Chicagobøllenes siste stikk

London riots 2011.

London riots 2011.

Den amerikanske neoliberale økonomen Milton Friedmans spøkelse henger over Norge. Prekariatet er symptomet på en sjokkbehandling utført i mange land. Kronisk økonomisk usikkerhet er ikke til å spøke med.

For tre år tilbake, nærmere sagt sommeren 2011, så vi etterdønningene av nyliberalismen få fatale følger. Prekariatet i England gjorde opprør. Først i Tottenham, deretter London og resten av landet. Mange spurte seg hvorfor disse menneskene ville ødelegge for seg selv ved å plyndre nærbutikker og ramponere eget nabolag. Samtidig sto et av verdens viktigste band på scenen i Middelalderparken i Oslo. Pulps karismatiske frontmann Jarvis Cocker forsvarte opprørerne, innbruddstyvene og «chavsene». Så runget en av verdens mest gjenkjennelige låter «Common People» over Oslo:

 

«Rent a flat above a shop

Cut your hair and get a job

Smoke some fags and play some pool

Pretend you never went to school

But still you’ll never get it right

‘Cause when you’re laid in bed at night

Watchin’ roaches climb the wall

If you called your dad he could stop it all, yeah.

 

You’ll never live like common people

You’ll never do what common people do

You’ll never fail like common people

You’ll never watch your life slide out of view

And dance and drink and screw

Because there’s nothin’ else to do»

 

Og vi ante ikke. Mange, til og med på venstresida, klarte ikke å forstå hvorfor opprørerne ødela for seg selv. Symptomet var post nyliberalistisk. Sytten år med nyliberal politikk hadde fått fatale konsekvenser for England.

2014. Angela Merkel sliter med at hennes liberalkonservative bakgård kommer til syne i form av fulltidsarbeidere som mottar sosialhjelp, det mer eller mindre nazistiske partiet UKIP er på alvorlig fremmarsj i England og nasjonalkonservative Dansk Folkeparti er etter siste måling Danmarks største parti. I Hellas, Spania og Italia er arbeidsledigheten blant unge rundt 25 prosent. Det kan føles nytteløst med fagforeninger når man står uten jobb.

Noe sånt kunne aldri skjedd i Norge – ikke i vårt plettfrie sosialdemokrati. Men selv under en rødgrønn regjering har vi sett nyliberalismens snikende inntog: Blant annet klarte de mektige partiene  Ap og Høyre å trumfe gjennom vikarbyrådirektivet på Stortinget – et direktiv som gjør det enklere for bedrifter å leie inn vikar(byrå)er i stedet for å ansette. Klart dette lager et mer ”effektivt” samfunn. Påfulgt av de rødgrønnes fall, tramper den siste gammeldagse, men nyliberale gjengen i Europa- og verdenshistorien inn i regjeringskoridorene i Norge. Godt hjulpet av Civita har de klart å nå fram til deler av prekariatet. Et folk som burde stemt på venstresida. Mange mener at deres følelse av avmakt er blitt kanalisert rett ned i fanget på et Ayn Rand-inspirert innvandringsfiendtlig populistparti. Eller har de det? Stemmer hele prekariatet i Norge Frp? Nei. Prekariatet er ikke homogent, og kan ikke forbindes med et enkelt parti eller klasse. Det som også er særegent, er at mange ikke innser at de er en del av det, eller kan komme til å bli en del av det. Prekariatet er ikke proletariatet. Det er underklassen, men også endel andre av arbeiderklassen og middelklassen. Store deler av prekariatet forstår heller ikke at de lider samme samme nød, og kjemper heller individuelle i stedet for felles kamper.

Hvem er prekariatet i Norge?

For å dra hele Europa over en kam: Prekariatet er arbeiderklassens barn som lider av at deres foreldre har mista jobben, og det er middelklassens utdannede som ikke får jobb som hva de er utdanna til, og ender i utallige prosjektstillinger og vikariat. Sounds familiar?

Når livet føles meningsløst, stemmer man, og demonstrerer man ofte meningsløst.

Forskjellen på Europa og Norge, er mange. Vi sa nei til EU. Vi har vært et sosialdemokrati lenge, og vi slapp unna finanskrisa. Store deler av prekariatet tilhører også venstresida fordi det her fortsatt finnes håp. I andre land har deler av prekariatet satt sin lit til de politiske polene som høyrepopulistiske og nazi-vennlige partier. Og generelle protestpartier som ikke fører noe sted. Det er jo ikke så rart. Når livet føles meningsløst, stemmer man, og demonstrerer man ofte meningsløst.

Åsa Linderborg, fra svenske Aftonbladet, skriver i Manifest: «Prekariatet består av mennesker med proletære egenskaper i en prekær situasjonDet er på vei til å bli en ny klasse», skriver Guy Standing, professor ved universitetet i London, i høstens viktigste bok. I Japan er en tredjedel av den totale arbeidskraften midlertidig ansatte. I Spania gjelder det annenhver arbeidstaker. I Sør-Korea mer enn halvparten. Prekariatet rommer ikke bare arbeidere. Bemanningsbyråene er en kjempe som påvirker hele arbeidsprosesser, også for helt vanlige tjenestemenn og «den nedre halvdelen» av middelklassen. Administratorer, programmerere, journalister… stadig flere stresses av usikre jobber og presses ned mot prekariatet.»

 Prekariatet kan være feministers nullsympatisør og miljøvernernes akilleshel. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi hver dag er en kamp om å karre til seg litt lønn. En ny jobb.

Når folk omtaler prekariatet, tenker de først og fremst på restaurant-, bygge-, rengjøringsbransjen og andre lavtlønte yrker. Men det nye prekariatet som vokser fram i Norge, er ikke bare disse. Det kan være opportunister som har villet være «sin egen lykkes smed» som enkeltforetak, Det kan være den xte gründeren som laget en mislykka mobil-app. Det kan være journalister og tekstforfattere som er blitt grovt utnytta i form av innleie i stedet for ansettelse. Vikarene og innhopperne, som Linderborg nevner. Og det kan være den helt vanlige arbeideren som får den klassiske beskjeden fra arbeidsgiver om at «Vi er nyoppstarta bedrift, så vi har ikke så god økonomi, så du må nesten opprette et enkeltforetak så vi kan leie deg inn. Da får du gode skattebetingelser også». Det arbeidsgiveren ikke sier, er at det tas ut et bedriftsoverskudd til hytter og hus, mens ”oppdragstaker” sakte men sikkert hviskes ut av velferdsstaten, og mister alle rettigheter.

Med økonomiske problemer, kommer også sosiale problemer. Prekariatet opplever til stadig arbeidsgivere som ikke betaler ut lønn, oppdragsgivere som bruker flere måneder på å betale fakturaer, banker som ler hele telefonsamtalen gjennom når man etterspør huslån, og en husleie det er nærmest umulig å betale. Det første som forsvinner ut døra når fattigdommen inntreffer, er Klassekampen, erstattet av First Price-mat i kjøleskapet. For å si det enkelt; FNs klimamål og rumper på Outkastkonsert er det siste som kommer i prekariatets bekymringsrekke. Prekariatet kan være feministenes nullsympatisør og miljøvernernes akilleshel. Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi hver dag er en kamp om å karre til seg litt lønn. En ny jobb.

 Som Linderborg også skriver: «Antirasister som er tonedøve for betydningen av klasse har ikke store sjansen til å overbevise de som vakler av sosial desperasjon.»

Da Sverigedemokratene havnet på grufulle 13% i Sveriges riksdag tidligere i år, var antirasistene på venstresida så vel som moderatene kjapt ute med å rope rasister etter alle som hadde stemt på dem. Selv er jeg antirasist på min hals, men klarer likevel å se at de 13 % i Sverige som hadde latt seg forlede i sinne og frustrasjon inn i SDs folkelige populistiske, men fremmedfiendtlige retorikk, ikke bare besto av rasister. Som Linderborg også skriver: «Antirasister som er tonedøve for betydningen av klasse har ikke store sjansen til å overbevise de som vakler av sosial desperasjon.»

Prekariatets doble frustrasjon ligger i at høyresida har skapt og fortsetter å skape den økonomiske utilværelsen for dem, mens en del av venstresida moraliserer over dem.

 

Kjenner vi oss igjen?

De har vært så langt unna oss, disse menneskene kalt underklassen. Såkalte «flaites» i Chile og «chavs» i England er de mest karikerte underklassene vi kjenner til. Man trenger ikke bruke lange tida på å summere seg til at disse har sitt opphav fra Milton Friedmans Chicagoskole: Chiles eksdiktator Augusto Pinochet og Englands eks statsminister Margaret Thatcher. I England har denne underklassen, kalt «chavs», blitt mobbet, nedpratet og karikert i over et tiår allerede. De er omtalt som farlige, voldelige og dumme. Selv Englands kronprins William kledde seg ut som chav på karneval, iført Burberrycaps og bling. Ironien i det hele ble meta, der overklassen ikledde seg sine egne klær for å se ut som underklassens billige kopi av dem selv. Forstå det den som kan.

Prekariatets doble frustrasjon ligger i at høyresida har skapt og fortsetter å skape den økonomiske utilværelsen for dem, mens en del av venstresida moraliserer over dem. Mange kaller enhver underklassemann som er redd for innvandring for rasist, og enhver underklassekvinne med manglende forståelse for kjønnskamp hos middelklassen for antifeminist. Da er det ikke rart at prekariatet trekkes mot de politiske polene. Det er vanskelig å se at det er høyresida som er fienden, når man får økonomisk juling av den ene, og moralsk juling av den andre. Om venstresida skal klare å nå fram til prekariatet, må de først og fremst få en forståelse for hvordan denne prekære situasjonen oppleves.

Og dette er det noen som spiller mynt på, for eksempel Elin Ørjasæter. Uansett hvilke problemstillinger vi tar opp i Norge, klarer Ørjasæter å gjøre det til et innvandringsproblem. Ørjasæter skriver i Aftenposten: «En sterk og frisk polakk bidrar til å skyve svakere nordmenn ut av arbeidsmarkedet.» Ørjasæters argumenter bygger på nøyaktig samme retorikk som de populistiske farlige partiene på fremmarsj i Europa. Det hun ikke nevner, er at polakken ikke får den lønna han/hun trenger og at norske vedlikeholdsarbeidere ikke får den lønna de fortjener, de får ikke fast ansettelse og dermed blir jobben uattraktiv for noen andre enn polakken. Jeg kan gi Ørjasæter litt rett når hun omtaler Sverige med at innvandring og liberalkonservativ politikk ikke har latt seg kombinere. Men problemene i Sverige hadde vært like eksisterende uten innvandring også.

La en ting være klinkende klart: Norge er det siste landet i verden med et innvandringsproblem. Vi er et overutdannet land med for mange halvsmarte hoder og for lite mennesker med vilje til å utføre manuelt arbeid, som blant annet debatten i Morgenbladet har belyst. 

 Det er de etablerte partiene som må gå i seg selv når velgerne forlater det som en gang føltes trygt, og heller setter sin lit til ensakspartier som går på tvers av blokkene.

Røde og blå skiller hviskes ut av politikk på tvers

Men så til den reelle politiske utfordringen samt de politiske løsningene. På venstresida står vi samla enig om at prekariatet er symptomet på neoliberal politikk. For å ta nærmeste nabo: Det er ingen tvil om at Moderaternas egen privatiserings- og skattelettepolitikk er selve grunnen til at mange velgere har rømt til Sverigedemokraterna. Men det er uhørt at vi i Norge på venstre fløy lener oss tilbake og skylder på dette, og ikke ta innover feil i egne rekker. Her hjemme i Norge, ser vi allerede konturene av et folk som angrer for sine brune og blå stemmesedler i 2013 i det de merket seg at de blåblås politikk rammet dem, og dermed er Arbeiderpartiet opp i 40 %. Men allerede rett etter valget var ferdig og den nye 50-millioners tenketanken Agenda våknet til live, så vi et Arbeiderparti som bevegde seg mot sentrum. Året etter, altså i år, ser vi også at Sossarna i Sverige velger å droppe Vänster fra regjeringssamarbeid og setter sin lit til sentrumspartiene. Nå, her til lands tyder mye på at Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet kommer til å danne vår neste regjering. Det vi ikke ser, er at i resten av Europa er dette allerede prøvd: De politiske skillene mellom diverse sosialdemokrater, moderate og (liberal)konservative blir sakte men sikkert hvisket ut der moderate og konservative lokker med en mer tilnærma sosialistisk skattepolitikk og sosialdemokrater lokker med en mer progressiv løsning for å trekke moderate velgere tilbake til den sosialdemokratiske sida. Summen av dette utgjør et politikerforakt. Deretter trekkes det skuffede folk mot de politiske polene. For å unngå dette i Norge, er venstresida nødt til å bli betraktelig mye større og mektigere – og da hjelper det mildt sagt ikke å sette sin lit til Arbeiderpartiet. Ikke kan vi skylde på de voksende ensakspartiene heller. Det er de etablerte partiene som må gå i seg selv når velgerne forlater det som en gang føltes trygt, og heller setter sin lit til ensakspartier som går på tvers av blokkene.

I Norge er prekariatet spredt, og absolutt ikke noe homogent. Og selv om Ørjasæther ønsker at det skal bli slik at prekariatet stemmer Frp, så stemmer det ikke, og det kan heller ikke skje i framtida. Tvert om, har deres forakt for det etablerte politiske spredd seg både til høyre og venstre. Prekariatet består like gjerne av intellektuelle som mindre intellektuelle: Miljøpartiet De Grønne og Piratpartiet er begge protestpartier undertegnede velger å tro at har vokst fram av venstresidevelgernes skuffelser over SV i regjering. Det er nærmest fatalt at vi har disse to partiene, når velgerne deres egentlig ønsker alt som står i SV eller Rødts partiprogram. Men en ting mangler i SVs program, som både Rødt, MDG og Piratpartiet ønsker: Borgerlønn. Eller samfunnslønn, som blir et mye mer rettferdig og mindre misvisende begrep. Venstre hadde også dette på partiprogrammet fra 2009-2013, men det er nå fjerna. Kanskje ikke rart for et parti som blir mindre sosialliberale og mer liberale med årene som går. Jeg ønsker meg en frihetlig venstreside som går inn for samfunnslønn og deliberativt demokrati.

 

Samfunnslønn en menneskerett?

Noen av dem som har tatt prekariatet på alvor er forfattere som Owen Jones og Guy Standing (Mange vil nok også si Naomi Klein taler mye av samme sak etter bøker som «Fences & Windows» og «The Shock Doctrine»). Standing tar til orde for samfunnslønn som en av de viktiste «symtombehandlingene» mot et voksende prekariat. Mange mener samfunnslønn er en menneskerettighet, og jeg kan ikke si meg uenig. Hvorfor skulle ikke alle ha rett på et stabilt liv og dekte primærbehov? Mange vil nok argumentere mot samfunnslønn med at folk slutter å jobbe. Det ser man bare på vår egen blåblåregjerings argumenter for kutt i uføre og sykelønn. Men stemmer dette?

Fra 1974 til 1979 under en venstreorientert regjering ble det gjort et eksperiment i en liten by i Canada: Samfunnslønn. For å forklare enkelt: Samfunnslønna essensielt er at alle får en garantert statlig inntekt som skal dekke primærbehovene, uavhengig om man er i jobb eller ikke, uavhengig fattig eller rik, og uten et statlig krav til hvordan man bruker lønna.

 Jeg ser ikke helt ukritisk på samfunnslønn. Skal det være et øvre tak for å motta det? Blir det rettferdig om samfunnets aller rikeste mottar samfunnslønn som settes rett inn på høyrentekonto?

Forsker Evelyn Forger så på den sosiologiske virkningen av eksperimentet, som viser at ungdom jobbet mindre og flere fullførte videregående skole. Men det var på helse at det ble gjort mest oppsiktsvekkende funn: Sykehusinnleggelser sank med 8,5%, grunnet nedgang i bilulykker, vold i hjemmet og mentale lidelser. Men kanskje det aller viktiste man kan skilte med, er at veldig få av innbyggerne sluttet å jobbe: «Et veldig lavt antall sluttet i jobben, og nesten ingen som var i fulltidsjobb reduserte antall arbeidstimer. Dette tror jeg skyldes hvordan «garantert inntekt» modellen er bygget opp. Den gjør en god jobb i å supplementere de som har lite, men det er en minsteinntekt som skal dekke nødvendige behov, og erstatter ikke en god jobb eller en god inntekt.», sier Forger.

Jeg ser ikke helt ukritisk på samfunnslønn. Skal det være et øvre tak for å motta det? Blir det rettferdig om samfunnets aller rikeste mottar samfunnslønn som settes rett inn på høyrentekonto? Er samfunnslønn kun ideelt under et tilnærma sosialistisk eller sosialdemokratisk styre, og et styre der skattefordelinga er rettferdig? Eller kan det også være ideelt for å hjelpe de med trangest kår i et samfunn med ujevn fordeling og liberalkonservativt styre?

En annen symptombehandling og verdig tema som bør inkluderes, og som venstresida bør jobbe for, er deliberativt demokrati (Men det får bli i neste tekst fra undertegnede).

Kronisk økonomisk usikkerhet fører til økonomiske og mentale lidelser. Det er ikke rettferdig for noen. Samfunnslønna må opp til debatt. Prekariatet fortjener å bli tatt på alvor, og de fortjener ikke minst en venstreside som inkluderer dem. For å dra tilbake til England igjen, siterer jeg den engelske TV-komikeren Jeremy Beadle: «Next time, it could be you.»

 

Bilde: London riots 2011. Bildet er hentet fra Wiki Commons. 

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website

  • KristinJohnsen

    Dette var i det minste underholdende å lese. Kapitalisme og markedsøkonomi har gjort velgerne så undertrykte og slitne at de ikke lenger innser sitt eget beste som tydeligvis er å steme på SV. At velgerne har forlatt SV fordi de innser at sosialisme forpester samfunnet er ikke engang i utfallsrommet.

  • Lars Hektoen

    Vakkert, men langt frem; samfunnslønn og deliberativt demokrati (det siste måtte jeg slå opp). Lurer på hva slags revolusjon vi må igjennom før vi kommer så langt?

  • CrvenaZvezda

    Jøss, et reflektert innlegg på Maddam? Gledelig lesning :)

  • brancobilly

    “det mer eller mindre nazistiske partiet UKIP”….et tips, oppdater deg litt på både historie og britisk politikk!