Livet som middelklasseposør

oslohus_red

Rett før jul kom Maddam-skribent Kari Kristensen med et velrettet spark til alle oss i «fulltidsklassen», som lever «fulltidsklasselivet, mellom den nyeste Knausgård og kortreist IPA». Som evig Kari-fangirl, nikket jeg selvsagt energisk for meg selv der jeg satt på t-banen og leste bloggposten på min to generasjoner gamle iPhone. Øvre middelklasse altså, tenkte jeg lett hånlig. Oslobobla og prateklassen. Fysj og fy. Men altså, jeg tilhører jo også denne fulltidsklassen. Middelklassen. Standardmalen. Men alt er pokker meg ikke bare idyll her hos oss som lever fulltidsklasselivet heller. For hei, jeg heter Karen, og jeg er en middelklasseposør.

Den store klassereisen

I utgangspunktet aner jeg egentlig ikke hvilken klasse jeg kan sies å komme fra. Jeg tilhører strengt tatt bondestanden, men man blir knapt klokere av å vite det, all den tid bonde-Norge omfatter alt fra velstående kornbønder på Østlandet til pensjonisten med et bittelite sauebruk i Sogn. Selv er jeg odelsjente fra et relativt gjennomsnittlig melkebruk uti havgapet på Nordvestlandet, siste ledd av generasjoner med barske fiskebønder og driftige kvinnfolk. Flasket opp på melk fra tanken, NRK og stekt karbonade til middag, med far og mor som har henholdsvis 8 og 10 år på skolebenken å vise til. (Ja, det inkluderer grunnskolen.) De ble etter hvert ordførere begge to. Mens jeg tok mastergrad og ble byråkrat.

Utenfra ser det hele ut som selveste oppskriften på venstresidemiddelklasseidyll.

Og her sitter jeg, da. 31 år gammel kvinne, ansatt i staten. Den såkalte klassereisen endte opp i en leilighet midt på Grünerløkka, med samboer og sosialistisk engasjement, trygg jobb og bra nettverk. Utenfra ser det hele ut som selveste oppskriften på venstresidemiddelklasseidyll, komplett med Marx, de Beauvoir og norsk samtidslitteratur i bokhyllene, Mummi-kopper, platespiller og gjennomført retro-interiør. Det er bare det at de teakmøblene er arva fra gården hjemme og resten av tingene er henta fra finn.no eller gavmilde venner. Og den 3-romsen vår er slett ikke vår – den er leid. Vi er rett og slett så dumme at vi har havna djupt i fattigdomsfella. For det er da vel ingen som ikke har råd til å kjøpe bolig i landet vårt? Joda. Til og med noen av oss i fulltidsklassen.

rodelokka_red

Å ha råd til å bo

Til tross for 100 %-stilling i staten hvor jeg tjener godt over en halv million, har jeg ikke råd til å kjøpe egen bolig. Jeg vet hva du tenker. «Selvsagt har du ikke råd til å kjøpe leilighet midt på Løkka, det har jo nesten ingen. Du må ut av byen vet du, jenta mi.» Vel, leilighet for to koster fort 2 mill., også de som for eksempel ligger i Groruddalen. Det gir en krevd egenkapital på 300.000 blanke kroner. Så mye står det ikke på min BSU-konto, for å si det sånn. Og når samboeren er student og vi stort sett lever på min inntekt mens vi betaler ei husleie på 12.500 kroner i måneden, er det ikke akkurat sånn at den kontoen kommer til å vokse med det første heller. Det er her foreldre vanligvis kommer inn i bildet. Det er bare det at hvis jeg skal låne penger med sikkerhet i gården hjemme, vil foreldrene mine ikke bare miste huset om jeg ikke skulle klare å betjene det lånet – de vil miste levebrødet sitt også. Den risikoen har jeg faktisk ikke hjerte til å be dem ta. Det er uansett en fallitterklæring for målet om små økonomiske forskjeller at unge nå i praksis er avhengig av å ha foreldre med god økonomi for å greie å komme seg inn på boligmarkedet. I alle fall er det blitt slik om man vil etablere seg i en større by, og det er nå en gang hit de fleste av oss flytter for å studere eller jobbe.

Det er en fallitterklæring for målet om små økonomiske forskjeller at unge nå i praksis er avhengig av å ha foreldre med god økonomi for å greie å komme seg inn på boligmarkedet.

Vi trenger en sterkere regulering av boligmarkedet, særlig her i Oslo. For markedet klarer åpenbart ikke å levere det den raskt voksende byen vår så sårt trenger: Bolig til alle til en overkommelig pris. Bobla bare vokser. Og grepene regjeringen tok tidligere i år for å dempe prisveksten, er ikke nok – de har stort sett bare lempet ansvaret over på bankene slik at de skal gi lån til færre. Det rammer oss unge som står utenfor boligmarkedet, som verken får rentefradrag eller muligheten til å investere i noe som kan gi et snev av økonomisk trygghet. Det trengs flere tiltak. Hvorfor fins det ikke flere kommunale leie-til-eie-ordninger, for eksempel? Jeg har leid bolig siden jeg flyttet hjemmefra som 16-åring og har betalt husleia mi punktlig hver bidige måned siden da. Tenk om alle disse husleiene hadde gått til å bygge opp egenkapital for å kjøpe leiligheta jeg bodde i? I stedet leverer jeg hver måned fra meg en tredjedel av lønna mi som jeg ikke ser snurten mer av. For man må jo tross alt bo et sted. Nå kan man godt si det ikke er synd på meg og at jeg helt frivillig velger å bo i Oslo hvor prisene er som de er. Det er helt riktig. Men vil vi egentlig at hovedstaden vår skal være et sted hvor du kun kan ha råd til å bo hvis du har velstående foreldre?

sørenga_red

Mot en boligeierklasse?

Så selv om jeg sitter her ganske så tilfreds i fulltidsmiddelklassen min, stappfull av kulturell og sosial kapital, står det temmelig mye verre til med den økonomiske kapitalen i heimen. Der er jeg ofte på en ganske annen planet enn mine boligeiende venner og jeg føler meg slettes ikke som mye til middelklasse – uavhengig av alle identitetsmarkørene mine. Sånn sett kan vi godt komplettere både Bourdieu og Standing og begynne å snakke om en boligeierklasse og en leietakerklasse også. For akkurat det klasseskillet begynner å bli svært merkbart – og det vil leve videre i beste velgående så lenge vi fortsette å holde oss med dagens usosiale boligpolitikk der markedet rår grunnen alene.

Enn så lenge har vi begynt å innse at det kanskje aldri blir noe av den leiligheta i Oslo-området for studenten min og meg – til tross for at det er her vi har jobb, familie, venner, nettverk, band og partiverv. Så da får jeg heller kjøpe meg en overprisa, kortreist IPA jeg egentlig ikke har råd til som trøst, og drømme om den dagen jeg også kan bli en av de heldige som får klage over kommunale avgifter og eiendomsskatten. Skål.

 

Illustrasjonsbilder: 1) Colourful Oslo av VisitOslo (tilgjengelig under CC BY 2.0), 2) Oslo av Samantha (tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0) og 3) Sørenga av Wojtek Gurak (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0)

 

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, kostymedramaer, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av Twitter og strengt tatt de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

  • JanOJansen

    Kjempbra innlegg!
    Dette er jeg saktens enig i, og hundre prosent. Det er jo den totale fallitt for alt som heter velstandsutjevning og et klasseløst samfunn som venstresiden har snakket om i alle år, når bare det å sitte på eiendom i Oslo de siste 30 åra har gitt en formuesvekst ingen hardtarbeidende familie de fleste andre steder i landet kan måle seg med.
    Vi har fått en situasjon hvor familier som har eid egen bolig i de største byene har bygget seg opp millionformuer bare ved å bo, og de er det mange av. Da vil inflyttere fra andre områder bli tjangseløse for å komme seg opp på et konkurransedyktig nivå. Folk med høy utdannelse og vanlig jobb, jobber man er helt avhengige av at noen gjør, har ikke penger til å bo i Oslo og enkelte andre storbyer lenger, og da kan man snakke så mye man vil om hvor flott vi har det, men faktum er at folk betaler en større andel av inntektene sine for å bo og de bor langt trangere i dag enn de gjorde for 30 år siden. Vi blir den første generasjonen på mange hundre år som får det dårligere enn våre foreldre, og da har vi en fundementalt feilslått samfunnsutvikling. Og alt dette som følge av at man ikke har regulert boligmarkedene i de største byene.
    Alt dette er jeg helt enig med artikkelforfatteren i, men for meg blir det uansett uaktuelt å stemme på partier som fronter dette synspunktet, så lenge de samme partiene støtter mannsdiskriminering over en lav sko slik vi ser de feministiske kreftene på venstresiden gjør.
    Den innstillingen er jeg ikke alene om å ha, og hvis venstresiden tok avstand fra denne uberettigede forskjellsbehandlingen av folkegrupper basert på kjønn, ville de fått langt større oppslutning om sine øvrige, rimelige krav, og det ville vært en mulighet for å stanse og reversere utviklingen av det klassedelte samfunnet i Norge.

  • Julie Eliassen Brannfjell

    Det er vel et ganske nytt fenomen at unge som studerer (slik som din samboer) skal ha råd til å kjøpe leilighet. Det vanlig er at folk som flytter sammen/gifter seg og er i jobb har råd til å kjøpe en bolig. 150 000 hver i egenkapital er heller ikke så uoppnåelig dersom du sparer penger nå mens du jobber og han studerer (spesielt i lys av de gunstige BSU-reglene). Jeg har arbeiderklasseforeldre, men har klart å spare 200 000 kr på BSU selv fra jeg var 16 år.

  • Frank Follestad

    Det er ingen menneskerett å kunne kjøpe seg bolig midt i Oslo sentrum mens man studerer.

  • Marius

    Hva har menneskerettigheter med saken å gjøre? Er det slik at folk kun skal ytre sin misnøye dersom roten til den bryter med menneskerettighetene?

  • Jo Øiongen

    Det er ingen tvil om at dagens boligpolitikk er et system som overfører penger fra de som ikke har, til de som allerede har. Løsningen er å skattlegge bolig nummer to og tre osv hardt. Det er også en løsning å legge opp til en boligpolitikk med sosial profil der målet skal være at alle med normalinntekt skal ha råd til å kjøpe sin egen leilighet. Problemet er at vi har malt oss selv inn i et hjørne som det vil gjøre ekstremt vondt å komme seg ut av. Den tredje løsningen er å ikke kjøre knallhardt på sentralisering. Når alle skal bo i samme by, da ender en opp med å kjøre enorme summer rett i hendene på bolighaiene.

  • Frank Follestad

    Det er implisitt at noen skal betale for at de skal kjøpe seg en sentral bolig i Oslo. Som regel blir det oss som jobber hardt og tjener godt som må ta regningen.