Rett til rett kjønn

Skjermbilde 2015-05-24 kl

Kanskje det mest revolusjonerende med rapporten “Rett til rett kjønn – helse for alle kjønn” er at den representerer et skifte i storsamfunnets holdninger til en ofte glemt og marginalisert gruppe.

 

Det er fortsatt mange måter samfunnet vårt begrenser menneskers frihet gjennom normer og krav vår kultur har konstruert. Mye har likevel skjedd de siste tiårene, blant annet på rettigheter for homofile og skeive. Vi har fått en kjønnsnøytral ekteskapslov som trådde i kraft i 2009, og i fjor fikk vi et diskrimineringsvern som dekker seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. De tradisjonelle heteronormene har mistet mye av sin makt over menneskers liv.

Når det er sagt, er det dessverre fortsatt områder hvor menneskers egen identitet underkjennes og begrenses, også i et av de mest liberale landene i verden som Norge tross alt er. Per i dag så anerkjenner for eksempel ikke staten fullt ut en persons selvidentifiserte kjønn.

Hvorfor skal ikke mennesker få identifisere og uttrykke seg både innenfor og utenfor disse rammene slik man selv føler seg komfortabel, med uten at en selvutnevnt korrekt elite skal moralisere over det?

Selvbestemt kjønn?

En umiddelbar reaksjon fra mange er at man kan jo ikke bestemme sitt eget kjønn. Kjønn bestemmes av kroppen vår, og er noe som registreres for oss når vi blir født. Men om man tenker seg litt om er kanskje de fleste enige i at kjønn i vår kultur består av betydelig mye mer enn på hvilken måte, om noen, vi er i stand til å reprodusere oss. Det også ganske mye som er galt med et simplistisk todelt bilde av kjønn i biologisk forstand, men det er for mye å gå inn på her.

Vår kultur tegner opp ganske tydelige rammer for hva som hører til det ene eller det andre kjønn, og det å overskride disse har mange sosiale konsekvenser. Koker man dette ned til sin essens, er alle disse rammene sosiale konstruksjoner som for veldig mange av oss virker begrensende. Hvorfor skal ikke mennesker få identifisere og uttrykke seg både innenfor og utenfor disse rammene slik man selv føler seg komfortabel, med uten at en selvutnevnt korrekt elite skal moralisere over det?

Å «endre» kjønn

Spillerommet for å tøye kjønnsnormene har helt klart blitt større de siste tiår, men det er fortsatt en del mennesker som lever med et manglende samsvar mellom sitt tildelte kjønn og det kjønn man selv opplever at man er. For mange strekker dette seg utover sosiale normer, og handler også om hvordan man forholder seg til sin egen kropp.

Uavhengig av underliggende årsak, er det ganske godt dokumentert at en del mennesker opplever et slikt manglende samsvar mellom identifisert og tildelt kjønn, noe som man nå etter hvert kaller kjønnsinkongruens. Når kjønnsinkongruens fører til konsekvenser for livskvaliteten, går det over i kjønnsdysfori, en tilstand som kan behandles.

I mange tilfeller er det nok å få endret hormonbalansen til den som er typisk for det kjønn man identifiserer seg som, eller en endring nok til å ta en bort fra der man føler man ikke hører hjemme. Selv om internasjonale standarder oppfordrer til individualisert behandling, er ikke norsk praksis oppdatert og baserer adgang til behandling i stor grad på et gammeldags og normativt syn på kjønn basert på tradisjonelle, heteronormative kjønnsroller.

Det er sjeldent Norge kommer ut på den negative siden i slike oversikter, men dette er et område hvor vi ligger etter.

Ingen medisinsk begrunnelse

Det finnes i dag altså begrensede muligheter for mennesker å endre på det kjønn man fikk tildelt ved fødsel. I henhold til gjeldende praksis kreves det at en person er sterilisert får at man skal få lov til å endre juridisk kjønn – det såkalte steriliseringskravet. Norge er ett av 23 land i Europa med et slikt krav ifølge en oversikt for 2015 laget av organisasjonen Transgender Europe.1 Det er sjeldent Norge kommer ut på den negative siden i slike oversikter, men dette er et område hvor vi ligger etter.

Den 10. april i år kom rapporten «Rett til rett kjønn – helse for alle kjønn». Rapporten er utarbeidet av en ekspertgruppe nedsatt av Helsedirektoratet for å utrede vilkår for endring av juridisk kjønn, og hvordan helsetilbudet for denne gruppen bør organiseres.2 I denne rapporten uttaler ekspertgruppen at det ikke finnes noen medisinsk begrunnelse for steriliseringskravet. Den forklarer at «på 50-, 60-, og 70-tallet ga ledende medisinere på feltet redegjørelser til myndighetene hvor det ble framstilt som en selvfølge at personene det gjaldt ikke skulle kunne reprodusere seg.»

Det er endringer på gang

Ekspertgruppens rapport representerer en milepæl i norsk praksis for de av oss den omhandler: mennesker med en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med samfunnets tradisjonelle normer for kjønn. Ikke bare ønsker utvalget å oppdatere kriteriene for å motta medisinsk behandling til det som er anbefalt praksis internasjonalt, men man anbefaler også en juridisk praksis hvor individets rett til å bestemme over sin egen identitet og egen kropp kommer først.

Kanskje det mest revolusjonerende med denne rapporten er at den representerer et skifte i storsamfunnets holdninger til en ofte glemt og marginalisert gruppe.

I tillegg til individualisert, desentralisert behandling for de som måtte ønske det basert på sin egen uttalte identitet, så anbefaler man også at retten til å bestemme juridisk kjønn overføres til hver enkelt av oss. Å endre juridisk kjønn burde ikke være noe mer komplisert enn å endre navn, noe som i dag er relativt trivielt. Siden det å endre kjønn per i dag involverer nytt personnummer, er det en del mer byråkrati involvert. Utover det å måtte bekrefte at man forstår konsekvensene av å sette i gang en slik endring, legger man ikke opp til noen juridiske eller medisinske hindringer.

Et markant skifte

Kanskje det mest revolusjonerende med denne rapporten er at den representerer et skifte i storsamfunnets holdninger til en ofte glemt og marginalisert gruppe. Vi har, som nevnt, allerede fått et juridisk vern mot diskriminering, men lover er ikke så mye verdt i møte med et samfunn som i stor grad mangler kunnskap om oss, og som hele tiden har underkjent vår identitet.

Å for eksempel gå rundt med identifikasjonspapirer som hele tiden utlever deg og din personlige historie er ikke spesielt behagelig – spesielt ikke i et samfunn som er svært opphengt i kjønn – og dette blir ikke nødvendigvis så mye bedre på grunn av de foreslåtte endringene. Det er fortsatt mye å ta tak i når det gjelder manglende kunnskap i offentlige og private tjenester. Likevel er dette et stort skritt i riktig retning. Vi har nå et offentlig dokument som ikke bare anerkjenner vår eksistens på våre egne premisser, men også vårt mangfold og vår individualitet. Dokumentet er noe både vi, Helsedirektoratet og Helseministeren har ventet på – et grunnlag for å endre på dagens praksis. Det er vi glade for.

unnamed

Tekst: Veronica K. Berglyd Olsen, stipendiat i fysikk ved Universitetet i Osl, nestleder i LLH Oslo og Akershus og redaktør for skepchick.no

Bilde: Gay pride 225 – Marche des fiertés Toulouse 2011.jpg

Kart fra TGEU 

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

  • Monica Strand Korgerud

    Har du lenke til rapporten?