Juleindoktrinering

 sonja

Vi, folket, har latt oss bedra av «kulturmarxistisk» propaganda lenge. Takk og pris for det.

En høyreradikal terrorist kritiserte «kulturmarxistisk indoktrinering av samfunnet» etter at han drepte 69 barn og unge på Utøya og sprengte 8 mennesker i filler i regjeringkvartalet. Massemorderen mente at sanger som «Barn av regnbuen» og andre såkalte kulturmarxistiske bidrag til barneoppdragelse bidro til hjernevasking av elever. Massemorderen kritiserte altså fellesskapets kamp for mindre materialisme og mer likhet mellom klasser, kjønn, seksualitet og etnisitet, for deretter å legge til: «Jeg håper alle nasjonalister og kulturkonservative der ute ikke lar dere bedra av denne propagandaen».

Men folket har latt seg bedra lenge. Hvert eneste år på julaften sitter jeg og mange flere benka foran TV-en til «Reisen til julestjernen». TV-en har aldri stått i fokus i mitt hjem, men når den først står på, er det godt å vite at det er av betydning. Den norske eventyrfilmen fra 1976 er stadig like aktuell og er blitt vist fast på NRK siden 1994.

«Da går jeg bare til venstre – det er jo hjertesiden»

Hanne Kroghs rolle som den tilreisende og foreldreløse Sonja (Senere i filmen kjent som den bortkomne Prinsesse Gulltopp), som er oppdratt av «gjøglere», er en påminnelse om at disse omtreifende «taskenspillerne», som Greven omtaler dem som i filmen, er av betydning fortsatt. På den tida, var det taterne det handlet om. Løsgjengerloven fra 1900 (Som ble opphevet i 2004, etter forslag fra nåtidens «Sonja»: Inga Marthe Thorkildsen på Stortinget) var fortsatt intakt, og måten de blir omtalt på, belyser nok paragrafen: «det saakaldte Fantefolks Omstreiferi ikke alene er en Plage for mange Landdistrikter, hvis spredte Befolkning ofte formelig tyranniseres af de regelmæssig i større Følge optrædende Omstreifere.»

Kall meg gjerne banal, enkel og kulturmarxistisk indoktrinert, men dette er god barne- og voksen-TV.

I filmen forbanner Kongen julestjernen når Prinsesse Gulltopp forsvinner. Hele Kongerikets elite blir innkalt til Slottet for å prøve å finne den igjen. Professorer og andre intellektuelle blir lovet gull og grønne skoger om de finner stjernen, og sliter døgnet rundt med regneark, tykke bøker og reagensrør – uten hell. Så kommer Sonja og gjøglerne som reiser land og strand rundt for å opptre med sitt mobile teater, til Slottet. Sonja, som befinner seg langt utenfor Kongerikets elite, tilbyr seg å lete etter julestjernen. Kongen spør lattermildt: «Hvordan skal du finne den?» «Enkelt», svarer hun: «Da går jeg bare til venstre – det er jo hjertesiden». Kall meg gjerne banal, enkel og kulturmarxistisk indoktrinert, men dette er god barne- og voksen-TV.

Da filmen hadde premiere på Klingenberg Kino i 1976, var vår nåværende kongsdatter Märtha Louise æresgjest. Märthas far, Kong Harald, har også hatt nyttårstaler som har trollbundet, eller indoktrinert om du vil, det norske folk i en årrekke. Senest i 2012, talte han: «Enkeltmennesker skal ikke få ødelegge for det store flertallet som ønsker fellesskap. Enkeltmennesker skal ikke få begrense andres livsutfoldelse. Enkeltmennesker skal ikke få rive ned det pionerer med stort mot har kjempet frem.» Nå er ikke jeg mye til monarkist, men Kongens ord matcher den norske folkesjela, og det er ikke vanskelig å trekke linjer mellom filmen og virkeligheten. Kongen vår er godt indoktrinert.

Ikke lenge etter Kongens tale, kom boken til Frp-politiker og nåværende statsråd Per Sandberg ut, hvor han skriver at «barn støpes til kopier og blir statens barn i barnehage», og gir samtidig staten skylda for oppløsning av familien.

Jeg vet ikke hvilket verdens land og kongerike Listhaug har vært den siste tida, men om det er en mare som ridd Norge som har skremt meg bittelitt mer enn «godhetstyranniet», så er det vinden av høyreekstreme som tenner på asylmottak hvor foreldreløse barn oppholder seg.

Midt i julestria 2015 ble Sandbergs partifelle og vår nye innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug sitert i utenlandske medier verden over med sitatet: «Godhetstyranniet rir Norge som en mare». Jeg vet ikke hvilket verdens land og kongerike Listhaug har vært den siste tida, men om det er en mare som ridd Norge som har skremt meg bittelitt mer enn «godhetstyranniet», så er det vinden av høyreekstreme som tenner på asylmottak hvor foreldreløse barn oppholder seg.

Den dagen en Lillebjørn Nilsen-låt, en julefilm fra 1976 og et rosetog irriterer meg, da ber jeg dere om det samme som Ingvar Ambjørnsen: La noen i hvit bevernylon komme og hente meg. Tvert.

Godhetstyranniet plager dessverre vettet ut av statsråder, Grever og massemordere. Hjernevasket og bedratt er vi blitt – nærmest uten evne til å tenke fritt. Vi er roboter som tvinges til å tenke på andre, forstå viktigheten av kampen for likhet mellom mennesker. Akk og ve, stakkars oss.

Hvordan det gikk i filmen? Det er så klart Sonja som finner julestjernen etter hvert ved å se mot venstre, mens Greven blir avslørt som kjip. Jeg trenger ikke mer, jeg. Den dagen en Lillebjørn Nilsen-låt, en julefilm fra 1976 og et rosetog irriterer meg, da ber jeg dere om det samme som Ingvar Ambjørnsen: La noen i hvit bevernylon komme og hente meg. Tvert. O jul med din glede og barnlige lyst.

 

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampens Feminist Javisst-spalte mandag 29.12.15

Bilde: Screenshot fra «Reisen til Julestjernen» på NRK

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website

  • brancobilly

    Det mest meningsløse jeg noensinne har lest