Hillary Clinton – feminist eller nepotist?

Den amerikanske nominasjonsprosessen er i gang, og på demokratisk side er det kun én soleklar leder, Hillary Clinton. Bernie Sanders, den noe mer radikale mannen fra Brooklyn, har verken nok penger eller stort nok apparat til å utkonkurrere Clinton. For mange kvinner og feminister gir dette håp om et løft for kvinner og en etterlengtet innsats for likestilling i det kjønnskonservative USA.

Feministisk forbilde

Blant feministene i USA er det mange som trykker Clinton til sitt bryst. Hun er tøff, ujålete og lar seg ikke pirke på nesa. Det florerer på nettet av feministiske t-skjorter, kampanjer og memer som støtter Clinton.

Det amerikanske feministnettstedet Feministing har laget en “gif” om hvordan Clinton kan lære oss å håndtere mansplainers (man + explainers = belærende menn):

image

NerdyGirl13 her hjertemerket dette memet, som viser Clinton og Obama med referanse til en Beyoncé-låt, på Weheartit.com:

image

På ebay.com legger aktivitser som Siobhan Sullivan ut egenproduserte t-skjorter med feministtrykk til støtte for Clinton:

image

Det er også opprettet en egen kampanje med lesbiske for Hillary:

image

Clinton har uten tvil profilert seg som en kandidat for kvinnelige velgere. Etter hun hadde annonsert kandidaturet sitt for presidentvalget 2016 var den første offentlige talen hun holdt på Women in the world summit i New York. Her uttalte hun blant annet, “Når kvinner holdes tilbake, holdes landet vårt tilbake. Når det går framover for kvinner, går det framover for alle.” Likelønn, at kvinner skal kunne kombinere jobb og familie, at alle skal ha tilgang til helsetejenester og at abort skal være lovlig og tilgjengelig har vært blant kjernesakene til Clinton i en årrekke.

For mange er også det at hun som kvinne ønsker å bli statsleder et bevis på at hun er feminist. For ideen om en kvinnelig president er radikal for mange i USA, som tross alt er et mer kjønnskonservativt land enn man skulle tro.

Nepostisme

Samtidig er det ikke få som kritiserer Clinton for å tilhøre en økonomisk og politisk overklasse, og dermed mener at hun ikke kan kalle seg feminist. For dem som ser feminisme som grunnleggende maktkritisk og radikalt prosjekt blir Clintons bakgrunn vanskelig å svelge.

Det er en sterk og urovekkende tendens i USA til at det er den med størst kampanjebudsjett som vinner nominasjonskampen uansett, og mange mener dette svekker demokratiet. Man må enten tilhøre en svært så sterk overklasse og ha egne ressurser (slik som Donald Trump) eller ha et kjent navn og dermed klare å samle inn penger fra private donorer og selskaper (som Jeb Bush og Hillary Clinton). Noen kaller dette oligarki, andre kaller det nepotisme, fordi de mener at det er en fåtall sterke familier som i kraft av penger, nettverk og rett navn innehar alle de øverste politiske posisjonene.

I forrige nominasjonsstrid mellom Barack Obama og Clinton var det flere som mente Clinton var den minst radikale, og utenrikspolitikken ble særlig trukket fram. Clinton snakker kanskje varmt om å løfte kvinner opp og fram, men det er lite som tyder på at invasjonen av Irak bidro til en bedring av sivile og kvinners situasjon der, snarere det motsatte.

I etterkant har Clinton riktignok sagt at hun stemte feil over dette i 2002. Mange mener også at det er urettmessig å kritisere henne for nepotisme, fordi det ikke er hennes feil at mannen hennes ble president først. Skal det alltid være slik at kvinner gift med mannlige politikere må holde tilbake hvis mannen deres var ute først?

Spør hvem som taper

Et politisk slagord brukt om valgkampen i USA i 2000, er “Ikke spør hvem som vinner, spør hvem som taper.” Med dette prøvde man å si at det har lite å si om det er demokratene eller republikanerne som vinner, det er uansett folk flest som taper når det politiske landskapet er skjøvet så lang til høyre. Mens forskjellene i praktisk politikk mellom demokratiske og republikanske presidenter er liten, er de økonomiske ulikhetene i USA større enn de fleste er klar over. Det er fortsatt store gap som skiller overklassen fra resten, og verken republikanske eller demokratiske politikere har gjort store grep for å endre på dette.

I en artikkel skrevet av Michael Norton og Dan Ariely i 2011 så de på amerikaneres oppfatninger om velstand og ulikhet. Undersøkelsene deres viste at gjennomsnittsamerikaneren tror at de rikeste fem prosentene eier omtrent 59% og at de fattigste 40% eier omtrent 9%. I virkeligheten er tallene enda verre. Top 20% i USA eier 84% mens de nederste 40% eier 0,3%. Funnene deres presenteres på en veldig god måte i denne videoen:

 

Så, hva skal vi mene? Er Clinton et feministikon vi kan trykke til våre bryst og entusiastisk kan dele bilder av på sosiale medier? Eller lar vi oss da lure, fordi hun i virkeligheten representerer og reproduserer amerikansk overklasse?

For egen del tror jeg jeg skal tillate meg å la fornuft og følelser skille lag i dette spørsmålet. Selv om fornuften sier at jeg lar meg lure, vil følelsene fortsatt være med på tidenes feministiske valgkamp-show: Hillary4president2016!

image

Bilde fra halftheskymovement.org

 

Om forfatteren

Ingrid

Ingrid

Ingrid er 32 år og offentlig ansatt filosof, men vil helst drive med politikk, samtaler og tøys med de hun er glad i.

Visit Website

  • Jonas

    Du stemmer altså utelukkende på Hillary fordi hun er kvinne.

    Hm, hvordan hadde dette vært oppfattet dersom andre gikk rundt og sa de kun stemte på menn fordi de var menn?