Flinke piker eller dyktige damer?

I mange år har jeg kalt meg selv en «typisk flink pike». Jeg har alltid lykkes på skolen, fått toppkarakterer og engasjert meg bredt i politikk og organisasjoner. Jeg har tatt ansvar hjemme, hjulpet til på gården og vært påpasselig storesøster. Jeg har oppført meg ordentlig, vært høflig, gjort de riktige valgene og vært den som har ordnet opp. Det meste har vært på stell i livet mitt, og de fleste antar nok at jeg har stålkontroll på alt – ja, at jeg rett og slett er skikkelig flink.

Alt dette er selvsagt drepende kjedelig. Men det er heller ikke sannheten. Jeg gikk på tidenes smell mot slutten av en studietid stappfull av verv, karakterambisjoner, kroppspress og økonomiske utfordringer. Dere kjenner leksa; depresjon og borderline spiseforstyrrelse – de fleste vet jo hvordan det går med oss flinke piker. Vi blir syke. Vi har jo et syndrom, ikke sant?

Kjedelige skolelys og geniale gutter

Kjønnsforskningsnettstedet Kilden kjonnsforskning.no publiserte nylig en kritisk artikkel om flink pike-begrepet der de spør hvorfor vi er så besatt av flinke piker. Der understrekes det at flink pike-syndromet – til tross for en enorm utbredelse i dagligtale og media – verken er en klinisk diagnose eller et etablert fagbegrep. Så hvorfor fortsetter vi da likevel å sykeliggjøre en hel generasjon ambisiøse, flinke og hardtarbeidende jenter og unge kvinner ved å kalle dem for «flinke piker», underforstått slike som er for flinke for sitt eget beste?

red-jenny

Tegneserieforfatter Jenny Jordahl har også kritisert flink pike-begrepet på sin blogg “Livet blant dyrene“.

I Kilden-artikkelen er kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen klar på at vi som samfunn må slutte å bruke denne betegnelsen, fordi det undergraver jenters prestasjoner. Hun mener at flink pike-figuren nærmest gjør disse prestasjonene til et uttrykk for en sykdom og at en slik beskrivelse neppe bidrar til å øke selvtilliten og stoltheten over hva man får til hos dagens unge jenter. For det er slettes ikke slik at alle flinke jenter er perfeksjonistiske og ødelegger seg selv med urealistiske krav. I stedet gir det mening å snakke om at en del jenter lider under et ytre press om perfeksjon på alle områder.

I samme artikkel blir det også vist til funn fra en studie utført av psykologiprofessor Agnes Andenæs der mannlige og kvinnelige psykologistudenter ble intervjuet om årsaken til at de begynte å studere psykologi. I studentenes svar dukket flink pike-figuren opp, som en kjedelig kategori av flinkisjenter som fulgte godt med på skolen, jobbet hardt og gjorde leksene sine og dermed fikk karakterene som trengtes til å komme inn på psykologistudiet. Flinkheten ble koblet til kjønn og det ble sett på som ukult for guttene å vise at de jobbet like hardt for å lykkes på skolen. Også jentene følte for å presisere at de ikke var noen typiske”flinke piker”. Andenæs mener at utdanningssystemet vårt baserer seg på en forståelse av gutter som naturlig geniale, men late, og jenter som kjedelige, men flittige. Et resultat av flink pike-begrepet er dermed at både jenter og gutter begrenses; jentenes prestasjoner nedvurderes, mens guttene kanskje går glipp av utdanningsmuligheter fordi de ikke vil gjøre innsatsen som kreves – fordi de da vil oppfattes som kjedelige, eller enda verre; jentete.

Og her er vi inne på kjernen.

Bjerrum Nielsen peker på at ingen vil beskylde en smart og arbeidsom gutt for å lide av et «flink gutt-syndrom». Flinkheten blir kun sykelig når den innehas av en jente, og professoren antyder at ideen om den flinke piken kan være et uttrykk for en ubevisst angst over at kvinner nå får mer makt og innflytelse på stadig flere områder i samfunnet vårt. Så når smarte kvinner har høye ambisjoner og legger ned hardt arbeid og målrettet innsats for å klatre i karrierestigen, bare for å bli stemplet som «flinke piker» med klar beskjed om å passe seg så de ikke blir utbrent, er det kanskje ikke så rart at det for eksempel skorter litt på kvinnelige toppledere her til lands?

118H

Problemet er ikke de flinke pikene

Heller ikke Ungdata-undersøkelsen underbygger offentlighetens gjengse oppfatning om et utbredt flink pike-syndrom. I den nasjonale ungdatarapporten fra i fjor understrekes det at begrepet faktisk ikke er særlig treffsikkert. Riktignok sliter jentene mer enn gutta: Nesten en fjerdedel av jentene på 10. trinn og i videregående har tegn på depressive symptomer, noe som er to til tre ganger så mange som hos guttene. Tallene er tragiske nok i seg selv. Men det er faktisk ikke de dyktigste og mest ambisiøse jentene som sliter mest psykisk. Som ellers i samfunnet er det derimot de som faller utenom; de som trives dårlig på skolen, som ikke gjør lekser, som skulker, ruser seg og ikke ser for seg å ta høyere utdanning. Dette er ikke overraskende funn. Men poenget er at vi altså må lete etter forklaringen på problemene et annet sted enn hos de flinke pikene selv.

Da er vi over på noe vesentlig, som rammer både de flinke pikene, dropout-gutta og resten av den nesten like mye omtalte «generasjon prestasjon»: De blir bedt om å ta grep selv, for å ordne opp i egne problemer – selv om de like gjerne skyldes faktorer utenfor deres kontroll. Toril Hjorthol skrev nettopp utrolig treffende om akkurat dette i Manifest tidsskrift. Hun spør hvor det blir av analysen av de bakenforliggende årsakene til at ungdommen sliter psykisk. I stedet for rette kritikken mot samfunnet og kulturen som gjør ungdommene våre syke, delegerer vi jobben med å ordne opp til psykologene og selvhjelpslitteraturen. Kognitiv terapi og mindfulness skal lære den enkelte å takle de vonde følelsene og de kjipe tankene, men ingen bryr seg så mye om hvor disse egentlig kommer fra. Og tro meg, jeg har sittet der selv. Hørt på den milde, sensuelle stemmen fra mindfulness-appen som ba meg om å kjenne følelsen av tærne som berører hverandre og finne ro i pusten min, mens kroppen min dirret av innestengt sinne og fortvilelse. Så jeg fortsatte å la det oppdemmede raseriet fra alle mine superflinke år gå utover meg selv, mens det jeg burde gjort var å rase mot idiotiske kjønnsroller, kroppspresset og patriarkalske strukturer som til og med skal gjøre det at jeg er dyktig til noe negativt.

winner-red

Om noen skulle ha oppfattet det slik, er målet mitt her virkelig ikke å bagatellisere det enorme krysspresset jenter utsettes for om å være både vakre, sunne, slanke, smarte, snille, flinke og generelt vellykkede på alle områder av livene sine. Det er tvert i mot nettopp det jeg vil adressere, og poenget mitt er at vi ikke trenger å gi disse jentene et fiktivt syndrom for å gjøre noe med dette presset. Gjør vi det, sykeliggjør og nedvurderer vi samtidig alle evnene og ressursene de besitter. Det må vi slutte med.

Så hvis de flinke pikene i generasjon prestasjon skal ha noe håp om en dag bli innflytelsesrike, selvsikre kvinner, trenger de heller å bli tatt på alvor som de er. De trenger en skole uten et enormt testregime, en kultur som ikke seksualiserer dem, en medieoffentlighet som ikke påførerer dem kroppskomplekser og et samfunn som anerkjenner og verdsetter kunnskapen, kompetansen og ambisjonene de besitter. Dette er det vårt felles ansvar å gi dem.

Og så kan alle vi som til nå har kalt oss selv for flinke piker slutte med det, og heller omtale oss som dyktige damer. Det er i alle fall en start.

 

Illustrasjonsbilder: www.gratisography.com

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, kostymedramaer, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av Twitter og strengt tatt de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

  • Pingback: Første innlegg som fast Maddam-skribent er herved publisert! |()

  • Jo Øiongen

    Jeg tror ikke at gutter oppfatter hardt arbeid (som er hva “flink pike” syndromet er en avart av) som særlig jentete av avmaskuliniserende.

  • Hei Jo! La oss håpe det ikke stemmer for flertallet av gutter, nei (men merk at jeg i teksten skriver om hardt arbeid på skolen, helt konkret). Men som du også kan lese av teksten (og gå gjerne inn på linken for å finne den opprinnelige forskningen), var det flere av guttene som ble intervjuet på psykologi som nettopp mente at å gjøre den innsatsen som trengs for å få gode karakterer nettopp var “flink pike”-aktig. Så noen oppfatter det tydeligvis slik. Og det er synd, både for dem og for jentene.