Min skjulte frihet

I Iran risikerer kvinner å få syre kastet i ansiktet og piskeslag om de ikke går med hijab. Likevel står mange kvinner opp mot myndighetene og krever retten til å bestemme selv.

Det står et innrammet bilde av meg i mor og fars bokhylle. Jeg er 6 år gammel og står i hagen under piletreet som hadde så tynn stamme den gang. Jeg har mistet fortennene oppe, er rød i kinna og smiler fra øre til øre. Piletreets kalde blader som henger ned kiler ansiktet mitt. Det er tidlig en høstmorgen og sola varmer ikke enda. Det lukter roser og jeg skjelver av den kjølige lufta og av glede. Jeg gleder meg til første skoledag! Som om det var i går.

Sheida2

Jeg har på meg en mørk skoleuniform som er spesialsydd av nabodama og et hvitt hodeplagg som heter ”maghnaeh”. Maghnaeh er en del av uniformen, en del av skolestarten. Som ryggsekken, bøkene, pennalet, matboksen og som vannflaska mamma fryser ned om kveldene for at jeg skal ha kaldt vann hele dagen. Det er en del av det hele. Dette er mitt hjem. Jeg kjenner ikke et annet Iran.

”Ta av deg din maghnae! Jeg vil ta et bilde uten!” sier moren min. Jeg gidder ikke.
”Det tar bare et sekund” sier hun. Jeg skjønner ikke poenget. Vi er sent ute og må skynde oss. Nå er dette det eneste bildet jeg har av min første skoledag, et bilde av meg med hodeplagg.

Jeg ble født i 1984, fem år etter den islamske revolusjonen i Iran. En revolusjon som gjorde hijaben obligatorisk. Sannheten er at iranske kvinner alltid har ønsket å fjerne obligatorisk hijab. Nå har verden forandret seg og informasjonssamfunnet og sosiale medier har åpnet nye dører. Facebooksiden ”My stealthy freedom” eller ”min skjulte frihet”, etter initiativ fra journalisten Alinejad, har satt spørsmålet om obligatorisk hijab i Iran på dagsorden. Iranske kvinner tar bilder av seg selv uten hijab i det offentlige rom, når politiet eller moralpolitiet ikke er tilstedet. Bildene av deres skjulte frihet blir lagt ut på Facebooksiden, ofte med korte tekster som forteller verden at de ønsker å bo i et fritt land uten obligatorisk hijab. Dette er ikke uten risiko. Straffen for å gå uten hijab er arrestasjon og piskeslag.

Sheida3

Regjeringen på sin side prøver å skape mer uro og bruker brutale midler for å oppnå sine mål. Jeg leser i nyhetene om syreangrep mot kvinner med ”dårlig hijab”, utført av menn som kjører motorsykler. Folk sier det er maktapparatet som står bak. Nå har ”motorsykkelpolitiet”- som mine venninner i Iran kaller dem – begynt å dele ut roser til kvinner i gatene. Regjeringen vil fremstille dette som at de prøver å skape fred men meningen er bare å skape mer frykt. Kvinnene blir livredde. Man kan jo ikke vite om det er syre eller blomst de kommer med.

Det er også nylig blitt vedtatt en lov som tillater at militsen ”snakker kvinner med dårlig hijab til fornuft”.  Å plage kvinnene i gatene eller skape frykt er metoder som er blitt brukt helt siden revolusjonens mørke dager. Derfor kan et historisk perspektiv rundt før og etter revolusjonen hjelpe for å forstå fenomenet obligatorisk hijab og hvordan det opprettholdes i Iran.

I perioden før revolusjonen var Iran styrt av Mohammad Reza Shah, den andre og siste kongen av Pahlavi-dynastiet. Dette var en periode med misnøye rundt den politiske situasjonen og man så en fremvekst av ulike politiske grupper som arbeidet i skjul. I mange av disse var kvinner aktive medlemmer, slik som  studentbevegelsen, arbeiderbevegelsen,  marxistiske grupper, islamistiske grupper, Frihetsbevegelsen (Nehzate Azadi) og Den Nasjonale Fronten (Jebheye Melli). De to sistnevnte var liberal-islamske grupper og de spilte en nøkkelrolle i etter-revolusjonsperioden.

I februar 1979 kom Ayatullah Khomeini til makten. Han styrtet Shahens siste minister Bakhtiar og dannet en midlertidig regjering som skulle skape ro i landet og skrive ny grunnlov. Han utnevnte Bazargan fra Frihetsbevegelsen som Irans første statsminister.

Da Khomeini for første gang erklærte obligatorisk hijab reagerte iranske kvinner sterkt. Mange generasjoner av kvinner hadde gått uten hijab siden Reza Shah Pahlavi sine reformer i 1925. Reza Shah kom til makten gjennom et statskupp og hans mål var modernisering og vestliggjøring av Iran. En fjerning av hijab var en del av reformen. I gatene tvang politiet kvinnene til å ta av seg hijaben, og ved loven av 1936 ble det heldekkende plagget ”chador” og andre former for hijab forbudt. Ikke alt i Pahlavi sine reformer passet i dagens føydalsamfunn. Mange kvinner gikk fortsatt tildekket likevel, men hans reform forandret det normative synet på hijab. Det å gå uten hijab var lenger ikke skambelagt.
Så da Khomeini erklærte obligatorisk hijab, marsjerte kvinnene ut i gatene den 8.mars 1979 og ropte:
”Frihet er universelt, ikke vestlig eller østlig!”
”Vi var en del av revolusjonen, vi fortjener vår frihet!”
”Med eller uten hijab kjempet vi mot Shahen, med eller uten hijab kjemper vi for friheten!”

Disse var kvinner både med og uten hijab som hadde kjempet på likt linje med menn i revolusjonen og ønsket mer frihet og flere rettigheter, ikke motsatt. Kvinner som hadde på seg chador, deltok i demonstrasjonen for sine døtres rettigheter. Etter 8. mars fortsatte protestene.  9. mars ved universitetet i Teheran, 10. mars satt de foran justisdepartementet Kakhe Dadgostari. Følgende lørdag trakk Khomeini tilbake sitt utsagn om hijab og ”ingen obligatorisk hijab” var overskrift i avisene. Hijaben ble ikke obligatorisk på det tidspunktet, men da høsten kom måtte gutter og jenter gå på separerte skoler.

Sheida5

Bazargans regjering varte i 9 måneder. Han resignerte etter at den amerikanske ambassaden ble okkupert. Etter Bazargan ble Bani-Sadr president. Han var den første folkevalgte presidenten i Iran og hadde bakgrunn i Nasjonalfronten.

I 1981 ble hijab obligatorisk på arbeidsplasser og skoler på tross av demonstrasjonene i 1979, og på tross av at Khomeini trakk tilbake sitt påbud den gang. De fleste gikk likevel uten hijab i gatene. De tok hijaben på bare ved inngangsdøra til arbeidsplassen eller skolen, og mange tok den av når de kom inn. Det var nesten som om hijaben bare måtte på, for å gå gjennom en port.

Det var ikke vedtak om hijab på arbeidsplass og skole, og heller ikke lov om hijab på offentlige steder som gjorde at alle kvinner begynte å gå med hijab. For å sette dette i perspektiv så var bare 9% av kvinner yrkesaktive da, og bare 12% i dag, så dette har lite med viljen til å fortsette i arbeid å gjøre. Den første loven om obligatorisk hijab i offentligheten ble heller ikke vedtatt i straffeloven før 1983. Så hvordan fikk de alle kvinner til å gå med hijab i gatene i mellomtiden?

Sheida1

Her er det snakk om en mørk og kaotisk tid med gatekrig, henrettelser og krigen mot Irak. President Bani-Sadr rømte fra Iran i en turbulent periode da regimet gikk til bevæpnet angrep mot opposisjonen. Fengslene var fulle av politiske fanger. De arresterte hvem som helst og henrettet folk i store grupper i gatene. På nyhetene hver kveld i 1981-1982 ble det lest opp lister med navn på 500-1000 henrettede mennesker. De som hadde familiemedlemmer og venner i fengslene fulgte med på listene hver kveld. I gatene så man husvegger som hadde blitt tagget med ”kvinnens hijab er mannens ære” og man hørte slagord som ”enten hijab eller angrep!”, og kvinner uten hijab ble angrepet i dagslys. Det å ikke bære hijab ble et tegn på å være i mot revolusjonen og maktapparatet.  I dette kaoset begynte kvinner å bære hijab for ikke å bli angrepet, arrestert eller henrettet. Det var frykt for å miste livet som var hovedgrunnen til at iranske kvinner begynte å gå med hijab i gatene.

Den nye generasjonen av iranske kvinner bærer ikke frykten fra revolusjonens mørke dager selv om maktapparatet prøver å skape samme frykt. Disse modige kvinnene som tør å ta av seg hijaben i gatene og deler sine bilder på ”My stealthy freedom”, gjør det fordi de ønsker forandring. De ønsker å bo i et trygt Iran der deres grunnleggende rettigheter blir ivaretatt. Iranske kvinner har gjennom historien opplevd både forbud og påbud, men ingen har spurt hva de selv mener og ønsker. Nå ønsker de at verden lytter til dem.

Det innrammede bildet av meg i mor og fars bokhylle er det eneste bildet jeg har av min første skoledag. Jeg står der, tidløs, på en hylle i en leilighet på Nydalen i Oslo. Jeg ble født i en slik verden og kjente ikke til noe annet liv. Nå er det lenge siden jeg har fått voksentenner. Lenge siden jeg har blitt kjent med en annen verden og ønsker å se en forandring når det gjelder kvinnesituasjonen i Iran.

Sheida4

Jeg forstår nå hvorfor moren min ville at jeg skulle ta av meg hijaben bare et sekund for at hun skulle få ta det bildet. Hun har alltid visst at den skjulte friheten er den eneste friheten iranske kvinner har, og har alltid forstått verdien av et bilde som viser sannheten. Sannheten er at iranske kvinner ikke ønsker å ha på seg obligatorisk hijab. Og nå er dette en sannhet som ikke lenger er skjult.

Bildene er hentet fra facebooksiden “my stealthy freedom” med tillatelse fra journalist Alinejad som har startet siden.  

 

 

Om forfatteren

Sheida Sangtarash

Sheida Sangtarash

SV-politiker, stortingskandidat, kommunestyrerepresentant og medlem av formannskapet i Bærum kommune. Utdannet barnehagelærer med master i spesialpedagogikk og jobber som lærer for elever med spesielle behov.

Visit Website

  • CrvenaZvezda

    Forfriskende å se hijab-kritikk på en feministisk side. Ser frem til den dagen en kan omtale hijab negativt uten å bli stemplet som rasist! Et skammens plagg som har ingen hensikt utover å kontrollere kvinner og å legge ansvar for overgrep over på kvinne som ikke buker hijab. Hijab, plagget om pålegger kvinnen å ikke vekke mannens lyst. Forkastelig! J

  • Hijab-kritikk er selvsagt feministisk, selv om reaksjonære krefter vil ha oss til å tro det motsatte. Ikke kritikk av enkeltpersoner, men å kritisere fenomenet. Det er jo hele poenget med hijab: å undertrykke kvinnen. “Persia fikk sin første grunnlov i 1907, og kvinnene fikk stemmerett tre år før norske kvinner,” skrev Lily
    Bandehy i VG for et par år siden (“Ikke mitt Norge”). Hun flyktet fra undertrykkelsen i Iran etter at Khomeini kuppet revolusjonen i -79, bare for å oppdage at de religiøst reaksjonære hadde fulgt etter, fra ulike land. Det er så viktig å støtte de som vil ha frihet og like rettigheter for alle, og ikke de motsatte.

  • Siavash Sangtarash

    Sant det med grunnloven i 1907, men kvinnene fikk ikke stemmerett før 1963
    Det er enten snakk om trykkfeil av VG eller tar Lily Bandehy med 56 år. Her kan du se e bildeserie som faktisk heter “50 års med stemmerett”
    http://en.qantara.de/content/50-years-womens-right-vote-iran