Kampen om Tiden

ihatemywork

av M.H. Hallum

The Angel in the House (1884) er tittelen på et dikt av Coventry Patmore. Det berømte  viktorianske diktet handler om den ideelle uselviske kvinnen som ofrer seg for sin mann og sine barn. Virginia Woolf skriver at Patmores Engel er et selvutslettende vesen som verner om sin krybbe, lar ingen ane at hun har egne meninger og hvisker sine medsøstre i øret at kvinner må gjøre det kvinner skal gjøre. Å ta livet av Engelen i huset er, ifølge Woolf, enhver kvinnelig forfatters oppgave.

Dere som tilhører en yngre generasjon, har kanskje ikke hørt om henne. Men så snart man når en hvis alder, er hun der straks; et misjonerende fantom som bruser med skjørtene før man rekker å tenke en selvisk tanke. Hver gang jeg satte meg ned for å skrive var hun der straks, vesenet som var slik laget at hun aldri lot en kvinnelig forfatter arbeide i fred. Jeg visste jeg måtte gjøre meg av med henne. Hadde ikke jeg tatt livet av henne, hadde hun tatt livet av meg. En dag kastet jeg meg over utysket, la hendene rundt halsen hennes, tok strupetak og vred nakken rundt, så hodet løsnet fra resten. Jeg anser Woolfs Husengel for død.

Men når jeg nå setter meg ned for å skrive, til og med har fått mitt eget rom, er det imidlertid fortsatt ikke fred å få. Det viser seg å være vanskeligere å ta livet av fantomer enn levende mennesker.

I Michael Endes roman Momo, eller Kampen om tiden, tilhører verden de grå herrer fra Tidssparekassen. De forsøker å få alle menneskene til å spare tid. Ved systematisk sparing kan man om noen år ta ut den dobbelte mengden. Mens de sparer for fremtiden, glemmer menneskene å leve i nuet. Og jo mer de sparer, jo mindre får de! Tid er tross alt ikke penger. Fortellingens heltinne er en jente ved navn Momo. Hvor er tiden de sparer, spør hun seg. Og dermed begynner jakten. Den snodige fortellingen om Momos kamp mot tidstyvene ble publisert i 1973.

 

Husengelen ligger ihjelslått på stuegulvet. Men kampen for tilværelsen er bare så vidt begynt, for utenfor mitt kontorvindu svever en anonym masse med tidsfordriv, som insisterer på min oppmerksomhet. Hver gang jeg forsøker å konsentrere meg om en ny oppgave banker de på vinduet, tidstyvene. Den grå massen stirrer intenst på meg, mens de roper i munnen på hverandre, sprer eder og galle, kliner til ruta med illeluktende spy, før de vasker oppgulpet bort og viser fotografier av seg selv mens de sitter og drar seg, og ønsker hverandre god helg.

På ensomme kvelder, når regnet trommer mot det mørke glasset, blir de spesielt mange. Et ansiktsløst kaklekor holder hender i svarte tomrom, stanger mot den våte ruta; roper stumt at de vil inn. Og uten at jeg har bedt om det, løsner usynlige fingre vindushaspene. For bak tidens ånd står sterke krefter! Tidstyvene kommer flyvende inn, tråkker over den døde Husengelen, legger sine hender på skuldrene mine, tar tak i bena, løfter meg opp, tvinger meg ut på gulvet, bort fra arbeidet. Uroens skygger river i dørhåndtakene, slår med grytelokk, skojern og sleiver, henger oppunder taket, kryper innunder skapene, balanserer på listene, og når jeg skal legge meg på sofaen, ligger det noen der allerede. De grå sender meg sitt mest medfølende blikk, før de binder meg fast, putter en skitten oppvaskklut i munnen min, og ber meg sette meg ned foran skjermen. De lar meg forstå at livet, det virkelige livet, leves et annet sted. De sier jeg trenger bekreftelse på at jeg er i live. Leker man ikke med de andre i den virtuelle sandkassen, kan man like gjerne begå selvdrap. Kollektivet har allerede erklært deg død, så hva er poenget med å leve?

Jeg brekker meg, og tidstyvene er omtenksomme nok til å fjerne kluten i munnen da den er nær ved å ta livet av meg. Jeg ber om nåde, sier jeg overgir meg, og logger på, bare for å oppdage at en venn har lagt ut følgende: Said to me this weekend, by a bright 19 year old unemployed man from West London who has crack dealers in the local park and an uncertain future ahead of him: ‘Facebook’s over. Facebook’s for fuckin losers. Countdown.’

 

Spørsmålet er om kommunikasjonsmaskineriet skaper fuckin losers. I 2005 utførte en psykiater ved King´s College i London, en IQ test på tre grupper. Den ene gruppen utførte testen uten distraksjoner, den andre gruppen ble forstyrret av epost og telefon, den tredje gruppen hadde røyket marihuana. Epost-gruppen scoret i gjennomsnitt 6 poeng lavere enn gruppen som var høye på gress.

I en amerikansk studie beskriver 40% av de spurte arbeidsplassen sin som ‘most like a real-life survivor program’. Millioner av brukere kan ikke gå mer enn fem minutter uten å sjekke epost. 56% får angstsympotemer hvis de ikke får sjekket epost. Avhengighet av smarttelefon er blitt sammenliknet med narkotikaavhengighet. 26% av amerikanerne svarer at de er på randen av nervøst sammenbrudd.

Allerede i 2007 skrev USA Today en artikkel om arbeidsplasser som hadde innført epostfri fredag. De ansatte som vanligvis brukte 1 ½ time av arbeidsdagen på epost, ble i stedet oppfordret til å snakke på telefonen eller møtes ansikt til ansikt. Det kan visstnok ta opp til fire minutter å fokusere på nye oppgaver etter hver sjekk av epost.

 

At jeg har kastet bort hele denne morgenen på Hotmail, har ingenting å gjøre med at jeg får så mange henvendelser, men fordi jeg er en svært pliktoppfyllende ventende. I stedet for å fokusere på nye oppgaver, blir jeg sittende å trykke: Refresh! Refresh! Refresh! Fortsatt ikke svar… Og jeg kjenner det, uroen, angsten, brystet som snører seg sammen, hjertet som dunker i halsen. Ble det feil? Sa jeg for mye? Kunne jeg vært tydeligere? Var jeg uklar? Mener han å avvise meg? Hvorfor stillhet?

Mens TV3 reprisen av Sex and the City summer i bakgrunnen, kan jeg ikke annet enn å undre. Oh yes! I cannot stop but wonder: Is the smartphone our new plus one? Has our relationship to social media replaced our relationship to men? And how long do we have to wait for the call following the second date? Og slik blir jeg sittende resten av dagen, stirre på skjermen, mens langfingeren sikter på knappen, fyrer av nok et skudd inn i den grå tåkeskogen. Men treffer ingen. Og kanskje vil det gå både vinter og vår. Og sommeren forsvinner, og dagene går. Og jeg begynner å drikke. Og jeg får lyst til å røyke sigaretter. Og jeg blir paranoid. Eller kanskje ikke, for jeg er jo faktisk forfulgt. De vil ikke forsvinne, misjonærene, den skrikende grå massen, som har latt meg tro at livet leves et annet sted. Jeg vet jeg må gjøre det av med fantomene. Hvis jeg ikke tar livet av dem, vil de ta livet av meg. Så jeg gjør kort prosess, finner kjøttøksa som har ligget godt innpakket i nederste skuff, og går gjennom huset med våpenet høyt hevet, hugger hodet av skrikhalsene, og tenner på massegraven, ser den brenne opp, pakker kofferten og reiser langt bort – til sivilisasjonens ytterste fold.

 

Det er noen måneder siden jeg ankom Fatu Hiva, øya Liv og Thor Heyerdahl reiste til da de ønsket å si et midlertidig farvel til det siviliserte samfunnet. De hadde sittet bøyd over verdenskartet, på leting etter et sted hvor man kunne vende tilbake til naturen, hvor man kunne leve uavhengig av kunstige hjelpemidler. Fantes det et sted på vår klode hvor det gikk an å leve utenfor sivilisasjonen? De tegnet en ring rundt sydhavsøya Fatu Hiva. Heyerdahl skriver at livet som naturmennesker er det vi moderne mennesker lengter etter å leve i ferien. Vi står ved samlebåndet hele året for så å få en smak av natur midt på sommeren.

De 118 øyene og atollene i Fransk Polynesia dekker et område like stort som halve Europa. På Fatu Hiva finnes verken magasiner, aviser, bank eller prest, og øya har ingen fast båtforbindelse med noen av naboøyene. Sivilisasjonen er kommet nærmere, men Fatu Hiva representerer fortsatt en gjenlevende bit av det livet de fleste av oss så gjerne drømmer om. Danske Mik Eriksson kom hit fordi han drømte om et renere og enklere liv, nærhet til naturen og til seg selv. Jeg spurte Mik hva han fant på Fatu Hiva som han ikke hadde i Danmark:

‘Fred og frihet. Jeg har mulighet til å være meg selv. Jeg behøver ikke tenke så mye på hvordan jeg skal utvikle en karriere, være på den riktige måten, og om folk liker meg eller ikke. Jeg har tid. Man kan alltids utsette ting til i morgen. Her er jeg ikke del av den bevissthetskulturen vi har hjemme, selvanalyse og slikt. Jeg er fortsatt i sjokk over den velkomst jeg har fått. De er så åpne og så avslappet i forhold til å ta i mot en fremmed som meg. Det gjør meg ydmyk’, svarte Mik.

 

Første kvelden på Fatu Hiva stod jeg alene, med armene i kors, så utover havet, og undret på hvordan jeg skulle få tiden til å gå. Svaret kom til meg etter hvert som dagene kom. Det er ikke om å gjøre å få tiden til å gå. Fatu Hivas best bevarte hemmelighet, er hennes langsomme puls og jevne hjerteslag – i en verden utenfor verden. Det er ikke mange steder igjen på vår klinkekule, hvor ingen forholder seg til armbåndsurets evige tikk-takk, hvor livet blir til, ikke mens man gjør, men mens man er.

Filosofen Arne Næss spurte så betimelig: Hvor kommer virkeligheten fra?

Hva er virkelig når fjernsynet er skrudd av, når man ikke får kjøpt aviser, og internett ikke er tilgjengelig? Hvor kommer virkeligheten fra da? Er det slik at uansett hvilke spørsmål en stiller, så sitter en der med sine egen gjenkjennelige tanke? Eller vil en annen virkelighet gi uvante sammenhenger og meninger? Vil det åpenbare seg nye perspektiver og horisonter? Kan noen ukers stillhet si noe om et liv i støy? Med uthvilt hjerne, kan vi nyte alt vi hører, føler og ser på en annen måte?

 

Det er et tankekors. Det moderne informasjonssamfunnet har gitt frihet til millioner av mennesker, frihet til å forme sine liv basert på egne premisser, behov, individuelle drømmer og ønsker. Vi kjenner alle og iscenesetter oss selv som noen det er verdt å bli kjent med. De nye mediene appellerer til våre følelser og instinkter, hvisker i hvert øre hvilken demokratisk forløsning som ligger i at alle kan tømme sin søppelkasse i det virtuelle offentlige rom.

Men det moderne informasjonsmennesket er også å anse som en strevende sjonglør. I løpet av årene er hun blitt tynnere, smilet stivere, huden hvitere, nesten blå under øynene og rundt nesen. De grå herrer må jobbe hardere for holde henne oppreist. Etter nok en søvnløs natt løfter de henne opp, dytter henne frem, jager henne av sted. Når hun er på sitt mest vrange, snakker de også hardt til henne. Tidens ånd er en tidstyv, en slaveholder som fanger og binder, et fantom som ikke vil dø, en misjonær i konstant bevegelse, som snakker med rolig og behersket stemme til en dypt grepet menighet, om teknologisk fremskritt og nyvinning, om å slette arven fra fortiden, bringe menneskeheten fremover. Det moderne kommunikasjonssmennesket likner mindre og mindre en sjarmerende forfører, og mer og mer en desperat posør.

Det er først når telefonen er skrudd av, internettkoblingen er brutt, og armbåndsuret ligger knust mellom to steiner, at du husker følelsen, den du trodde du hadde glemt, fordi du ikke har kjent den siden du var barn, at tid nok – er frihet. Hva er virkelig når hele verden er det du lukter, ser, hører og kan røre ved? I morgen eller i går finnes ikke. Alt er i dag.

 

Heyerdahl skriver i sin bok at på Fatu Hiva virket sivilisasjonen så langt unna. Han tok til å tvile på hukommelsen når han tenkte på skyskrapere, slik som jeg også tvilte da jeg stod på stranden og så bølgene som hadde reist hele veien fra Sør-Amerika, slå mot land.

Igjen tviler jeg på hukommelsen her jeg sitter og ser spiret på Empire State Building som flyter inn og ut av skyene som ligger over Manhattan denne morgenen. Fatu Hiva virker som en fjern drøm. Mellom bygningene svever de som er blitt kronet til de klokeste, vakreste, de mest suksessfulle på vår planet. De speiler seg i vinduene og glassveggene; et kor av dress- og kjolekledte mennesker står i rennesteinen, ser mot stjernene. Man kan saktens spørre seg: Hva er lykke? Å selv eksplodere lik et skudd på Manhattans stjernehimmel. Eller å holde hele universets uendelighet i sin hånd, på en øy, hvis eneste livslinje til sivilisasjonen er en fiskebåt. Mens jeg sitter slik, banker det igjen på ruta. Det hodeløse kaklekoret, de gråkledte, har funnet meg. Og de vil ikke slippe meg denne gang. Jeg sitter og venter på epost fra Mik Eriksson. Det har kommet bredbånd på Fatu Hiva…

Teknologisk fremskritt, kontakten med sivilisasjonen, vil bringe med seg ny kunnskap og viten. Mulighetenes tidsalder vil åpenbare seg. Så er det å håpe at øyboerne likevel får tid nok til å flette blomsterkranser og spille på sine gitarer, at de ikke mister det som vi forsøker å finne igjen. And I cannot stop but wonder, why don´t we just leave our fake plus one at home? Make it real!

 

M. H. Hallum (Malmfrid Hovsveen Hallum) er dramatiker og skribent.

Bilde: ‘i hate my work job’ | business man project – explored av Adam Foster  (CC BY-NC-ND 2.0)

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Besøk nettside

2 Kommentarer

  1. Hugo Hallum 21/03/2013

    Dette var spennende. Det fikk meg til å tenke tilbake på Fritjof Capra “The Turning Point”. Han snakker om den “systemiske tankegang”. Hele tankegangen er at det finnes dynamiske samspill mellom komplementær tendenser. Hele kjernen i livet er at det stadig stiller krav om aktive forsoninger av motsetninger, som logisk sette er uforsonlige. De globale gjensidige avhengighetsforhold i våre problemer og betydningen av desentraliserte, beskjedent dimensjonerte virksomheter er et slikt par av komplementære motsetninger, sier Capra.

  2. Renate 21/03/2013

    En tankevekkende tekst! Denne delen av en setning, gjorde mest inntrykk på meg: “å holde hele universets uendelighet i sin hånd…” Det høres forlokkende ut!

Hva mener du?

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*