 648 menn (29 %). Til sammenligning var fordelingen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 2.156 kvinnelige (37 %) og 3.614 mannlige (63 %) studenter.
Ser man på enkeltutdanningene, er kjønnsskjevheten enda mer markant. På masterprogrammet i Klinisk ernæring var det i fjor 164 studenter. Av disse var kun 9 menn (5 %). På masterutdanningen i Sykepleievitenskap (heltid og deltid kombinert) utgjorde kvinner 47 av 52 studenter, altså 90 %. I motsatt ende av skalaen finner vi masterprogrammet i Informatikk: programmering og nettverk. Der var det 34 kvinner (13 %) og 236 menn (87 %) i 2015.

Det har de siste årene vært mye oppmerksomhet rundt hvordan de prestisjetunge profesjonsutdanningene i dag domineres av en stadig større andel kvinner. På Medisinstudiet ved UiO utgjør kvinner nå 66 % av studentene. Også ved de andre medisinstudiene i landet er det et klart flertall kvinnelige studenter. På odontologi var kvinneandelen 75 %. Ubalansen er enda sterkere på profesjonsstudiet i psykologi; i fjor var kun 19 % av studentene der menn og fagmiljøet er bekymret for utviklingen.

UiOstat

Blant de ansatte ser man at det i saksbehandler-/utrederstillinger er 71 % kvinner, mens det i undervisnings- og forskerstillinger kun er bortimot 40 %. UiO har 55 % kvinnelige stipendiater og 44 % kvinnelige postdoktorer. På professornivå er andelen kvinner 30 %. Også på toppledernivået på universitetet er kjønnsbalansen skjev i favør av menn; blant dagens 8 dekaner finner vi 7 menn og 2 kvinner, mens det er 3 kvinnelige fakultetsdirektører.

Guttefag og jentefag

Tallene over viser med all tydelighet at svært mange studenter velger utdanning på bakgrunn av hvilket kjønn de tilhører. Kjønnsstereotypiske forventninger til hva som er typiske «gutte- og jentefag» ser ut til å sørge for at et mindretall unge tar utradisjonelle valg – og det til tross for at Thune og Holter (2013) i sin studie viste at alle studentene i intervjuundersøkelsen deres var positive til kjønnslikestilling og tok det som en selvfølge at de var likestilte.

Det studentene derimot oppgav som noe negativt og ubehagelig, var å oppleve forventninger til egen faglige innsats basert på disse kjønnsstereotypiene. En antakelse om at jenter generelt ikke er like flinke som guttene i realfag eller data var for eksempel noe de kvinnelige informatikkstudentene følte på. Ingen av studentene kjente seg igjen i de stereotypiske kjønnsforventningene de ble utsatt for, men likevel henviste de til de samme kjønnsstereotypiene med typiske kvinnelige og mannlige egenskaper når de skulle forklare de kjønnsdelte utdanningsvalgene eller hvorfor de ønsket seg kjønnsbalanse på studiet sitt. Fagene opplevdes i stor grad som kjønnede. Forskerne skriver at dette kan skyldes at studentene er «vokst opp med likestilling» i et samfunn som ikke aksepterer kjønnsdiskriminering. Siden studentene opplever at kvinner og menn har like muligheter oppfattes studievalg heller å henge sammen med ulike biologiske egenskaper hos gutter og jenter og/eller med ulik sosialisering av gutter og jenter. Slike implisitte kulturelle forståelser av kvinnelighet og mannlighet kan dermed være årsaken til at studenter velger så kjønnstradisjonelt når de skal starte på en utdanning. Kjønnsstereotypier er seiglivede, konkluderer forskerne.

studievalg

Thune og Holters rapport viser entydig at studentene i undersøkelsen ønsker seg et kjønnsbalansert samarbeid og studiemiljø. Samtidig viser studien hvordan kjønnede oppfatninger eller stereotypier er knyttet til de ulike fagene og påvirker valg og vurderinger, både blant studentene og blant personalet på faget.

Studentene ser på et kjønnsblandet studiemiljø som positivt for både læringsprosesser og læringsutbytte. De beskriver kjønnsblandede studentgrupper som mer «dynamiske» enn grupper med kun ett kjønn og har gode erfaringer med å jobbe i dem, samtidig som at kjønnsbalansen sikrer at flere perspektiver og erfaringer kommer til uttrykk.

Men selv i utdanninger med tilnærmet lik kjønnsbalanse kan det oppstå utfordringer med forskjellsbehandling. Et problem Thune og Holter trekker frem i rapporten er hvordan kjønnede forståelser og uformelle nettverk kan ha mye å si for studentenes videre rekruttering til stipendiatstillinger. Studentene på statsvitenskap fortalte om «flinkisgutter» og «flinke piker» som ble oppfattet svært forskjellig både blant medstudenter og blant de vitenskapelige ansatte på instituttet. «Flinkisgutta» fikk bedre kontakt med og mer anerkjennelse av forelesere og andre vitenskapelige ansatte enn de flinke jentene. Dette er typisk faktorer som kan føre til skjev rekruttering til en videre forskerkarriere senere.

Forskerne anbefaler i rapporten at kjønnsbalanse bør prioriteres tydeligere enn i dag og at det må tematiseres tidligere i studieløpet. Funnene deres viste at studentene stort sett ikke valgte kjønnsskjeve utdanninger ut fra en egen refleksjon om kjønn. Snarere var denne kjønnsskjevheten noe de opplevde utover i studieløpet og noe de stort sett ikke var glade for.

Det gjøres i dag en del tiltak for å bedre kjønnsbalansen på utdanninger som domineres av et kjønn. Det gis såkalte “jentepoeng” ved enkelte utdanninger på NTNU, men UiO ønsker ikke å innføre en lignende praksis med kjønnspoeng for f.eks. menn på profesjonsutdanningene. I stedet satser de på andre strategier for å rekruttere fler menn, som “guttedagen” på psykologisk institutt og et eget likestillingsprosjekt på masterprogrammet i Klinisk ernæring.

Er kjønnsubalansen et samfunnsproblem?

Er det så nøye om studentene velger kjønnstradisjonelt, da? Som vist over fører kjønnsbalanse til bedre studiemiljø og læringsutbytte, men hvilke konsekvenser vil det ha for samfunnet for øvrig om denne tendensen fortsetter? Her må vi tilbake til problemstillingen innledningsvis i denne artikkelen, der man ser med bekymring på den lave andelen menn i helseutdanningene. Er det et samfunnsproblem om det bare finnes kvinnelige sykepleiere, leger, tannleger eller psykologer?

Et hovedargument for å svare ja på det spørsmålet, er at helsesektoren spesielt bør speile befolkningen i størst mulig grad av hensynet til de som skal behandles av disse yrkesgruppene. Hvis det for eksempel fins nesten utelukkende kvinnelige psykologer kan det oppleves utfordrende for en del menn å finne en terapeut, fordi de kan ha problemer som relaterer til sitt eget kjønn og trenger et mannlig perspektiv for å føle seg forstått.

Det er også et poeng at man i et kjønnsdelt akademia – enten det er innenfor utdanningene eller de vitenskapelige stillingene – risikerer et gedigent tap av talent ved å kun rekruttere fra halvparten av befolkningen.

Det er nødvendig å utnytte alle de menneskelige ressursene i samfunnet vårt.

 

Artikkelen blir også publisert i NTL UiOs medlemsmagasin “Ny Giv”.

Bilder: 1) Forsidebildet er en illustrasjon fra nettstedet inc.com, 2) Statistisk fremstilling fra SSB, 3) illustrasjon av “the leaking pipeline” fra nettsiden til Trinity College Dublin, 4) grafikk fra Aftenposten-kronikk, 5) statistikk fra DBH og 6) statistisk fremstilling fra SSB.

 

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, kostymedramaer, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av Twitter og strengt tatt de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.