Lærte vi ingenting av Amerika-brevene?

Amerikabrevene fokuserte ofte på det positive i Amerika, og folk “glemte” å ta med vanskelighetene som de hadde vært gjennom. Dårlige forhold på asylmottak  i Norge fører ikke til færre asylsøkere. Kummerlige forhold sinker integreringen når asylsøkerne ikke har råd til å leve normale liv og delta i lokalsamfunnet de en gang skal bli en del av. Det er en situasjon alle taper på.

De som flykter til Norge har ellers ikke så mye til felles med Amerika-farerne fra Norge. Dyp fattigdom var det som gjorde at mange valgte å sette kursen mot Amerika for et bedre liv, mens de som har rett på asyl i Norge i dag først og fremst flykter fra krig, forfølgelse eller alvorlige menneskerettighetsbrudd. Så lenge det er krig og nød i verden kommer mennesker til å flykte.

Amerikabrev fra 1926

Amerikabrev fra 1926

En appelsin i uka
Mange flyktninger kan puste lettet ut når de ankommer Norge. Det å få komme i trygghet, få et sted og bo, mat og grunnleggende hjelp er en lettelse etter det de har vært igjennom. Samtidig er mange asylmottak i Norge i dårlig forfatning, og boforholdene er ofte ikke bare enkle.

”Tre måltider om dagen, ikke noe frukt, mellommåltid, dessert eller noe ekstra. En appelsin i uka. Pasta og ris, pasta og ris – hver dag. En liten syrisk jente brøt sammen i kantina en dag fordi hun lengtet sånn etter å spise potet. Man får ikke ta med mat til rommet om man ikke møter opp til måltidene”, forteller en asylsøker jeg møtte. Og det er ikke bare å kjøpe egen mat heller.

En liten syrisk jente brøt sammen i kantina en dag fordi hun lengtet sånn etter å spise potet.

For asylsøkerne som bor på transittmottak og ikke har vært på intervju, er stønaden de får 245 kr hver fjortende dag. Det er 490 kr i måneden. I måneden! Hva får man for det i Norge? En bussbillett til butikken en gang i uka, en sjampoflaske, en pose epler og bussen tilbake. I all fall hvis asylmottaket er i gokk, som det jo ofte er. Mange velger å gå i timevis for å komme til nærmeste matbutikk og kjøpe toalettsaker, telefonkort og ting de trenger.

Slik er hverdagen for mange som bor på mottak mens de venter på asylintervjuet sitt. Samtidig som UDI har fått mer ressurser til returarbeid, er det ikke mer ressurser til ordinær saksbehandling. For noen kan ventetiden vare i flere måneder. En syrisk familie jeg møtte måtte vente 8 måneder på intervju. 8 måneder på vent før man i det hele tatt får sin sak vurdert. Uten å ha noe å ta seg til.

Får ikke lov å jobbe
Før asylintervjuet har man ikke arbeidstillatelse i Norge. Ofte har man ikke arbeidstillatelse etter asylintervjuet heller, det hører til sjeldenheten at man får lov til å arbeide før man har fått innvilget opphold. Det å gi asylsøkere mulighet til å jobbe vil komme alle til gode. Asylsøkerne har noe å gjøre, de tjener penger og bidrar til velferdsstaten, de kan bli kjent med folk og blir bedre i norsk. Nå vil det sikkert være vanskelig for mange å klare å skaffe seg en jobb rett etter at de har kommet til Norge, men hvorfor skal ikke de som ønsker å lære seg nok norsk til å kunne få en jobb ikke kunne gjøre det?

Det er ikke sånn at hvis vi behandler folk på asylmottak skikkelig dårlig så kommer ikke folk til å søke asyl i Norge lenger. Lærte vi ikke noe av amerikabrevene?

En Paracet mot alt
Som alle andre kan asylsøkere også bli syke. De har rett på helsehjelp, men ofte er det lenge til de får en legetime. Det har blitt en stående vits blant asylsøkere; at når du kommer for helsehjelp får du beskjed om å ta en Paracet og drikke mye vann. Dette hadde ikke du og jeg godtatt om vi kom på legevakta med smerter og frykt for hva det kunne være. Enda verre er det at det er veldig vanskelig å få psykisk helsehjelp. Dette er mennesker som har vært på flukt fra krig og forfølgelse. Noen har ikke opplevd noe annet enn krig, noen har vært barnesoldater, noen har sett hele familien sin bli drept, andre har blitt utsatt for drapsforsøk av sin egen familie fordi man er jente og ikke gjør som familien sier. Paracet funker ikke mot traumer og angst. Er det noen som kunne trengt psykisk oppfølgning så er det våre venner på asylmottakene.

Anbudsforbannelsen
Dette er realiteten ved norske mottak. Og dette skyldes ikke kjipe ansatte eller lite vilje fra de som driver mottaket. Dette skyldes altfor lave budsjetter. Flertallet av politikerne VIL at det skal være kummerlig å bo på mottak i Norge. Men det er forskjell på å leve enkelt og på lavbudsjett, og det å bli fratatt flere friheter som vi tar som for gitt her i Norge.

Jeg mener ikke at asylsøkere skal bade i luksus, og jeg synes det er greit at man legger opp til enkle kår. Men jeg mener også at disse menneskene fortjener verdighet. Asylsøkere lever i dag under fattigdomsgrensa. En enkel måte å få flere til å føle seg mer nyttig og ha bedre livskvalitet er å la folk jobbe også før de har fått intervjuet sitt. I all fall når de må vente flere måneder på intervju.

Samtidig tjener private aktører millioner på å drive asylmottak. Når profitten går opp, presses kvaliteten ned. Konkurranseutsetting av mottaksdrift er et problem fordi de som drifter billigst mulig vinner anbudene, ikke de som har de beste forholdene for beboerne. Anbud på asylmottak gir asylkonger, og vi må slutte med konkurranseutsetting av asylmottak. Og det burde legges bedre til rette for at humanitære organisasjoner skal kunne drifte mottak.

Samtidig tjener private aktører millioner på å drive asylmottak. Når profitten går opp, presses kvaliteten ned.

Ja til 10 000 syriske flyktninger
Og så er det selvsagt ikke sånn at man skal slutte å ta i mot flyktninger eller ta i mot færre, fordi forholdene for dagens asylsøkere ikke er gode nok. Vi har et ansvar for å hjelpe når det trengs. Akkurat nå krever krigen i Syria at folk over hele verden bidrar, og Norge bør gjøre nettopp det. Spørsmålet om å ta i mot 10 000 syriske flyktninger handler om ikke om at penger ikke vokser på trær, men at penger ikke fordeles riktig.

Det er ikke sånn at hvis vi behandler folk på asylmottak skikkelig dårlig så kommer ikke folk til å søke asyl i Norge lenger. Lærte vi ikke noe av amerikabrevene? Det ble ikke først og fremst skrevet hjem om tungt arbeid, sult og elendighet, selv om det ofte var realiteten.

 

Forsidebilde: Treating Refugees as the problem is the problem by Takver
B
ilde i tekst: Brev från Amerika til farfar by bjornman

Om forfatteren

Mona

Comments are closed.