Borgerlønn – en reell frigjøring for kvinner?

Innlegget skrevet av gjesteblogger Anja Askeland, leder i Borgerlønn BIEN Norge.

Likestillingskampen har vært en kamp på patriarkatets premisser. Feminismen har beveget seg mot en kapitalistisk likestilling som ikke har noen plass for kvinnefrigjøring. Vi presser på for flere kvinner på toppen og forholder oss derfor til det gamle patriarkatets premisser. Alle skal i arbeid og vi skal ha full barnehagedekning. Dette fører videre til at vi får en institusjonalisert barneomsorg, og menneskelige relasjoner blir i stadig større grad kapitalisert. Hjemmeværende blir fortalt at de er snyltere og ikke bidrar til samfunnet. Det evige jaget etter vekst og et stadig høyere BNP er løsrevet fra reell verdiskaping.

Vi måler samfunnsutviklingen ut fra BNP, men det er ikke et godt mål for å forstå helhetlig samfunnsutvikling. Et høyere BNP i seg selv kan ikke skape utvikling – det viser kun til økonomisk vekst. I tillegg til at BNP som måleenhet ofte er misvisende vet vi heller ikke hva som skjuler seg bak tallene. Vekstøkonomi og utvikling er to ulike ting. Vekst er kun et middel for å oppnå utvikling. Utvikling handler ikke kun om økonomisk vekst. Vi har skapt et samfunn bygget på økende forskjeller mellom fattig og rik, mellom de som har og de som ikke har, mellom vinnere og tapere. I praksis er kvinnene taperne økonomisk, sosialt og politisk.

En illustrasjon på hvor galt det kan gå hvis vi måler vår samfunnsutvikling ut fra BNP kan være hjemmehjelpen som gjør rent og lager mat og får lønn for det. Så lenge hun får lønn og bidrar over skatteseddelen regnes arbeidet hennes som verdifullt, men om hun gifter seg med oppdragsgiver og fortsetter å gjøre akkurat samme oppgavene vil hun bli «bare hjemmeværende» og ikke lenger bidra til samfunnet. Den samme parallellen kan vi ta med en mor som er hjemme med barna sine. Hun bidrar heller ikke til landets BNP. Men om hun får barna inn i barnehagen og tar jobb som barnehageassistent vil det utløse en rekke transaksjoner og hun bidrar. Det offentlige subsidierer barnehageplasser og om den reelle verdiskapingen for samfunnet blir større er et åpent spørsmål.

I markedsøkonomien og målingen av BNP eksisterer kun pengetransaksjoner. I det eksisterende systemet er derfor ikke arbeid som kvinner gjør i hjemmet og det å oppdra barn sett som “arbeid”, noe som gjør at det å kjempe for rettigheter innen dagens patriarkalske strukturer vil være fruktesløs.

I tillegg kommer at debatten om lønnsgapet har ført til at inntektsgapet har blitt oversett.

Dette ikke minst på grunn av at feministene frykter at dette vil føre til at de blir utelatt fra deler av arbeidslivet eller føre til at de blir hjemmeværende. Det er ikke noen anerkjennelse av at kvinner har forskjellige ønsker, ferdigheter eller behov, eller anerkjennelse av at mødre velger bort arbeidsplassen for i stedet å gjøre det viktige omsorgsarbeidet.

Tidligere var kvinner pålagt å være hjemme, men nå skal kvinner være på arbeidsplassen. I dag er det ingen fleksibilitet. Uansett fortsetter store deler av den feministiske bevegelsen å akseptere denne virkelighetsbeskrivelsen.

Behov for ny strategi?

Nå når arbeidsplasser blir automatisert bort, når formuer akkumuleres hos de 1% rikeste, når arbeidsplassen stadig trenger inn i familielivet, og når kvinner har stadig høyere risiko for fattigdom fordi de har omsorg for deres familier, bør femistene begynne å spørre seg selv: Hvordan skal vi finne finne kreative måter å beskytte, støtte og styrke kvinner utover bare å presse på for lønnet arbeid? Bør vi ikke ta opp igjen noe av den intellektuelle og kreative kraften i den opprinnelige kvinnebevegelsen: vi må gå tilbake til å diskutere omfordeling av rikdom og rettferdig organisering av arbeid. For faktum er at mange mødre forblir fanget av markedet enten som arbeidstakere eller som ulønnede pleiere. http://discoversociety.org/2016/03/01/viewpoint-liberating-motherhood-and-the-need-for-a-maternal-feminism/

Vi må finne måter å verdsette omsorg, støtte pårørende, og gi penger i lommene til de som opprettholder og gir næring til den oppvoksende slekt.

Reell frigjøring

En av de viktigste hindringene for verdsettelse omsorg er det faktum at feministene ikke selv har verdsatt det reproduktive arbeidet.

Det er snakk om å få kvinner inn i styrerommene, mens fødeavdelingen og hjemmet ikke har blitt sett som en viktig arena.

Det blir snakket om en feminisering av fattigdommen uten at vi stopper for å erkjenne at en vesentlig årsak til at kvinner henger etter inntektsmessig er at vi fortsatt nekter å gi penger i hendene deres for på den måten å gjenspeile det verdifulle arbeidet de gjør.

Et nylig eksempel for dette var Kaia Storvik i Tenketanken Agenda, som på Dagsnytt18 argumenterte med at kontantstøtten holder kvinner ute fra arbeidslivet. https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03005616/21-03-2016#t=26m38s
For å få kvinnene ut av fattigdom og inn i arbeidslivet må vi derfor ta bort kontantstøtten mente hun. Det må lønne seg å jobbe sier hun og erklærte videre at vi skal leve av arbeid i fremtiden. Ganske enkelt har hun da tatt bort en valgmulighet for disse kvinnene og rett ut sagt at omsorgsarbeid ikke er arbeid.

Feministene må mobilisere sammen med mødre. Når morsrollen kan utføres på mødrenes egne vilkår, er det en befriende og ikke tvang tilbake til kjøkkenbenken.

For at den skal være fri må mødre og omsorgspersoner selv kunne velge og ha økonomisk autonomi. Vi har et valg. Det handler om å skape et godt og likestilt samfunn for oss alle, et samfunn som inkluderer alle og hvor alle har muligheten til å leve meningsfylte liv.

Universelle og betingelsesløse ytelser

Barnetrygden har vært en feministisk suksess – det var i utgangspunktet en betaling til mor, ikke til barnet. Det kjønnsnøytrale språket skjulte det faktum at det var omsorgspersonen som mottok utbetalingen og i praksis gav det en liten kompensasjon for deres ulønnede arbeid. Barnetrygden er en universell og betingelsesløs inntekt ubetinget av annen inntekt. Barnetrygden har ikke blitt kjøpekraftjustert 1996 i Norge, men om den blir justert opp til nivået den hadde i 1996 vil flere tusen barn komme ut av fattigdom i Norge. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Derfor-mener-Unicef-det-blir-flere-fattige-barn-uten-barnetrygd-803
Fattige barn har fattige foreldre. Den universelle barnetrygden er under press i dag og ironisk nok er det samme argumenter som brukes for å behovsprøve den som en gang ble brukt for at den skulle være universell. https://www.idunn.no/nsa/2006/01/universalisme_versus_malretting_-_de_evig_tilbakevendende_argumenter

Borgerlønn

Særlig etter 2013 har interessen for borgerlønnideen nådd stadig større høyder og er nå i ferd med å  nå momentum over hele verden.

Borgerlønn defineres ut fra fire kriterier; den skal være individuell, betingelsesløs, universell og høy nok til å leve et verdig og aktivt samfunnsliv. https://www.facebook.com/BorgerlonnBienNorge

Feminister har fått øynene opp for ideen og nå er en internasjonal gruppe blitt dannet: Basic Income Woman Action Group (BIWAG). http://www.basicincome.org/news/2016/03/thinking-about-basic-income-on-international-womens-day/
Flere prosjekter er nå på trappene også i vestlige land, inkludert i Finland, Nederland og Canada. I Sveits skal de ha en folkeavstemning om borgerlønn 5. juni i år og politiske partier over hele spekteret viser i ulike land interesse for temaet.

Prøveprosjekter

Ulike prøveprosjekter har vist at kvinner har særlig stor gevinst av betingelsesløs inntektssikring. Dette selv om det hittil kun er to prosjekter vi kan definere som borgerlønnsprøveprosjekter. Det første er i Namibia i landsbyen Otjivero fra 2008-2009. http://www.bignam.org/
Det andre er i Madhyar Pradesh i India hvor 6000 mennesker deltok i et stort prosjekt i 2012-2013. Andre prosjekter som har vært interessante er Mincome prosjektet 1974-1978 i Dauphin i Canada hvor hele landsbyen var sikret en garantert minsteinntekt. Den var altså ikke universell, men er svært interessant fordi hele landsbyen fikk den og det ble samlet inn data fra sammenlignbare landsbyer.  http://www.dominionpaper.ca/articles/4100

Prosjektene hadde alle svært gode resultater. Kun i Dauphin ble det registrert noe nedgang i arbeidsinnsatsen, da var det mødre med små barn som valgte å være hjemme med barna sine noe lenger og den andre gruppen var unge menn.

Mincome prosjektet i Dauphin viste at kvinner med små barn valgte å ta noe mindre lønnsarbeid slik at de kunne være hjemme lenger med barna sine før de gikk ut i jobb igjen. Dette var et garantert minsteinntektsprosjekt og ikke en universell utbetaling til alle i samfunnet, men det viste seg at livskvaliteten for alle i samfunnet forbedret seg radikalt.

Dauphin var en landbruksrelatert landsby hvor mange er tilknyttet landbruket og inntektene varierte år for år med varierte avlinger. Økningen i livskvalitet viste seg særlig gjennom resultatene på helse. Forskningsresultatene viste at det var en reduksjon på sykehusinnleggelser på hele 8.5 % i perioden prosjektet pågikk. Det var reduksjon i vold i hjemmet, færre bilulykker og arbeidsrelaterte ulykker og en kraftig reduksjon av innleggelser på grunn av psykiske lidelser. Det var relativt lett for unge menn å finne bra betalte jobber, men når de hadde muligheten til det valgte de å utdanne seg lenger for å kvalifisere seg til bedre jobber.

Økonomisk trygghet gir mindre stress i samfunnet som helhet og høyere livskvalitet for alle.

I prosjektene i Namibia og India var det en sterk økning i arbeid og økonomisk aktivitet. For alle prosjektene ga det økt livskvalitet og håp om en bedre fremtid. I Namibia og India var reduksjon i fattigdommen større enn borgerlønnsutbetalingen i seg selv kunne tilkjennes. Prosjektene hadde svært like resultater, man kan si at prosjektet i India bekreftet de fantastiske resultatene i Namibia.

Det som skjedde var at den beskjedne utbetalingen satte i gang en økonomisk vekstspiral. Med denne grunntryggheten begynte landbyboerne å planlegge for fremtiden. De betalte ned gjeld, de sparte. De investerte i husdyr, bedret boforholdene, kjøpte symaskiner og det ble startet virksomheter som bakerier og de laget et marked for å få omsetning på varene. Når det var økonomisk aktivitet i landsbyene førte det også til at butikker etablerte seg der. Et gledelig og overraskende funn var den store reduksjonen på kriminalitet. Politimesteren i Otjivero kunne rapportere om en reduksjon på 40 % i gjennomsnitt. Særlig stor reduksjon var det på tyveri. Det var heller ikke noen økning i bruk av rusmidler i noen av prosjektene.  I prosjektene i Namibia og India var det er sterk økning i arbeid og økonomisk aktivitet.

Økonomisk trygghet

Kvinner eier mindre enn menn og tjener mindre enn menn i hele verden. I Norge tjener kvinner i gjennomsnitt 85% av hva menn tjener og eier langt mindre. En borgerlønn gir trygghet for inntekt, en trygghet for å dekke sine grunnleggende behov slik at man kan planlegge livet sitt. Å ha en forutsigbarhet og trygghet for hele sin eksistens er en luksus ikke alle er forunt I dag, heller ikke her hjemme. For i det hele tatt å kunne jobbe og ha overskudd til å delta I samfunnslivet trenger man denne tryggheten og det kan ikke undervurderes. Prøveprosjekter viser også at når folk har denne tryggheten går de i gang med å forbedre livene sine og legger seg ikke på sofaen.

Trygghet for inntekt gir håp og forutsigbarhet også I mer velstående land. I London hadde de et fantastisk prosjekt hvor de ga 3000 pund betingelsesløst til 13 uteliggere. https://www.washingtonpost.com/opinions/free-money-might-be-the-best-way-to-end-poverty/2013/12/29/679c8344-5ec8-11e3-95c2-13623eb2b0e1_story.html
De kunne få hjelp av en sosialarbeider om de ønsket det. Etter et år hadde 11 av dem fått tak over hodet, de hadde I snitt brukt 800 pund. De hadde beskjedne ønsker som en mobiltelefon, ordbok, en kjøpte et instrument og ble gatemusikant. Flere begynte å gjøre noe med rusavhengigheten sin, andre tok kontakt med familien sin igjen. Endelig kunne de komme anstendig kledd og ha med en gave. De startet på utdannelser, en ville bli gartner. I det hele tatt viser det seg at folk selv vet hva de trenger. Dette var mennesker som var gitt opp av alle, men trengte bare en mulighet. For samfunnet lønnet det seg og kostnadene var bare 1/7 del av hva de kostet i offentlige utgifter.

Vi kan konstatere at alle har håp og drømmer, alt som trengs er en mulighet til å realisere dem.

Frihet

Borgerlønn gir hvert enkelt menneske frihet til selv å bestemme hva de vil bruke tiden sin på. Tid er et gode i seg selv i dag. Mange finner seg skviset i tidsklemma, noe som særlig gjelder for kvinner som oftest har hovedansvaret hjemme i tillegg til full jobb.

En borgerlønn gir en reell frihet til å velge å være hjemme med barna så lenge man vil, samtidig som man beholder friheten til å gjøre karriere i arbeidslivet.

Kvinner befinner seg ofte i lavlønnsyrker med lavere status og lønn. Borgerlønnen gir frihet å kunne si nei til en jobb om ikke arbeidsbetingelser og lønn er gode nok. Forhandlingsmakten til hver enkelt kvinne vil økes og det kan føre til en høyst nødvendig lønnsøkning i lavlønnsyrkene. http://www.scottsantens.com/minimum-wages-vs-universal-basic-income En motsatt effekt kan vi få i de yrkene hvor lønnen er svært høy og arbeidet er givende i seg selv. Slik sett kan arbeidsmarkedet bidra til å utjevne lønnsforskjellene. Det gir frihet til å jobbe deltid og likevel klare seg bra for lønnsinntekten kommer i tillegg til borgerlønnen. Borgerlønn gir også frihet til å prøve ut egne prosjekter om man ønsker det. Risikoen er redusert når man er sikret inntekt.

Kvinner får også frihet fra en forsørger. På 1970 tallet var det flere prøveprosjekter i Nord-Amerika, (Mincome prosjektet var ett av dem) og kritikken som kom etter et av disse var at det økte skilsmisseratene. Kvinner hadde nå økonomisk frihet til å velge å gå fra en forsørger, en situasjon som ikke tidligere var mulig. Dette førte til kritikk da, men det er en reell frihet alle bør ha. I Norge i dag kan det føre til fattigdom å skille seg og dette er en relevant problemstilling også for oss.
Frihet fra transasksjonsbasert sex var også et resultat fra prøveprosjektet i Namibia, Otjivero. Endelig fikk kvinner makt til å si nei fordi de ikke lenger var avhengige av mannens inntekt. Borgerlønn gir makt til enkeltindividet.

Verdighet

At borgerlønn blir utbetalt ubetinget gjør det til et virkemiddel for menneskeverdet. Ingen trenger å gjøre seg fortjent til den. Man får det fordi man er et menneske i et samfunn og det i seg selv er verdifullt. Prøveprosjektet i India illustrerer dette på en flott måte da de skulle opprette bank kontoer til kvinnene i landsbyen. I India er kvinnene sin fars datter inntil de blir gift, da blir de sin manns kone. Men siden en borgerlønnen skal utbetales individuelt måtte kvinnene opprette egen bankkonto og for å få bankkonto måtte de få egne identifikasjonspapirer. Dette var en ny opplevelse for mange av dem og de opplevde for første gang å være “seg selv”. Mennene hadde heller ikke noe imot det fordi de ønsket tross alt at familien skulle få disse pengene inn i husholdningen. http://basicincomeindia.weebly.com/

Denne bevisstgjørende handlingen hadde en svært frigjørende effekt, og kvinnene ble mer aktive i offentligheten i landsbyene etter dette.

De fikk økonomisk selvstendighet, og anerkjennelse i samfunnet og familien. En annen gruppe som også opplevde å bli behandlet med mer respekt var de funksjonshemmede, som nå også kunne bidra til husholdningen.

Generelt ble det bedre kvalitet på ernæringen og helsen for alle. Barna gjorde det bedre på skolen og deltakelsen ble høyere. Men særlig fikk jentebarn bedre resultater. Da toåringene ble veiet viste det seg at både jenter og gutter hadde økt vekten, men jentebarna hadde øket mer og begynt å ta igjen guttebarna.

I Norge er stigmatisering og skammen over å motta offentlige ytelser enorm. http://forskning.no/penger-velferdsstat/2011/11/skam-tvinger-fattige-i-isolasjon En borgerlønn vil øke verdigheten særlig for dem, men også til alle som driver med ulønnet virksomhet. Når man registrerer seg som arbeidsledig får man en ny identitet, man blir arbeidssøker og mister slik sin egenverdi. Med borgerlønn får man sin verdi ut fra sin egen identitet som menneske. En borgerlønn vil samtidig gi anerkjennelse til alle som utfører ulønnet arbeid.

Ny samfunnskontrakt – borgerlønn

Feministene bør åpne øynene for borgerlønn for borgerlønnen kan utfordre patriarkatet i grunnvollene og snu makten opp ned. Kanskje det kjønnsnøytrale begrepet borgerlønn vil redusere feministenes innvendinger om at utbetalingen vil presse kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Gjennom å anerkjenne verdiskapingen, det reproduktive arbeidet og all annen ulønnet virksomhet kan vi ta tilbake vår frihet og verdighet. Vi kan igjen få reell makt – økonomisk makt og frihet til å bli demokratiske borgere. Vi får ikke borgerlønnen fordi vi gjør omsorgsarbeid, men vi får den fordi vi er mennesker, borgere i et land.

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

Comments are closed.