Kjønnsbalanse i politikken

Valgurne

 

Ferske tal frå SSB viser at 39 % av kommunestyrerepresentantane er kvinner etter 2015-valet. Det er ei auke på 1 prosentpoeng. 28 % av ordførarane er kvinner, og det er ei auke på 6 prosentpoeng. Viser dette at me blir stadig meir likestilte, eller at mannsdominansen er konstant?

Det har aldri på noko som helst tidspunkt vore 40 prosent kvinner i norske kommunestyrar

Svaret på det kjem an på kva me samanliknar med. På den positive sida kan me slå fast at manndominansen i politikken er langt mindre enn for 50 år sidan. Utover på 1970 og 1980-talet auka kvinnedelen i politikken frå omlag 10 prosent til 30-35 prosent. Men mot slutten av 1980-talet stoppa framgangen opp. Det har aldri på noko som helst tidspunkt vore 40 prosent kvinner i norske kommunestyrar, eller på Stortinget for den saks skuld. Sagt på ein annan måte: Dei siste 30 åra eller så har mannsdominansen i folkevalde forsamlingar vore relativt konstant på omlag 60-65 %.

Spørsmålet melder seg også i rikspolitikken: Er glaset halvfullt eller er det halvtomt? På den eine sida har me faktisk kvinneleg statsoverhovud. Men på den andre sida er Erna Solberg den andre kvinnelege statsministeren i Noreg nokon sinne. Utanom Solberg og Gro Harlem Brundtland, har alle andre statsministrar gjennom tidene vore menn. Der er 50/50 menn og kvinner i regjeringa, men 75 % av statssekretærane er menn.

Noreg – best i klassen?

Med ein mannsdominans på like over 60 prosent, er Stortinget langt meir kjønnsbalansert enn dei fleste folkevalde forsamlingar i verda. I nabolandet Storbritannia er mannsdominansen på over 70 % og sexismen meir eksplisitt: Så seint som i 2001 opplevde kvinnelege parlamentsmedlemmar i Storbritannia at salen ropte «melonar, melonar» når dei entra talarstolen. Menn i parlamentet nytta altså høve til å kommentera kroppen – nærare bestemt brystene – til representantar av hokjønn.

Mange i den vestlege verda likar å tru at våre lange demokratiske tradisjonar skaper likestilling. Men ein del tyder på at nye demokrati er flinkare til å skapa rom og moglegheiter for kvinner

Noreg – verdas mest likestilte land dersom du spør oss sjølv – er faktisk ganske langt frå å vera landet med jamnast kjønnsbalanse i parlamentet. 12 land har ein mannsdominans på mindre enn 60 % og 2 land har ei overvekt av kvinner. Øvst på lista troner Rwanda, Bolivia, Cuba, Seychellane og Sverige. Mange i den vestlege verda likar å tru at våre lange demokratiske tradisjonar skaper likestilling. Men ein del tyder på at nye demokrati er flinkare til å skapa rom og moglegheiter for kvinner. Og at dei er meir ivrige på å etablera effektive mekanismar for representasjon.

Fleire av dei norske partia stiller sjølv krav til seg sjølv om at dei skal ha 40 prosent listekandidatar av kvart kjønn. Men me har ingen nasjonale lovar om kvotering på vallister eller i folkevalde forsamlingar. Det kan virka noko paradoksalt at politikarane har pålagt allmenne aksjeselskap å kvotera kvinner inn i styra, men ikkje er villige til å stilla dei same krava til sine eigne folkevalde forsamlingar. Meir enn 50 land i verda har allereie innførd slike lovar, og det kan norske politikarar også gjera.

Inspirerande kvoteringsmodell

Vårt eige Sameting har ein kvoteringsmodell til inspirasjon. Modellen går ut på at den folkevalde forsamlinga diskuterer likestillingsstatus i god tid før valet. Dersom situasjonen krev det, kan den folkevalde forsamlinga sjølv stilla kvoteringskrav til vallistene. Ein kunne til dømes stilt krav om 40 %, eller 50 %, av kvart kjønn. I kommunar med mange personar med etnisk minoritetsbakgrunn ville det også kunne vera rimeleg med krav om at ein viss prosent av listekandidatane har minoritetsbakgrunn. Etter førre val har 2-3 % av kommunestyrerepresentantane ikkje-vestleg minoritetsbakgrunn, sjølv om denne gruppa er over 12 prosent av befolkninga.

Ein likestillingskommisjon i Storbritannia har eit anna spanande forslag: Dei føreslår maksgrense for kor stor dominans det eine kjønnet kan ha i folkevalde forsamlingar. For Storbritannia – kor kvinnedelen først dei siste åra har nærma seg 30 % – føreslår dei ei maksgrense på 70 % av det eine kjønnet i første omgang. Deretter maks 60 %. I Noreg ville ikkje det gjort all verdas forskjell, ettersom mannsdominansen ikkje er verre enn 61 %. Forslaget er likevel nyskapande, fordi det rettar søkelyset mot kvifor i alle dagar det skulle vera rimeleg at menn er så grundig overrepresentert. I staden for å fokusera på kva som er i vegen med kvinnene.

Illustrasjonsbilde: Valgutstyr av Kommunal- og regionaldepartementet (CC BY-NC 2.0)

Om forfatteren

Helga Eggebø

Helga Eggebø

Eg er sosiolog, feminist og friluftsentusiast. Anten skriv eg så blekket sprutar om sånt som likestilling eller innvandringspolitikk. Elles finn du meg hoppande rundt i fjellet med eit lukkeleg glis. Eg bur og arbeider i Steigen i Nordland. Bloggar òg på www.helgaeggebo.no

Visit Website

  • Johannes Åpenbareren

    Skremmende….. du er klar over at vi lever i et demokrati? Og at kvinner har stemmerett på lik linje som menn? Så dette betyr vel at kvinner liker best å stemme på menn? Eller kanskje de til og med stemmer på den kandidaten de mener er best egnet? Sjokkerende! Tenk om kjønn har ingenting med hvordan de stemmer?

    I et demokrati er det de som får flest stemmer som får mest å si i de styrende organ. Det du foreslår er det motsatte av demokrati. “Jeg ser dere stemmer mest på Ola og Per, men Kari er kvinne og får dermed plassen til Per.” Jeg nekter å tro at kvinner vil godta en slik ordning også. Tenk å vite at du bare fikk jobben pga ditt kjønn, og ikke antall stemmer?

    Om kvinner absolutt vil ha sitt eget kjønn inn, så la de bruke sin stemmerett til det! Jeg har derimot større tro på kvinner enn feminister. Jeg tror kvinner stemmer på de kandidatene de mener vil gjøre best jobb!

  • JanOJansen

    Det er vel ikke bare “vi “, men internasjonale organisasjoner som FN, The Guardian og andre som år etter år kårer Norge til verdens mest likestilte land?

    Skjønner at det er maktpåliggende for feminister å svartmale kvinners stiling i Norge, men det blir for enkelt å påstå at vi bare har “lullet oss inn” i denne forestillingen.

    Hvorfor er det rimelig at menn er så grunndig overrepresentert?

    Er artikkelforfatteren i det hele tatt interessert i å diskutere dette, eller vil hun bare få frem at det selvsagt er helt urimelig?

    For det første fungerer demokratiet slik at folk stemmer på de de mener best vil representere dem og deres sak, og heldigvis er det andre ting enn kjønnsidentitet som informerer det valget.

    I et demokrati fordeler man ikke posisjoner etter hva man måtte men er “rimelig”, men etter hva befolkningen stemmer frem.

    Vi stemmer også på innvandrere, folk med en annen religiøs overbevisning enn oss og folk med en annen seksuell legning, og det hadde vel vært begredelig hvis folk stemte utelukkende på folk som var helt like en selv.

    Jeg kan ikke se at en oppfordring til slikt er vesensforskjellig fra annen rasisme eller seksisme.

    Skal vi så forsøke å analysere hvorfor befolkningen kommer frem til at så vidt mange flere menn er best egnet til å fremme deres sak, kan vi jo se på rasjonelle utvalgskriterier.

    En viktig faktor når man tar slike beslutninger er kompetanse og gjennomføringsevne/kapasitet.

    Langt flere menn stiller til valg, langt flere menn blir satt øverst på valglistene og det har seg slik at menn har langt større kompetanse og gjennomføringsevne/kapasitet enn kvinner, og jeg skal forklare hvorfor.

    Ca. 90 % av norske kvinner får barn og og har omsorgsansvar for barn. Ca. 74 % av norske menn får barn, men av disse vil omtrent 50 % miste omsorgsansvaret for dem i forbindelse med samlivsbrudd.

    De mennene kvinner velger å få barn med, er de mest sosioøkonomisk ressurssterke mennene, og menn med barn jobber også mer, ikke mindre, etter at de har fått barn, mens kvinner trapper ned på arbeidet utenfor hjemmet når de får barn.

    Det er altså de mennene som jobber mest som får barn og flest barn, og de jobber enda mer etter at de har fått barn. For å få partner og barn må menn jobbe og ha høyere sosioøkonomisk status enn kvinner, så menn har en sterkere motivasjon for å jobbe mye.

    Siden så mange flere menn enn kvinner ikke barn eller omsorgsansvar for barn, har menn også langt større anledning til å jobbe mye enn kvinner.

    Slik opparbeider menn som gruppe seg større kompatense og gjennomføringsevne/kapasitet enn kvinner som gruppe.

    Disse funnene gjenfinnes i Likelønnskommisjonenes NOU “Kjønn og lønn” (NOU 2008:6).

    Lønnsgapet i Norge følger det kjønnsdelte arbeidslivet, og arbeidslivet er kjønnsdelt både vertikalt og horisontalt, slik at menn jobber mer i privat sektor og mer innen ledelse, begge deler ting som gir mer lønn, men også krever større innsats.

    Et interessant funn er likestillingsparadokset, som viser at arbeidslivet er mer kjønnsdelt i mer likestilte land enn i mindre likestilte land, sli9k som Cuba, Rwanda og endel andre av de du nevner.

    Dette skyldes at kvinner og menn velger forskjellig når de står helt fritt til å velge.
    En rekke forskere internasjonalty har gjort tilsvarende funn, blant annet Lawrence Summers og Steven Pinker ved Harvard.

    Pinker og Summers trekker frem en ytterligere faktor, som er evner. I massive studier av evner trer det frem et tydelig mønster som viser at gutter og menn har større spredning i evner enn jenter og kvinner, slik at både topp og bunn i målinger av evner vil ha sterk mannsdominans.

    Mange lederposisjoner i samfunnet rekrutterer fra toppen, og der vil det altså være en mannsdominans som kan forklares med evner, i tilegg til menns større motivasjon og anledning til å ta ledelse.

    Det er vel slik, at når en stor andel av befolkningen bruker mye av sine ressurser og tid på seg selv og sine barn, må den andre andelen av befolkningen befatte seg med noe annet.

    Jeg kan ikke se at det er noen forbedring av ressursutnyttelsen i samfunnet hvis vi overlater ansvaret for alt til en overarbeidet andel av befolkningen, mens den andre andelen blir ekskludert fra å bidra.

    Med mindre artikkelforfatteren foreslår å regulere tilgangen på partner og barn tilsvarende, vil det være en sterk skjevdeling her som følge av at kvinner har langt enklere tilgang på partner og barn enn menn, men også vier desto mer av sine ressurser til dette.

    Dette er forøvrig et poeng som løper som en rød tråd gjennom det meste av den feministiske diskursen, som ikke tar inn over seg den samfunnsmessige betydningen av kvinners seksuelle og reproduktive utvalgsmakt.