Hvorfor insisterer du på å være same?

Isalill Simonsen Kolpus, leder Oslove Noereh, Foto: Ante Jovna Gaup

Isalill Simonsen Kolpus, leder Oslove Noereh, Foto: Ante Jovna Gaup

 

I følge instagramkontoen min er det i skrivende stund 157 uker siden jeg for første gang kledde på meg ei kofte. Jeg teller altså ikke med den gangen i syvende klasse da jeg tolket rollen som herr Noste, en foregangsmann i hjemkommunen min, i Sandnes barneskoles oppsetting av bygdas historie. Et modig valg av castingansvarlig, om jeg får si det. For 157 uker siden fikk jeg overlevert min første kofte, som jeg har arvet av min morfars fars søster. (Den beskrivelsen er med vilje gjort vag slik at slektsgranskingssamene som leser dette skal få seg noe å bryne på. Kjør!)

Grunn nummer en: Det er, helt objektivt, utrolig stilig å være same.

Det jeg vil fram til er at jeg ikke alltid har hatt like god kontakt med min samiske identitet. Det har ikke, som i mange andre familier, vært en hemmelighet at vi er samer, men likevel så fikk jeg ikke min første kofte før for 157 uker siden. (Jeg er ikke så god på å konvertere fra uker til måneder og år, så du får regne ut hvor gammel jeg var. Jeg er født i 1990.) Jeg er et ganske klassisk tilfelle av same vokst opp i fornorsket område på nitti-tallet. Jeg har ikke brydd meg så mye med det. De siste årene derimot, har den samiske kulturen og det samiske språket blitt en mye større del av meg – og den vokser stadig. Jeg er, må jeg dessverre meddele, begynt å bli utrolig, ekstremt stolt av å være same. Det kiler i magen min når jeg skriver dette: Jeg er same. Mun lean sápmelaš.

Hvorfor må du insistere sånn på å være same? Eller den ironiske: «Jøss. Er du same? Det har du aaaldri sagt.» Etterfulgt av latter. Jeg ler med, for jeg skjønner hva de mener. Jeg prater ofte om at jeg er same. Jeg kan få en hver samtale til å handle om at jeg er same, eller at det finnes samer. Jeg har en ganske enkel teknikk:

«Isalill, så du den mailen jeg sendte angående neste ukes timeplan?»

«Jeg er same.»

«Hehe, ja. Men kan du..»

«Jeg vet ikke om du misforstod, men det har seg sånn at i den samiske kulturen så…»

Og så er vi i gang.

Noen ganger gjør jeg dette med noe mer finesse, så klart, men vit at jeg alltid har klar en anekdote som vagt kan relateres til situasjonen vi er i. Men hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor insisterer jeg sånn på å være same?

mitt bidrag er å alltid, hele tiden, ha i bakhodet at det er noen som har glemt oss, eller vil glemme oss.

Jeg tror det er to grunner:

Grunn nummer en: Det er, helt objektivt, utrolig stilig å være same.

Magnhild Midtvik Clemens og Alice Marie Johansen, Foto: Ante Jovna Gaup

Magnhild Midtvik Clemens og Alice Marie Johansen, Foto: Ante Jovna Gaup

Å være same er bare kult. Vi har vårt eget språk (flere faktisk!). Og dette språket er selvfølgelig et mye rikere og vakrere språk enn alle andre språk. Kanskje slått av Sindarin, eller Islandsk (Er det noen forskjell mellom de to?). Vi har våre egne klær. «Samebunad» som søte damer på t-banen av og til kaller det. Selv kaller vi det kofte – eller gákti, hvis jeg skal kjekke meg. Jeg kan fortsette å ramse opp stilige ting, men du skjønner tegninga? Helt objektivt, så er vi veldig kule. Og i en verden der det handler mye om å være kul og like de rette tingene – så har jeg rett og slett valgt å bytte ut ølbrygging i kjelleren, crossfit og å spille i indieband med en samisk identitet som synes.

Grunn nummer to: Tidvis synes det å være en vilje eller et ønske hos den norske regjeringen at vi samer skal tie stille, gå stille i dørene, eller rett og slett bare ikke være.

Det hadde nok vært ganske behagelig for de «høye herrer langt der nede i Oslo», hvis jeg og mine medsamer ikke snakket så høyt om det å være same. Vi er jo uansett så få og små, kan ikke våre stemmer stå i stil med dette? Det hadde nok passet regjeringen helt ypperlig om vi gikk tilbake til fornorskningstidens stillhet. Sakte men sikkert ville ikke-samiske nordmenn glemt at vi var her – og vi hadde glemt det selv. Og da er det jo bare å bygge gruver, forgifte fjorden og stenge skolene. Vinn vinn.

Men den gleden skal aldri regjeringen få. De skal høre oss. De må høre oss. Og mitt bidrag er å alltid, hele tiden, ha i bakhodet at det er noen som har glemt oss, eller vil glemme oss. Og derfor  insisterer jeg på å være same. Hele dagen, hele uka. Og jeg kommer aldri til å holde kjeft om det.

Mii leat ain das.

Vi er fortsatt her.

 

Dagens gjesteblogger er Isalill Simonsen Kolpus, hun er leder for Oslove Noereh.

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

Comments are closed.