Nykonservativt tilbakeslag?

Seksuell og reproduktiv helse står i fare for å bli nedprioritert i de nye utviklingsmålene til FN. Både verden og Norge står ovenfor en nykonservativ bølge som kan gi enorme konsekvenser for kvinner.

På FNs generalforsamling til neste år skal verden vedta nye utviklingsmål som skal avløse Tusenårsmålene etter 2015. Målet skal være å utrydde fattigdom, oppnå bærekraftig utvikling og økonomisk reform, fredsbygging og godt styresett.

Flere likestillingsorganisasjoner som jobber med de nye tusenårsmålene har gått ut og vært bekymret for svært svakt fokus på seksuell og reproduktiv helse i september-utkastet til generalsekretærens rapport om de nye utviklingsmålene. Selv om utkastet har blitt forbedret er det fortsatt grunn til bekymring. Fokuset er svakt til tross for at det femte tusenårsmålet, som handler om å redusere svangerskapsrelatert dødelighet, er det målet som er lengst unna å bli oppnådd. Spesielt gjelder dette tusenårsmål 5b om universell tilgang til reproduktiv helse.

Utvikling og likestilling henger sammen

Om det skulle være noen tvil: utvikling og likestilling henger sammen. Fattigdom og matmangel er kvinnespørsmål, fordi kvinner ofte er ansvarlige for å skaffe mat og vann. Alle skjønner at utdanning er bra for utvikling, men i flere land risikerer jenter å bli utvist fra skolen dersom de blir gravide. Det blir det ikke mye utdanning av. Og hvordan sikrer man god helse i befolkningen når kvinner må ty til ulovlige og farlige aborter? 47 000 kvinner dør av ulovlige aborter hvert år.  Samtidig vet vi at trygge aborter redder liv, slik som i Nepal, der tilgang på trygg abort har bidratt til å halvere mødredødeligheten.

Og sånn kan jeg fortsette. Og her har jeg ikke en gang tatt for meg at det er umulig å oppnå utvikling, økonomisk  fordeling og vekst, dersom halvparten av befolkningen, altså damene, blir hindret i å delta. Flertallet av de ekstremt fattige i verden er kvinner. Faktisk utgjør kvinner 70 prosent av verdens fattigste. Hvis man skal få bukt med fattigdommen må altså tiltak rettes mot kvinner og likestilling.

FN har skissert det som kan bli de tolv nye utviklingsmålene. Nå må det jobbes for at universell tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter bør inngå som egen målsetning.

Skjebnesvanger nykonservatisme i Norge

Den rødgrønne regjeringa valgte å prioritere likestilling og seksuelle og reproduktive rettigheter høyt i utforminga av de nye utviklingsmålene. En av de aller første nyhetene etter Stortingsvalget med blåblå regjering, var at abortrettighetene skulle strammes inn ved å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort, assistert befruktning og til å skrive ut p-piller.

Strammes inn! Hvilke problem dette skulle løse er uvisst, da aborttallene i Norge har vært stabile de siste 30 årene. De siste ti årene har faktisk antall aborter falt blant tenåringer. Dette er derfor et alvorlig tilbakeslag for likestilling i Norge som det allerede er skrevet mye klokt om på Maddam (Spar meg for høye herrer og ren moral og En moralsk reservasjon).

En nykonservativ verden

Mens antall utrygge aborter øker på verdensbasis, og omtrent 13% av svangerskapsrelaterte dødelighet skyldes utrygge aborter er det altså fare for at verden tar et steg tilbake når det gjelder seksuelle og reproduktive i de nye utviklingsmålene.

Det er sterke, reaksjonære krefter som motarbeider de forpliktelsene for kvinners rettigheter som er forhandlet fram. Konservative allianser presser særlig mot seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Dette er kontroversielle tema hvor Norge tradisjonelt har vært en pådriver for utvikling, og de rødgrønne var klare på at overgrep mot kvinner, kvinners rett til reproduktiv helse og avkriminalisering av abort vil stå sentralt i Norges arbeid med de nye utviklingsmålene.

Arbeiderpartiets Eva Kristin Hansen sa i sin interpellasjon i Stortinget i mai om utviklingspolitikken framover at ”likestilling generelt bør være et av de viktigste områdene Norge skal løfte i arbeidet med tusenårsmålene, fordi vi ser at kvinners og jenters rettigheter er truet. Vi ser det i internasjonale fora, hvor vi i den senere tid har fått en del underlige allianser mellom konservative og reaksjonære regimer, særlig når det gjelder kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og helse. Det jobbes aktivt for å hindre jenter og kvinner disse rettighetene, og her må vi holde fanen høyt. Det er et perspektiv til jeg vil løfte fram som sentralt i arbeidet med nye utviklingsmål: likestilling, kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter.”

SVs Snorre Valen påpeker i samme debatt at ”de frihetene kvinner har kjempet fram, er ikke vunnet for alltid – ikke i Norge, og ikke i noen andre land. Norge står i en særstilling, og har et spesielt ansvar for å være en progressiv kraft i likestillingsspørsmål, også fordi vi ikke er medlem av EU. Dermed slipper vi å kompromisse med land som Malta og Polen før vi uttaler oss om f.eks. kvinners seksuelle rettigheter og retten til abort.”

Min utfordring går da til den blåblå regjeringa og deres støttespillere Venstre og Krf. Skal Norge forsette å tørre å være kjerringa mot strømmen i disse spørsmålene? Eller er svekkelsen av abortrettighetene i Norge et tegn på at vi i internasjonale fora skal gå vekk fra å være et foregangsland, og heller bli med i klubben til erkekonservative og udemokratiske regimer?

 

Bilde av malawiske kvinner som jobber for utvikling. Av Mona Wærnes

Om forfatteren

Mona
  • Crvena

    Dette var da en høyst tullete artikkel der en tar “First World Problems” og påstår at disse påvirker kvinner i fattige land. Uredelig argumentteknikk rett og slett! Lyst å gjøre noe for fattige kvinner? Send dem på sekulære skoler og gi dem en utdannelse. To til tre generasjoner senere og en vil være mer eller mindre i mål med å stanse fattigdom, mødredødelighet, befolkningsvekst, religiøs fanatisme og andre kulturelt betingede skadelige ting. Tilgang på abort er ikke avgjørende her, kunnskap er. 

  • Bianca

    Spennende innlegg!