Enda en abortdebatt

Abortion on demand

De siste ukene har mange diskutert hvorvidt det skal være tillatt for kvinner som er gravide med to eller flere foster å fjerne noen av dem. Det kalles fosterreduksjon, og det er helt barbarisk. Eller?

Siden selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, har vi hatt flere diskusjoner om abortlovens innhold. De senere årene har blant annet reservasjonsrett for leger, fostervannsprøver, og tidlig ultralyd preget den offentlige debatten.

Reaksjonene er blandede, som vanlig under en abortdebatt. Noen mener det er barbarisk, en fallitterklæring for det norske samfunnet, et overgrep om de andre fostrene og lignende. Andre er positive, men skepsisen er generelt stor.

Selvbestemt abort er en prinsippsak, både for motstanderne og forkjemperne. Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp står sentralt her. Årsaken til at noen velger å ta abort, egen livssituasjon og omstendigheter skal ikke påvirke hvorvidt hun får tilgang til å ta abort eller ikke. Det er et av de viktigste punktene ved denne loven.

Forferdelig for hvem?

Når det å fjerne et av flere foster blir omtalt som barbarisk, umenneskelig og lignende, så dukker det to spørsmål opp i hodet mitt. Hvem er det aborten er umenneskelig for, og hvorfor?

For kvinnen, som i lykkerusen over å bli mor til en også sitter med sorgen og angeren over at det er en som mangler? Det er hypotetisk, og det umyndiggjør det kvinnen.  Den eneste som vet hva som er best for den gravide, er den gravide selv. Jeg kan ikke forutse hvordan enkeltpersoner vil takle konsekvensene av valgene de gjør, og det kan ikke motstanderne av fosterreduksjon eller selvbestemt abort generelt heller.

Eller kanskje er det umenneskelig for den/de andre fostrene?

Foster og embryo før 12. uke har ikke utviklet nervesystemet tilstrekkelig nok til å føle hverken smerte eller andre ting. Akkurat hvordan og når tilknytningen mellom tvillinger og andre flerlinger oppstår kan man ikke nøyaktig vite. Videre er det flere som hevder at de fostrene som blir født vil føle en uforklarlig tomhet på grunn av tapet av et søsken, eller føle overlevelsesskyld og til og med få psykiske plager hvis de blir kjent med aborten.

Dette er hypotetisk, vagt, og jeg mener også at det er en emosjonell felle, som motstanderne fritt kan bruke til å ta fokus vekk fra debattens kjerne.

Riktig for meg eller riktig for samfunnet?

Svaret på hvem det er traumatisk for eller barbarisk mot sier mye om verdier og kvinnesyn hos den som snakker. Det tredje alternativet er at aborten er barbarisk mot det fosteret som blir abortert. Uten å tillegge noen meninger, så er det viktig å stille dette spørsmålet. Er det en fiendtlig handling mot alle flerlinger, når en familie velger bort et av flere foster? Fornærmer man alle med Downs og kritiserer andres valg hvis man velger å abortere et foster med Downs syndrom?

Svarer man ja her, så pålegger man enkeltmennesket et enormt ansvar ovenfor samfunnet. Hvis det er feil for deg, men riktig for samfunnet, hvem skal man ta hensyn til? Selvfølgelig kan man ikke velge akkurat hvordan livet blir. Kanskje får barnet ditt kreft, havner i en ulykke, eller viser seg å ha en funksjonshemming som du ikke kunne se ved hjelp av ultralyd eller fostervannsprøve. Når man har valgt å få barn, er det mange ting som kan skje. Det tror jeg de fleste er klar over.

Det at du ikke ønsker deg mer enn ett barn, eller ett om gangen, betyr ikke at du er uegnet til å være mor. Kvinner som føder flerlinger er mer utsatt for fødselsdepresjon. Noen har mer overskudd og ressurser enn andre, og mange har barn fra før. Noen har mange rundt seg, og god økonomi, mens andre er helt alene. Sannsynligheten for å få tvillinger øker jo eldre kvinnen blir, mens energien går i motsatt retning. Jeg vil ikke tvinge kvinner, single eller de som har partner, samt de som har prøvd å få barn lenge til å velge mellom flere eller ingen.

Den tabubelagte sorgen

De følelsesmessige konsekvensene av å ta abort bør diskuteres mye mer, men på litt andre premisser. Skyldfølelse, sorg, og anger er følelser som må bli tatt på alvor og snakkes om. Dette er dessverre noe som få tør å gjøre, iallfall offentlig. Frykten for å bli tatt til inntekt for den ene eller den andre siden, eller bli møtt med hat og fordømmelse, vitner om at det er et tabu rundt selvbestemt abort som kan være skadelig for mange. Det at man nærmest er garantert å få trusler og hatmeldinger bare man går ut offentlig og forteller om egen abort, er et stort samfunnsproblem.

Hvis fosterreduksjon skal fungere, så må vi ha så lite tabu rundt det som mulig. Skam, skyldfølelse, sorg og hemmeligheter innad i familier kan potensielt forsterke følelsene rundt det både hos de som vokser opp og foreldrene. Det er langt fra uproblematisk for mange, og det må man ta på alvor, og ha stor respekt for.

 

Bilde: Abortion on demandSteenaireCC BY 2.0

Om forfatteren

Nora Warholm Essahli

Nora Warholm Essahli

Visit Website

  • Jo Øiongen

    Det viktigste er at vi velger den enkle løsningen og legger til rette for del-abortering, i stede for å sørge for at foreldrene har nok ressurser til å ta seg av begge barna. For å bruke ressurser på at unnfangede barn skal kunne vokse opp, det er jo bare urimelig.