Hvor blir det av de feministiske tenketankene?

rsz_thinking_woman

Søker man på “feministiske tenketanker”, “feminist think tanks” eller “gender equality think tanks” på Google får man sørgelig få treff. Faktisk har jeg ikke kommet over noen tenketanker som utelukkende er dedikert til feminisme eller likestilling.

Det finnes riktignok et hederlig unntak, nemlig FemoTank, MiRa-senterets satsning for feminister med minoritetsbakgrunn. Men tenketanker for de store, brede debattene, med bok-, podcast eller pamflettutgivelser, uteblir. Hvorfor er det sånn?

I den norske offentligheten finnes det flere sterke kvinnestemmer, og en inspirerende flora av feministiske tidsskrifter, fanziner og blogger. Maddam er i godt selskap med søstertidsskrift som FettUnder Arbeid og Føniks. Dette er alle kollektiver eller prosjekter drevet etter dugnadsprinspippet, så godt som uten økonomisk støtte eller ansatte. Frivilligheten er det som holder Norge i gang, mener noen. Kanskje har de rett. I alle fall er det en uvurderlig verdi at det finnes stemmer i offentligheten som prioriterer politikk og samfunnsengasjement i tillegg til å leve vanlige liv. For stor grad av profesjonalisering av partier og organisasjoner kan medføre at man fjerner seg fra folks liv og at man mister verdifulle perspektiver. En stor fordel vi  har i Maddam når vi skriver om det å kombinere arbeidsliv og familieliv er tross alt at vi har ulike typer jobber og erfaringer å trekke på. Men er det derfor kvinner og feminister ikke oppretter profesjonelle tenketanker? Er det på grunn av idealisme og en iver etter å yte til frivilligheten som er årsaken?

Et eget rom – og 500 £

Neppe.

La oss begynne med Virginia Wolfs kjente argument i essayet “Et eget rom”: Hvis kvinner, som menn, skal klare å skrive, det være seg romaner og skjønnlitteratur eller sakprosa, må man ha tid, penger og et eget rom. Stadige forpliktelser til å bidra på andre områder forstyrrer evnen til å fordype seg i kreative og reflekterende prosesser. Det er først nå man er fri fra hverdagens krav og avbrytelser at man kan få rom til å tenke og skrive.

Det er først nå man er fri fra hverdagens krav og avbrytelser at man kan få rom til å tenke og skrive.

Jeg tror ikke grunnen til at det ikke finnes feministiske tenketanker kan forklares med at feminister av prinsipp kun vil drive med frivillighet. Og skal vi følge resonnementet til Virginia Wolf, hadde det heller ikke vært veldig smart. For flere handler det nok heller om at vi ikke tør å satse. Kanskje har vi ikke tro på egne prosjekter, kanskje mener vi at det vi driver med ikke er viktig nok til å få økonomisk støtte. Der menn har en tendens til å ha større tiltro til egne evner og ideer enn det resten av verden har, har kvinner dessverre ofte for mindre.

Ser man på den tynne økonomiske støtten norske kvinneorganisasjoner mottar, er det også nærliggende å finne forklaring i at feminisme og kvinnesak ikke blir ansett som noe man trenger å kjempe for lenger. “Alle er enige”, “Norge er nesten helt likestilt uansett” og “det er bare å la tiden gjøre siste innspurt for oss”, er oppfatninger som gjenspeiles i regjeringens politikk. I årets statsbudsjett får kvinneorganisasjonene og lhbt-bevegelsen fortsatt ikke det løftet de har behov for, de er fortsatt grovt underfinansiert. Dette er urovekkende, fordi vi er avhengig av kvinneorganisasjonene for å holde stat og kommune til ansvar gjennom politisk handling. Det er et paradoks at vi de siste par årene har opplevd en større feministisk bølge enn på lenge, og samtidig ikke klarer å kanalisere dette engasjementet i organiserte fellesskap. Dette kan selvsagt skyldes at kvinneorganisasjonene ikke er tilpasset dagens kvinner eller at internett tilbyr en mer attraktiv lavterskelorganisering. Likevel er det noe som sier meg at kvinneorganisasjonene hadde hatt større evne til å ta til seg flere aktivister hvis de også hadde hatt et sterkere organisasjonsapparat. Det står i fare for å havne i en ond sirkel: med mindre ressurser blir de mindre synlige, noe som medfører at de får færre medlemmer og mindre legitimitet, noe som igjen fører til at de får mindre pengestøtte.

Trengs det feministiske tenketanker?

Argumentet om at kvinner trenger et eget rom kan forstås på minst to måter – det ene som nevnt ovenfor, det andre lyder omtrent som følger: For at kvinners perspektiver skal bli satt på agendaen, for at det skal prioriteres økonomisk og politisk, må de som faktisk har interesse av det organisere seg og kjempe for det. Dette betyr ikke at det ikke finnes menn eller tenketanker med bredere anliggender som mener kvinnesak er viktig. Det er bare det at kvinnesak, uansett hvor enig alle er i at det er viktig, ikke blir løftet fram hvis det finnes konkurrerende saker. Når jeg gikk på skolen var kvinnesak alltid det nest siste kapitlet i samfunnsfagsboka, og det var valgfritt å lese for spesielt interesserte. Selv i venstreside-tenketanker som Agenda stilles det spørsmål om “Likestillingskampen fortsatt er nødvendig.” I tenketankene Civita/Minerva og Manifest er feminisme noe som trekkes inn tidvis, men ikke på langt nær like ofte som andre problemstillinger, til tross for at det er en problemstilling som gjelder halvparten av befolkningen i verden.

For å sikre at feminisme og kvinnesak kommer på agendaen må kvinner ha egne rom hvor man diskuterer og snakker sammen. På den måten kan vi bevisstgjøre og støtte hverandre i av at våre opplevelser er viktige, og at de til og med er viktige nok til å komme først.

Det er på tide at den inspirerende og potensielt slagkraftige feminismen som ulmer under overflaten på sosiale medier blir løftet opp og ut!

Tenketanker er en hybrid mellom en forskningsinstitusjon, et parti og en interesseorganisasjon. Det er et sted hvor tanker kan tenkes lenger enn til neste pressemøte, samtidig som det ikke flyter ut i akademiske mikrodiskurser hvor de til slutt mister sin politiske kraft. Tenketanker fungerer som et supplement til partier og interesseorganisasjoner fordi de ikke først og fremst skal aktivisere medlemmer og gjennomføre praktisk politikk, men arbeide med grundigere analyser og formidling. Noen er redde for at tenketankene skal blir for mange og at de utkonkurrerer tradisjonelle medlemsorganisasjoner og partier. Hvis dette hadde vært tilfelle ville jeg også vært skeptisk. Det er alltid viktigst å organisere og skape demokratiske møteplasser enn eksklusive stiftelser. Men vi trenger begge deler.

I en omskiftelig medievirkelighet med uendelige menger informasjon er det behov for at noen tar på seg “redaktøransvar” og hjelper oss å rydde i tankene. Jeg tror tiden er inne for å etablere en feministisk tenketank. Jeg vil ha bøker, pamfletter, podcasts og miniseminarer. Det er på tide at den inspirerende og potensielt slagkraftige feminismen som ulmer under overflaten på sosiale medier blir løftet opp og ut!

Noen som tar utfordringen?

Bildet er tatt fra Pejman Parvandi (CC BY-ND 2.0)

Om forfatteren

Ingrid

Ingrid

Ingrid er 32 år og offentlig ansatt filosof, men vil helst drive med politikk, samtaler og tøys med de hun er glad i.

Visit Website

  • Thomas Johansen

    Feministiske organisasjoner kan ikke være underfinansierte med mindre de budsjetterer med penger som ikke er deres, en strategi som viser at de uansett er uegnet til å skulle forvalte mer penger.

    Før vi begynner å snakke om statsstøtte for å demme opp for deres manglende økonomiske konkurransedyktighet, så må dere bevise at dere er ideologisk konkurransedyktige. Rettferdiggjør ønsket om at staten skal finansiere et ideologisk prosjekt som sikter på å påvirke andres liv i en retning de selv ikke ønsker. Radikalfeminismens manglende mobiliseringsevne har selvfølgelig noe å gjøre med hvor (lite) relevant folk opplever at denne bevegelsen er. Penger kan i liten grad endre på det.

    Mitt forslag til dere, og tro det eller ei, men dette er godt ment, er å gjøre det helt motsatte av å skaffe dere «egne rom», formodentlig uten lydabsorberende innredning og dertil mye ekko – såkalte ekkokamre. Kom dere heller frem i lyset og delta i åpen debatt. Se hva resultatet blir. Hvis ikke det fører frem, så bør det vurderes å legge ned deres «underfinansierte» virksomhet.

  • Ruth Bech

    Takk for “gode råd” – når det gjelder debatt viser statistikken at menn er overrepresentert når media inviterer til debatter. Når det gjelder annen offentlig debatt, deltar kvinner og kvinnesaksforkjempere. Er enig med artikkelforfatter at det virkelig trengs en feministisk tenketank, hvor man løfter fram problemfeltene og hverdagsdiskrimineringen. For uten en definering og konkretisering av problemomfang, er det vanskelig å finne gode politiske løsninger.

  • Marius Kirkeeide

    Det er skuffande at ikkje staten finansierer møtelokale og bevertning for alle som vil radikalisere seg saman med ideologiske meiningsfellar. Difor har eg samla ei lita oversikt for å hjelpe dykk på veg:

    Arbeiderpartiets kvinnenettverk
    BPW.no – Professional Women´s Network Norway
    “Camilla” litteraturforening
    Den Selskabelige Diskusjonsforening
    Female Future – NHO
    Feministisk Forum
    Feministisk Initiativ
    Fett
    FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål
    Grønt Kvinnenettverk
    Høye Hæler
    Høyres Kvinneforum
    Islamsk Kvinnegruppe Norge
    Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
    Kompetansenett Agder – KAN
    KrF Kvinner
    KUN Senter for kunnskap og likestilling
    Kvinnefronten i Norge
    Kvinnegruppa Ottar
    Kvinnenettverket i Follo
    Kvinnenettverket HALDis
    Kvinner i Business
    KvinneRom
    Kvinneuniversitetet i Norden
    Kvinneutvalget, Partiet Rødt
    KVINNFORSK Universitetet i Tromsø
    Likestillingssenteret
    Maddam
    MIRA-Senteret
    Mitochondria – der energi skapes
    Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning
    Norges Bygdekvinnelag
    Norges kvinne- og familieforbund
    Norsk Kvinnesaksforening
    Norske kvinnelige juristers forening
    Norske Kvinners Sanitetsforening
    Oda Nettverk
    Oslo SVs kvinnegruppe
    Sarahkka – Samisk kvinneorganisasjon
    Senterkvinnene
    Venstre-Kvinnenettverk