Klassereisen

Min klassereise har gjort både vondt og godt for kropp og sjel. Og nå, i andre enden av klassereisen, vet jeg sannelig ikke lenger hvem det er som representerer de fattigste?

Det var en av mine første dager på Universitetet i Oslo, vinteren 2006. Jeg var 21 år, forvirret og forventningsfull. Jeg hadde en venn fra ungdomstiden som hadde studert et par år og møtte han og vennene hans til lunsj. I lunsjen satt de og diskuterte hva slags propaganda avisene formidlet; Dagsavisen, Klassekampen, Morgenbladet, hvilke ideer er det som egentlig ligger bakenfor det de setter på trykk, lød problemstillingen.

118117242_20ada48087_z

 

Jeg husker at jeg satt der og tenkte ”hva faen er det de prater om, og hva i helsike er Klassekampen?”. Jeg holdt kjeft, håpet at ingen ville spørre meg om noe og konsentrerte meg om å føre brødskiva inn i munnen.

Jeg kommer fra et hjem hvor jeg aldri har sett en eneste avis, hvor ingen leste bøker, så på Dagsrevyen, hørte på radio eller spilte kunnskapsspill. Vi så derimot på Lorenzo Lamas i Renegade (hver fredag kveld), onsdagsfilmen på TV-Norge og filmer med Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og ikke minst Chuck Norris. Vi fulgte med på Glamour og Sunset Beach, leste Se og Hør og dro på campingferie.

Da jeg da flyttet inn i et kollektiv i Oslo, en del år senere, ble jeg derfor forundret når folk på min egen alder satt seg ned for å se på Dagsrevyen klokka sju. Ikke visste jeg at det var da Dagsrevyen gikk, og langt mindre at det fantes folk på min egen alder som så på det.

En flopp på Blindern

Jeg havnet på Blinden ved en tilfeldighet. Etter noen år på reisefot ble jeg opptatt av relasjonen mellom fattig og rik i verden. I følge en studiekatalog kunne utviklingsstudier på Blindern sette temaet i perspektiv, og en dag satt jeg altså i kantina på Blindern og var en flopp. Hvor hadde jeg vært i 21 år? Jeg hadde ingen av de riktige kulturelle referansene, erfaringene eller opplevelsene. Jeg hadde ikke lest noen bøker, sett de riktige seriene, jeg visste ikke om noen filmprodusenter, artister, forskere, teorier, journalister, politikere, musikere, kunstnere eller forfattere som var av relevans. Jeg var en idiot.

Og her begynte altså klassereisen.

335598428_96ef6bbc7a_z

Klassebevissthet og identitet

Det sjeldent jeg opplever at de som er født og oppvokst i middelklassen forstår hvor dyptgripende klasseforskjellene i Norge er. For de som kommer fra middelklassen, med foreldre med utdannelse, er det de har fått med seg hjemmefra en selvfølge: ”neimen, vi snakket ikke så ofte om politikk hjemme hos oss heller”, kan de si hvis jeg snakker om min arbeiderklasseoppvekst. Men hvor mange rader med bøker hadde foreldrene dine, får jeg lyst til å spørre. Abonnerte dere på aviser? Så dere på Dagsrevyen? Hvilke TV-kanaler så dere på? Hva spiste dere til middag? Har du noen gang gruet deg til å komme tilbake etter juleferie eller sommerferie fordi du visste at du ikke kan matche de andres julegaver eller ferieopplevelser? Har du noen gang manglet utstyr som trengs for å delta i aktiviteter på skolen, for eksempel ski eller sykkel? Hvilket parti stemte foreldene dine på? Jobbet moren din? Hva trodde du at du skulle bli når du ble stor? Har du noen gang skammet deg over hvordan det så ut hjemme hos deg? Hvilken rolle spilte foreldrene dine i lokalsamfunnet? Fikk du hjelp med leksene? Var foreldrene dine opptatt av at du skulle prestere best mulig på skolen? Har du noen gang bekymret deg for familiens økonomi?

Middelklassens bevissthet om sin egen klasseposisjon er forunderlig intetanende. Det er kanskje ikke så rart. De vokste antagelig opp sammen med andre familier med lignende sosioøkonomisk status. Å tro at verden er slik den fremstår i sin egen sosiale boble er en vanlig forestilling. I Norges tilfelle forsterkes dette av den utbredte myten om at vi lever i et mer eller mindre egalitært samfunn. Klassesamfunnet merkes også mer på kroppen av de som er fattige. Selv om de fattige ikke (nødvendigvis) definerer seg selv som arbeiderklasse, lever de ofte med skam, utenforskap og som tilskuere til andres velstand. Middelklassen vet at det også (intellektuelt sett) at det er klasseforskjeller i Norge, men hvorfor vi har så lav sosial mobilitet blir stående som et ubesvart spørsmål. Vi har jo en enhetsskole, vi har Lånekassen, og vi har vel ikke store klasseforskjeller at det skulle være umulig for flere å gjøre en klassereise?

Sosial mobilitet eller sosial stabilitet?

Til tross for våre sosialdemokratiske ambisjoner om å gi alle barn samme muligheter, står ikke måloppnåelse til visjonene. Den sosiale mobiliteten forblir lav og barna våre arver som oftest sine foreldres sosioøkonomiske posisjon. For en som har gjennomgått klassereisen er det mangt og mye jeg kunne sagt om dette temaet. Klassereisen har inkludert mindreverdighetskomplekser, angst og skam, men også følelser av styrke og stolthet. Jeg har følt at jeg har måttet jobbe dobbelt så hardt for å ta igjen etterslepet. Satt de andre på lesesalen i seks timer, skulle jeg sitte i åtte timer. Jeg har vært redd å feile og for å ikke klare det. Kanskje min klassebakgrunn betydde at jeg ikke egnet meg? Kanskje jeg aldri ville kunne klare å innhente etterslepet? Jeg har skammet meg over mine store kunnskapshull og tidvis følt meg fremmed og ensom i mine studieomgivelser. Å gjennomgå en klassereise handler ikke bare om å kunne tilegne seg pensum, men også om å sosialiseres inn i en helt ny og annerledes kultur – en middelklassekultur. Til tross for utfordringene, har det også ligget en enorm ekstase i å oppdage en ny verden, hvor jeg får brukt evner jeg ikke engang visste at jeg hadde. Og ikke minst stolthet over å vite at jeg har gått hele veien selv, og ikke fått noen ting gratis. Jeg har ikke arvet mine politiske standpunkt, og alt jeg kan og er, har jeg gjort på egenhånd.

5068482159_c0bf58c6d9_z(1)

Noen er likere enn andre

Under en middag i Paris for noen år siden satt jeg med andre masterstudenter i statsvitenskap og noen politikerspirer fra Socialistisk Folkeparti i Danmark. Vi gikk alle på Sciences Po – et eliteuniversitet i Paris – var unge, lovende og sosialister. Vi drakk dyr årgangsvin, snakket om den vakre sosialismen og latterliggjorde Frperne. At noen kan stemme på det hersens partiet. Folk må være tjukke i hodet. Ja, kanskje de egentlig ikke burde ha stemmerett i det hele tatt? Og hvor ble det av det opplyste eneveldet? Alt som ble definert som harry og latterlig var som en beskrivelse av min oppvekst. I min familie stemmer alle på Frp. For meg som kjenner dem, vet jeg hvilke mekanismer som ligger bak, og det handler ikke om idioti.

Vi satt og nippet til årgangsvinen uten å begripe hva som gikk av folk der hjemme i Skandinavia. Men, herregud, så sosialistiske vi var. Ja, alle er like, og alle skal yte etter evne og få etter behov. Men det er jo klart at noen er likere enn andre. Og vi var helt klart likere enn andre. Det var ikke første (eller siste gang) jeg satt ved bordet når slike samtaler pågikk. Det skjer hele tiden og jeg tar meg sjeldent nær av det fordi jeg vet hvilke mekanismer som ligger bak (og det handler hovedsakelig om idioti). Men der og da kjente jeg at mitt arbeiderklasseopphav sparket meg i ræva. Jeg hadde mest lyst til å kaste den forbanna årgangsvinen igjennom rommet og skrike: ”HAR DERE NOEN GANG TENKT PÅ AT DET ER DERE SOM ER IDIOTER SOM TROR DERE SKAL FRELSE ARBEIDERKLASSEN FRA KAPITALISMEN SAMTIDIG SOM DERE FORAKTER ALT VED DEM?!”

6112982018_a60de909a1_z

Når jeg ble sosialist var det ikke fordi jeg vokste opp vakre sosialistiske ideer i bokhylla. Det var fordi jeg på et erfaringsmessig grunnlag mener at et sosialistisk samfunn vil være det beste og mest rettferdige, spesielt for slike som min familie. Men avstanden mellom den akademiske middelklassen og livene til de som har minst er stor – så stor at venstresiden ikke forstår hvorfor arbeiderklassen ikke vil stemme på dem, og arbeiderklassen synes venstresiden er noen naive og virkelighetsfjerne elitister som ikke aner hva de snakker om.

Hvem sin klassekamp?

Klassereisen begynte altså med at jeg satt på Blindern og lurte på hva Klassekampen var, og slutter her hvor jeg nå er spaltist i samme avis. Det er ambivalent. Jeg spør meg selv: hvem er det jeg skriver for? Er det for å vise meg frem for mine meningsfeller? Hvilken forandring gjør så det? Hvorfor heter egentlig avisen Klassekampen når flertallet av de som tilhører arbeiderklassen aldri har hørt om avisen? Er det noen som stiller seg spørsmål ved om de som tilhører det laveste sjiktet i samfunnet har tid og overskudd til å lese lange, innvikla og akademiske artikler om oljefondet, samhandlingsreformen og en anmeldelse av et nytt hipt band? Tid og overskudd er en luksusvare som ikke er alle forunt, og minst av alt samfunnets slitere. For svært mange fremstår også politikkens vesen som uattraktiv og fremmedgjørende. De vil enkelt og greit vite hvem som egentlig ivaretar deres interesser. Konsekvensen av dette er at de fattigste blir stående utenfor, mens middelklassen setter dagsorden, styrer og overleverer sine maktposisjoner til sine etterkommere.

Den fysiske klassereisen

Det er når jeg setter meg på toget etter en jobbuke i Oslo og reiser hjem til min mor, at jeg kjenner klassereisen på kroppen. Jeg leser Klassekampen på vei hjem, kaster den i søpla på vei ut av toget og drar hjem for en helg med såkalt ”harrytur til Sverige”, Hollywood filmer, Hotell Cæsar, Jersey Shore og nyhetsfri. Jeg har ingen intensjon om å forherlige arbeiderklassens kultur, men det er også deler av middelklassekulturen som er vanskeligere å svelge for en utenforstående. Til tross for at min familie aldri har fulgt normene for anstendighet og korrekthet (i et middelklasseblikk), er det også sider ved middelklassekulturen som refleksivt gir meg frysninger på ryggen. Selvhøytidelighet, pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade, er fremmedord der jeg kommer fra. Det er ikke bare fremmedord, men oppførsel som regnes som uredelig og slesk. Kort og greit kan jeg si at det er flere sider ved arbeiderklassekulturen som jeg setter høyere enn middelklassekulturen, og at fordommene går begge veier. Selv sitter jeg på begge sider av bordet samtidig.

En periode vasket min mor middelklassefruenes hjem for å få endene til å møtes. Når man vokser opp med historier om hvordan relasjonen mellom henne og middelklassen artet seg, blir klassesamfunnet alt annet enn en teoretisk størrelse som man i korrekthetens navn vil bekjempe.

67899376_41506a6b81

 

Og nå, etter å ha lest hundrevis av bøker, skjønner jeg at det er mye som ikke kan læres gjennom bøker. Man må faktisk snakke med folk og sosialisere på tvers. I blant lurer jeg også på om jeg tar feil, og min mor har rett. Kanskje ikke venstresiden er for slike som henne. Hun mener at det er Siv Jensen som har svaret på hennes problemer. Enten er dette riktig, ellers har venstresiden et omfattende kommunikasjonsproblem. I begge tilfeller ønsker jeg å gjøre noe med det.

Så kan vi le av white trash og harry folk, men når valgstemmene skal telles opp er det den som ler sist som ler best.

Det lærte min mor meg, og min erfaring er at hun svært ofte har rett!

 

 

Bilde. newspaper sunday, geir halvorsens photostream, CC BY NC SA 2.0 

Bilde: Fredrikkeplassen, blindern, peiriks photostream,CC BY NC SA 2.0 

Bilde: Study,judithKs photostream,CC BY ND 2.0 

Bilde: Troms sosialistisk ungdom, sosialistisk ungdoms photostream, CC BY ND 2.0 

Bilde: cleaning lady, juin Hoos photostream,  CC BY NC  ND 2.0 

 

 

Om forfatteren

Malin

Malin

Jeg er 28 år og bor i Oslo. For meg handler feminisme om rettferdighet og frihet. Å skrive om likestilling er viktig, både for meg personlig, men også fordi jeg håper det kan bidra til mer debatt, refleksjon og kjønnsrettferdighet.

Besøk nettside

131 Kommentarer

  1. Magne Flemmen 05/02/2013

    Veldig god tekst! At venstresida har et kommunikasjonsproblem er vel nesten en underdrivelse? Tror en likesågodt kan spørre om venstresida i dag har noen egentlig politikk for å gjøre noe med klasseforskjellene. I SV virker det ikke som om det står spesielt høyt på dagsorden – verken omfordeling eller økonomisk demokrati.

    Håper du skriver mer om dette! 

  2. Line Konstali 05/02/2013

    Utrolig velformulert og flott innlegg! Gratulerer!

  3. ASBJØRN BAKKE 05/02/2013

    Takk! Det er så sjelden det skrives innsiktsfullt om dette kulturelle gapet i Norge. Jeg kjenner meg godt igjen i deler av beskrivelsene dine, og er veldig enig i konklusjonen din om at det verdifulle er å sosialisere på tvers.
     

  4. Line Konstali 05/02/2013

    Det viktigste er at du er Malin. Intet annet.

  5. Malin Author

    Takk Line! Du har helt rett:)

  6. Malin Author

    Ja Magne, det er en underdrivelse av venstresiden har et kommunikasjonsproblem. Etter alle mine samtaler med min familie og vår omgangskrets lurer jeg på om venstresiden faktisk kan sies å representere de fattige. kanskje Frp faktisk ER partiet for arbeiderklassen. det er kort tid til neste valg og venstresiden gjør det dårlig på meningsmålingene. Tiden er ihverfall overmoden for en selvransakelse

  7. Kenneth Flage 05/02/2013

    En god tekst. Du beskriver en klassereide jeg selv har vært igjennom, og jeg kjenner igjen mange av situasjonene du har vært i. Særlig det å ikke kune være med på klasseturer og lignende traff meg, og en oppvekst med amerikanske komedier framfor dagsrevyen forklarer nok hvorfor jeg begynte å lese Klassekampen sent også.
    Et punkt stusser jeg med; du påstår, uten å sannsynliggjøre, at vi har lav sosial mobilitet i Norge. Jeg vil hevde det motsatte, blandt annet med henvisning til din (og min) reise. 
    Vi har instutisjonene og mekanismene for å motarbeide at klassetilhørighet reproduserer seg selv. Vi har kommet veldig langt fra Bordieus frankrike, og i dag handler disse “problemene” hovedsaklig om enkeltpersoners valg.
    I dag kan, nesten, hvem som helst gjøre hva de vil, så lenge de er villig til å jobbe for det. Det som reproduserer klasser blir da hovedsaklig de mekanismene du snakker om.
    Men for at det skulle være lav mobilitet er det jo, i min forståelse av begrepet, mekanismer i samfunnet som står i veien for enkeltpersonens ønske om å ta en klassereise og som står i veien for at de skal nå målene sine.
    Enhetsskolen kan fram til et punkt gjøre sitt for at vi skal få lært noenlunde like kunnskaps og verdi/moral/etikkmessige “ting” (klassereisen min har ikke gitt meg et bedre ord enn “ting” der.. :)). Men mye av det som former oss som mennesker er jo nettop miljøet vårt rundt oppveksten.
    Vi kan uansett ikke alle bli rødvinsdrikkende klassekampenlesende sosialister som ser på dagsrevyen heller. Og jeg tviler på at dette er et av målene bak begrepet sosial mobilitet. Sosial mobilitet handler om muligheten til å bli hva man vil (etter min mening), ikke at alle skal til samme sted i hierarkiet.
    Min påstand blir da heller at vi har høy sosial mobilitet, men at miljøet rundt deg under oppveksten vil påvirke deg som person, og dermed styre dine valg. Og jeg tror ikke jeg ville likt en politikk som gikk inn for å bryte opp menneskers oppvekstmiljø for å sende dem ut på klassereiser.
    Men igjen. Treffende tekst!

  8. Anonym 05/02/2013

    Congratulations Sherlock, selfølgelig er frp det nye partiet for arbeidere eller ihvertfall det de liker best…Sosialister er jo som  regel ultrakonservative innefor sitt syn. Ofte opplever jeg det som de har fått en pakke med  meninger som de har uten å vite hvorfor og det vet vel alle.
    Leste denne artikkelen etter to av mine venner anbefalte den på facebook.
    At du ikke fikk med deg nyheter hjemme er vel ditt problem, at du ikke gadd å sjekke det nærmere på ting som foregikk rundt deg? Jeg kommer fra en oppvekst der ingen stilte krav til meg, det gjorde at jeg fant ut av ting selv (før internett) Jeg tror du overdriver på dette punktet om aviser. Uansett hvis du likte å se Renegade eller annen undeholdning så kan man alltids finne referanser til verdenen eller blir det jo meningsløst å se det. Du gikk vel på skole som vel ga noen form for intrykk? Mener artikkelen er basert rundt ditt tilfelle som brukes som en generell klasse eller gruppe, jeg tror du/familien er isåfall et spesielt tilfelle.
    FYI
    Jeg har ikke noe konkret stådsted politisk, jeg tar mine politiske standpunkt utifra statistikk og rasjonalitet, og lesning og argumentasjon fra alle mulige folk med meninger.

  9. Trond Andresen 05/02/2013

    Veldig bra. Jeg har sitert deg her: 
    https://www.facebook.com/groups/215496199275/permalink/10151503767944276/
    Du skriver at du er spaltist i Klassekampen (det er jeg også). Da blir jeg nysgjerrig. Hva heter du der? :-)

  10. Veldig godt skrevet, og det minner meg på en av mine gamle kjepphester fra jeg drev med studentpolitikken:  Det er ikke nødvendigvis så positivt å fremelske “heltidsstudenten”,  siden de fleste (alle) studenter har godt av å måtte forholde seg til ikke-akademikere i et arbeidskollegium ved siden av lesesalsmaraton og verdensproblemløsning over ett glas rødvin eller ti. Checks and balances osv…

  11. Bjørn 05/02/2013

    Hei Malin, bra skrevet!
    Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. På min egen klassereise har jeg i mange år forsøkt å “tilpasse meg middelklassens krav”, men stadig oftere kommer jeg fram til at arbeiderklasseverdiene jeg vokste opp med er mye mer inkluderende og solidariske. (Men “lua i handa” ligger alltid bak der et sted og murrer…)
    “Sosialister som drikker årgangsvin…” SV-eliten fra Ullevål Hageby? Hva vet de om hvordan det egentlig er å bo og leve i f. eks. Groruddalen? På tide med en reality check!

  12. Mariann Bratland 05/02/2013

    Må si meg enig i din uttalelse. Personlig har jeg også måttet gjennomføre samme reise, dog ikke med samme endestasjon… Jeg sliter fremdeles meg hva jeg skal stå for… Jeg har vokst opp i samme type hjem som du, men i vårt hjem ble dagsrevyen så absolutt sett, og da gjerne med negativt fortegn om du forstår. Mine foreldres politiske ståsted skal jeg ikke ha sagt. Men jeg har hatt samme de samme utfordringene, ingen tvil om det. I dag sitter jeg med en sammensatt Bachelor i samfunnsvitenskapelige fag, deriblandt statsvitenskap. Og det har slått meg: jeg kunne jo ingenting om det norske samfunn tidligere… Skal ikke si jeg kan så mye nå heller, for min naivitet har fått en skudd for bauen etter dette. Uansett, poenget mitt er: Hvem har retten til å sitte å dømme andre (klasser om så), uten å ha innsikten i deres liv? Ingen, absolutt ingen. Vi er så enige, så enige..

  13. Malin Author

    Hei Bjørn. ja jeg er helt enig. Når jeg er hjemme føler meg meg langt mer fri og opplever en tilstedeværelse, omsorg og raushet som jeg aldri har opplevd blant middelklassen. Mamma har alltid åpne dører, ingen fasade og uendelig med tid til å lytte genuint til det jeg sier. Jeg lyver derfor når jeg sier at jeg er den jeg er, og har blitt den jeg har blitt på egenhånd. Hun har tilført meg masse som ikke står i bøker, men som handler om medmenneskelighet. i tillegg til mange uersattelige erfaringer fra livet, slik det er for mange.

  14. Malin Author

    hei trond. takk for at du delte videre. jeg skriver hver fjerde uke på side tre en feministjavisst spalte. navnet er malin lenita vik.

  15. Odd Karsten Krogh 05/02/2013

    Så bra og modig skrevet, Malin! Egentlig skremmende lesning, for dette er lett gjenkjennelig fra min egen studietid – på 1970-tallet. Og man må ikke være såkalt venstreorientert eller Klassekampen-leser for å kjenne seg igjen her. Klasseskillene går ikke bestandig der man tror. Ofte er det ikke politisk korrekt å snakke om dem. Takk for bra innlegg!

  16. Stian Lågstad 05/02/2013

    Hei Malin! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og har gått gjennom en lignende reise siden jeg kom til Oslo for snart tre år siden. Jeg tenker litt som Kenneth over; At sosial mobilitet er noe vi har i dag fordi mulighetene er der. Likevel oppdras vi til å ikke ta mulighetene, og resultatet blir sosial stabilitet. Jeg har skrevet noen tanker om det her: http://stianlagstad.no/hva-er-sosial-mobilitet/ – for hva er sosial mobilitet uten at mulighetene benyttes?

  17. Erlend Polden 05/02/2013

    Veldig givende artikkel! Viktig tematikk, klasseskillet i Norge er relasjonelt og ikke absolutt. Du kjenner det på referansene ikke på det som er elementært og nødvendig for å overleve. Følelser som skam og “utenforskap”- som du så fint putter det er gode eksempler på hvordan institusjoner som Blindern er med på å tydeliggjøre dette klasseskillet.

  18. Susanne
    Susanne 05/02/2013

    Veldig bra, Malin! Alle i SV burde lese dette! Egen nynorskkarakter og flere tunneller gjennom Groruddalen er ikke akkurat noe som interesserer arbeiderklassen…

  19. Kjenner meg lite igjen i dette. Er vokst opp i en arbeiderfamilie i en industriby. Der var dagsrevyen og tv2-nyhetene hverdagskost, sammen med Hotell C og hollywoodfilmer. Abonnement på den lokale a-presseavisa var noe alle i byen hadde (basert på erfaringen min fra avisruta).  Skolepress fikk jeg mye av hjemmefra, og politikk førte ofte til sterke ordbytter på familiesamlinger. AP var det fortrukne partiet, og utfrysning fra familien kunne skje om man hadde valgt feil side i EU-saken.

    Når jeg kom til NTNU merket jeg lite til de kulturelle forskjellene, men forskjellene på MNT/realister/teknologistudiene er kanskje ikke like tydelige som på andre mer pretensiøse studier. Det var en salig blanding av sivilingeniørdøtre/-sønner/-nevøer/-nieser, odelsgutter og andre arbeiderfamilie og middelklassefamiliefolk der. I studentpolitikken tror jeg at jeg oftere traff på odelsgutter enn studenter med andre opphav.

  20. Pål Steigan 05/02/2013

    Ypperlig tekst. Veldig godt forstått og ikke minst svært godt framstilt.

  21. Daniel Jackson 05/02/2013

    Godt skrevet om kultur og godt skrevet om det å ta ansvar for egen sjebne og gjøre noe annet med livet enn det forutsetningene skulle tilsi.

    Allikevel er et av premissene gale: Du skriver vi har dårlig sosial mobilitet i Norge. Det er feil. Vi har særdeles god sosial mobilitet i Norge (http://www.aftenposten.no/forbruker/article1027372.ece), man kan selvsagt mene at den bør være enda bedre men det blir en hån mot andre i andre land å si den er dårlig. Å gjøre en klassereise er enklere i Norge enn i nesten alle andre land (begge veier: Er du født rik har du større sjanse i Norge for å dø fattig enn i andre land, og er du født fattig har du større sjanse for å dø rik). 

  22. Torill 05/02/2013

    Dette er en klassereise, men det er nok ikke alle arbeiderfolks klassereise. Selv kom jeg fra et fattig hjem, av foreldre som begge var håndverkere og barn av håndverkere. De så på Dagsrevyen og leste aviser. Min far brukte avisene til å overvinne sin egen analfabetisme, han hadde lært å lese 25 år gammel. Min mor kom fra en gammel arbeiderpartifamilie som aldri var blant pampene i Oslo, hvor hennes far og bestefar hadde vært agitatorer og aktive i arbeiderpartiet siden de var med på å bygge infrastrukturen både for partiet og for Norge. Min far var same, en etnisk fremmed i et dengang enda norskere Norge som forkastet dem.
    Jeg har vasket gulv sammen med min mor, arbeidet hver sommer for å få familiens økonomi til å henge sammen, og sydd mitt eget tøy – og fått bank fordi det ikke var “riktig”, noe som dengang som nå gjorde barn til mobbeoffer. Ja, det var et sjokk å komme til universitetet – det var en helt annen verden, som for deg.
    Men min klassereise startet blant mennesker som forsto solidaritet, sosialisme, opplysning og dannelse, til tross for deres egen fattigdom og harde fysiske arbeid. Det er ikke automatikk i at fattige uten utdanning er nødt til å stemme på FRP, bare se underholdning på TV eller unngå nyheter og samfunnskritisk debatt.
    Det er faktisk helt ok å være kritiske, selv om det kanskje blir litt mye å være fulle av forakt, ovenfor mennesker som velger å ikke tenke klart, opplyst og logisk. Det finnes en sammenheng mellom manglende trening i kritisk tenkning og manglende evne. Det er betyr imidlertid ikke nødvendigvis en sammenheng mellom arbeiderklasse og manglende kritisk tenkning. Heller enn å gi opp individene og si at “kanskje er ikke venstresida stedet for din mor” er det derfor viktigere enn noen sinne å se klart på systemene som blant annet fører til at underholdning er så mye lettere tilgjengelig enn kunnskap, informasjon og opplysning.
    Ja, det er helt feil både å romantisere og forakte de fattige, våre foreldre. Men det blir aldri feil å se hardt på mekanismene som fører til at klassereisene kanskje igjen blir sjeldnere, og samfunnsmobiliteten stivner.

  23. Håvard Nyhus 05/02/2013

    Viktig påminning! Svært lesverdig.

  24. marielle 05/02/2013

    Kjenner meg att i mye her.
    Likevel: ER dette den typiske avindustrialiserte arbeidarklassa i dag? Då eg vaks opp (f. 1968) var mange i arbeidarklassa engasjert i partipolitikk, sanitetsforeininga, Røde Kors, kultur, idrett-. Gjennom dette var det ein sterk demokratisk kultur og -skole. 
     
    I min barndomsby sto mange i arbeidarklassa saman for å gi oss kulturell og akademisk kapital,- i skoleorkester, skolekorps, kyrkjekor. Vi lærte klassisk musikk der, og vi las klassikarar på skolen. Vi hadde ei flink “Frøken” som var utdanna før krigen. Dei fleste av mødrene vore hadde blitt “smelt på tjukken” som 18-19-åringar (før det blei forventa at unge kvinner burde ta legaalisert abort) og vi budde i ein industrialisert bydel.

    Kan det Malin skriv om her, også handle om den nedvurderinga av kultur vi har sett dei siste åra? Der kiosklitteratur “ER” like bra som Sigrid Undset, fordi folk flest liker betre Margit Sandemo?  Der klassereisa no for tida bare dreier seg om økonomi og forbruk, og klassisk musikk er bare noke dei som “trur dei er fine, læst som dei liker”(?).

    For Venstre- og seinare Arbeidarpartistaten dreide klassereisa seg likeså mykje om ei kulturell reise som den økonomiske. Om du liker Aerosmith/Fifty Shades of Grey betre enn Brahms/Hellemyrsfolket, så skal du likevel få lov å vite skilnaden på dei to. Alle burde få lov å lære seg skilnad på folkemusikk og kunst. Begge deler tilhøyrer oss alle.

    Alle i arbeidarklassa er ikkje bare opptatt av forbruk og TV i kvart rom, det finst mange som engasjerer seg i organisasjonsarbeid. Men det blir færre. Og det gjeld vel også middelklassa, eller? Kun 5% av folket er medlem i eit politisk parti, f eks. Den “liberale” eliten på høgre- og venstresida burde også roe ned kjønnskvoteringspolitikken og statsfeminismen generelt. Alle forstår jo at ein mann frå “TV i kvart rom-klassa”, ikkje er overpriviligert i forhold til ei kvinne med “bibliotek i stova-klassa” frå Oslo Vest. Så korfor skal kvinna bli kvotert inn i styrer eller på toppen av partilister?

  25. Solveig 05/02/2013

    Jeg har også gjennomført en klassereise som endte i doktorgrad og mer enn det, og jeg kjenner en del andre som har gjennomført samme reise. Kjenner meg litt igjen i det jeg skriver, men bare litt. For jeg leste alt jeg kom over fra jeg ble i stand til det, skolebibliotek, bibliotek, og begynte tidlig å opponere mot smaken i miljøet mitt i forhold til tvprogrammer, påkledningsnormer og mer. Så da jeg var ferdig med videregående hadde jeg, tross bakgrunnen min (foreldre uten videregående utdanning, hjemmeværende mor), lest “uendelig” mye. Hele livet føles egentlig som en vei ut og vekk fra utgangspunktet, men samtidig aldri med et fullstendig brudd. De jeg kjenner er mer som meg enn som deg, jeg klarer ikke å forstå at det først var på universitetet at du begynte å endre kulturell smak. Er enig med en over her som sier at mobiliteten er stor i Norge. Heldigvis.

  26. Solveig 05/02/2013

    ps: jeg skal være du i setningen “kjenner meg litt igjen i det (riktig) du skriver”!

  27. marielle 05/02/2013

    Kjenner meg att i mye her.
    Likevel: ER dette den typiske avindustrialiserte arbeidarklassa i dag? Då eg vaks opp (f. 1968) var mange i arbeidarklassa engasjert i partipolitikk, sanitetsforeininga, Røde Kors, kultur, idrett-. Gjennom dette var det ein sterk demokratisk kultur og -skole. 
     
    I min barndomsby sto mange i arbeidarklassa saman for å gi oss kulturell og akademisk kapital,- i skoleorkester, skolekorps, kyrkjekor. Vi lærte klassisk musikk der, og vi las klassikarar på skolen. Vi hadde ei flink “Frøken” som var utdanna før krigen. Dei fleste av mødrene vore hadde blitt “smelt på tjukken” som 18-19-åringar (før det blei forventa at unge kvinner burde ta legaalisert abort) og vi budde i ein industrialisert bydel.
    Kan det Malin skriv om her, også handle om den nedvurderinga av kultur vi har sett dei siste åra? Der kiosklitteratur “ER” like bra som Sigrid Undset, fordi folk flest liker betre Margit Sandemo?  Der klassereisa no for tida bare dreier seg om økonomi og forbruk, og klassisk musikk er bare noke dei som “trur dei er fine, læst som dei liker”(?).
    For Venstre- og seinare Arbeidarpartistaten dreide klassereisa seg likeså mykje om ei kulturell reise som den økonomiske. Om du liker Aerosmith/Fifty Shades of Grey betre enn Brahms/Hellemyrsfolket, så skal du likevel få lov å vite skilnaden på dei to. Alle burde få lov å lære seg skilnad på folkemusikk og kunst. Begge deler tilhøyrer oss alle.
    Alle i arbeidarklassa er ikkje bare opptatt av forbruk og TV i kvart rom, det finst mange som engasjerer seg i organisasjonsarbeid. Men det blir færre. Og det gjeld vel også middelklassa, eller? Kun 5% av folket er medlem i eit politisk parti, f eks. Den “liberale” eliten på høgre- og venstresida burde også roe ned kjønnskvoteringspolitikken og statsfeminismen generelt. Alle forstår jo at ein mann frå “TV i kvart rom-klassa”, ikkje er overpriviligert i forhold til ei kvinne med “bibliotek i stova-klassa” frå Oslo Vest. Så korfor skal kvinna bli kvotert inn i styrer eller på toppen av partilister?

  28. Kari Anne 05/02/2013

    Veldig mye fint i denne artikkelen. Om alle bryr seg mere om seg selv og ikke hele tiden snakke om andre, bolle vi hatt et mye bedre samfunn

  29. Torstein Finnbakk 05/02/2013

    Veldig god og tankevekkende tekst. 
    Vi skal likevel ikke generalisere. Jeg kommer  fra utprega arbeiderklasse, men det var en heim med både bøker og politikk, og faktisk en og annen avis. Så ulikt kan det være :)

  30. Terje Karlsen 05/02/2013

    Bra og personlig skrevet Malin. Mine foreldre og besteforeldre er/var alle arbeidere, enten på brygga i Fredrikstad, på Verftet, eller i papirindustrien langs Glomma. Noe tilfeldig dro jeg til storbyen i 1993, starta opp på studier på Blindern, og forvirret surret rundt på Ex.Phil og Ma100 (matematikk).
    Har definitivt vært gjennom mye av den reisen du skriver om her. Jeg ser bare bakover med stolthet på den solide bagasjen jeg har med meg fra foreldre og besteforeldre. Det har det ikke alltid vært like lett å se underveis. 
    Hilsen Terje.
     

  31. Magnussen 05/02/2013

    Til de som synes denne artikkelen var interessant kan jeg varmt anbefale boken Tapte illusjoner av Honore de Balzac. Få kan beskrive klassereiser og personkarakteristikker med dertilhørende drama og (politiske) konsekvenser på den spennende og gripende måten som Balzac gjorde, og derfor har denne tidløse boken havnet på listen over historiens største klassikere.

  32. Maria 05/02/2013

    Heisann, Malin! Jeg må bare takke for et veldig bra og personlig innlegg, Malin. Jeg kjente meg skikkelig godt igjen! Stå på, vi trenger denne debatten! Maria

  33. Seher Aydar 05/02/2013

    Veldig bra tekst! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Det handler ikke bare om kommunikasjon, men også identitet.

  34. Bjørn 05/02/2013

    Nydelig tekst som jeg kjenner meg igjen i. Samtidig er min konklusjon blitt annerledes underveis. Politisk har jeg landet i Høyre med Venstre som andre valget. Partier som har reelt toleranse for mangfold og et utgangspunkt i at det ‘gode samfunn’ skaper av individer i felleskap.
    Vi skal alle ha eller få like muligheter til en del basale ting som en god utdannelse og et godt helsetilbud osv, men hva vi bruker det til i voksen livet vil være forskjellig og derfor vil vi få ulike resultat. Du høres bereist ut, andre kjenner kun til tantes hyttem; mens andre igjen, som meg reiste bort det jeg hadde av ekstra penger i de første 15 årene av voksen livet og fikk mitt første boliglån rett før jeg så 4-tallet på bursdagskortene.
    I motsetning til meg, vil mine barn vokse opp med mange bøker i huset og mange ting med knapper og lys. Jeg sitter i stille stunder å lurer på hva deres ‘klassereise’ eller kanskje ‘group jumping’ vil bli. Sistenevnte uttrykk ble brukt i en samtale og jeg tror det kan ha mye for seg. Å ‘lytte seg’ fra en til en annen sosial gruppe, – og det muligens flere ganger i livet. Min kone er utenlandsk, men snakker flere språk enn meg og har minst like god utdannelse. Mine barn vil sannynligvis tilhører en middeklasse i en trad. norsk kontekst, men deres kulturelle og personlige ryggsekk er og blir (i nærmeste fremtid) veldig mangfoldig. Jeg bare håper (og jobber for) at de kan få lov til beholde denne mangfoldigheten som voksne og at ikke de blir tvunget inn i en konformitet!
    En del av begrepene i artikkelen din og i kommentarene nedenfor finnes det mange fordommer, dommer, assosiasjoner og tvangstrøyer knyttet til. Jeg håper folk kan greie å forklare sitt ståsted (først?), uten at dette må gjøres med å lage dårlige karikaturer av andres oppfatninger.

  35. Ian Anon 05/02/2013

    Dette er helt fantastisk skrevet!
     
    Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg kommer fra en litt anderledes arbeiderklasse familie. Det er ingen i min familie som har høyereutdanning, mekanisk fagskole er vell det høyeste. Rett og slett en gjeng med vulgære fabrikkarbeidere.
     
    Men i motsettning til din familie har bokhyllene hjemme hos mamma, pappa og mine besteforeldre altid vert lange som syv vonde år.
     
    Nyhetene sto altid på, det var “Viktig å få me seg kæ så sjer”. Min morfar jobbet hoss en skraphandler om dagene, leste Marx om kveldene, drakk seg full på billig-øl i helgene og reiste rundt med campingvong i feriene stolt iført grelle grilldresser.
     
    På skolen ble jeg mobbet for og gå i “Fretex klær”, jeg arvet klær fra en annen gutt i klassen. Og da sier det seg selv at det ikke ble tur til syden i ferien. Når skolen starta var det tid for og kjenne på skammen. Første time etter ferien spurte læreren en etter en hvor vi hadde vert i ferien. Det var som og vente på at lukene skulle gå ned på landingfartøyene ved Normandy’s strender. En etter en detter luken ned på di andre fartøyene og kammeratene mine kommer seg hele i land. Kan jeg klare det uten at fienden legger merke til meg?.
     
    Jeg kom meg gjennom det til slutt. Senere i livet har jeg blitt politisk bevist, kjempet for et egalitært samfunn. Deltatt i studiesirkler, holdt tale på 1. mai. Lest meg gjennom en hel reinskog av bøker.
     
    Men når jeg treffer andre, Marxister og sosialister på venstresiden forstår jeg som deg hvorfor arbeiderklassen stemmer Frp. Arbeiderpartiet er for middelklassen og SV for arrogante akademikere. Di stammer ikke fra min kultur. Hadde noen av dem satt foten inn på fabrikken hvor jeg jobbet og hørt på vulgeritetene hadde di blitt skremt som troll i dagslys.
     
    Det finnes ikke en venstreside for arbeiderklassen lenger, den er for middelklassens bedrevitere.

  36. Jon Frode Blichfeldt 05/02/2013

    Takk for teksten. Av en eller annen grunn kjente jeg stolthet over tilhørigheten til Groruddalen der jeg stort sett har levd hele mitt liv. I “møblert” hjem. I ei bygd med klare klasseskiller, men også med respekt og kontakt over de samme skillene.

  37. Charlotte 05/02/2013

    Utrolig bra skrevet!

  38. Spiller Det Noen Rolle 05/02/2013

    Hei Malin, dette er en en velskrevet og god artikkel. Nå som jeg har sett gjennom kommentarene også, må det være lov å komme med en brannfakkel eller to – det meste er jo bare forherligelse av åpenbare meningsfeller. Jeg er altså ingen meningsfelle, og vil med det samme også få be om å slippe å bli satt i bås på bakgrunn av min uenighet. Jeg sverger ikke troskap til noe parti, og ser positive trekk i dem absolutt alle, men dessverre også vel så mange negative. 
    Det som er mitt problem med din fremstilling av Den Unike Norske Klassereisen er for det første at du legger til grunn at sosialisme er intellektuelt og at det følgelig er saliggjørende å være sosialist. Uten å gå inn på en klassisk sosialist-/kapitalistdiskusjon, må det være trygt å si at for en som har lest noen bøker, da både som man er enig i og ikke, er sosialisme en dogmatisk ideologi som alle andre. Ideologier er følgelig bare til for å skape et rammeverk, og pragmatikken som denne må implementeres i og via er ikke så rent ubetydelig.
    Dette er altså ikke en “du er sosialist derfor er du dum”-kommentar, men mer en invitasjon til å se på sine egne ståsteder. Den ene tingen som forener de aller fleste i Norge i dag er lysten til å gjøre som de selv vil. Om de så faktisk er klar over hva de selv vil kan nok være gjenstand for en vel så givende diskusjon, men det er altså friheten som står først og fremst, jamfør “kapitalistisk individualisme” og “sosialistisk feminisme” som eksempler. 
    Er det egentlig da rettferdig å gi dine foreldre skylden eller eventuelt æren for din egen utvikling? I mange øyne kan det du beskriver sees langt mindre sjarmerende som en typisk opprørsk “jeg skal i hvert fall ikke være som foreldra mine”, og det er et kjennetegn ved sosialistisk tenkning at den gir meget ansvar til utenforliggende faktorer, og lite er igjen til individet selv – det følger nærmest helt logisk.
    Min kritikk er altså ikke rettet mot sosialisme fordi det er motsatt av mine tanker, ei heller mot deg fordi du tenker annerledes enn meg. Min kritikk går på at det er viktig å bruke mangfoldet som disse bøkene du har lest så mange av inneholder til å nettopp fjerne seg fra dogmene vi elsker å bekjenne oss til, til å tørre å ta et skritt vekk fra den trygge stammen med like folk i like klær med lik smak på like steder. Den dagen er vi klasseløse, når vi kan snakke sammen på like premisser uten å kalle hverandre stygge ting som klassetype X, etellerannet-ist, og menneske med attributt A, B, C eller en kombinasjon av disse. 

    Sosialisme er ikke nødvendig for å være radikal motstander av klasser, og sosialister som har reist fra arbeiderklasse til bourgeoisie er mildt sagt ironisk, og man skal ikke kjenne Marx videre godt for å vite dette. 

    Ideologisk semantikk er den norske kvasiintellektuelles favorittfordriv av tid, og jeg er klar over at dette slår tilbake på meg selv. Når det er sagt er mitt syn at jeg forsøker å ta et oppgjør med nettopp dette, og derved å verve en tilsynelatende intellektuell person til å gi slipp på å synes synd på seg selv og heller forsøke å gjøre en forskjell ved å overbevise nestemann om det samme.

  39. Karen 05/02/2013

    Dette gav meg frysninger på ryggen, så bra var det.
    Jeg kan jo godt si at jeg har gjennomført litt av en klassereise selv, fra å være født som odelsjente på et melkebruk på en bitteliten øy på nordvestlandet, til å sitter her med mastergraden min og rådgiverjobb i Oslo. Jeg har så uendelig mange ganger tenkt de tankene du beskriver, og jeg vet hvordan det er å sitte på begge sider av bordet.
    Så hva pokker skal vi gjøre for å få familiene og lokalsamfunnene våre til å skjønne at det er sosialisme de trenger? Broren og faren min fnyser foraktelig bare de hører ordet, for SV er et byparti for unge damer spradende rundt i Oslo med moteklær og null kjennskap til “den virkelige verden”. Litt som meg og mange jeg kjenner, for å være helt ærlig.

  40. Sissel Hoffengh 05/02/2013

    Så utrolig bra skrevet! Her var det lett å kjenne seg igjen :)

  41. Anders S. 05/02/2013

    Hei Malin!
     
    Jeg tror og tenker at det er veldig mange som kan og vil kjenne seg igjen i både deg og det du skriver. Tusen takk foren veldig fin og tankevekkende tekst med gode observerasjoner og samtidig en avslappet og tilbakelent innsikt. Rent politisk er det vel kanskje forståelse og respekt for forskjellene som kan samle og forene oss nordmenn, spørsmålet er vel imidlertid hvorvidt dette er mulig og praktisk gjennomførbart.
     
    Uansett: takk!
     
     

  42. Roy Jacobsen 05/02/2013

    Beste teksten jeg har lest på år og dag

  43. Ingrid 05/02/2013

    Artig lesning! Spesielt siden jeg har foretatt meg en slags “bakvendt kulturell klassereise”, jeg kan vel ikke si at jeg har reist nedover i klassehierarkiet, men i tillegg til å ha arvet middelklassekulturen, har jeg også “utdannet” meg bort fra den.
    Å ha vært oppvokst i et middelklassehjem er på mange måter akkurat slik du beskriver det, med nyheter, Klassekampen, vin og ingenting “harry”. Alle mine holdninger, politisk ståsted osv har vært arvet fra mine foreldre uten at jeg noen gang fikk argumenter for hvorfor jeg skulle mene det – jeg bare visste at det var riktig å mene det fordi det var der vi hørte til. Da jeg begynte å studere oppdaget jeg nettopp det samme som du beskriver, bare fra andre siden. Hvorfor mener jeg det jeg mener når jeg ikke kan argumentere for det? Hvorfor har jeg alltid hatt følelsen av at vi er dårlig stilt i samfunnet, når jeg har så mye mer enn så mange andre?
    Mine foreldre var en gang i tiden radikale og opprørske. Selv om de ikke var fra de fattigste delene av landet, var de fra familier nesten uten utdannelse og med en helt annen kultur enn den de selv har etablert seg i etter hvert. Etter å ha levd med dårlig råd selv og kjempet for frihet og likhet i sine ungdomsår, virker det likevel på mange måter som om de fortsatt identifiserer seg med de lavere sosiale klassene i samfunnet. Dette til tross for at begge har tatt flere utdannelser, har god råd og lever i skikkelig norsk middelklasse. 
    Det er som om middelklassen har glemt at de selv ikke lenger er en del av den klassen de identifiserer seg med. Det virker på mange måter som om middelklassen, i hvert fall mine foreldre, fortsatt føler seg truet av overklassen, av de som sitter i lederstillingene og har den beste årslønnen. De er så opptatt av at “rikingene” ikke skal ta over landet, at de glemmer å tenke at det finnes de som er dårligere stilt enn seg selv når de tar politiske valg. I min oppvekst har det stadig dukket opp samtaler om “rikingene”, den generelle oppfatningen hjemme har vært at “det er disse som stemmer FrP og de ønsker bare mer penger til seg selv, sånn at ikke alle kan få de samme mulighetene”. Men de som er dårligere stilt økonomisk, og med en annerledes sosialkultur, har vi nesten aldri snakket om.
    Da jeg kom ut i verden og ble kjent med andre typer folk, hørt andre typer meninger og forstod at det var flere måter å se på samfunnet på, så jeg gradvis dette “middelklassehjemmet” mye klarere, og jeg er overrasket over hvor stor del av samfunnet som styres av det tankesystemet som du beskriver så godt. Det handler ikke kun om hvilket parti som tar vare på de fattigste i landet vårt, men også om hele det politiske spillet, de akademiske miljøene og det noen vil kalle “kultureliten”. Det er ikke bare enkelt å bevege seg i motsatt retning heller, det som er “politisk korrekt” (i følge venstresiden og som blir uttrykt i akademia og i media) henger over enhver uttalelse og handling, og det er vanskelig å offentlig ha egne meninger som strider i mot dette. Jeg håper flere begynner å skrive innlegg som dette sånn at vi kan få en større diskusjon om disse temaene!

  44. Morten 05/02/2013

    Veldig bra! Skriv mer..

  45. Sigurd B 05/02/2013

    Det er ikke lenger nyttig å snakke om klasse, men kultur og hvordan den tradisjonelle venstresiden har delt seg etter hvert som de mer intellektuelle kunne tilegne seg kulturell og sosial kapital uavhengig av økonomisk kapital

  46. Jostein 05/02/2013

    Bra skerevet! Tipper du gjør det bra i Klassekampen. Navnet på avisa er jo  ‘Klassekampen’, ikke ‘Arbeiderklasse-kampen’.
    Arbeiderklassen i Norge har forsvunnet med industrien, nå er vi alle ‘funksjonærer’, bortsett fra noen få jobber som vi overlater til ‘ikke-nordmenn’.  At venstresida har et problem med å få fram sin synspunkt er uten tvil, men det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med synspunktene, det kan jo være fokuseringen fra media som er snodig… jfr saken rundt Trond Giske, her har vi ikke hørt et pip fra noen etter at nettopp Klassekampen fikk fram statistikk over hvem som har blitt utnevnt under ulike regjeringer.  Hilsen en funksjonær som også liker hvitvin, men som noen ganger lengter tilbake til den gang han arbeidet på ornt’li.

     

  47. Nora Warholm Essahli 05/02/2013

    Dette er et tema som jeg diskuterer ofte med meningsfeller på venstresida, og vi er nok middelklasseungdom alle sammen, så det er veldig interessant å høre det fra noen med førstehåndskunnskap.
    Men jeg lurer litt på en ting. Dette med kulturell kapital osv. (som mange mener bare skygger for de virkelige motsetningene, men jeg er ikke helt overbevist). Jeg er nemlig vokst opp med raddisforeldre med høyt studielån og store bokhyller, og hotell Cæsar og MCDonalds var strengt forbudt under min oppvekst. Men allikevel, vi hadde aldri mye penger, og det har vi forsåvidt ikke nå heller.
    Jeg kjenner meg igjen i å skamme seg over hvordan det ser ut hjemme, for når noen fra middelklassen skiller seg uten å etablere seg på nytt, vokser barna opp med mindre penger, og penger er jo viktig. For jeg har alltid vært omgitt av folk som har mer enn min familie, og det har gjort meg klassebevisst, selv om jeg har middelklasseverdier og interesser. Det blir litt for enkelt å si at “alle” middelklassefolk lever i en boble, og ikke ser seg selv tydelig, for det finnes andre faktorer som spiller inn.
    Jeg er veldig glad for at jeg har lært hva penger faktisk er, og at folk er ulike men like mye verdt, og jeg har ikke tenkt å beklage meg for at jeg ser dagsrevyen, hører på Rachmaninoff eller leser Virginia Woolf, for jeg respekterer at andre heller vil se Paradise hotel og høre på NRJ. Det siste jeg vil er å gå tilbake til AKP sin feilslåtte ide om selvproletarisering.
    Når det er sagt, så er det en viktig tekst og et viktig tema, og jeg er stort sett enig, men det er jo gøy med diskusjon!

  48. Morten E 05/02/2013

    Interessant tekst. Men det verkar som ein føresetnad at middelklassen og arbeidarklassen er ganske like seg sjølve. Det finst da arbeidarar som les bøker og set seg inn i samfunnet?
     
    Klart eg har utvist forakt mot harrykultur, men da handlar det ikkje i utgangspunkt om klassehat (innbiller eg meg sjølv, i det minste), men om forakten min mot folk som ikkje er nysgjerrige, som ikkje vil læra. Og det gjeld både rikingar som trur/veit at dei ikkje “treng” å læra seg noko for å arva far sin, akademikarar som trur dei er utlærte og arbeidarar som fnyser av alle bøker som elitistiske.
     
    Det er kanskje ikkje så sjarmerande å vera åndssnobb, heller, men eg vil heller ha dét stemplet enn ein påstand om at det eg foraktar er dei som er fødde med dårlegare utgangspunkt enn meg.

  49. frankkjell 05/02/2013

    Jeg synes det er fjernt når en snakker om klassereiser i Norge. Ingen land har en flatere økonomi. Den sosiale mobiliteten har aldri vært større, i alle fall muligheten til sosial mobilitet. Om en velger å ikke ta høyere utdanning er hundre prosent opp til en selv, ikke kom her med “klasseforskjeller” og si at det ikke er mulig. Tåpelig å lese det du skriver. Overstudert journalist fra Oslo med nyfrelste meninger om klasseforskjeller, du er akkurat som middelklassen selv. Hvis en leser litt statistikk og ser rundt seg, så vil en se at 90% av Norge er middelklasse og 5% styrtrike og 5% merkbart fattigere. 
     
    Klasseforskjeller er kun noe som eksisterer i Oslo. Blant de navlebeskuende. Snakk for deg sjæl

  50. Ole Martin 05/02/2013

    Jeg kjenner meg faktisk overhodet ikke igjen i dette. Vi snakket virkelig aldri om politikk hjemme, men jeg vet nå at mine foreldre aldri har stemt på noe lenger til høyre enn AP. For mamma har det i 20 år vært enten RV eller SV det har gått i. Hun var vaskehjelp gjennom hele barndommen min, fram til hun ble ufør i en alder av 50 år.
    Vi hadde så og si ingen bøker hjemme, bortsett fra noen av Tom Clancy, og et leksikon.
    I dag er jeg lektor, og står knedypt i utdannelse og såkalt “kulturell kapital”. Men for meg er sympatien med venstrefløyen noe som jeg føler knytter meg til klassebakgrunnen min, ikke skiller meg fra den.
    Det er ikke i noen slags spontant respekt for Se og Hør at jeg føler arbeiderklasseopphavet mitt kommer til uttrykk, men f.eks i angsten jeg føler når politikere prater nedsettende om folk som går på NAV, som “må komme seg opp om morran”, som får “sydd puter under armene”, eller om at “det skal lønne seg å arbeide” (=det skal være så ubehagelig som mulig å gå på trygd). Da blir jeg redd, for selv om jeg aldri har mottatt penger fra NAV eller vært arbeidsledig selv så føles det som det er meg de snakker om.
     
     
     
     

  51. Ståle 05/02/2013

    Innsiktsfullt og ærlig. Tusen takk.
    Du ville kanskje ha interesse av forfatteren Joe Bageant, som har skrevet flott om en lignende klassereise i USA, for eksempel i “Deer hunting with Jesus”. Oppvokst som 6. generasjons lutfattig ‘whte trash’ (i området der filmen Deliverance finner sted, dro han som tenåring til California og ble del av vennekretsen til beat-poetene. Hans intellektuelle middelklasse venner kjente ingen som ble dro til Vietnam, mens alle hans gamle venner ble sendt dit. Han forstår og forklarer meget godt hvordan det kan ha seg at så mange av de fattigere i USA stemmer på republikanere som ikke arbeider for dem i det hele tatt.

  52. Hilde Ingebrigtsen 05/02/2013

    Takk Malin. Kjenner igjen mye av det du skriver. Jeg er 64. Heldigvis fantes det skoleboksamlinger og bibliotek der jeg vokste opp. Og foreldre som (i god sosialdemokratisk tradisjon – selv om det gikk mange år før de stemte sosialistisk til sin død) som var hellig overbevist om at barna skulle få den utdannelsen de ikke fikk, – og krevde at vi gjorde vårt på skolen! Dette var i 50 og 60 årene. Kjenner enda at jeg sitter på begge sider av bordet – og er i dag glad for det! Klem til deg, unge dame.

  53. Morten 05/02/2013

    Bekymringen later til å være at dere ikke greier å fenge, og ikke om dere muligens kunne ta totalt feil. Bekymringen er at innpakningen ikke selger nok – det som er inni produktet drømmer dere ikke om å endre. 
     
    Når Norge har blitt som det har blitt, er det fordi noen ønsket at det skulle bli sånn, og når noen ikke er voldsomt takknemlige for det som har blitt levert av politikk, så er det faktisk fordi de ville ha noen annet. 
     
    Er ikke rota til ditt hjertes smerte at at radikale akademikeres raison d’etre er en bløff? Vi fattige vil ikke ha driten dere vil gi oss. Eneste grunn til at dere fortsetter, er at det har vist seg å være et fantastisk levebrød, dette å være de svakes hjelper. Der er vi i dag: En horde med overbetalte hjelpere som presser løsningene sine ned over ørene på de motvillige mottakerne. Det er dette som gjør så vondt: Det er de som skulle vært mest takknemlige, som føler sterkest avmakt. Det er de som skulle hjelpes, som drømmer om at deres “hjelpere” kunne finne seg noe nyttig å gjøre.
     

  54. Helt enig med kommentator OLE MARTIN.
     
    Det er faktisk noe klamt og fornærmende med den holdningen om at arbeiderklassen ikke leser bøker og stemmer Frp. Det er rett og slett ikke annet enn fordommer. Jeg kommer fra et “arbeiderklassehjem” (bare uttrykket byr meg i mot) og det var ikke noen mangel på kulturell kapital der. Bøker, nyheter, aviser osv var dagligdags. Arbeiderklassen er ikke per definisjon ignorante, kun opptatt av billig flesk og enda billigere TV-drama. 

  55. For meg blir det feil å definere Oslo sine SV-arar som er middelklassen. Eg vil seie at eg kjem frå ein typisk middelklasseheim, to foreldre med mastergrader og ferieturar rundt omkring i Europa i barndommen. Det var aldri noko Klassekampen eller kunstdiskusjon, men det var Dagsrevyen og kunnskapsspel i helgene. Campingferie og TV3 var uaktuelt, bror min såg på Hotel Cæsar som eit slags ungdomsoppgjer.
    Då eg kom til Oslo som 20-åring og vart kjend med folk som gjekk på SV skjønte eg heller ikkje kva dei snakka om. Det var flaut og eg kjende meg som ein bygdetulling. Det verka som at desse folka tok for gitt at sidan eg kom frå Sogn og Fjordane og ikkje kunne noko om film eller økonomisk teori så var eg “arbeidarklasse”. Dei vart liksom sjokkerte då dei fann ut at faren min er advokat og at før eg flytta til Oslo budde eg i Paris. For meg er Oslo sine SV-arar definert betre som elite enn middelklasse. 
    Og – syns det er litt rart når du skriv: “Når jeg er hjemme føler meg meg langt mer fri og opplever en tilstedeværelse, omsorg og raushet som jeg aldri har opplevd blant middelklassen. Mamma har alltid åpne dører, ingen fasade og uendelig med tid til å lytte genuint til det jeg sier.”, Kanskje dette har meir med at når du er heime, er du nettopp det? Med din eigen familie. Mor mi er også ei fin mor, og eg er tvilsom til at det har noko med sosial status eller kulturell kapital å gjere.

  56. Isak 05/02/2013

    Hei Malin, vil først gratulere deg med en glimrende tekst om et veldig interessant emne!
     
    Jeg er selv en av disse akademikerne med middelklassebakgrunn som har blitt sosialist, og selv om hykleriet blant denne gruppen (oss!) er ekstrem, så lurer jeg likevel på hva alternativet faktisk er. Skal man fordype seg i Se & Hør, Paradise Hotel og dra på harry-turer fordi man vil gi alle like muligheter? Skal man forkaste humanisme fordi innvandring er en upopulær sak i arbeiderklassen? Skal man slutte å skrive akademiske tekster om kompliserte samfunnsproblemer selv om de det angår aldri vil lese dem? Skal vi slutte å drømme om et samfunn med frihet bare fordi man tilfeldigvis har det godt selv? Jeg antar at du vil svare nei på alt dette – du gadd tross alt å skrive denne ypperlige teksten som ingen i arbeiderklassen noensinne vil lese. At vi bør slutte med de lange flyreisene og de dyre vinene, og forsøke å forstå invandringsfiendlighet og anti-elitisme er greit nok – jeg forstår bare ikke hvilke politiske handlinger som kan erstatte de arbeiderklasse-reddende strategiene vi har fulgt i 50 år – annet enn det Magne pekte på i øverste innlegg – kommunikasjon.
     
    Ellers er det interessant hvordan det ihvertfall delvis har gjenopstått en slags bevissthet rundt klassespørsmål ihvertfall blant noen i det moderne Norge. Det som dog alltid slår meg i disse moderne og gjerne Bourdieu-inspirerte analysene, er hvordan de setter arbeiderklassens undertrykkelse ikke opp mot overklassen, borgerskapet eller kapitalistene slik Marx gjorde – men mot “middelklassen”. Samtidig impliserer vel begrepet “middelklassen” også at noen ligger over dem i samfunnets hierarkier – hvem er i så fall disse? Hvilken makt utøver de? Og hvordan betinges arbeiderklassens frigjøring også av disses posisjoner og handlinger?

  57. Ragnar Nordgreen 05/02/2013

    En viktig artikkel, fordi det er så få som før har greidd å sette enkle, forståelige ord på dette.
    Det finnes ingen FrP-kode. Derimot finnes det en Gerhardsen-kode. Den har FrP delvis knekt, samtidig som store deler av Ap har latt den gå i glemmeboken.

  58. Nina 05/02/2013

    Veldig bra skrevet! Synes det var veldig imponerende tekst. Hilsen Nina!

  59. Tonio Krøger 05/02/2013

    Jeg forstår hvor du kommer fra, Malin! Som overklassegutt var det et grusomt sjokk å bli konfrontert med barna av den høyere og lavere middelklassen. Det eneste som står i hodet på dem er fotball og rock. De legitimerer sin kulturelle kapital med kvasi-sosialistiske argumenter for å skjule det selvmotsigende i at de som en besittende klasse dyrker musikk hvis uttalte mål er å styrte samfunnet og en sport som virker særdeles ekskluderende. Jeg søkte tilflukt blant de utstøtte, den FrP-stemmende underklassen som var like taus som meg og leste verdenslitteraturen mens jeg ventet i nevrotisk, angtsfull opphisselse på at AKP-ml skulle styrte den siste rest av verden av i går. Da jeg kom på universitet fikk jeg virkelig lyst til å selvproletarisere meg da jeg oppdaget at middelklassens krytpofascistiske fotballsosialisme var sosialt pensum og utenforskap i denne kulturen like sosialt suicidalt som en oppvekst med “Glamour”. For er ikke “På sporet av den tapte tid” bare “Glamour” i bokform?

  60. Solvor Leistad 05/02/2013

    En viktig og veldig god tekst som virkelig får frem mangelen på forståelse og kommunikasjon mellom den akademisk utdannede  venstresiden og dem de angivelig mener å representere.
    Mangelen på kommunikasjon og toleranse er noe jeg har hatt med meg hele livet som “klassereisende” både ned og opp og ned. Jeg er vokst opp i et borgerlig hjem (født i 55) med metervis med bokhyller, flittig bruk av leksika, nyheter og klassiske musikkprogram på radio (vi hadde ikke TV) og stor grad av åndssnobberi. Penger var det ikke mye av, men godt forvaltet arv i kombinasjon med arbeidsomhet og nøkternhet gjorde at vi hadde et hjem og en stil som skilte seg ut. Til den gode oppdragelse hørte at man lærte seg klassisk ballett, tennis samt å spille piano. Som barn var jeg dermed annerledes i.f.t. arbeiderklassens barn som vi var omgitt av, og passet aldri inn. Samtidig som jeg fra mitt ensomme ståsted utenfor, kunne observere at arbeiderklassefamiliene omgikkes hverandre og hadde omsorg for hverandre. Det var en åpenhet i familiene og familiene imellom som var fremmed og samtidig tiltrekkende på meg. I det borgerlige miljøet var privatlivets fred hellig og fasaden skulle være uklanderlig. Min mor syntes ikke det var noen ”passende” barn å omgås for meg. Og arbeiderklassemødrene så like mye ned på oss ”som trodde vi var så fine”. Klassegrensene var skarpe og tydelige. Jeg både var redd for, og lengtet etter å tilhøre arbeiderklassen som så ut til å ha et sånt samhold. Og som tenåring startet jeg på min klassereise ”nedover”. Opprør, aktiv i Folkebevegelsen mot EEC, ble omgangsvenn med strøkets eneste NKP´ere (et eldre ektepar), tidlig graviditet og ekteskap med en arbeider. Flyttet fra eneboligen med tre stuer og fem soverom m.m. til et gammelt arbeiderstrøk og to rom uten bad og med regn gjennom taket. Her kjente alle hverandre, alle visst hvem som kom sjanglende full hjem på fredagen med bare litt av lønna i behold. Her haglet tilrop fra vinduene på godt og vondt. Alle brydde seg med alle, men det var mye varme og omsorg i det. Man stod sammen når det trengtes.

    Men ble man en av dem?. Niks. Kunne ikke kodene. Språk, væremåte, interesser, – alt stigmatiserte en som annerledes og dermed ikke helt akseptabel til tross for at de økonomiske og materielle rammene var like. Så ble det medlemskap i MLG og etterhvert AKP. Ett år på yrkesskole, senere vaskejobb på en fabrikk. Dårlig økonomi og stort press fra AKP om bidrag til ny rotasjonspresse for klassekampen. Det nye ”arbeiderpartiet” talte sterkt og fengende om klassekamp. Hvem talte? Da som nå akademikerne. Noen proletariserte seg riktignok i noen få år, men de aller fleste gikk raskt tilbake til akademiske yrker og livsstil. Forskjellen i lønn- og livsstil var stor mellom de ulike klassene. Men det viktigste var mangelen på innsikt og forståelse. Det var to verdener med vegg imellom å være arkitekt med god lønn, dyre sko og klær, utenlandsreiser, vin og gode måltider, fengende taler og seddelbidrag til rotasjonspressen og  å være vaskekjerring med drittlønn, utslitte skuldre, for sliten til å lese, utgamle klær og leve på posesupper for å prøve å holde tritt med partielitens bidrag. Så tilhører man på et vis arbeiderklassen uten å tilhøre. Man tilhører et parti uten å tilhøre. Og synes å gjenkjenne den samme dobbelmoralismen i politikken som jeg tidlig så i kristne miljøer. Vil ikke mer. Kommer til erkjennelsen av at politikk er langt mer kompleks enn ensidig høyre/venstre.

    Reisen fortsetter. År med ensidig yrkesbelastning driver en inn i omskolering. Gymnastart samtidig som første klasse for den eldste av etter hvert, fire barn. Tre år på gymnas følges av tre års høyskole, tre år på universitet og så er man, midtveis i livet, tilbake der man kom fra. Jeg forstår kodene, snakker det samme språket. Og likevel ikke. For jeg vil ikke være en av dem som briljerer med fagtermer i dagligtale. Som må prestere og levere. Som alltid har lest den aktuelle boken ”alle” snakker om. Som drar på dannelsesreiser og ikke harryturer. Jeg er hjemme igjen og likevel ikke.  Jeg vemmes av åndssnobberi og politisk korrekthet. Orker ikke selvsentrertheten og ensidigheten. Etter svært få år som velutdannet yrkesaktiv kombinert med omsorg for fire barn og pleietrengende foreldre og sistnevntes bortgang, slår kroppen tilbake og helsen blir borte. Og så befinner man seg plutselig i den beryktede og stigmatiserte gruppen av trygdemottakere. Og hvor passer man så inn? Hvem forstår vårt språk og våre koder? Reisen ned til de uføre en vond og belastende reise med stoppested i paria. De fleste her kjenner sin plass og er ydmykt stille. De er for alltid utenfor. Noen få av oss våger å være synlige. Uførepensjon etter få yrkesaktive år i deltidsarbeid er ikke til å leve av. Hvor mange kvinner i min generasjon gjelder dette for? Er det noen som hører stemmene deres? Jeg er heldig. Har kompetanse og ressurser som kan benyttes til å arbeide for å bedre livsvilkårene innenfor rammen av den ennå tillatte 1 G. De fleste utslitte rengjøringsassistenter har ikke den muligheten. Så vi verken hører eller ser dem.
    Hvor vil jeg med min lange kommentar?

    Vi har tre hovedkoder av språk som kommuniserer dårlig – det akademiske språket (politikerspråket), det uakademiske spade-for spade-språket (som FrP scorer på) og det todelte stumme språket til alle som faller helt utenfor. Som innvandrere med dårlig norskkunnskap og uføretrygdete/sosialklienter. Det er et stort skille mellom rik og fattig. Vi har en sterk klassedeling i Norge. Den er bare annerledes enn før. Den gamle arbeiderklassen har krympet. Stadig flere har videregående skole og høyere utdanning. Det trengs stadig færre folk til å utføre kroppsarbeid. Mye av lavstatusarbeidet i Norge utføres av innvandrere. Samfunnet er langt mer komplekst og uoversiktlig nå enn tidligere. Det er ikke så lett å trekke skillelinjer og plassere folk i grupper. De som setter den politiske agendaen, er ofte vellykkede og velutdannete og med livstil, omgangskrets og inntekt som følger av dette. Så har man den ”akademiske” forståelse og empati for andre. Mens den reelle innsikt er totalt fraværende. Noen har seksti tusen i ”årslønn” fra sosialen. Har dere som har dette i månedslønn noen som helst begreper om hvordan det er å leve av så lite i årevis, uten håp om bedring? Og er det nå slik at det er bare å dele folk i grupper? Dessertgenerasjonen er ikke nødvendigvis stappet med dessert. Mange unge er sosialklienter uten fremtidshåp. Mange av de ”velfødde” seksti pluss er utslitte uføre som kun har en liten trygghet i boligen de har tilbragt et liv i forsakelse for å beholde. Hvilke pensjonsutbetalinger har kvinner som har vært ute av yrkeslivet i årevis pga omsorgsarbeid? Er en akademiker fra Kurdistan i samme gruppe som en analfabet fra Somalia?
    Det er forståelig at vi får ”yrkespolitikere” som går rett fra skolebenken og inn i politikken. Livet er strevsomt for mange nå. Arbeidslivet er hardt og livet utenfor enda hardere. Så hvordan skal man i tillegg orke å skolere seg og være politisk aktiv? Desto viktigere at alle blir hørt. At beslutninger ikke fattes med bare intellektuell og ikke reell kunnskap. Kommunikasjon på alle plan er nødvendig. Kommunikasjon handler først og fremst om å lytte med åpent sinn. Lytte til de ”stumme”. Ikke vurdere andres livssituasjon og behov ut ifra sitt eget ståsted. Ikke tro at ens egen livstil er mer verd enn andres. Det handler om å lytte og forstå. Bruke samme språk. Bevege seg ut av maktsirkelen og omgås folk fra alle ”kaster”. Vi må alle tro at vi er verdt å lytte til. Våre verdier og meninger skal bli hørt, sett og forstått. Det finnes flotte politikere som vil det beste. Men dessverre ser det ut til at sosialdemokratiets verdier er på raskt vikende front. Middelklassen har blitt for vellykket og stor. Politikerne glir i ett med den herskende klasse i språk, verdier og handlinger. Og de lytter med lukkede ører. Og det er svært vanskelig for mange å finne partitilhørighet. 

  61. Erlend Sand 05/02/2013

    Godt skrevet og en god historie på utfordringen for alle progressive krefter i Norge, sosialistiske eller ei.

  62. Oda Inanna Stene 05/02/2013

    Første gang jeg har sett disse temaene skrevet ned. Dette er originalt og ellers imponerende.
    Må si jeg humret litt for meg selv da du nevnte “venstresidens kommunikasjonsproblem”. I følge mine fordommer er det jo nettopp slik at Frp snakker arbeiderklassespråk om kapitalistpolitikk, mens SV snakker middelklassespråk om noe de ikke helt vet hva er, men en gang i tiden var arbeiderklassepolitikk.
    I det store og hele er det vel De Grønne som er de mest solidariske. Både i det store og lille perspektiv.

  63. Dette var utrolig bra. Hvis noen skal klare å gjøre noe med kommunikasjonsproblemet til venstresiden som du peker på, så må det være deg.  Jeg er også veldig glad for at Dagbladet publiserte kronikken din og dermed introduserte meg til dette bloggkollektivet med så mange andre bra tekster!

  64. FredrikO 05/02/2013

    Interessant og godt skrevet!
    Men som en del andre reagerer jeg mot at begrepet “arbeiderklasse” brukes om de som har dårlig råd og lav grad av opplysning.  Selv om “arbeiderklasse” er enklere enn “lavest rangerte sosio-økonomiske gruppering” eller en liknende betegnelse, synes jeg du bruker begreper feil. 
    Din klassereise endte heller ikke i middelklassen, men så vidt jeg kan forstå i den politisk-kulturelle eliten i hovedstaden.  Og den reisen er betydelig lengre! 
    Uansett er ditt poeng om avstand og manglende forståelse og kommunikasjon mellom disse “klassene” godt og viktig.

  65. Tine 05/02/2013

    Det finnes så mye mer enn FrP og sv. (ap,..osv).
    Hva er viktig med sosialistisk styre?
    Å hjelpe de som stod bakerst i køen da godene ble delt ut?
    Er det det som skjer?
    Hvem får og får den store hjelpen?
    De i godt lønnet arbeid som ikke trenger hjelp.
    Vi andre ønsker oss friheten tilbake så vi får muligheten til å sette premissene i vårt eget liv og kan leve godt slik vi selv bestemmer.
    Hilsen en ex-sosialist. Nå anarkoliberalist.

  66. Erika 05/02/2013

    Et veldig bra, og veldig nødvendig debattinnlegg dette. Jeg kjenner rødmen brer seg i kinnene. Som “alle” i dette landet, har jeg besteforeldre fra arbeiderklassen, men min mor startet klassereisen med høgskoleutdanning, og selv har jeg 6 år på universitet. Og jeg må innrømme at min klassebevissthet ofte er bevisstløshet. Som livslang sosialist, er jo dette noe jeg skammer meg over. Du setter så nydelig fint i perspektiv hvordan manglende klassebevissthet blir til idiotisk arroganse når akademiasosialister legger ut om for eksempel frp-velgere og harrykultur. Du setter en viktig sak på dagsorden, takk for lesningen.

  67. Jorene 05/02/2013

    Veldig interessant lesning! Selv har jeg vokst opp litt mellom barken og veden, med relativt beleste foreldre som helte godt mot venstre, hyllemetere på hyllemetere, Dagsrevyen hver kveld og ivrig politisk diskurs, men så absolutt i en arbeiderklassefamilie, og det er vel først som voksen at jeg forsto hvilke forsakelser og tiltak mine foreldre gjorde for at endene i det hele tatt skulle berøre hverandre. Det var vel en slags Vømmøls spelemannslag-vibb over det hele. ;-)
    Det er det du skriver om alt det som faktisk berører oss slitere som rører meg; det å aldri ha tilgang til de samme privilegiene som andre jevnaldrende – alltid arve, ingenting materielt å vise til. Noe av det jeg husker best (som egentlig får et litt latterlig skjær i dag) er hvordan jeg gremtes over å måtte kopiere kassetter i stedet for å få originalen.
    Derfor var da også det at jeg tok en høyere utdannelse veldig viktig for foreldrene mine. Å være sosialist og kjenne mekanismene i klassesamfunnet når du må tigge om å få utgått brød på butikken kan aldri ha vært gøy.

  68. Andreas Hansen 05/02/2013

    Det var jaggu klar tale og fullstendig blink!
    Tror du tok pulsen på sosialdemokratiet her, følte mange ting traff veldig godt, kanskje for godt? 
    Andreas Hansen
    Grimstad

  69. Hm… Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie som aldri har stemt noe til høyre for SV – det har vært SV eller RV der i gården bestandig. For min del var det en viktig del av det å bli voksen å ta et oppgjør med hvor jeg kom fra og sette meg inn i andre verdisett før jeg landet der jeg landet – nærmere stammen enn jeg trodde på forhånd.
    Jeg har også fått med meg samfunnsviter-versjonen mens jeg studerte på Blindern. Opplevde vel også noe av det du beskriver ift at jeg slet med å henge med i starten, men det tar alltid litt tid å bli komfortabel i en ny setting, og jeg tror det handlet vel så mye om det. Selv om mine foreldre ikke hadde noen utdannelse, var (og er) de engasjerte og opplyste mennesker som jeg fortsatt (etter 7 års utdanning) kan lære masse av, og som slett ikke faller for FRPs enkle retorikk bare fordi de ikke har tilbragt noen år på universitetet.
    Med fare for å utvise store fordommer for FRP (som jeg vel ikke akkurat er fri for), så fremkommer det for meg som partiet for de som ikke er interessert i å sette seg inn i politikk og heller vil ha kjappe løsninger i fanget, eller de som faktisk befinner seg i en eliteposisjon og vet at de vil komme heldig ut av FRPs politikk på sikt (noe som er ganske ufordragelig, spør du meg). Kanskje jeg er litt lik de SVerne på Blindern når jeg sier det, men jeg tør påstå at det er noe jeg har med meg fra min arbeiderklassebakgrunn, først og fremst…

  70. Bjørg 05/02/2013

    Takk! Jeg kjente meg veldig igjen, og fikk satt en del ting på plass.

  71. Themostboringwomanever 05/02/2013

    wow, dette setter ord på mange av de tankene jeg går rundt med. Min innfallsvinkel er noe annerledes, jeg holder på å utdanne meg til barnevernspedagog og har igjennom denne utdannelsen forstått mer av samfunnets mekanismer og min egen sosiale status i den (noe jeg tror er essensielt for å forstå andres). 
    Du satte ord på noen som jeg ønsker å jobbe med, få mennesker (tydeligvis middelklassen) til å forstå at mennesker i margenal livsituasjon ikke bare kan ta seg sammen. Er flere mekanismer enn bare vilje og mulighet som ligger bak et menneskes valg og vilje til forandring. 
    Flott innlegg. Takk:)

  72. Christian 05/02/2013

    Du stiller et par ganger spørsmålet “Kanskje FrP er rett for min mor”. Ikke kan jeg forstå hvordan storstilt privatisering og skattelette som gagner de rike kan være rett for din mor. Derimot ser jeg tydelig hvordan FrPs politikk forverrer betingelsene til de som har minst.

    Så … venstresiden har et alvorlig kommunikasjonsproblem. Ikke kan de bruke populisme om billigere alkohol og bensin, og ikke skremsel med at innvandrere vil ødelegge Norge.
    Så hva burde venstresiden gjøre for å nå ut til arbeiderne?

  73. Christian 05/02/2013

    Du stiller et par ganger spørsmålet “Kanskje FrP er rett for min mor”. Ikke kan jeg forstå hvordan storstilt privatisering og skattelette som gagner de rike kan være rett for din mor. Derimot ser jeg tydelig hvordan FrPs politikk forverrer betingelsene til de som har minst.
    Så … venstresiden har et alvorlig kommunikasjonsproblem. Ikke kan de bruke populisme om billigere alkohol og bensin, og ikke skremsel med at innvandrere vil ødelegge Norge.

    Så hva burde venstresiden gjøre for å nå ut til arbeiderne?

  74. Ver glad for reisa du har gjort og ver glad for rötende dine. For vi som har gjort klassereisa har tilleigna oss kunskapane som middelklassebarna fekk in med morsmjölka. Men det umistlege vi har og som middelklassens barn aldrig kan få er verdiane vi har med oss frå arbeidarklassen. Ver stolt over det! Vi får nok akseptere å leve med tvisynet!

  75. Henrik Thommesen 05/02/2013

     
    Hei, jeg synes det er kjempefint at du poengterer (i en av kommentarene dine) at du får omsorg og kjærlighet av moren din, at hun lærte deg medmenneskelighet, og at dette faller naturlig til arbeiderklassefamilier. Siden jeg er født og oppvokst på Majorstua, unnskyld, Majorstuen i Oslo, i en typisk middelklassefamilie, kjenner jeg meg virkelig igjen i hverdagen du beskriver i Oslos middelklasse. En oppvekst og hverdag preget av kulde, evige stikk fra spisse albuer og en mor hvis eneste mål var å fremme mine karrieremuligheter gjennom kalkulerende mingling og stadige leksjoner om hvordan presse seg fram og være mest mulig pretensiøs. I motsetning til deg var det derfor ikke sjokkerende for meg å begynne på Blindern og oppleve den konstante sosiale konkurransen, kulden som finnes mellom menneskene der eller den evigvarende ignoransen for andres problemer og liv.
     
    Etter og å ha lest teksten din skjønner jeg hvor godt jeg er sosialisert inn i middelklassen. Nei, det var ingen Hotell Caesar (Caesar med Aen eller Een først, rimelig sikker på at det er Aen. Best å sjekke en av mine femti bind av Oxford Dictionary), Renegade eller Hollywood hjemme, men utelukkende Les Miserables, La Mepris og Le Petit Soldat, evig rullende på VHSen til vi kunne resitere
    Tant qu’il existera, par le fait des lois et des mœurs, une damnation sociale créant artificiellement, en pleine civilisation, des enfers, et compliquant d’une fatalité humaine la destinée qui est divine; tant que les trois problèmes du siècle, la dégradation de l’homme par le prolétariat, la déchéance de la femme par la faim, l’atrophie de l’enfant par la nuit, ne seront pas résolus; tant que, dans de certaines régions, l’asphyxie sociale sera possible; en d’autres termes, et à un point de vue plus étendu encore, tant qu’il y aura sur la terre ignorance et misère, des livres de la nature de celui-ci pourront ne pas être inutiles.”
    baklengs. Etter å ha lest din tekst skjønner jeg at siden jeg aldri var med å feire 1. mai i solidaritetens navn, aldri har vist solidaritet med det palestinske folk eller kjempet for alle arbeideres pensjonsrettigheter virkelig har hatt en intolerant og selvopptatt oppdragelse.
     
    Moren min har alltid stemt SV og faren min Rødt, men det er ikke før nå at jeg har skjønt at det hele tiden har vært en del av påtattheten, posisjoneringen og middelklassens moralske hykleri. Det er ikke før nå at jeg skjønner at mine foreldres stadige ønsker om at jeg leste mer, i de utallige avisene vi hadde, enn bare tegneseriedelen, egentlig var deres konspiratoriske måte å gjøre meg klar for livet i den akademiske, totalt isolerte middelklassen. Jeg kan bare si meg enig med deg i at det er på tide at Blindern-elitistene i Oslo slutter å lese akademiske artikler om oljefondet, at Klassekampen kaller seg noe annet til det virkelig finnes en klassekamp og at fattige stemmer FRP, det er tross alt de som snakker rett fra levren om disse samfunnsproblemene.
     
    Mens jeg skriver denne kommentaren ser jeg på de overfylte bokhyllene i stuen min, som nesten fyller hele rommet og knuser meg under deres vekt, og kan ikke unngå å tenke på de som min versjon av Ludvig 14s Versailles eller Petter Stordalens rikmannsfester. Jeg blir litt kvalm av å til slutt måtte innse at det jeg trodde jeg visste, det disse bøkene, den 13 årige allmenne skolegangen, den offentlig stipendierte bacheloren og ikke minst mine foreldre, har lært meg bare er en løgn. Det er like så jeg setter rødvinen i halsen.
     

  76. Østkantsjåvinist 05/02/2013

    Vær stolt av røttene dine Malin!

  77. Trond 05/02/2013

    Hei, Malin og takk for en interessant artikkel.
    Det er spennende spørsmålstillinger og en av disse er om sosialdemokratene har et kommunikasjonsproblem eller om vi i dagens samfunn tar enkelte ting for gitt. Jeg tror nok arbeiderklassen på 50-tallet og 60-tallet for det første hadde en helt annen holdning til utdannelse. Selv hadde de gjerne ikke realskole og akademikere og embedsmenn ble sett opp til med respekt. Den typiske holdningen blant arbeiderklassen den gang var at barna deres burde utnytte muligheten til å få seg en god utdannelse, noe de selv ikke hadde fått. Det er ingen tvil om at Arbeiderbevegelsen kjempet en god og viktig kamp for lik utdanning, likestilling og rettigheter på arbeidsplassen. Sosialdemokratene satset på velferdsordninger og likhet for alle.
    I dag er det knapt nok noe nytt å kjempe for av rettigheter og velferd, men vi kan risikere å miste de rettighetene vi engang fikk. Kanskje var det en utopi med all velferden. Den velferden som har gått på bekostning av veier og jernbaneinfrastruktur. Stadig flere føler seg truet av alle velferdsordningene. Det hjelper heller ikke på at folket i populærmedia har fått med seg at Hellas’ økonomiske fall i stor grad skyldtes utopiske velferdsordninger. At Hellas aldri har vært i stand til å kreve inn skatter til å dekke velferdsordningene er det få som tenker på.
    Skatt er for øvrig et tema som plager mange. At OECD, SSB, UIO eller hvem som helst forteller at Norge ikke har et høyt skattenivå sammenliknet med resten av Europa, så hjelper ikke det. Akkurat der har høyresiden i norsk politikk vært veldig flinke til å fortelle oss at det ikke er riktig. Fordi vi har avgifter, alle disse skjulte avgiftene som ingen statistikk fanger opp. Sukker- og tobakksavgiften var veldig populær å nevne for noen år siden. At Storbritannia har omtrent tilsvarende sukker- og tobakksavgifter som Norge er det ikke så mange som tenker på.
    Den sittende regjeringen har bevilget vesentlig mer (også i prosent) til samferdsel (vei/jernbane) enn f.eks. forrige borgerlige regjering. Spesielt veisatsingen ser ut til å gå riktig vei, men det norske folk har tydeligvis forventet noe ekstraordinært. Den forsømmelsen fra 1945 og 50 år frem i tid er så stor at en dobling i veibudsjettet merkes lite. Det er i seg selv en vanskelig oppgave å kommunisere, og spesielt til den nye generasjonen som forventer umiddelbare resultater.
    Dette betyr kanskje at sosialdemokratene har gått ut på dato – for nå. Kanskje FrP er det riktige partiet og riktig retning å gå – akkurat nå. Kanskje skal vi kutte i de demokratiske prosessene og få ting iverksatt. Det sparer oss for både tid og penger. Kanskje noen blir skadelidende, men veid opp mot fordelene for de mange er kanskje det veien å gå. Kanskje må vi gi opp enkelte velferdsgoder. Antakeligvis vil vi ikke ha råd til å beholde disse når oljen tar slutt, uansett.
    Selv om tanken om en solidarisk fordeling er god, noe jeg har vært opptatt av, er det slett ikke sikkert alle vil ha det engang. Ikke engang de svakeste denne omfordelingen skal berike.
     

  78. Torstein 05/02/2013

    Din framstilling av middelklassen blir en parodi, det virker som du mener at hele den norske middelklassen får plass på litteraturhuset og henger der til stadighet.
    Det er vanskelig å analysere hvem som er middelklassen og hvem som er arbeiderklasse i Norge i dag, men jeg syns det legges for stor fokus på kulturell kapital og ikke hvor man står økonomisk/i produksjonen. I tillegg virker det som ignoranse og kunnskapsløshet er et kriterie for å være “arbeiderklasse” i din analyse.
    I Norge finnes det en stor opplyst arbeiderklasse som leser aviser, ser dagsrevyen og bryr seg om ting utafor sitt eget hverdagsliv. Din framstilling av “arbeiderklassen” er arrogant, uvitende og romantiserer en enkel og skadelig livsstil.
    Om du virkelig er sosialist og vil jobbe for et sosialistisk samfunn må du se at den såkalte “arbeiderklassekulturen” du ukritisk hyller er en måte å villede og undertrykke arbeiderklassen på. For revolusjonære og progressive er det åpenbart viktigere å lese, diskutere og demonstrere enn å bli oppslukt i kommersiell kultur og masseforbruk.Religion er opium for folket, og i dagens samfunn har konsumpsjon og kommersialistisk kultur overtatt plassen til religionen. At du romantiserer dette og samtidig kaller deg sosialist er helt latterlig.
    Venstresida sitt problem ovenfor arbeiderklassen er ikke at vi må “senke oss til deres nivå”, som du tydeligvis mener. Det finnes masse oppegående og progressiv arbeiderklasse i Norge i dag, som ikke passer inn i din snevre definisjon. Dette er et resultat av enhetsskole, gratis studier og en stolt og sterk fagbevegelse.
    Du er ikke den eneste på venstresida som har denne analysen, det er veldig mange andre som har den samme misforståtte folkeligheten, som i bunn og grunn er utrolig reaksjonær og skadelig. Man forakter kunnskap, undervurderer arbeiderklassen og villeder den parlamentaristiske venstresida som er på desperat stemmejakt.

  79. Per Anders 05/02/2013

    Malin,
    Fabelaktig skrevet og reflektert. Jeg tror og håper at din ærlige fremstilling av dette representerer et politisk tidsskille i dette landet. Vi er en generasjon som er leie av politisk retorikk, og ønsker politikere som ikke blåser røyk opp i ræva på oss.
    Per Anders

  80. -zen 05/02/2013

    Den private rikdommen i Norge har aldri vært større, mye vil ha mer og det kommer til å bråstoppe en dag. Da vil kanskje de gamle idealene og arven etter Einar Gerhardsen bli tatt fram igjen. I mellomtida er det grådighet og spisse albuer som rår. Som en sa til meg på en bar nylig: “Jeg trur dette landet trenger en krise, sånn som i Hellas og Spania. Da vil kanskje folk våkne opp fra forbrukerorgien og skjønne hva som er de viktige tingene i livet.”

  81. Liff 06/02/2013

    Jeg kjenner igjen mye av det du skriver så meget godt. Jeg har bare en liten ting å si; Legg igjen den leste avisa på toget sånn at den kommer noen andre til nytte heller enn å slenge den fra deg i søpla. Å dele er å elske din neste som min gode venn sier. (Han har forøvrig aldri lest en bok i hele sitt liv.) :-)

  82. Didrik Sten Ingebrigtsen 06/02/2013

    Jeg er født inn i middelklassen, og må innrømme å fortsatt være preget av fordommer ovenfor arbeiderklassen. Jeg husker godt en gang jeg besøkte en venninne av meg på barneskolen for første gang, og jeg så madrassen på gulvet moren hennes kalte soverom. Jeg husker hvordan jeg innså at jeg ikke hadde noen økonomiske problemer, at foreldrene mine kanskje hadde gjeld, men at de sosioøkonomiske forholdene jeg vokste opp i, var en ganske stor innsjø unna det hun gjorde. Kanskje brukte jeg ikke uttrykket sosioøkonomiske forhold, men poenget er at hvis jeg ikke hadde blitt kjent med henne, kan det godt være jeg aldri hadde sett hvordan verdensbildet mitt var en boble. Det at du skriver dette, er veldig viktig, og jeg mener det er viktig at venstresida framover jobber med den kulturelitistiske holdninga vi har i dag, og innser hva arbeiderklassen er, og hva som er nødvendig for å gjøre deres hverdag bedre. Inkludering og samhold er flotte ord, men vi må jobbe med å sette dem ut i praksis, vi middelklasse-akademikere.

  83. cici henriksen 06/02/2013

    Dette setter fingeren på probelmatikken jeg har vært opptatt av i en del år nå. Jeg er født og oppvokst i Sarpsborg og jobber nå som skuespiller. Jeg har laget en egen forestilling om nettopp denne problematikken. Forestillingen er basert på den svenske dramatikeren Lisa Langseths monolog “Den Elskede”. I sverige er de mye mer bevisste på klassesamfunnet de lever i enn vi er i Norge. Det hadde vært utrolig fint å kunne komme i kontakt med deg for å snakke mer om dette. Hvis du er i Oslo denne uken, så spiller vi forestillingen “Den Elskede – en teaterkonsert” i teaterkjeller`n på Centralteatret Onsdag 6.feb og fredag 8.feb  kl 21, lørdag 9.feb kl 17. Med meg på laget har jeg en akustisk rap-kvartett. Jeg er bl.a. opptatt av hvem som skriver dramatikk som blir satt opp på norske scener, og hvem sitter i salen og ser på. Sjangeren Hip-Hop teater opptar meg, særlig på grunn av klasseperspektivet. Hip-Hop er en gatekultur med sterk tekstlig tradisjon. Håper du har mulighet til å komme på forestillingen  vår, det hadde vært stas å prate mer med deg om dette. Send meg gjerne en mail ;)

  84. Fin og personlig tekst, Malin, men jeg synes du burde drodle litt rundt forskjellen på kulturell og økonomisk kapital. Ærlig talt: Hvis du kommer fra en familie hvor folk har lite utdannelse og begynner på Universitetet, er det vel ikke veldig rart at du lærer om ting som familien din ikke vet? Og det gjør deg ikke til noe bedre enn dem, mem når samfunnet først tar seg råd til å gi deg en utdannelse, så bør du vel få litt peiling? Og oppgaven må være å tilegne seg denne kunnskapen uten å bli en (ånds)snobb eller fornekte sitt opphav. Jeg liker veldig godt din beskrivelse av snobberi blant middelklassen, og jeg oppfatter din opplevelse fra Paris om at man kan være akademiker uten å drikke årgangsvin og dømme andre, men at det er lett å skli inn i selvopptatte og navlebeskuende miljøer.
    Ikke alle på høyresiden er det du betegner som “arbeiderklasse”. Det finnes en betydelig gruppe mennesker med mange materielle goder og god inntekt, men som ser på Glamour, leser Se og Hør, bøkene i bokhylla er falske bokrygger til pynt, og fasaden utad er det viktigste. Dette er menneskene med stor økonomisk kapital (enten nedarvet eller fordi selv er flinke til å få penger til å yngle) og med stor frykt for at samfunnet skal frata dem privilegiene deres. Disse har du ikke møtt på SV og de har ikke lest (og hvertfall ikke kommentert!) bloggen din. Disse representerer en kultur hvor det å tjene penger er det eneste som teller. Den type FrP- og Høyrefolk forakter jeg, men jeg forakter ikke familien din.

  85. fra midten 06/02/2013

    Viktig tema, godt skrevet.
    Realitetene er vel verre enn det du skriver.
    I Oslo Arbeiderparti er Vestre Aker lokallag (= Holmenkollåsen Arbeiderparti) et av de største.
    Sentralt plasserte politikere er ikke bare fra middelklassen, de er fra overklassen.
    Da har har “bevegelsen” et problem – eller et svært stort problem – eller mange problem.
    Når dette kombineres med metoder fra andre verdenskrig og fra den kalde krigen, får du en kombinasjon som
    mange ikke kan annet enn å vende ryggen til.  Fremskrittspartiet har den fordelen at de ikke til de grader er
    gjennomorganisert og jobber i nettverk, de er ikke så flinke med makt.  De har ikke like god etterretning, de
    har ikke infiltrert byråkratiet.

  86. Odd-Arve Hjørungdal 06/02/2013

    Hvis målet er å fremstå som en kvinnelig Jon Hustad, har du lykkes. Gratulerer.

  87. Frode 06/02/2013

    Eg er einig i din oppfatning av snobberi og tiltider nedlatande haldningar. Den sosiale mobiliteten er nedadgåande og mange skjønnar ikkje kor mykje det du får med deg heime frå er verdt når ein t.d kjem på universitetet.
    Men viss du er av den oppfatning at ting arbeiderklassen ikkje interesserar seg for inkluderar: Bøker, aviser, dagsrevyen, god vin, kompliserte artiklar, samhandlingsreformen og hipp musikk, og i tillegg ikkje bidrar til lokalsamfunnet og ikkje bryr seg ikkje om sine borns skuleprestasjonar, så veit eg ikkje kven det er som er nedlatande.

  88. Mette Løkeland 06/02/2013

    Veldig flott og befriande lesing. Eg har på inga måte hatt noko klassereise sidan ein på min far og farmors side har hatt høgare utdanning i så mange generasjonar bakover at eg ikkje gidd å sjekka, men eg har vore tilnærma einaste “middelklassebarn” i størstedelen av min oppvekst. Det er såleis vore den einaste dominerande kulturen utanom familien. Eg har vakse opp i ei av trøndelag sine største industrikommunar. I min klasse på ungdomsskulen så har den guten som har høgast utdanning teknisk fagskule ut over yrkesskule. Det er ein god del med fagbrev, men ca halvparten er nok eigentleg å rekna som ufaglærte. På jentesida er det mange førskulelærarar, eit par lærarar og sjukepleiarar altså ganske mange med høgskuleutdanning, men berre to av oss har universitetsutdanning. På mange måtar kjenner eg meg meir bekvem i den sokalla arbeidarklassekulturen enn hjå inteligentia middelklassen nettopp av di det er upretensiøst og uhøgtidleg. Den gode replikken sit laust og ein vert satt pris på for kven ein er og ikkje kva ein har gjort, kjenner, omgås etc. Sikkert ein av grunnane til at ein har ei innbygd forakt for rævsleikarar.
    Eg vil derimot hevda at det er ikkje EIN arbeidarkultur opp mot middelklassekultur. Det var definitivst skilnader blant dei eg vaks opp med og nokre av dei eg kjenner som er mest oppdatert på nyheiter og fakta som las tekst-TV ikkje berre for fotballresultat osv tilhøyrer arbeidarklassen. Nokre av dei stemmer nok også Frp. Dei er ofte engasjerte i velforeningar, idretten, jakt og fiske-foreninga osv. Dei fleste har definitivt ein stor yrkesstoltheit og har knapt nok eit lån fordi dei er nøysame og utruleg flinke med hendene sine medan nokre syns at andre må vera idiotar som ikkje syg det dei kan ut av NAV.
    Det er vel ofte den “opplyste” arbeidaren vinstresida har hatt som ideal. Dei skil jo gjerne mellom proletariatet og fille-proletariatet. Men dei evnar jo ikkje å nå fram. Kanskje nettopp av di dei ikkje klarer å fri seg frå behovet for å visa påfuglfjæra fram for “sine eigne” framfor å snakka med folk flest. Det er jo også alt for enkelt i byar å berre omgås med andre som er som ein sjøl. På bygda vert ein i større grad rota i hop.

  89. Jorene 06/02/2013

    Jeg stusser litt over at dere kritiserer artikkelforfatteren for å være kategorisk, når jeg oppfatter det sånn at det i all hovedsak er hennes egen bakgrunn, og erfaringer med arbeiderklassen hun formidler. At jeg og andre arbeiderklassebarn har vokst opp med venstreorientert samfunnsengasjement og mange hyllemetere endrer jo ikke hennes familie og deres liv!

  90. Klasseforvirret 06/02/2013

    Hva med de av oss som ikke kommer fra “arbeiderklassefamilier” rent yrkesmessig, men som likevel ikke hadde meter på meter med bøker i hyllene hjemme, heller ikke hadde råd til dyre ferier eller fancy sportsutstyr eller foreldre med høyere utdanning? Min mor studerte riktig nok da jeg var tenåring og gjorde karriere da jeg var nærmere voksen alder. Men også hun vasket hjemme hos folk for at endene skulle møtes, og pappa hadde ekstrajobb som taxisjåfør og kjørte taxi på julaften da jeg var liten. Pappa har ingen høyere utdanning og syntes det var tull at jeg vurderte det.
    Etter at jeg begynte å studere på Blindern har jeg blitt fullstendig klasseforvirret. Jeg trodde jeg tilhørte en middelklasse, til og med øvre middelklasse. Det var statussymboler som var viktig hjemme hos oss, som at pappa kunne kjøre rundt i en fin bil eller at vi var tidlig ute med å få CD-spiller – for kanskje handlet det om at vi i det minste skulle utstråle en tilhørighet til middelklassen. Noe som resulterte i at jeg grudde meg til å si fra om at jeg trengte nye klær, fancy sportsutstyr og dyre interesser var uaktuelt. Jeg var på et fly første gang da jeg var 17, hadde ikke alle klassikerne i bokhyllene, slik mine venninners foreldre hadde, og “intellektuell” var slett ikke noe honnørord i familien min. Faren min gjorde narr av mine intellektuelle tendenser, og jeg føler at jeg har måttet lese meg til det meste selv. Men mamma skal ha for en ting – hun leste for meg som barn og formidlet en glede over litteratur. Vi så også på Dagsrevyen, selv om vi ikke hadde høytsvevende diskusjoner over middagsbordet, men vi så også på onsdagsfilmen og såpeoperaer.
    Jeg tror det er mange i dette landet som ikke har befunnet seg i noe enten-eller og som har måttet finne ut av sin egen identitet. Det er også mye som på utsiden ser langt mer vellykket ut enn på innsiden. Jeg har hatt skoleflinke venner med interesser som matcher den såkalte middelklassen, og ved å velge miljø, har jeg også valgt stimuli og videreutviklet mine interesser. Prisen var riktig nok at jeg som barn og tenåring fremstod som en avviker i min egen familie.

  91. Kjetil Fless 06/02/2013

    Her var det mykje attkjennande. Veldig bra og innsiktsfull tekst. Du har sett ord på så mange viktige ting. Her er det bare å seie tusen takk! (Meir, meir….)

  92. Grete Berget 06/02/2013

    Tusen takk for innlegget ditt. 
    Du setter ord på et helt liv, med levde dager på begge sider av bordet. Dette aldri helt å finne seg til rette, finne sin plass – føle tilhørighet eller ikke tilhørighet, de ekte og uekte miljøene, holdningene, meningene, handlingene. Opp gjennom årene – fra gymnasårene (der jeg egentlig følte meg mer hjemme med vaskebøtta (mor vasket på gymnaset) enn i klasserommet), til ulike høyskoler, journalistikken, politikken og livet i Oslo – har jeg kjent på det du beskriver her. Samtidig denne stoltheten og takknemligheten over at du har klart det – helt selv.
    Dette må du skrive mer om! 
    Imens  drar jeg hjem – til Vinstra. Basic.
     
     

  93. Eigil 06/02/2013

    Som å lese mitt eget liv i dagbladet i dag! Særlig om følelsen av forspranget som måtte tas igjen, nedlatenheten om arbeiderklassen som skulle reddes, de tross alt gode verdiene rundt hva dwt er å være et dugandes menneske, å komme hjem til akademikerfri sone. Jeg har to klare minner som eksempler: en sen fest på vestkanten, og det snakkes om hba foreldrene driver med. Det er advokater, leger, imgeniører og økonomer, en og annen prest. Så skal de gjette hva min bakgrunn er….ikke ett forslag om et vanlig arbeideryrke (pappa satt i porten på en fabrikk). Senere, en diskusjon med en ml-jente om hba folk i arbeiderklassen ønsket seg. Da jeg påpekte at mine foreldre og besteforeldre alle kun ønsket at jeg skulle klare meg selv og få det bedre enn dem, og ikke var så opptatt av utbytting, fikknjeg beskjed om at dette visste jeg ikke noe om. Hun var oppvokst i bærum, faren var høyesterettsdommer..

    Den store utfordringen, malin: Hvordan overføre både de gode verdiene jeg har fra arbeiderklassen og de gode tingene fra middelklasselivet til barna mine? DE møter jo bare middelklassefolk. Hvilken reise skal de ut på? Jeg kan jo ikke kle meg i overall og late som jeg, eller kona mi, eller
    Naboene, er noe annet enn vi er.

  94. Frode 06/02/2013

    Bra skrevet!
    Men det slår meg også hvor mye Norge har forandret seg, på få år. Jeg har ALDRI hørt om noen som ikke har sett Dagsrevyen eller lest aviser før de fylte 21. Selv mine mindre skoleflinke kamerater på grunnskolen gjorde det.  
    Jeg er født i 1974 og vokst opp på et småbruk med foreldre med svært lite penger. Fattige, i et land som Norge. Men der har man alltid lest aviser, sett på Dagsrevyen og kan ikke fordra reality-shows, dansband og dilldall. 
    Men foreldrene mine tilhører ikke venstresida (selv om de sympatiserer med de mange av sakene), ei heller høyresida. Nei, de er SP-folk, i likhet med svært mange i bygda. Jeg vet at foreldrene mine er litt annerledes enn andre i hjembygda mi, men de er ikke akkurat radikale. Men de synes også at harry folk er…harry. At de bryr seg for lite om samfunnet rundt seg. Jeg lærte å tenke sjøl av disse to meningsbærende menneskene, som likevel går stille i dørene.  
    Kanskje har jeg ikke forstått hvor annerledes de er før jeg leste dette. Uansett: Jeg og min søster tilhører noen av de første i min familie som fikk seg høyere utdannelse og som har fått muligheter de før oss ikke fikk. Det kan vi takke venstresida for. Og her er jo kanskje problemet, ja. Venstresida har tatt seg av alle de som ville ta utdannelse, også de fattige, men glemte de som ikke brøy seg som slikt.

    Jeg tror nå det går slik når man får yrkespolitikere – uansett hva slags politiske fraksjon man tilhører.  
     

  95. Frode B 06/02/2013

    Takk for en sterk og reflekterende artikkel, med et forfriskende moderne perspektiv.
    Ikke få kjenner seg igjen i din historie, men fra kommentarfeltet ser jeg at mange tror tiden har stått stille siden sekstiåtterne foretok sine klassereise. De beskriver en oppvekst der nyheter og politisk engasjement sto sterkere. De har kanskje rett, men ting forandret seg mye før du hoppet på samme tog. Din beretning er mer oppdatert og mer aktuell.
     
    På femti- og sekstitallet hadde vi ikke Glamour, Lorenzo Lamas eller Se & Hør. Til gjengjeld samlet arbeiderbevegelsen seg om viktige slag for sosial rettferdighet, der det brede laget fikk slippe til på barrikadene. En generasjon senere hadde NRKs hørespill fått konkurranse fra underholdningskanalene, mens sosialistenes fanebærere stadig oftere kom fra beste vestkant. Det nye stammespråket hadde flere fremmedord, mindre innhold og smakte Steinerskole. Mens enhetsskolens fokus på almenutdannelse hadde forvitret.   
     
    Sosialismen som ideologi appellerer til vår rettferdighetssans. Vår revolusjon ble gjennomført sakte, uten bruk av våpen. Men også denne har spist sine barn. I maktkorridorene finner vi ikke lenger folk med træler i hendene. De er fordrevet av karrierepolitikere, som bare unntaksvis har hatt en vanlig jobb. Honnørordene fra sosialismens lommeparlør brukes fortsatt, men det er ikke lenger samme kraft i de gamle slagord. Solidaritet klinger hult når det målbæres av velfødde fagforeningsledere med fete styrehonorarer. Og vi kjenner lukten av kamerat Napoleon når frontfigurene balanserer ustøtt i gråsoner av habilitet.
     
    Du stiller spørsmål om venstresiden har et kommunikasjonsproblem, eller om Frp rett og slett kan være det rette valget for din mor.
    Det er liten tvil om at sosialismens velbrukte dogmer har mistet noe av sin appell. Fordeling av godene taper innhold når de ikke kommer arbeidsfolk til gode, men finner veien til venner, meningsfeller på innsiden og profesjonelle snyltere. Det smaker også dobbeltmoral når man under dekke av miljø overbeskatter folks bilbehov parallellt med gigantsatsing på oljeutvinning og gasskraftverk.
    Staten har aldri hatt større inntekter, men vel mye går til å lønne et galopperende byråkrati. På samme tid knaker det stygt innenfor infrastruktur, helse, skolevesen, og pensjonssystem. Mange lukter at utviklingen ikke kan fortsette. Skal venstresiden gjenvinne appell må det serveres noe mer enn tåkeprat om velferdsstaten. 

  96. Anne Marie 06/02/2013

    Interessant! Jeg har på mange måter tatt en “omvendt” klassereise, og gått “nedover” i systemet. Ser nok også ting i et annet perspektiv på grunn av det.

  97. Odd2 07/02/2013

    Velskrevet og interessant innlegg, selv om jeg ikke begriper denne evige besettelsen med klasseskiller som de på venstresiden ikke klarer å legge fra seg. Jeg er selv solid plantet på høyresiden og synes det er mye trist å lese i kommentarene. Folk virker enormt opptatt av å ha noen å se ned på. Noen å forakte. Det er i grunn det samme om det handler om å se ned på de rødvinsdrikkende vestkant-akademiker-SV’erne eller om det er den gjenomsnittlige Frp’eren eller den ofte så karikerte velstående Høyre-mannen. Jeg begriper det ikke. Hva er galt med dere folkens? Tåler dere ikke et samfunn der folk er forskjellige? Der folk tjener forskjellig og er opptatt av forskjellige ting? Tåler dere ikke at noen tilfeldigvis er født i et hjem hvor litteratur eller politikk ikke står på dagsorden. Hva er egentlig greia? Jeg er riktignok typisk middelklasse, men kjenner mange nok folk som har vokst opp i mange forskjellige hjem på godt og vondt til at jeg kan si at jeg vet at alle disse folkene har sine kvaliteter (såvel som svakheter).
    Har dere en våt drøm om at alle skal leve akkurat de samme opplyste middelklasselivene, ha eksakt de samme kulturelle referansene, og mene noenlunde akkurat de samme tingene? Jeg fryser på ryggen av tanken på et slikt samfunn.
    Det har ikke vært et reellt klasseskille i Norge på en god stund. I et reellt klassedelt samfunn er det helt klart definerte livsløp som er forventet innenfor hver enkelt klasse og det er også helt klare regler som gjelder for hver klasse, og mobiliteten er minimal. Og urettferdigheten klassene mellom er gjerne enorm. Som en av de undertrykte i et slikt samfunn hadde nok jeg også vært tilhenger av revolusjon eller radikale grep. Ingenting av dette passer på Norge i dag.
    Det dere snakker om er mindre forskjeller i økonomisk og kulturell kapital. Rett og slett ulike hjem, ulike familier, ulike folk. Det må vi klare å leve med. Det er faktisk bra. Selv om vi føler oss dumme første dagen vi kommer på universitetet.

  98. Ole Andreas Thorsen 07/02/2013

    Hei
    Flott artikkel. Min variant er å forene intellektuell nysjerrighet med uakademisk nærhet. Altså være harryintellektuell. Og for all del sky middeklassenormaliteten. Den er som en god gammeldags fadermorder; kvelende konform.

  99. Esp1 07/02/2013

    VHer i scrolle-land er det sjelden plass til mer en eufori eller raseri. MEN jeg prøver meg likevel med en litt sammensatt respons  (hovedbudskap: Klassepolitikk må ikke bli identitetspolitikk!)
    Jeg kjenner igjen en del av følelsene som beskrives. Det er jo langt fra noe nytt å forsøke og beskrive denne. Sverige har en omfattende klassereiselitteratur (f. eks.: Ronny Ambjørnsons bok om fornavnet sitt),  Karin Sveen har skrevet en interessant bok som heter Klassereise, Lars Ove Seljestads bok Blind har en slik reise som tema og Arne Garborgs Bondstudentar handler om fremmedheten bondestudenter følte i møtet med den borgerlige bykulturen. Jeg har kjent hardt på følelsen av å være mindreverdig og ikke mestre (heldigvis deles den av mange).  Jeg har kjent på følelsen av frustrasjon og i raseri tenkt at; jeg håper høyrepopulistene en dag gjør rent bord. Og med markedsmekanismer spyler ut hele snobberiet. MEN jeg har etter hvert oppdaget (som flere andre kommentatorer er inne på) at det overhodet ikke er snakk om EN arbeidsklassekultur og EN middelklassekultur. Bildet er langt mer sammensatt og varierer med generasjoner og geografi. OG når det gjelder økonomi er bildet langt mer sammensatt. Min sveiserfar og kokkemor ligger an til å få en bedre livsinntekt enn meg, og vi var på flere fine ferier som barn enn det mine barn har fått oppleve. Heldigvis er jeg så godt integrert i middelklassen at jeg setter pris på lange togturer (inkludert buss for tog) og høytlesning i telt. På campingplassen i Sverige møtte vi forresten flere medlemmer av Arrbeiderklassen: De satt i bobilen og så på TV:-)
    Ved å sterkt påpeke behover for nyanser, så vil jeg overhodet ikke benekte at vi lever i et samfunn med store forskjeller og med overordnede og underordnede. Det jeg derimot vil advare mot er å gjøre klassekampen til en identitetspolitisk strid, hvor det vesentlige er at alle grupper blir annerkjent  for sine særtrekk og hvor det fremste målet er å bekjempe “middelklassens” hegemoni. God kulturer er i forandring, og det er mange ting ved dagens middelklasse- og arbeiderklassekulturer som godt kan forsvinne. Den viktigste jobben for klassekampen (ikke nisjeavisproduktet) bør heller være  å få rettet et forhåpningsfullt blikk hinsiders dagens kapitalistiske orden (den am. feministen Jodi Dean kaller det “Communist Horizon”), og om hatet skal rettet noe sted bør det være mot Big Money, altså nærings- og finanseliten. Intet mindre, altså. 
     
    Det får vi enkelt til ved å ….

  100. Håkon E S 07/02/2013

    Takk! Et godt innlegg.  Jeg blir litt nysgjerrig på skillelinjene du illusterer og har et par spørsmål:
    Du beskriver et kommunikasjonsproblem. At venstresiden ikke når fram til moren din og at Siv Jensen “såklart” blir riktig for henne. Her ville det være fint med en forklaring. Hvorfor Siv? Hva er det med FrP-logikken som fenger moren din? 
    Dernest: Hva bør AP/SV gjøre? Med din bakgrunn, er det mulig å skissere noen realistiske grep for venstresiden?
    Ta det som forslag til neste blogpost. Beste hilsen Håkon
     

  101. Han Ådne 'ans Eivind 07/02/2013

    Det er når ein les om alle desse med mødrer som vaska for folk at ein forstår at ein er frå ein landsens, vestlandsk motkultur, kor ein er like uforståande til folk som har noko så syndig og umoralsk som vaskehjelp som til vaskehjelpa.

  102. Trond Andresen 07/02/2013

    Som venstreradikaler vil jeg si følgende:
    Mange raddiser vil innvende at vi ønsker at folk skal bli mer oppmerksomme på det som er mye mye viktigere enn det du skriver om. Det viktigste er ikke kultursnobberi, men maktutøvelse og undertrykking fra dem som besitter økonomisk kapital (og dermed den avgjørende samfunnsmakt).
    Problemet er at deres rolle og maktutøvelse er fjern og til dels ganske usynlig. 
    Så har man da det man kan kalle utdanningsmiddelklassen (Klassekampens og Morgenbladets hoved-leserkrets), som besitter mye av sånt som Bourdieu kaller “kulturell kapital (se, jeg bedriver name-dropping jeg også …). Som med økonomisk kapital, beskriver uttrykket “kulturell kapital” et __maktforhold__. Men denne makta utøves ikke fjernt og indirekte, men tydelig, i det daglige livet mennesker i mellom, og via mediene. Derfor kan framvisning av kulturell kapitalmakt være atskillig mer frastøtende og provoserende for dem som ikke besitter dette, enn økonomisk kapitalmakt. Ikke fordi den er viktigere (den er jo mye mindre viktig), men fordi det er så nært, daglig og tydelig. Arbeidsfolk som besitter lite kulturell kapital ser dette veldig tydelig, og vender seg bort. Mens de som besitter den kulturelle kapitalen er opptatte av å få vist den fram, lever inne i sin egen utdanningsmiddelklasse-boble og mangler totalt interesse for problemet. De er i stedet opptatt av å opparbeide seg mer kulturell kapital, og spiller spillet som Malin beskriver: ” … pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade … “. Det spesielle med kulturell kapitalakkumulasjon er – i motsetning til økonomisk kapitalakkumulasjon – at man kan skaffe seg mer av slik kapital ved bare å få vist den fram.
    Når noen henger bjella på denne katten, slik Malin gjør her, er min erfaring at de som kritiseres blir dødelig fornærma. Det finnes verken vilje eller evne til å betrakte sin egen gruppe med et sånt kritisk blikk som hun oppfordrer til. På tross av mange år på universitet og høyskole, med “kritisk teori” og lignende.

  103. Esp1 07/02/2013

    @Trond Andresen: Nå preges vel IKKE denne tråden av at mange er “dødelig fornærma”, men heller av hyllest fra folk med utdanning. To saksopplysninger: i) Bourdieu-tradisjonen er utviklet i et intellektuelt middelklassemiljø. En viktig emne for forskningen har vært reproduksjon av sosial ulikhet i skolesystemet. Det finnes også norske avleggere av denne forskningen ii) Det er også en rik akademisk tradisjon for å løfte fram og hylle folkekulturen ved universitetene. John Fiske har tatt til orde, og nærmest blitt et begrep,  for å forstå husmødre med handlevogner som krigere for sin klasse og kultur, og har utløst en hel tradisjon for moderne folkekulturstudier ved universitetene, også i Norge. Det er altså ikke slik at det innenfor middelklassetradisjonen er en total blindhet for kulturelle klasseforskjeller.
    JEG deler en del av erfaringene fra bloggosten, men jeg vil også si at den har et for snevert perpektiv på symbolsk makt/vold. Min erfaring er at det som virkelig gir annerkjennelse og status er å være økonomisk vellykket. De mine arbeiderklasseforeldre snakker med beundring om en folk som har tjent gode penger via foretninger eller gode idrettsprestasjoner. Folk med utdannning ser de på som raringer. Men når jeg er med mine foreldre, så lar jeg være å opponere av frykt for å virke som en overlegen blei som “har lest seg til tulling” (som humanistiske studier jo ofte kalles).

  104. Bra artikkel!

    Jeg er ikke så sikker på om den delen av “arbeiderklassen” du snakker om er de som faktsik vil le best dersom frp skulle komme til makten, though – iallefall ikke så lenge.

    Jeg har ofte lurt på om den gjennomgående troen på fri vilje er mye av grunnen til at man ikke klarer å realisere et likestilt samfunn. “Så lenge man har like muligheter, så gjelder det jo bare å velge riktig.” Ergo er folk i den situasjonen de er i som en konsekvens av sine valg. Det er en veldig komfortabel tanke for de som er godt stilt, men fører til skam for de som er dårligere stilt, i tillegg til at det blir lettere å unngå å ha sympati og forståelse med dem (“de burde ha valgt bedre, jeg klarte jo det”).

  105. Einar Juel 07/02/2013

    Hei Malin!
    Jeg likte teksten din svært godt, den gjorde meg klar over at jeg aldri kan bli medlem av Arbeiderpartiet.
    Jeg meldte meg fluksens inn i Miljøpartiet De Grønne og gleder meg til valget.
    Stå på, lykke til!

  106. Bella 08/02/2013

    Jeg har vokst opp i middelklassen, men kjenner meg ikke igjen i din bekrivelse. Med forskerfar og mor som studerte hadde vi vesentlig mindre cash enn svært mange av arbeidklassenaboene som kjørte lastebil, jobbet i butikk eller på platform. Arbeiderklassebarna i Bærum hadde dyre sossejakker og fikk moped. Jeg måtte ofte arve klær og fikk aldri noen moteting, men jo vi hadde avis og kunst på veggen.
    Jeg synes teksten din er fordomsfull og opplever at det du presenterer her er synet til en snever liten krets fra SVfakultetet. Blindern og middelklassen er mye mer enn dette her. Det finnes haugevis av folk på Blindern som ikke er opptatt av sosiale koder, men først og fremst av faget sitt. Jeg har selvsagt møtt slike innskrenka middelklassefolk som du beskriver, men innskrenka mennesker finnes det jo i alle sosiale lag! Både over og under middelklassen – dette er ikke klasserelatert.
    Jeg er svært uenig i at vi har lav sosial mobilitet i Norge. Se bare på Stortingspresidenten vår. Han har kun artium, har jobbet som smelteverksarbeider og senere skogsarbeider før politikken grep ham. Riksrevisoren vår har artium og er utdannet tømrer og har jobbet som bygningsarbeider og røyka forøvrig rullings i alle år. I Norge idag er det aksept for at man kan være smart uten å ha lang formell utdannelse, men i enkelte smale miljøer på Blindern lever man muligens fortsatt i villfarelsen om at lang akademisk utdannelse er synonymt med høy intelligens. Det er i allefall ingen garanti for at man er mestringsdyktig og løsningsorientert i samhandling med andre mennesker.
    Det er så mange slags reiser vi alle skal gjøre gjennom livet. Hvorfor ikke være mer åpen for at alle de  ulike bakgrunnene våre har sin egen verdi og at tilsammen utfyller de hverandre! Mangfold:-)
     
     

  107. Syntaxxerror 08/02/2013

    Gode poenger men feil analyse. Det er ikke snakk om arbeiderklasse i landet lenger. Det er øvre middelklasse, middelklasse og nedre middelklasse. Det det er snakk om er rett og slett kulturell kapital. En håndverker som elsker actionfilmer og danskebåten tjener mye mer i livsløpet enn en akademiker med mastergrad og jobb i det offentlige.
     
    Det store skillet går på de som ikke har interesse for kunnskap og de som besitter kunnskapen og smaken.
    Idag er det (ut)dannelse og ikke økonomi som skiller folk.
     
     

  108. Magnus 08/02/2013

    Svært interessant artikkel.
    Jeg tror diskusjonen rundt “klasser” i Norge definitivt handler om økonomiske midler fremfor noe annet. De aller fleste jeg kjenner har nok penger og mange igjen har veldig mye penger. Disse folkene med veldig gode lønninger er blant annet høyt utdannende førsteamanuensiser på universiteter, treårige høyskole utdanninger innen IT/salg, suksessfulle bilselgere (null utdannelse forøvrig bortsett fra såvidt ståkarakterer fra videregående) eller andre salgrelaterte jobber hvor økonomiske resultater generer bonuslønn. Svært mange jeg kjenner som har byggfag relaterte bakgrunn fra videregående tjener i dag også svært godt, på tross av “lav” utdannelse.
    Det som derimot slår meg er mangelen på diskusjon rundt temaet “dannelse” kontra dette med “utdannelse”. Gode lønninger som man skulle tro kommer av god utdannelse er ikke en selvfølge, like lite som illusjonen at de med mye penger eller utdannelse har god dannelse, en illusjon som kanskje i dag ligger litt for fall, med mindre man er en FrP’er som ser på Downtown Abby. Kanskje.
    Jeg for min del er oppvokst med en far som har økonomiutdannelse og en mor med bakgrunn som sekretær fra utlandet. Det må nevnes at min mors største ønske var å bli kokk, noe som foreldra ikke skulle ha noe av, og at hun forøvrig ikke fikk jobb da mine foreldre ankom Norge etter fars endt studium. Vi ble etterhvert en liten kull barn hvor far var den eneste med jobb, og jobbet svært hardt for å fø oss alle og holde ett godt hjem. Mor har holdt hus og barn rent og ryddig frem til i dag, uten å igjen kunne komme tilbake til arbeidsmarkedet.
    Velstelte barn, dog ikke med dyre merkeklær, kjemmet hår, ingen ferdigmat, derimot glad i den franske kjøkken og vin, svært lite tv-titting, lånekort på biblioteket, bilturer til Frankrike. Noen stikkord fra barndommen min. Politikk ble aldri nevnt eller diskutert hjemme. Begge foreldra mine hadde meninger og spesielt mor fulgte med i avisen og holdt seg oppdatert på samfunnsutvikling og teknologi. Hvor de ligger på den politiske skalaen er jeg faktisk ikke sikker på. I ettertid vil jeg si at de begge er realister som kanskje ikke har alt for mye til overs for “åndsverming”. Vi barna skulle få ta den utdannelsen, karriere retningen eller yrket vi selv ville, så fremt vi gjorde det med hele vårt hjerte, uten å bli pushet.
    Jeg ser tilbake på flere episoder i barndommen som jeg husker jeg reagerte på hos enkelte av mine jevngamle. Eksempel på dette kommer best fram da jeg besøkte en kompis lengre nede i gata, hvorpå jeg fant ut i ettertid at begge foreldra var “på sosialen”, der var klær og søppel strødd overalt, Grandiosa eskene sto stablet ved den alltids tomme kjøleskapet og hvor sjalusien for naboer som hadde penger var merkbart selv for en unge. På rommet til foreldra lå mor og far på gulvet på en madrass og både kondomene, pornobladet og mors vibrator lå frem synlig. Dette var helt normalt og slettes ingenting kompisen min eller hans søsken reagerte på. Lykken snudde plutselig for disse da mor vant en hovedpremie på bingo samt lotto, da ble det brukt i bøtter og spann på ny bil og reise til Agia Napa, før pengene igjen tok slutt og de til slutt ble kastet ut av huset de bodde i. Erindrer også at de bodde på to andre steder de oppholdt seg på før de ble kastet ut. Ingen bøker eller “høy-kulturelle” erfaringer var normalt der, reality-tv, actionfilmer, bingobesøk og rullingens var dagsnormen og alle barna har tilsynelatende gått i foreldras fotspor. Dette på tross av ett velferdssamfunn som gir i teorien alle barn like muligheter.
    Disse menneskene er ett kanskje ekstremt eksempel, men de illustrer godt hva som finnes i den nederste delen av den økonomisk rangstigen. Men jeg kjenner mange familier hvor foreldrene hadde jobber og hvor familien har mye penger, flotte Audier, men allikevel deler mange fellesnevnere med ovennevnte familie. De har ingen interesse i verden rundt seg, FrP er ofte det som stemmes (hvis de i det hele tatt orker å ta turen til valgurnen), ferier til Syden er obligatorisk, bøker er mangelvare og forståelse for andre kulturer også er fraværende.
    Jeg mener en klasseskille merkes best ved folk som er “dannet”, samfunnsinteressert, men ikke nødvendigvis høyt utdannet og de som er blinde for verden rundt seg og mulighetene det norske samfunnet faktisk har for alle landets borgere.
     
     
     

  109. Aksel 08/02/2013

    Interessant innlegg. Skjønt synes du kunne ha sett litt nærmere på hva som har utgangspunkt i deg, og hva som er andres “feil”, særlig når du snakker om følelser.
     
    Men mest av alt vil jeg gjerne vite, som andre har vært inne på, hva moren din definerer som de problemene Siv Jensen har løsningen på.

  110. Eilev 08/02/2013

    Ein kan undrast på om arbeidarklassa på eit vis er sviken av sitt eige parti. Eg er vakse opp med ein sterk folkeopplysningstanke som ytra seg i eit “tilbod til alle”, og at “folket” som samla instans hadde kollektiv rett på kultur, gjerne og dei kulturytringane som vart sett på som “fine”. Tankegangen, som truleg først vart definert av Henrik Wergeland, var “sosial utjamning gjennom allmenn opplysning”, eller sin han sa; “Bokhyllen er den stige hvorved du kan bli din overmanns like”. Denne tanken, som er idealistisk i utgangspunktet, har forvitra til ein ide om “sjølvrealisering”. Arbeidarpartiet var ikkje framand for dette, og oppretta opplysningsfond alt på 30-talet, og det vart arrangert diktopplesning på arbeidarmøte før krigen. NRK følgde opp med eit klart “opplysningsprosjekt” etter krigen, då vi hadde den eine kanalen, og alle hadde tilgang på “alt” NRK sende, foredrag, konsertar, underhaldningsprogram, folkemusikk og barnetime. Dette var før P2, og før sektoriseringa av kanalane under Einar Førde. Med P2 som døme kan ein seia at “dei breie laga” vart sektorisert ut av tilbodet NRK kunne ha gjeve dei, og lyt ta til takke med P1 og P3. Kultur er brått ikkje tilgjengeleg, sidan “vanlege folk” kan velja elementet bort. Motsett den tida då dei ikkje hadde noko val. Dermed har AP sjølv til ein viss grad gått opp sporet for FRP, og vore med på å auke kulturdistansen i folket, der det var ein lesande offentleg haldning alt før 1814 (no var det vel og “arbeidsklassen” Henrik Wergeland i si tid vende seg til, og det var det same folket Ivar Aasen ville gjera skrive- og taleført).
     

  111. Per Perald 08/02/2013

    Dette begrepet “klassereise” som vi har lånt av svenskene er nonsens.

    Og klassebegrepet “middelklasse” misbrukes enormt.

    Arbeiderklasse er alle som jobber for å overleve. Uansett om de er sjefskirurg, statsråd eller postbud.
    De lever av sitt arbeid.

    Det finnes dog en underklasse, et filleproletariat, som lever av forbrytelser og offentlige (stønader) og private (tigging) bidrag.

    Det finnes en middelklasse, som ikke trenger arbeid, tigging eller bidrag for å klare seg, halvparten av disse jobber, ikke fordi de må, men fordi de liker det, eller har ambisjoner om å tilhøre overklassen, eller at i hvert fall deres barn kanskje gifter seg inn i overklassen. Jobben kan være avisbud eller statsråd, men hovedsaken er at om de mistet jobben, så har det absolutt ingen merkbar betydning for deres økonomi i og med at de er formuende. En lottomillionær som tilhørte arbeiderklassen eller filleproletariatet kan under gitte omstendigheter ta skrittet inn i middelklassen.

    Overklassen består av en promille av befolkningen. Og i et land som Norge kjenner de hverandre mer eller mindre alle 5000 av dem.
    Halvparten i arbeidsfør alder her også; arbeider. De behøver det ikke, men disse her har utover formuen en reell innflytelse på samfunnet. Gahr Støre er statsråd og en del av overklassen, mens jens Stoltenberg er statsminister og hører vel egentlig ikke til i middelklassen engang, da jeg innbiller meg at han ikke kan leve av formuen. Mange i Stoltenberg-slekten tilhører middelklassen, og tidligere endog en del overklassen.

    Men man havner ikke i middelklassen fordi man med rette kan kalle seg akademiker, men det er sikkert mulig å tro at man tilhører middelklassen, når man bruker begrepet for “medianklassen”.

    Medianklassen er den gruppen av befolkningen som flest av befolkningen tilhører, men hvor drar man grensene?
    For meg synes det klart at selv om akademikere og arbeidere har forskjellig type arbeid, så finnes det nok mange kroppsarbeidere som har huset fullt av bøker, og abonnerer på dagsaviser og ser på Dagsrevyen, men de er ikke middelklasse av den grunn, uansett om de stemmer på SV eller Høyre.

  112. Responsen på din tekst viser at du har truffet blink. Ikke minst de negative tilbakemeldingene. Folk som ønsker seg en annen virkelighet eller som ikke ser at det er dype forskjeller mellom folk også i Norge. Jeg har jobbet snart et helt liv som lege (kirurg) og har typisk nok aldri gjort en klassereise. Likevel ser og opplever jeg i det daglige folks ulike realiteter i og med at det er alle typer pasienter som kommer til behandling (heldigvis). Ofte møter jeg mennesker som ikke har råd til egenandel for viktige hjelpemidler, som har gått altfor lenge med lidelser de burde fått behandling for for lenge siden, men som “ikke vil bry andre” med sine plager eller ikke vet at de har rett på behandling. Ikke direkte fattigdom, men svært nær. Ikke uopplyste, men altfor beskjedne i sine krav og med dårlig kunnskap om sine rettigheter og muligheter. Helt ulike de fleste av mine klassefeller i den urbane middelklassen. At dette kan ha noe med klassetilhørighet å gjøre er det få i min sektor som reflekterer over.
    Nå leser jeg at Per Perald vil plassere min yrkesgruppe i arbeiderklassen sammen med statsråd og postbud. Ikke meg imot, men når helsestatsråden skviser helsesektoren slik at postbudet må vente et år sykemeldt før behandling kan iverksettes mens statsråden selv omgående får behandling ved Rikshospitalet ved sykdom, kan jo de fleste se at de neppe tilhører samme samfunnsklasse.
     

  113. Anja K Grønhaug 09/02/2013

    Tusen takk for dette, både innlegg og kommentarer! Slike debatter er uvurderlige i mitt forsøkt for å finne ståsted!
    Jeg er i ferd med å fullføre en MA i sosiologi, og planlegger å gå videre med en PhD. Jeg har ikke bakgrunn i sosialvitenskap, men i sykepleie, og veldig mye innen sosialvitenskapen, både hva gjelder tenkning, teori, språk, litteratur, sjargong og “viten” er nytt for meg. Selv har jeg kanskje gått klassereisen den motsatte vei i forhold til det som beskrives her. Begge mine foreldre er akademikere, far er professor ved et kjent universitet og mor var journalist med sosialantropologi som spesiale. Men begge mine foreldre er fra tradisjonell arbeiderklasse- og jordbruksbakgrunn (hva nå det måtte være). Jeg oplevde tidlig spenningen mellom å være “lærd” og “arbeider”, og så hvordan særlig min mor av og til ble betraktet som å “henge for høyt” i det samfunnet hun kom fra. Jeg har i ettertid forstått at både lokalmiljøene og slekta egentlig var stolte av mine forledre, men at det ikke måtte komme fram! Jeg vet at spesielt min mor hadde vanskelig for å få dette til å henge sammen følelsesmessig: Hun elsket sine foreldre og beundret dem. Samtidig hadde hun vanskelig for å akseptere at min mormor ikke fikk de mulighetene for utdannelse som hun ønsket, og hun forsto ikke hvorfor min mormor ikke bare brøt ut av sin “bondetilværelse” og dro ut i den store verden. Derfor tok hun i ung alder avstand fra de miljøer hun mente holdt folk nede med sine fordommer og vurdering av hvem som er “grepa folk”. I min mors oppvekstmiljø hadde akademikere tilsynelatende ikke noen høy stjerne – bare folk som visste hvordan man “jobba” var noe å samle på. All “denne lesinga” var verken godt for enkeltmennesket eller samfunnet så ut til å være gjengs holdning. Denne spenningen nærte jeg som barn. Min mor var opptatt av at folk er like mye verd uansett hvilken bakgrunn de har, og hvilken utdannelse de har. Jeg var veldig glad i mine besteforeldre, og elsket at de hadde tid til oss barna, noe som tilsynelatende ikke var prioritert så høyt i akademias “opphøyde” verden. Kontrasten mellom det akademiske miljøet mine foreldre var en del av, og det miljøet mine besteforeldre kom fra ble stor. Etterhvert som jeg vokste opp ble mishaget med det jeg opplevde som akademias nedgjøring av “alminnelige” mennesker stor, og jeg reagerte ved å legge bøkene, som jeg ellers elsket, på hylla, og levde meg inn i en drømmeverden om hvordan livet egentlig skulle være. Jeg fikk en følelsesmessig forståelse for at bøker bidro til nedgjøring av de mennesker jeg var glad i. Jeg er vokst opp med bøker overalt, til og med en egen bokhyllevegg på do! Fra jeg var midt i tenårene og fram til i dag har jeg faktisk bare lest den litteraturen som var strengt nødvendig for å få en utdannelse, og kanskje en håndfull skjønnlitterære bøker. Jeg har heldigvis nå funnet fram til bøkene igjen, og jeg er lei meg for at jeg har holdt dem borte fra livet mitt så lenge! Jeg ser at en hel dimensjon har vært borte for meg i tiår! Da jeg skulle velge levevei, og uttrykte at jeg ville bli førskolelærer, sykepleier eller musiker fikk jeg fort forståelsen av at den slags yrker ikke ble betraktet som verdige for folk med mitt intelligemsnivå, og min bakgrunn, selv om musiker til nød kunne gå an, fordi det var en viss “dannelse” i den klassiske musikkutdannelsen.  Mine foreldre sa det aldri, men jeg fornemmet devisen i miljøet de, og dermed vi barn, var en del av.
    Jeg ble til sist både musiker og sykepleier, og jeg elsker begge fag. Nå har imidlertid min kjærlighet til omsorgsaspektet blandet med livsvisdom blåst liv i en vilje til å kjempe for at et positivt mennesksyn og likeverdstanken (fortsatt) må være grunntankene i helse og sosialomsorgen, og at politiske vedtak i mye større grad må fattes på bakgrunn av omsorg for de sårbare – det er de som er mest avhengige av samfunnsledelsen! Jeg har forstått den styrken som ligger i definisjonsmakten, og forstått at skal jeg kjempe for dette, må jeg opp i systemet – jeg må tilbake til det miljøet jeg ble født inn i, i akademia. Det er min sjanse for å bli hørt, og derfra vil jeg arbeide for at også de som ikke har den “rette” måten å uttrykke seg på også blir hørt og tatt på alvor! Og jeg synes det er spennende! Men jeg liker fortsatt ikke at jeg skal måtte være en del av en maktelite for å bli hørt, og jeg vet at jeg fortsatt vil jobbe for at klasseskillet mellom akademia og ikke-akademia blir mindre – vi må alle bli flinkere til å lytte til hverandre og høre hva som prøves uttrykt, uten å plassere folk i båser! Skulle tro akademia, med sin vitenskapsfilosofiske bakgrunn hadde større evne til det. Men det ser fortsatt ut til at “høyt henger de, og sure er de”!

  114. Leiv Olsen 09/02/2013

    Du treffer spikeren på hovudet, Malin. Og får oss til å tenka oss om ein gong til og sjå oss sjølv betre. 
    Leiv Olsen, Stavanger

  115. Trond Andresen 10/02/2013

    Hvis vi beveger oss vekk fra det enkeltpersons-anekdotiske og over til sosialantropologien, så er det et meget interessant og viktig prosjekt i dag å undersøke framherskende trekk ved det man kanskje kunne kalle utdannings- menings-, og smaksdommer-middelklassen (“UMSM”). Hvilke trekk er det som har hegemoni der, og hva betyr dette for samfunnet? Altså fortsette den typen arbeid hvor Bourdieu var pioner (unnskyld navne-droppinga, men må det her). 
    Marianne Gullestad gjorde sosialantropologi på norske husmødre. Hun generaliserte om dem, kartla framtredende trekk. Hennes prosjekt var lettere i den forstand at gjenstandene for hennes forskning ikke hadde verken interesse av eller evne til å “bekjempe” hennes prosjekt. Jeg oppfatter Malins artikkel som et lite rop om sosialantropologi på UMSM. Av naturlige årsaker vil slike prosjekt møte hard motstand, med alle de retoriske evner og formidable arenaer som UMSM rår over. Ingen lett oppgave, for å si det mildt. I UMSM fnyser vi over slikt, for der gjelder “we are all individuals”.

  116. Trond Andresen 10/02/2013

    Et første interessant trekk som skiller utdannings- menings-, og smaksdommer-middelklassen fra arbeiderklassen er at - mens arbeiderklassen stort sett gjør arbeid som taler for seg sjøl og hvis verdi er lett målbar for andre (fysisk produksjon, transport, renhold, handel, pleie, omsorg – eller for den saks skyld undervisning hvis vi regner lærerne som tilhørende en “utvidet” arbeiderklasse),- så er UMSM’s arbeid ikke målbart i samme grad. UMSM er derfor mye mer avhengig av tilbakemeldinger fra andre som sier at det de gjør er bra. De har et mye større behov for å “bli sett”. Med sosiale medier har de fått et fabelaktig ekstra redskap for akkurat det. For mediefolk løses ofte behovet for å bli sett gjennom en uskreven avtale om at man skal rose hverandres artikler/reportasjer. Det er en enklere og tryggere løsning enn å nøye seg med eventuelle tilbakemeldinger fra publikum. Kolleger blir viktigere enn lesere, lyttere og seere. Dette behovet for å bli sett er en vesentlig årsak til det spillet som Malin skildrer og som jeg siterte lenger oppe. Dette spillet foregår også blant oss universitetsansatte.Nå er jo ikke jeg antropolog, men skulle jeg involvert meg i forskning på UMSM, ville behovet for å bli lagt merke til, vært en sentral mekanisme i å forklare UMSM sine trekk.

  117. Tine Sk 10/02/2013

    Tusen takk for en fin og tankevekkende kronikk. Takk også til alle som har skrevet kommentarer, som bidrar til å utvide hele problemstillingen kraftig, fra en personlig historie til samfunnsanalyse. Jeg takker spesielt ‘Klasseforvirret’ som minner betimelig om at det jo er et mindretall som kommer fra enten den ene eller andre spesifikke bakgrunnen. Det er så uendelige mange faktorer som spiller inn og som er med på å forme en som menneske gjennom livet.
    Det er hvertfall godt å vite at det aldri er for sent å lese seg til mer kunnskap, og at dét ikke må skje på Blindern, men kan foregå hvorsomhelst. Samtidig, som avdøde Stig Sæterbakken sa, så er det jo ikke hva man har lest som spiller noen rolle for om man klarer å være dannet eller et medmenneske, men hvordan man forvalter det man har fått av inputning, for å låne et uttrykk fra den grufulle vaktmester Narvestad.
    Fordi min familie arvet en tomt i et øvre middelklassestrøk, men selv ikke oppfylte betingelsene for å tilhøre strøkets klientell, vokste jeg også opp med å bli utrolig klasseforvirret og frustrert. Jeg dro fram mine foreldres enkle jobbvirke, lave inntekt osv for å rettferdiggjøre bostedet mitt så ofte jeg kunne når jeg nådde opprørets alder og ville distansere meg fra de som tok sin heldige posisjon for gitt. Til slutt gikk jeg lei av det hele, og føler det vel i dag egentlig mest som en gave, dette at jeg har vært i et slikt mangeartet klassekrysspress gjennom hele livet. Jeg orker ikke å forholde meg til klasse som sådan lenger, men prøver å se forbi det fordi det er så underordnet om folk oppfyller forventningene mine til menneskelighet, empati og toleranse. Så får folk komme fra der de kommer og ha lest de bøkene de har, liksom.
     

  118. Sigurd 10/02/2013

    Veldig god og interessant artikkel! En ting jeg lurer på, er hvilke mekanismer som ligger bak arbeiderklassens forkjærlighet for Frp? 

  119. Robin Hood 11/02/2013

     
    Malin fortjener honnør for sin ærlighet om dette temaet.
    En økonomsik forklaring på hvorfor hennes Mor og henne selv stemmer så forskjellig, kan hun finne her:
    Robin Hood myten av Milton Friedman
    http://www.youtube.com/watch?v=5Wx5PYZIWcQ
     
     
     

  120. Dick 11/02/2013

    Dette blir patetisk lesing , fra blogger og til de fleste innlegg.Dette er ekstremt svart-Hvitt tenkning.
    Man får selvrespekt av å klare seg selv her i livet, vi trenger ikke hjelp fra noen kvasi middelklasse snobber.
     
    Ingen i Norge har vært fattige de siste 40 åra.
     

  121. Ingvill 11/02/2013

    En veldig god tekst som berører. Jeg vil bare si at ikke alle vi som har vokst opp med middelklasseverdier- og markører er ubevisste om dette. Selv vokste jeg opp med alt dette, med legefar og lærermor, i et arbeiderklassemiljø. Vi var sære som ikke så på Dynastiet og Falcon Crest (jeg så på i smug), som ikke kjøpte videospiller før på 90-tallet (jeg er en god del eldre enn deg:), og som ikke abonnerte på ukeblader. De andre hadde veldig mange referanser jeg ikke ante noe om. Det var ikke alltid lett. Man har jo ikke språk for slikt når man er barn, ofte ikke senere heller.
    Mora mi mener forresten at hun har foretatt en klassereise mot middelklassen, og kjenner på et konstant mindreverdighetskompleks.

  122. Anne Marie Baugstø-Hartvigsen 11/02/2013

    Takk, Ingvill, det er jo helt sant, og jeg hadde nesten glemt det! Ikke enkelt å passe inn for en middelklassejente blant arbeiderklassebarn heller. Men fordelen for oss var kanskje likevel i større grad et språk, en kunnskap og en bevissthet. Jeg utfordret hvertfall foreldrene mine på hvorfor vi ikke hadde ukeblader, surmulte fordi jeg ikke fikk se på Dynastiet, osv. Da ble det jo en slags verdidiskusjon ut av det, og jeg lærte noe om både min egen og andres bakgrunn.
    Men det jeg EGENTLIG hadde tenkt å skrive, er at jeg, selv om jeg er middelklasse, kjente meg godt igjen i beskrivelsen av å mangle referanser, ikke kjenne til de riktige tingene. Det er jo ganske mye man skal ha oversikt over for å passe inn i et hvert lag, ingen kan jo mestre alt, og dessuten så er det vel snakk om en skala. En dannelsesskala, om du vil, eller kanskje flere, og vi vil vel alle plassere oss forskjellig langs de forskjellige skalaene.
    Uansett en veldig fin artikkel som setter ord på noe som er svært lite diskutert, til dels tabubelagt. Kunnskap om slike spørsmål og vilje til å debattere dem åpent er veldig viktig, ikke minst når det gjelder skolens strategi for å gi alle elever, uansett bakgrunn, best mulige vilkår for å lære og å utvikle seg.

  123. Pål Gulbrandsen 12/02/2013

    Har kun lest Dagbladet-versjonen. Jeg gjenkjenner observasjonene dine. Synd så få skjønner dette uten å ha kjent det på kroppen. Et utsagn burde vært nyansert. Norge har nok ikke veldig stor klassemobilitet, men den er faktisk langt større enn i de aller fleste land. Så nylig en forsknngsartikkel om dette med overbevisende tall, men har dessverre glemt hvor. Så ja, vi har et problem, og dessverre, det er enda større andre steder. 

  124. Nils A Raknerud 13/02/2013

    Veldig bra det du har skrevet. Det hadde lyst si til deg her og nå, er hvor latterlige de er, de mange som ikke liker at du ‘stikker hodet fram’. Skrev på Facebook nylig: “I en diskusjon om klasser som pågår nå, bruker en maddam sine personlige erfaringer til å belyse allmenne problemstillinger. En herre tillater seg da å hevde at maddamens utspill bare beviser at personlige erfaringer ikke egner seg til å belyse allmenne problemstillinger. Han gjør da for så vidt det samme som henne: Beveger seg fra det særegne til allmenne. Det som er verre er, at hvis herren skulle ha rett i påstanden om at personlige erfaringer ikke egner seg til å belyse allmenne problemstillinger, ja, da kan vi heretter se bort fra så godt som all verdens skjønnlitteratur.”
    Lykke til i alt du driver med.
    Hilsen
    NA
    nilsamund@gmail.com
    http://www.raknerudvillaen.no

  125. Bjørg Andersson 14/02/2013

    Hei Malin. Interessant lesning, men kanskje du kan bidra med en oppklaring av noe jeg lenge har strevd med? hva mener du med å si at noe ” refleksivt gir meg frysninger på ryggen”? Jeg voste opp i et typisk arbeiderklassemiljø på 40- og 50 tallet, fikk meg en utdannelse, som nok førte meg inn i middeklassen, eller mellomlaga som det kaltes på 70-tallet. I senere år, som pensjonist, har jeg prøvd å sette meg litt inn i noen av diskusjonene som foregår innenfor akademia og enkelte hovedstadsaviser. Bl.a. tok jeg et lite valgfag på UIS for noen år siden om kjønnsteori. Der florerte en del begreper som jeg aldri har klart å integrere i mitt språk, f.ex dekonstruksjon, diskurs, ontologi og din bruk av ordet refleksiv. Hva f.. betyr det i din kontekst?

  126. Jostein Hassel 19/02/2013

    Takk for en flott og ubehagelig kommentar og tekst om klassereisen. For meg, som er tungt sosialisert inn i sosialismen og med en vis bismak husker egne uttalelser om at det ikke finnes klasser i norge, var dette et godt tupp i ræva.
     

  127. Myriam 23/02/2013

    Godt skrevet:-) I min sosialistiske oppvekst fantes det riktignok både bøker og aviser, men som “lausunge”, lut fattig og relativt uønsket var det ikke sjanse til utdannelse. Bare dårlig betalte jobber, hvor man som 16-åring raskt fant felleskap med hyggelige mennesker som Frp-ere og  “Harryturfarere”. Etter mange år som selger på dagtid og bokleser på kveldstid, og i hovedsak omgitt av personer med forskjellige blånyanser, har jeg som godt voksen søkt meg tilbake til bøkene også på dagtid, og dermed også til “de intellektuelle”. Og også der er det mange hyggelige mennesker, jeg har mine beste venner der. Allikevel opplever jeg nok dem – generelt - som ofte mer fordømmende enn mine blå venner. Litt ironisk, for det er jo “rikingene” som pr. definisjon er kalde og opptatt av fasade, mens det er de røde som skal være inkluderende og varme…
    Og altfor ofte sitter de – ikke rundt – men på hvert sitt bord - og hånliggjør hverandre. (jeg generaliserer det her litt, med å dele sidene inn i farger, vel vitende om at det finnes blå intellektuelle og røde rikinger. Men det er satt på spissen en sak står best…)
    De blå er opptatt av pengene de har, de røde svært opptatt av pengene de gjerne skulle hatt, og begge sider har en manglende respekt for hverandres standpunkt. De røde hånliggjør hotell Cæcar, harryturene, grandiosaen og den manglende kulturelle kapitalen, likestiller frp-valg med idioti, og skjønner ikke hvorfor ikke alle skjønner at det er de selv som har forstått det, det er jo så innlysende?
     De blå, på sin side, forakter det de ofte oppfatter som intellektuelles forsøk på å gjøre seg selv viktigere enn det de er, med samtaleemner om franske bøker, viner og mat som bare innvidde kan uttale navnet på, og rakker ned på disse som “bare vil sko seg på felleskapet” og “leke seg gjennom livet:”, bedrive kunst som ingen vil kjøpe istedenfor å gjøre et “skikkelig dagsverk”, hvem tror de egentlig at de er?
    Og jeg sitter litt ved det ene, og litt ved det andre bordet. Og er til tider forundret over hvor lite begge sider vet om – og ser - hverandre. I Norge, dette klasseløse samfunnet hvor vi alle tilsynelatende er så like. Og jeg skulle svært ofte ønsket langt mer romslighet, fra begge sider.
    Folk kan faktisk være hyggelige, selv om de har penger, fin bil og rik ektemann. Det kan til og med hende at de har noe fornuftig å si om viktigheten av trim, selv om de har aupair hjemme… Og de intellektuelle og røde er også vanlige og hyggelige mennesker, som oftest sliter med de akkurat samme dilemmaene som alle andre, selv om de kan litt flere franske gloser og kanskje drikker mer og dyrere vin…

  128. Bjørn Agnar Larsen 15/03/2013

    Da var debatten unnagjort for i kveld. Du reagerte litt oppgitt på panelets svar om “å fagorganisere seg”, på ditt spørsmål “om hvorfor stemmer ikke arbeideklassen på venstresida i valg?”.  Det er vel ikke annet å vente at spørsmålet ditt IKKE blir forstått. For det var det som skjedde i kveld. Videre har du sikkert også tenkt litt på hvorfor Rødt! kjørte en paneldebatt med KUN representanter fra fagforeninger, som reaksjon på ditt blogg tema….  
    Det er nå i allefall en falitt hvis svaret på ditt spørsmål er at venstresida er for avantgardisk for store deler av arbeiderklassen, og/eller at venstresida ikke aner at det fins et proletariat der ute.
     
     

  129. Karl Jensen 18/04/2013

    Samler unge utvalgte på Mille-Maries gods

    Kjente samfunnstopper stiller opp på lukket arrangement.

     
    Er du invitert?
     
    http://www.dagbladet.no/2013/04/18/nyheter/politikk/neringsliv/26698862/

  130. Jacob Joneberg 13/06/2013

    Nok en reflektert tekst fra deg, Malin. Den til selvransakelse og ettertanke. I min nære familie har jeg sett  resultatet av en klassereise, og det handler ikke om utdanning, men om materiell status. I dette tilfellet har det ført til forsakelse av egen familie, og hva det å rykke oppover kan gjøre med en som person. Det er skremmende å se, men som sagt, det gjelder ikke alle. Selv tilhører jeg de gradløse, uten utdanning, en proletar, men likevel svært bevisst og innsiktsfull. Det er et gode at høyere utdanning er tilgjengelig for alle som er interessert, uavhengig av hvilken klasse en tilhører. Det skal en ikke forglemme, ei heller at menneskene er ulike, med vidt forskjellige ønsker og talenter, men med like stort menneskeverd. Ergo like stor rett til basisgodene. Det er det sosialismen handler om, ikke at alle skal være og bli like, som enkelte tror. I min familie har få høyere utdanning, men ingen stemmer FrP, og vi har alltid blitt disponert for både god litteratur og klassisk musikk. Ja, kultur generelt. Få har vært så opptatt av utdanning som mine foreldre, ikke bare positivt, er jeg redd. Press avler sjelden gode resultater. Jeg har for lengst funnet ut at jeg er utstyrt med en ganske alminnelig, gjennomsnittlig IQ. Og det gjør meg faktisk ingenting, det er helt greit for min del, som har en like fullt viktig plass i samfunnsmaskineriet.

Hva mener du?

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*