Shoppestopp

 

Så lenge jeg kan huske har jeg kjøpt for mye. Ja, jeg har shoppet for mye klær de siste 15 årene. Ikke bare klær, men også smykker, vesker og sko. Jeg har kjøpt så mye at jeg ikke har oversikt. 

Det har kommet til det punktet som det sikkert gjør med de fleste som er avhengige. Etter mange år er ikke følelsen den samme som før. Lykkerusen og adrenalinet har gått fra enorm, gjennom beskjeden, til nesten ingenting. Likevel har jeg fortsatt det konstante jaget etter mer – etter bedre. Det er alltid en unnskyldning.

Jeg vet at bikinien min bør koste mer enn det jeg tjener i halvtimen.

Kanskje har jeg blitt eldre og mer ansvarlig. Kanskje handler det om at jeg bare ikke orker mer. I årevis har brukt utallige ferier, helger og ettermiddager på jakt etter det perfekte antrekket.  Jeg setter heller ikke pris på tingene lenger – hverken i form av kostnad per plagg eller når det kommer til vedlikehold og behandling av tingene. Mitt skap er lastet med vintagekjoler, partytopper og denimskjorter.  Jeg har ullgensere opp til taket. Likevel føler jeg at jeg ikke har noe å ha på meg. Jeg har ikke oversikt, og det har blitt lettere for meg å gå innom Oslo-City etter jobb enn å traske opp i boden for å finne lammeullsgensere og vanter i en av alle mine søppelsekker med klær.

Jeg vil bruke tiden min på andre ting. I 2013 har jeg shoppestopp.

Jeg kan ikke forandre noe

Jeg tror ikke at konsekvensene av mitt forbruk alene gjør en forskjell. Likevel føler jeg meg truffet av debatten om kleskjedene og produksjonsforhold i sør. På mange måter er jeg ideal-kunden. Jeg er en ung voksen kvinne, har egne penger, høy utdannelse, bor sentralt og mener jeg fortjener å se bra ut. Ikke noe er galt med det. Tvert i mot.  Men jeg representerer likevel det kjøpekåte nord i sin verste form. Jeg kan ikke skylde på uvitenhet heller. Jeg vet at bikinien min bør koste mer enn det jeg tjener i halvtimen.

Fra 1999 frem til i dag har prisene på klær halvert seg. Ingunn Grimstad Klepp, forskningsleder ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) er ekspert på nordmenns klesvaner. Hun sier til Vårt Land at klærne vi kjøper har lik i lasten. 

Men det er vanskelig å skille de snille kjedene fra de slemme. Er det bedre å kjøpe en genser til 899 kroner enn en til 249? Min kloke og shoppingglade venninne hevder at alle kleskjeder og merker er like ille, og at det derfor ikke er noen vits i å handle dyrt. Men jeg vet at jeg tar bedre vare på, og har mine dyrere plagg lenger. Det må i det minste ha noen miljømessige konsekvenser.

Kan jeg klare å føle meg fresh uten en ny bluse?

Klepp sier at vi ikke trenger flere, men bedre klær for å bli velkledd. Hvis vi kjøper klær av bedre kvalitet, og dermed betaler det det koster å produsere et plagg, vil både miljø og tekstilarbeidere få det bedre. Men også hun advarer mot at økte klespriser ikke er noen garanti for sikre og gode arbeidsvilkår. Profitten kan ende opp andre steder, mener SIFO-forskeren.

Nå vet jeg hva du tenker

Et godt argument mot min shoppe-stopp er at boikott ikke  hjelper noen. Klesgigantene bidrar også med tusenvis av sårt trengte arbeidsplasser på verdensbasis. Om alle sluttet å handle klær, ville mange falt enda dypere inn i fattigdom. Dette er det vanskelig å forholde seg til.

Har jeg ansvaret?

Jeg vil være en trygg forbruker og samtidig slippe å se ut som en biodynamisk formgivningslærer (no offense).

Selv om jeg som enkeltperson gjør en øvelse i ett års kjøpestopp betyr ikke dette at jeg aldri mer skal handle. Jeg har handlet nok for en stund. Isteden vil jeg lære meg å handle fornuftig og teste mine egne grenser. Kan jeg klare å føle meg fresh uten en ny bluse? Jeg har allerede i år vært innom årets motefarger hvit (sic!), neon og nå burgunderrød på blusefronten uten at dette har gjort nevneverdig mye verken for min framtoning eller selvfølelse.

Myndighetene har ansvar

De 111 døde fabrikkarbeiderne i Bangladesh fikk meg til å våkne for alvor.  Eller kanskje var det debatten om forholdene i tekstilbransjen i kjølevannet av den svenske dokumentaren «Kalla fakta» som gjorde utslaget. Vi har igjen blitt påminnet at kvinner og menn arbeider under uverdige forhold i en skitten klesindustri fordi jeg/vi vil ha kjedebutikkenes kopier fra catwalken fortest mulig.

Sonia Huanca Vold (minMote-Sonia) skriver om en forstyrrende stillhet fra bransjen. Hun avslører i sitt blogginnlegg at flere norske aktører ikke engang er villige til å la seg intervjue av minMote om temaet. I tillegg holder flere norske klesgiganter sine lister over underleverandører hemmelig. I likhet med Vold mener jeg vi har rett til å vite at arbeiderne som lager klærne våre får en lønn de kan leve av og at de ikke risikerer livet på jobb.

Jeg mener myndighetene må stille strengere krav til kjedene. Klesgigantene har åpenbart et ansvar, men det er myndighetene som kan stille krav til disse når dette ansvaret ikke blir tatt. En ting er sikkert: Dette ansvaret kan ikke vi forbrukere bære alene.

I mellomtiden tar jeg selv et personlig grep. Jeg skal ikke handle noe nytt i hele 2013. I 2014 og fremover skal jeg handle fornuftig og kvalitetsbevisst. Men vintage må være lov, ellers tror jeg ærlig talt ikke jeg klarer å gjennomføre dette.

 

New York-turen neste høst blir en prøvelse. Kanskje jeg får med meg litt kultur og historie fra byen når mindre tid skal brukes på shopping.

 

Denne gjengen har også shoppestopp i 2013. Tips og inspirasjon kan dere finne her.

 

Bilde:  shop update, verypurpleperson`s PhotostreamCC BY 2.0

Bilde: sales, stumayhew`s Photostream, CC BY NC ND 2.0 

Bilde: New york skyline, rakkhi`s Photostream, CC BY 2.0

 

 

 

 

 

Om forfatteren

ane

ane

Jeg er 28 år. Er statsviter med forkjælighet for juss. Opptatt av en bred likestillingsdebatt og en politikk som evner å ta inn over seg flere dimensjoner ved folk flest. Etter å ha kastet diverse flink-pikenykker på havet har jeg blitt en en livsnyter. Det anbefales!

Visit Website

  • Bente

    Jeg synes dette er en strålende idè! 
    Hvorfor sier du at det ikke hjelper?
    Jeg tenker at “Dette hjelper ikke tanken” gjør at millioner av mennesker lar være å gjøre det som er godt og rett. 
    Jeg tenker at hvis noen gjør god ting,og sier det,ellr skriver det..smitter gode ting. Kanskje du får med deg  tjue? Også får de med seg seksti osv.
    Jeg tror på å gjøre rett.
    Jeg synes vi skal slutte å si at det ikke nytter…da synes jeg det er bedre å si at man ikke gidder!
    Lykke til med kjøpestopp 2013. 
    ;-) 

  • Thomas

    Lønna til en arbeider på en tekstilfabrikk som produserer for H&M, Zara, Gap eller en annen billigkjede utgjør 1-3% av utsalgssummen. Om man hadde doblet lønna deres hadde det altså innebært en økning av prisen på plagget med 1-3 prosent. Utsalgsprisen har derfor (som du skriver) lite med hvor rettferdig plagget er. Svært mange av de dyrere kjedene produserer under akkurat like kjipe forhold. På Acne-genseren jeg har på meg står det f.eks også “Made in China”.